Alle valg har sine fordeler og ulemper, det er i alle fall min erfaring – livserfaring.
Jeg har valgt å slutte meg til gruppen «samiske sofagutter». Det er vi som er kommet til den alder at vi burde forlate gutterommet for lengst, men i stedet velger å bli heime mens en gammel mor kokker og steller for en. Vi er ganske mange, så mange at vi burde hatt en forening: Samiske Sofagutters Forening. Da ville vi kunne søke støtte til diverse. Akkurat nu kan jeg ikke helt se til hva. Felles aktiviteter er umulig, for samiske sofagutter forlater ikke servicen i heimen. Men jeg antar at ideer ville dukke opp, for samiske sofagutter er kreative. Vi har tross alt god tid til å spekulere på ting her vi sitter vel fornøyd, velstelt og velmatet uten at det har krevd for mye av våres tid.
Ulempen med dette er åpenbar. Siden vi aldri forlater heimens gutterom og sofaen foran TV-en, opplever v i heller ikke gjensynets glede når vi kommer heim – den som består blant annet av at man slakter gjøkalven slik som Bibelen forteller om i den fortapte sønns heimkomst. Tvert om må vi spise gjøkalvrestene etter at den fortapte sønn igjen er dratt ut på nye eventyr.
Det passer perfekt her i huset. Når de andre kommer heim, slaktes gjøkalven. Det blir mat vele vore, og tro ikke at den heimkomne sønn spiser restene dagen etter. Neida, det slaktes en ny gjøkalv hver dag.
Mamma ble intervjuet av Harstad Tidende om hva vi her i huset skulle spise til jul. De siterte trofast det hun sa om julaften: Grøt på formiddagen og ribbe til middag. De spurte også om hva vi spiste 1. juledag, men det svaret siterte de ikke. Hun sa nemlig at vi grov i skapene og fant oss noe å gnage på. Aner ikke hvorfor de unnlot å fortelle sannheten. Vi har nemlig nå spist en sein frokost der hovedingrediensene var rester etter gjøkalver. Dette vil gjenta seg til middag og kvelds her i huset pluss til morgendagens nødvendige påfyll av mat.
Dette er ulempen med å være samisk sofagutt. Man får aldri en gjøkalv slaktet til seg, men må i flere dager spise gjøkalvrester.
domantrener
tirsdag 25. desember 2018
lørdag 22. desember 2018
Kanskje ikke så dumt å leie en kamel til kilden?
«Jeg kan leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke», var en til dels syrlig kommentar fra min sidemann da jeg ikke orket å ta rosenrot-pillen. I tillegg til at dette er et forvrengt ordtak, tror jeg, så inneholder den en minst én fakta feil. Jeg tviler på at min sidemann får leid noen kamel til kilden, og jeg nekter å forholde meg til noe annet enn det konkrete innholdet i talemåten. Hvordan ville det bli om noen tolket ting fritt? Nei, holde seg til skriften – det er mitt grunnsyn. Derfor tar jeg ikke til meg den irettesettelsen som tydelig er ment å ligge i utsagnet.
Det er et brennbart område, dette med å tolke fritt. Når man får en lov, får man også forskrifter og merknader, og da skulle man forvente at det ikke var plass til tolkninger. Et lovverk med dets grundige gjennomgang danner rammen for myndighetsutøvelse. Man skulle tro alle hull da var tettet. Likevel ser man sak etter sak havne i domstolene, og noen saker gir presedens på feltet.
Setter man dette opp mot det lovverket jeg fikk slengt i øynene i morges om at man kunne leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke – ja, hva kam man si. Akkurat nå fikk jeg en ny kommentar slengt fra min høyre side: Det der går under regler og forordninger i hverdagen. Merkelig så gjennomregistrert ens hverdag er ned til detaljområdet på rosenrot man bør ta.
Er dette riktig? Er ens hverdag så gjennomregulert?
Google bekrefter at dette ikke er noe nytt.
Bjarkøyretten og Bjarkøyloven traff jeg på første søk som en av de eldste i Norden. Jepp!! Tenkte jeg. Der fikk de seg en på kjeften, de som trodde at området nord for Polarsirkelen var utafor moral og etikk. Jepp!!! Nord-Norge i førersetet! Så viste det seg – nå som ellers – at man ikke skal dømme noe etter heading. Denne loven regulerte virksomheten i birk - handelsplasser – i Norden. Og Nidaros og Bergen er nevnt som eksempler. Dette hadde ikke annet med Nord-Norge å gjøre enn at vi leverte fisk og skinn der. Som i dag! Man kan nesten ikke levere fisk i Nord-Norge etter at myndighetene ga bort fiskekvotene våre. Nå kan det neste være det samme. Nå slår de sammen Finnmark og Troms uten å ta hensyn til verken folkeavstemming eller vår spesielle historie.
Neste mann er Magnus Lagabøter som i 1274-76 spøtte i hop et lovverk for hele landet. Ett for by og ett for land. Han fant det nok riktig å differensiere her, luringen, mellom by og land. Senere prøvde AP å slå politisk mynt på dette og gå imot Magnus Lagabøter med slagordet «By og land hand i hand». Faktisk var dette lovverket omtalt i Sylfest Lomheim sin bok «Språkreisa – norsk gjennom to tusen år.» Det jeg mener å huske er at dette var en banebrytende lov da den blant annet ga kvinner arverett, dog fikk de halv arv. Det betydde at de arvet, men halvparten av brødrene fikk. Det er jammen mer enn nok. Synd dette ble tatt ut av videre lovgjennomgang.
