Når jeg nå endelig er i gang med blogging igjen etter et langt opphold, er det mye ditt og datt som er glemt i mellomtiden - herunder passord for å komme inn der vi trenger å komme inn. Men det løste seg, om enn ikke helt smertefritt. Årsaken til det lange bloggeoppholdet er at mamma har vært på sykehus, og jeg har ikke villet blogge da av ulike årsaker. En av årsakene er at jeg ville sende et signal til min mor om at hun ikke bare var ønsket heim, men at her var presserende behov for henne. Hun hadde det som plommen i egget de siste ukene på sykehuset i Harstad, og jeg måtte jo finne måter å melde på at det ikke var der hun hørte til. Hence null blogging.
Selvsagt kan man skrive opp passorda et lurt sted, men da kommer utfordringa å huske hvor det lure stedet er. Ole Henrik Magga skal ha sagt da han var sametingspresident at det var lurt å legge planer for virksomheten, men så var det å huske hvor man hadde lagt dem. Nå tiltror jeg den godeste Magga å ha megen god husk på slike ting. I sin tid som sametingspresident bygde han opp et system som så suverent hevet statusen til oss samer og var så forlokkende at vi krøp fram fra alle fjordholl, avholl under fjellene, fra viddene og over alt der man skulle tro det ikke var samer – derfra krøp vi fram for å delta i dette systemet. Det var som om det var dette vi hadde ventet på – og det hadde vi jo også. Jeg vet det ikke er stuerent å si det – derfor sier jeg det heller ikke – at vi tok 180 grader snuinger her der fra nei til samiske stedsnavn til hurra for samiske stedsnavn – snuinger på mange felt. Og det er bra.
Men tilbake til dette med å huske og minnes. Det er en hel vitenskap. Vi hadde glemt et par passord og glemt hvor de var lagret.
Det viser seg at et minne ikke er statisk. Det kan endre seg over tid ved at hver gang det hentes opp i dagen, omskrives det litt. Man legger til eller trekker fra noe, og det lagres på nytt. Minner kan også fade away og Da helst negative minner. Dette gjelder nok ikke de traumatiske minnene. De positive minnene har lettere for å bli tilgjengelig. Etter hvert som tiden går, huskes de positive best. Derfor husker folk i langt framskreden alder de gode, gamle dagene. Tida da alt var så mye bedre. Simon Nørbye er hukommelsesforsker ved Århus Universitet. Han sier at i blant kan glemsel fungere som en god mekanisme. I blant. Minnet er selektivt.
Jeg har i mitt delvis lange liv fundert og undret meg over fortellere - de som har så mye å fortelle og som husker så mye. Jeg har også vært tilstede der flere