Dette var en handlekraftig sak på flere felt, blant annet gjaldt det almisser. Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han bankes opp og settes i arbeid.
Nå lurer jeg på om museinvasjonen her i huset har lest Magnus Lagabøters Norske Lov og mener seg beskyttet under almissedelen. To av de tre vi har tatt har vært noen feite jævler som nesten ikke klarte gå og som nesten ikke så ut til å mangle mat. De syntes mer å høre til dem som skulle rundjules og så settes i arbeid. Akkurat det er litt vanskelig – å finne arbeid til to feite vånd. Nå har det vært musestille bokstavelig talt her i flere dager, og jeg lurer på om de planlegger noe der ute. I går spaserte en jævel bedagelig sakte rundt bilen.
Tilbake til loven. Neste gang noen mener å bøte på lovlydigheten i Norge er når de der Christian-erne i Danmark gjør dette. I 1604 fikk vi Christian IVs norske lov. Neste Christian i rekken opphevet denne 83 år senere, og vi fikk Christian Vs norske lov. Skal si de var ute og svingte seg, disse Christian-ene der i Danmark.
Så må man ikke glemme grunnloven. Ifølge den samme Sylfest Lomheim var det tvilsomt om man kunne si sånn generelt at de 112 brave norske menn som hamret den, var norsk. Tre fjerdedeler var danske, tyske og nederlandske tredjegenerasjons innvandrere. En var i alle fall skikkelig norsk og hadde et -sen navn. Han kunne ikke skrive. Dersom noen er uenig i dette, kontakt språkfolka direkte.
Så følger vi Moseloven også her i landet. De ti bud er en del av denne. Tora kaller jødene den.
Nå er jeg siden jeg parkerte rullestolen blitt svært lovlydig. I 1970 åra fikk man forbud mot rullebrett, og definerte rullebrett som noe av tre. metall eller plast med hjul beregnet til å kjøre med. Her er gutten som følger loven – hvis man da ikke kan definere ATV og bil inn her.
Ellers har man Murphys lover, kardemommeloven., janteloven, Parkinsons lov og ikke minst Ole Brumms lov.
Sånn oppsummert må jeg si at denne bloggen følger Ole Brumms lov. DET VAR KLOKT NÅR DET VAR INNI HODET MITT, MEN SÅ SKJEDDE DET NOE PÅ VEIEN UT.
God jul!
domantrener
Nå har jeg ikke fått med all regelverk i EU, EØS og Schengen utsetter oss for. Heller ikke har jeg omtalt konfliktfylte etniske lover. Det er jul, og nå skal man være godslig.
Konklusjonen må bli at jeg heretter forholder meg til sofaloven om rosenrot og kamel. Dette er tross alt en forståelig og praktisk lov.
Det er et brennbart område, dette med å tolke fritt. Når man får en lov, får man også forskrifter og merknader, og da skulle man forvente at det ikke var plass til tolkninger. Et lovverk med dets grundige gjennomgang danner rammen for myndighetsutøvelse. Man skulle tro alle hull da var tettet. Likevel ser man sak etter sak havne i domstolene, og noen saker gir presedens på feltet.
Setter man dette opp mot det lovverket jeg fikk slengt i øynene i morges om at man kunne leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke – ja, hva kam man si. Akkurat nå fikk jeg en ny kommentar slengt fra min høyre side: Det der går under regler og forordninger i hverdagen. Merkelig så gjennomregistrert ens hverdag er ned til detaljområdet på rosenrot man bør ta.
Er dette riktig? Er ens hverdag så gjennomregulert?
Google bekrefter at dette ikke er noe nytt.
Bjarkøyretten og Bjarkøyloven traff jeg på første søk som en av de eldste i Norden. Jepp!! Tenkte jeg. Der fikk de seg en på kjeften, de som trodde at området nord for Polarsirkelen var utafor moral og etikk. Jepp!!! Nord-Norge i førersetet! Så viste det seg – nå som ellers – at man ikke skal dømme noe etter heading. Denne loven regulerte virksomheten i birk - handelsplasser – i Norden. Og Nidaros og Bergen er nevnt som eksempler. Dette hadde ikke annet med Nord-Norge å gjøre enn at vi leverte fisk og skinn der. Som i dag! Man kan nesten ikke levere fisk i Nord-Norge etter at myndighetene ga bort fiskekvotene våre. Nå kan det neste være det samme. Nå slår de sammen Finnmark og Troms uten å ta hensyn til verken folkeavstemming eller vår spesielle historie.
Neste mann er Magnus Lagabøter som i 1274-76 spøtte i hop et lovverk for hele landet. Ett for by og ett for land. Han fant det nok riktig å differensiere her, luringen, mellom by og land. Senere prøvde AP å slå politisk mynt på dette og gå imot Magnus Lagabøter med slagordet «By og land hand i hand». Faktisk var dette lovverket omtalt i Sylfest Lomheim sin bok «Språkreisa – norsk gjennom to tusen år.» Det jeg mener å huske er at dette var en banebrytende lov da den blant annet ga kvinner arverett, dog fikk de halv arv. Det betydde at de arvet, men halvparten av brødrene fikk. Det er jammen mer enn nok. Synd dette ble tatt ut av videre lovgjennomgang.
Dette var en handlekraftig sak på flere felt, blant annet gjaldt det almisser. Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han bankes opp og settes i arbeid.
Nå lurer jeg på om museinvasjonen her i huset har lest Magnus Lagabøters Norske Lov og mener seg beskyttet under almissedelen. To av de tre vi har tatt har vært noen feite jævler som nesten ikke klarte gå og som nesten ikke så ut til å mangle mat. De syntes mer å høre til dem som skulle rundjules og så settes i arbeid. Akkurat det er litt vanskelig – å finne arbeid til to feite vånd. Nå har det vært musestille bokstavelig talt her i flere dager, og jeg lurer på om de planlegger noe der ute. I går spaserte en jævel bedagelig sakte rundt bilen.
Tilbake til loven. Neste gang noen mener å bøte på lovlydigheten i Norge er når de der Christian-erne i Danmark gjør dette. I 1604 fikk vi Christian IVs norske lov. Neste Christian i rekken opphevet denne 83 år senere, og vi fikk Christian Vs norske lov. Skal si de var ute og svingte seg, disse Christian-ene der i Danmark.
Så må man ikke glemme grunnloven. Ifølge den samme Sylfest Lomheim var det tvilsomt om man kunne si sånn generelt at de 112 brave norske menn som hamret den, var norsk. Tre fjerdedeler var danske, tyske og nederlandske tredjegenerasjons innvandrere. En var i alle fall skikkelig norsk og hadde et -sen navn. Han kunne ikke skrive. Dersom noen er uenig i dette, kontakt språkfolka direkte.
Så følger vi Moseloven også her i landet. De ti bud er en del av denne. Tora kaller jødene den.
Nå er jeg siden jeg parkerte rullestolen blitt svært lovlydig. I 1970 åra fikk man forbud mot rullebrett, og definerte rullebrett som noe av tre. metall eller plast med hjul beregnet til å kjøre med. Her er gutten som følger loven – hvis man da ikke kan definere ATV og bil inn her.
Ellers har man Murphys lover, kardemommeloven., janteloven, Parkinsons lov og ikke minst Ole Brumms lov.
Sånn oppsummert må jeg si at denne bloggen følger Ole Brumms lov. DET VAR KLOKT NÅR DET VAR INNI HODET MITT, MEN SÅ SKJEDDE DET NOE PÅ VEIEN UT.
God jul!
domantrener
Nå har jeg ikke fått med all regelverk i EU, EØS og Schengen utsetter oss for. Heller ikke har jeg omtalt konfliktfylte etniske lover. Det er jul, og nå skal man være godslig.
Konklusjonen må bli at jeg heretter forholder meg til sofaloven om rosenrot og kamel. Dette er tross alt en forståelig og praktisk lov.
torsdag 20. desember 2018
Mugg på første del
Man er nå inne i julegave-årstida.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.
Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.
Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.
Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.
Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.
Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.
Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.
domantrener
P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.
Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.
Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.
Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.
Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.
Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.
Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.
domantrener
P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.
mandag 3. desember 2018
Hvor hører jeg til?
Jeg våknet i morges og kjente lukta av jul. Og det er klart, lukter det jul så er det jul. Sånn er det bare. Men da overgangen fra sovende til våken var over, dere vet denne midtfasen, og andre organer enn nesen og andre sanser enn luktesansen begynte å fungere, visste jeg at det ikke er jul.
I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.
Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.
Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.
Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.
Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.
I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.
Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.
Nei, det er ikke lett det her.
I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.
Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.
Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.
Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.
Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.
I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.
Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.
Nei, det er ikke lett det her.
torsdag 8. november 2018
Plutselig ble det Daniels Bok
En kjenning – en innflytter fra et annet land – oppsummerte sin andre sommer i Norge slik: Norge står stille i juli. De bygde hus og kom i fellesferien til å trenge diverse. Dette gir en kobling til meg. Jeg bygger hus, og jeg tenkte på dette da jeg i dag – søndag – fikk en telefon da vi var parkert i området Saivovatn. En trailersjåfør ringte fra Fauske. Han var på tur nordover med et lass. Inklusive i denne lasten var septiktank til meg. Hans to utfordringer lot seg lett løyse. Jaha, tenkte jeg i en assosiasjonsrekke. Norge står ikke stille på en søndag.
Det var en naturlig assosiasjon siden KrF har avviklet sitt landsmøte der de har prøvd å knesette deres grunnsyn. Jeg er jo enig i at man må ha en dag uten forpliktelser – så langt det lar seg gjøre. På enkelte felt kan ikke Norge stå stille på søndager. Helse og omsorg er et av dem. Nå er det uklart om septiktanken min kan gå inn under helse og omsorg. Riktignok er god helse avhengig av at man i sitt daglige liv kan tømme tarmen, og da må man ha en septiktank. Nå er det ikke sånn lenger at man kan fly ut i naturen og lette på trykket sånn generelt. Selv på tur er det ikke populært å skite i veikanten . Dette gjelder ikke bobiltoaletter.
Altså – min helt Holberg – vel Holberg er ikke min helt, men noen av figurene hans synes jeg har noe for seg i dagens samfunn. Den lærde Erasmus Montanus som så elegant beviste at mor Nille var en stein, er en av den. Nå er det ikke bare jeg som er fan av Erasmus Montanus. Facebook synliggjør det. Kanskje vi burde ha en egen fangruppe?
Nå skal det litt til å hoppe etter Wirkola hva bevis angår, men jeg har i alle fall prøvd å bevise at å frakte hit septiktanken min på en søndag, hører inn under helse- og omsorg. Og der står ikke Norge stille på søndager. Hence the telephonecall.
Blant de jeg er fan av er mine fire besteforeldre. Nå husker jeg ikke alle fire personlig. men jeg har det jeg kaller felles familieminne å lene meg til. Det er dette som kalles å leve i våre minner. Min bestefar, morfar, husker jeg, og det er han jeg i denne settinga siterer. Men før jeg kommer inn på det, må jeg gjøre en liten avstikker i fortellinga.
Helg er ifølge wikipedia opprinnelig en helligdag som ble en fridag. Men siden det på 60-tallet ble vanlig med lørdagsfri, ble begrepet helg erstattet av weekend og hadde ikke lenger den betydninga hellig. Det vil si, det finnes noen unntak. Syvendedagsadventistene er blant dem. De holder Bibelens helligdag hellig – lørdagene. Jeg er stor fan av den uredde og rakryggede Lars Levi Læstadius som sa at søndager var en helligdag. I samme rekke, men litt mer ved sida av, har jeg også nå plassert Knut Arild Hareide. Han er tøff. Skal jeg si noe negativt om han, er det at han ikke klarer svelge store ting, som kameler.
Da vender jeg tilbake fra avstikkeren og til den tida da slåttonna var livsviktig og resultatet av den var med på livberging for mennesker og dyr. Slåttonna var en sak for hele familien, og slik jeg har forstått det, gjaldt det å stå på det remmer og tøy holdt. Gresset måtte på hesjer for tørking og senere måtte tørrhøyet inn. Et arbeid man ikke kunne utsette. Men bestefar syntes nok at hans barn som gjerne ville slutte i 5-6 tida på lørdager, var uartige. Han mumlet at han var omgitt av syvendedagsadventister.
Mens jeg lette etter info om dette med helg og traff syvendedagsadventistene i søket, fant jeg en interessant sak. De setter nemlig året 1844 som meget viktig. I USA studerte baptistpredikanten Miller Daniels Bok i Bibelen og kunne slå fast at Jesu gjenkomst var 22. oktober 1844. Hans lære ble kalt millerisme. Når man i dag hører lite om millerismen, kan de være at de også ble omtalt som adventisme, selv om sistnevnte gruppe ble formalisert senere. Etter den 22. oktober 1844 kom 23. oktober samme år. Det må jeg tro var en skikkelig nedtur for Miller og millerismen. Denne perioden er omtalt som den store skuffelsen. Det er neppe en overdrivelse.
Imidlertid ble Miller senere reddet av en annen predikant i bevegelsen som fikk en visjon etter å ha studert Daniels Bok og Åpenbaringen. 1844 var året for start av den store dommen. Da skulle Gud undersøke hvert enkeltmenneskes regnskap og forberede for Jesu gjenkomst.
Så langt google.
Så sitter jeg her og funderer. 1844 er et kjent årstall for mange av oss samer. Her i huset var det nok en aktuell sak. Det året ble begynnelsen på Lars Levi Læstadius sitt nye virke. Rakrygget var han dommen over mye av det skeive han så i samfunnet. Kan det være dette Gabriel Miller forutså da han leste Daniels bok? Det er fort gjort å tolke litt feil. Noe gjenstår. På hvilken dato i 1844 traff Læstadius samepiken Maria? Ikke si at det var 22. oktober. Da fryser jeg på ryggen.
Nå vil nok metodistene også ha en del av dette, for Læstadis’ møte med samepiken (?) Maria i 1844 ble skjellsettende for ham. Hun hjalp ham fram til den troen som vi i dag kjenner som læstadianismen, Denne Maria var metodist. Dermed trenger man ikke undres over hvorfor metodistkirken i Trondheim var møtested for det første samiske landsmøtet i 1917. 80 år senere da det var et stort samisk møte i Trondheim, utga metodistene en bok om det første landsmøtet. Ja, og nå er metodistkirken etablert i Skånland og fremdeles en samarbeidende institusjon.
Helt til slutt: Om noen leser Gabriels Bok og finner noe spesielt der – knakk på døra mi på facebook.
domantrener
PS! Det er blitt tirsdag – og jeg setter et litt nølende punktum – for jeg kunne tenke meg å fordype meg i Daniels Bok, kommentere den og få tilbakemelding. Jeg har googlet litt og smålest om Daniels Bok. Det må man si! Hvis det holder vann, er det litt av en historie. Ikke rart Miller fordypet seg i den.
Jeg er jo totalt leg på feltet. En gang i tiden leste jeg meg litt opp opp på kristendomsfaget ved å lese skolebøkene opp til og med siste klasse i grunnskolen. Ellers har jeg også lest GT. Det sitter igjen som et ikke-godt minne om mye vold og urettferdighet. Jeg innser at jeg som leg på et feltet, ikke har kunnskap nok til å se årsakssammenhenger.
Så om jeg noen ganger hiver meg over Daniels Bok skal jeg ha det i mente – at jeg er leg og ikke ser sammenhenger,
Det var en naturlig assosiasjon siden KrF har avviklet sitt landsmøte der de har prøvd å knesette deres grunnsyn. Jeg er jo enig i at man må ha en dag uten forpliktelser – så langt det lar seg gjøre. På enkelte felt kan ikke Norge stå stille på søndager. Helse og omsorg er et av dem. Nå er det uklart om septiktanken min kan gå inn under helse og omsorg. Riktignok er god helse avhengig av at man i sitt daglige liv kan tømme tarmen, og da må man ha en septiktank. Nå er det ikke sånn lenger at man kan fly ut i naturen og lette på trykket sånn generelt. Selv på tur er det ikke populært å skite i veikanten . Dette gjelder ikke bobiltoaletter.
Altså – min helt Holberg – vel Holberg er ikke min helt, men noen av figurene hans synes jeg har noe for seg i dagens samfunn. Den lærde Erasmus Montanus som så elegant beviste at mor Nille var en stein, er en av den. Nå er det ikke bare jeg som er fan av Erasmus Montanus. Facebook synliggjør det. Kanskje vi burde ha en egen fangruppe?
Nå skal det litt til å hoppe etter Wirkola hva bevis angår, men jeg har i alle fall prøvd å bevise at å frakte hit septiktanken min på en søndag, hører inn under helse- og omsorg. Og der står ikke Norge stille på søndager. Hence the telephonecall.
Blant de jeg er fan av er mine fire besteforeldre. Nå husker jeg ikke alle fire personlig. men jeg har det jeg kaller felles familieminne å lene meg til. Det er dette som kalles å leve i våre minner. Min bestefar, morfar, husker jeg, og det er han jeg i denne settinga siterer. Men før jeg kommer inn på det, må jeg gjøre en liten avstikker i fortellinga.
Helg er ifølge wikipedia opprinnelig en helligdag som ble en fridag. Men siden det på 60-tallet ble vanlig med lørdagsfri, ble begrepet helg erstattet av weekend og hadde ikke lenger den betydninga hellig. Det vil si, det finnes noen unntak. Syvendedagsadventistene er blant dem. De holder Bibelens helligdag hellig – lørdagene. Jeg er stor fan av den uredde og rakryggede Lars Levi Læstadius som sa at søndager var en helligdag. I samme rekke, men litt mer ved sida av, har jeg også nå plassert Knut Arild Hareide. Han er tøff. Skal jeg si noe negativt om han, er det at han ikke klarer svelge store ting, som kameler.
Da vender jeg tilbake fra avstikkeren og til den tida da slåttonna var livsviktig og resultatet av den var med på livberging for mennesker og dyr. Slåttonna var en sak for hele familien, og slik jeg har forstått det, gjaldt det å stå på det remmer og tøy holdt. Gresset måtte på hesjer for tørking og senere måtte tørrhøyet inn. Et arbeid man ikke kunne utsette. Men bestefar syntes nok at hans barn som gjerne ville slutte i 5-6 tida på lørdager, var uartige. Han mumlet at han var omgitt av syvendedagsadventister.
Mens jeg lette etter info om dette med helg og traff syvendedagsadventistene i søket, fant jeg en interessant sak. De setter nemlig året 1844 som meget viktig. I USA studerte baptistpredikanten Miller Daniels Bok i Bibelen og kunne slå fast at Jesu gjenkomst var 22. oktober 1844. Hans lære ble kalt millerisme. Når man i dag hører lite om millerismen, kan de være at de også ble omtalt som adventisme, selv om sistnevnte gruppe ble formalisert senere. Etter den 22. oktober 1844 kom 23. oktober samme år. Det må jeg tro var en skikkelig nedtur for Miller og millerismen. Denne perioden er omtalt som den store skuffelsen. Det er neppe en overdrivelse.
Imidlertid ble Miller senere reddet av en annen predikant i bevegelsen som fikk en visjon etter å ha studert Daniels Bok og Åpenbaringen. 1844 var året for start av den store dommen. Da skulle Gud undersøke hvert enkeltmenneskes regnskap og forberede for Jesu gjenkomst.
Så langt google.
Så sitter jeg her og funderer. 1844 er et kjent årstall for mange av oss samer. Her i huset var det nok en aktuell sak. Det året ble begynnelsen på Lars Levi Læstadius sitt nye virke. Rakrygget var han dommen over mye av det skeive han så i samfunnet. Kan det være dette Gabriel Miller forutså da han leste Daniels bok? Det er fort gjort å tolke litt feil. Noe gjenstår. På hvilken dato i 1844 traff Læstadius samepiken Maria? Ikke si at det var 22. oktober. Da fryser jeg på ryggen.
Nå vil nok metodistene også ha en del av dette, for Læstadis’ møte med samepiken (?) Maria i 1844 ble skjellsettende for ham. Hun hjalp ham fram til den troen som vi i dag kjenner som læstadianismen, Denne Maria var metodist. Dermed trenger man ikke undres over hvorfor metodistkirken i Trondheim var møtested for det første samiske landsmøtet i 1917. 80 år senere da det var et stort samisk møte i Trondheim, utga metodistene en bok om det første landsmøtet. Ja, og nå er metodistkirken etablert i Skånland og fremdeles en samarbeidende institusjon.
Helt til slutt: Om noen leser Gabriels Bok og finner noe spesielt der – knakk på døra mi på facebook.
domantrener
PS! Det er blitt tirsdag – og jeg setter et litt nølende punktum – for jeg kunne tenke meg å fordype meg i Daniels Bok, kommentere den og få tilbakemelding. Jeg har googlet litt og smålest om Daniels Bok. Det må man si! Hvis det holder vann, er det litt av en historie. Ikke rart Miller fordypet seg i den.
Jeg er jo totalt leg på feltet. En gang i tiden leste jeg meg litt opp opp på kristendomsfaget ved å lese skolebøkene opp til og med siste klasse i grunnskolen. Ellers har jeg også lest GT. Det sitter igjen som et ikke-godt minne om mye vold og urettferdighet. Jeg innser at jeg som leg på et feltet, ikke har kunnskap nok til å se årsakssammenhenger.
Så om jeg noen ganger hiver meg over Daniels Bok skal jeg ha det i mente – at jeg er leg og ikke ser sammenhenger,
søndag 4. november 2018
Forandringens vind blåser
Hei og hopp og hurra.
Når galt skulle være, som man sier, må man se etter de andre ting rundt det. I huset heime i Bork-skogen hadde vi et oppslag som hang på grena ute i gangen. «Når forandringens vind blåser bygger noen levegger, andre bygger vindmøller.»
Det høres ut som skryt, men er det ikke slik jeg føler det. Jeg hører til i en familie som bygger vindmøller. Det har egentlig aldri stått så klart for meg som etter at det brant heime, men når jeg nå ser tilbake på livet, ser jeg at vi er en vindmølle-familie.
I går ettermiddag hadde vi fullt hus her i Gammelhuset. Da ble det formalisert at Grovfjord Bygg fører opp huset mitt. Mange var her. Foruten Grovfjord Bygg med prosjektleder og byggeleder møtte Tryg forsikring med avtroppende og påtroppende prosjektleder. Sylvia, filmskaperen, var kommet, og Nasim, Anka, mamma, pappa og jeg. Det ble litt mennesker her i stua, og stemninga var – om jeg skal sammenligne med noe, litt den som var i patterntida – mange mennesker, positiv og godt humør. Det gjør noe med et menneske å befinne seg i en slik setting. Jeg satt etter at kontrakten var underskrevet og jeg hadde hevve i meg eks antall vafler og tenkte på det viktige rådet fra enkelte terapeuter om å så langt som mulig bevege seg i settinger som påvirker deg og hjernen din positivt og unngå så langt som mulig det motsatte.
domantrener
PS! Det er igjen årle morgen her i gammelhuset. Jeg våknet tidlig av meg sjøl, noe som er uvanlig. Antagelig en kombinasjon av at klokken er stilt og lager en annen rytme i kroppen og gårsdagens hendinger. Det er klart og antagelig passe kaldt ute ser jeg gjennom vinduet. Silvia og Anka er gått over til Jonnerovvi og kapellet. Silvia vil fotografere omgivelsene litt. Da passerer de jo også Jonnerovvi. brua i mitt hjerte. Jeg har skrevet om den i Årbok for Skånland. Det er min barndoms- og voksendoms bru. En stund så det ut som om den skulle forfalle helt. Rekkverket var borte. En av svillene manglet, og brufestet hadde begynt å smuldre på den ene sida, men Planterhaug Bygdelag har totalrenovert den, og i dag er den igjen den staselige forbindelsen mellom kommunene Skånland og Evenes og fylkene Troms og Nordland.
Men da skal jeg spise frokost.
domantrener
Dagene har atter gått. I går kom folk sammen for en annen sak, dette med å føre fram vann til huset mitt. Jeg må krysse en eiendom og koble på hos en annen. Muntlig har jeg fått beskjed om at det barde er å grave. Folk er virkelig hjelpsomme. Men i dag skal slike ting tinglyses – og derfor var vi samlet i går kveld. Anne, Helge, Eirik, onkel Per og vi her i huset inklusive Silvia.
Når galt skulle være, som man sier, må man se etter de andre ting rundt det. I huset heime i Bork-skogen hadde vi et oppslag som hang på grena ute i gangen. «Når forandringens vind blåser bygger noen levegger, andre bygger vindmøller.»
Det høres ut som skryt, men er det ikke slik jeg føler det. Jeg hører til i en familie som bygger vindmøller. Det har egentlig aldri stått så klart for meg som etter at det brant heime, men når jeg nå ser tilbake på livet, ser jeg at vi er en vindmølle-familie.
I går ettermiddag hadde vi fullt hus her i Gammelhuset. Da ble det formalisert at Grovfjord Bygg fører opp huset mitt. Mange var her. Foruten Grovfjord Bygg med prosjektleder og byggeleder møtte Tryg forsikring med avtroppende og påtroppende prosjektleder. Sylvia, filmskaperen, var kommet, og Nasim, Anka, mamma, pappa og jeg. Det ble litt mennesker her i stua, og stemninga var – om jeg skal sammenligne med noe, litt den som var i patterntida – mange mennesker, positiv og godt humør. Det gjør noe med et menneske å befinne seg i en slik setting. Jeg satt etter at kontrakten var underskrevet og jeg hadde hevve i meg eks antall vafler og tenkte på det viktige rådet fra enkelte terapeuter om å så langt som mulig bevege seg i settinger som påvirker deg og hjernen din positivt og unngå så langt som mulig det motsatte.
domantrener
PS! Det er igjen årle morgen her i gammelhuset. Jeg våknet tidlig av meg sjøl, noe som er uvanlig. Antagelig en kombinasjon av at klokken er stilt og lager en annen rytme i kroppen og gårsdagens hendinger. Det er klart og antagelig passe kaldt ute ser jeg gjennom vinduet. Silvia og Anka er gått over til Jonnerovvi og kapellet. Silvia vil fotografere omgivelsene litt. Da passerer de jo også Jonnerovvi. brua i mitt hjerte. Jeg har skrevet om den i Årbok for Skånland. Det er min barndoms- og voksendoms bru. En stund så det ut som om den skulle forfalle helt. Rekkverket var borte. En av svillene manglet, og brufestet hadde begynt å smuldre på den ene sida, men Planterhaug Bygdelag har totalrenovert den, og i dag er den igjen den staselige forbindelsen mellom kommunene Skånland og Evenes og fylkene Troms og Nordland.
Men da skal jeg spise frokost.
domantrener
Dagene har atter gått. I går kom folk sammen for en annen sak, dette med å føre fram vann til huset mitt. Jeg må krysse en eiendom og koble på hos en annen. Muntlig har jeg fått beskjed om at det barde er å grave. Folk er virkelig hjelpsomme. Men i dag skal slike ting tinglyses – og derfor var vi samlet i går kveld. Anne, Helge, Eirik, onkel Per og vi her i huset inklusive Silvia.
lørdag 27. oktober 2018
Ka slags vinterforberedelser har dokker?
Det står ikke til nekting.
Jeg sliter meg opp, og allerede da mer enn nesen er ute av dyna, merker jeg at noe ligger i lufta, noe mer enn soveromsluft. Og jada, et blikk ut gjennom vinduet bekrefter at jorda er dekket av rim. Allerede i går merket jeg det i Harstad. Asfalten hadde en flate som så uskyldig ut, men som var speilglatt. Den hadde slått is.
Det er i slutten av oktober her i Nord-Norge, og da er vinterforberedelsene i full gang om enn ikke avsluttet for alle. Her i huset pleide det før stå et stort vedskjul der garasjen i dag er, sier mamma, og potetkjelleren var full av potet for både husdyr og mennesker, pluss settepotet. I kjelleren var det også ifølge samme kilde kvarteler med bær, og tønner med salt torsk, salt uer, salte kveithau og saltet kjøtt. Talg hang til tørking. Høylåven var full av mat til dyra i tillegg til at siloene var fulle.
Og jeg tenker her jeg sitter i et elektrisk oppvarmet hus uten ansvar for at dyr og mennesker skal klare seg gjennom vinteren. Dyr har vi ikke, og butikkene er åpne nesten døgnet rundt. Likevel er litt forskjellig fra den vinteren vi nå forbereder oss til kontra den vi pleide forberede før. Nå skalker vi diverse dører. Nede i kjelleren er det en dobbeltdør ut. I dag setter vi isolasjon mellom dørene og strekker bygningsplast over. Dog legger vi en tollekniv attmed slik at det går kjapt å skjære seg ut om det skulle bli nødvendig. Det samme gjør vi med verandadøra her oppe. Vi prøver å stoppe Kong Vinters innsigen der. Vinterens potet er lagret i kjelleren sammen med en del grønnsaker. Vi hadde en liten potetåker her like ved trappa på bakkekanten. Den har forsynt oss med dagens nypotet helt til i går. Da tok pappa opp slumpen, for tele og frost meldte seg. Heime i Borkskogen hadde vi også en høst-potetåker. I den satte vi i vår ned jordskokker. De kan visstnok stå ute hele vinteren og formerer seg sjøl. Til neste år kan vi sjekke status og kanskje ta med oss noen når vi flytter til huset i Jensinaskogen.
En del av de vinterforberedelsene vi før gjorde, har vi ikke gjort i år. Vi pleide stue inn tørrmat for vinteren, bønner, linser, erter, glutenfrie produkter etc. Alt som tålte vinterlagring. Det samme med dopapir og tørkepapir. Vi stuet alt inn. Det har vi ikke gjort her. Vi hadde nok kunnet gjøre det her også, for her er tørr og god kjeller, men det ble ikke til det. Noe annet som også falt ut, var vinterlager av nødvendige urter som løvetann, brennesle etc. Det ble ikke noe med det heller. Heller ikke ble det i sommer noe av dagens urter i all mat.
Bilen er vinterskodd, og det samme er vi. Jeg har måttet slutte å gå ute i de greie sandalene jeg kjøpte i Sveits i sommer. Nå er det anna fottøy som gjelder, pluss anna uteklær. Det virker nesten usannsynlig at jeg i sommer peste i varmen og tenkte at fordelen med kulden var at man kunne kle den ut. Nå tenker jeg at fordelen med varme er at man ikke trenger all denne klær-styringa.
Våre samboere utendørs gjør tydelig også sine vinterforberedelser. Sjura fløy i går att og fram og innom den store bjørka jeg ser like utafor vinduet. Den har ikke reir der, så hva den gjorde innom bjørka vet jeg ikke. Kanskje den henter materialer til en siste vintersjekk på huset sitt. Bjørka har forresten også gjort sine vinterforberedelser og fraktet klorofyllet fra bladene ned til vinterlagring i rota. Musa har satt seg på lur bak utetrappa og er klar til å smette inn straks det er et høve.
domantrener
P.S. I hustomta mi er man nå i full gang med grunnarbeidet, og muren støpes denne uka. Takk og pris at man rakk det før vinter og tele.
Mandag samles vi til kontraktskriving mellom Tryg, Grovfjord Bygg og meg. Da kommer også Silvia fra London. Hun lager en kortfilm om min hverdag til en filmfestival. Den første delen er ferdig og har vært vist på noen filmfestivaler.
Jeg sliter meg opp, og allerede da mer enn nesen er ute av dyna, merker jeg at noe ligger i lufta, noe mer enn soveromsluft. Og jada, et blikk ut gjennom vinduet bekrefter at jorda er dekket av rim. Allerede i går merket jeg det i Harstad. Asfalten hadde en flate som så uskyldig ut, men som var speilglatt. Den hadde slått is.
Det er i slutten av oktober her i Nord-Norge, og da er vinterforberedelsene i full gang om enn ikke avsluttet for alle. Her i huset pleide det før stå et stort vedskjul der garasjen i dag er, sier mamma, og potetkjelleren var full av potet for både husdyr og mennesker, pluss settepotet. I kjelleren var det også ifølge samme kilde kvarteler med bær, og tønner med salt torsk, salt uer, salte kveithau og saltet kjøtt. Talg hang til tørking. Høylåven var full av mat til dyra i tillegg til at siloene var fulle.
Og jeg tenker her jeg sitter i et elektrisk oppvarmet hus uten ansvar for at dyr og mennesker skal klare seg gjennom vinteren. Dyr har vi ikke, og butikkene er åpne nesten døgnet rundt. Likevel er litt forskjellig fra den vinteren vi nå forbereder oss til kontra den vi pleide forberede før. Nå skalker vi diverse dører. Nede i kjelleren er det en dobbeltdør ut. I dag setter vi isolasjon mellom dørene og strekker bygningsplast over. Dog legger vi en tollekniv attmed slik at det går kjapt å skjære seg ut om det skulle bli nødvendig. Det samme gjør vi med verandadøra her oppe. Vi prøver å stoppe Kong Vinters innsigen der. Vinterens potet er lagret i kjelleren sammen med en del grønnsaker. Vi hadde en liten potetåker her like ved trappa på bakkekanten. Den har forsynt oss med dagens nypotet helt til i går. Da tok pappa opp slumpen, for tele og frost meldte seg. Heime i Borkskogen hadde vi også en høst-potetåker. I den satte vi i vår ned jordskokker. De kan visstnok stå ute hele vinteren og formerer seg sjøl. Til neste år kan vi sjekke status og kanskje ta med oss noen når vi flytter til huset i Jensinaskogen.
En del av de vinterforberedelsene vi før gjorde, har vi ikke gjort i år. Vi pleide stue inn tørrmat for vinteren, bønner, linser, erter, glutenfrie produkter etc. Alt som tålte vinterlagring. Det samme med dopapir og tørkepapir. Vi stuet alt inn. Det har vi ikke gjort her. Vi hadde nok kunnet gjøre det her også, for her er tørr og god kjeller, men det ble ikke til det. Noe annet som også falt ut, var vinterlager av nødvendige urter som løvetann, brennesle etc. Det ble ikke noe med det heller. Heller ikke ble det i sommer noe av dagens urter i all mat.
Bilen er vinterskodd, og det samme er vi. Jeg har måttet slutte å gå ute i de greie sandalene jeg kjøpte i Sveits i sommer. Nå er det anna fottøy som gjelder, pluss anna uteklær. Det virker nesten usannsynlig at jeg i sommer peste i varmen og tenkte at fordelen med kulden var at man kunne kle den ut. Nå tenker jeg at fordelen med varme er at man ikke trenger all denne klær-styringa.
Våre samboere utendørs gjør tydelig også sine vinterforberedelser. Sjura fløy i går att og fram og innom den store bjørka jeg ser like utafor vinduet. Den har ikke reir der, så hva den gjorde innom bjørka vet jeg ikke. Kanskje den henter materialer til en siste vintersjekk på huset sitt. Bjørka har forresten også gjort sine vinterforberedelser og fraktet klorofyllet fra bladene ned til vinterlagring i rota. Musa har satt seg på lur bak utetrappa og er klar til å smette inn straks det er et høve.
domantrener
P.S. I hustomta mi er man nå i full gang med grunnarbeidet, og muren støpes denne uka. Takk og pris at man rakk det før vinter og tele.
Mandag samles vi til kontraktskriving mellom Tryg, Grovfjord Bygg og meg. Da kommer også Silvia fra London. Hun lager en kortfilm om min hverdag til en filmfestival. Den første delen er ferdig og har vært vist på noen filmfestivaler.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
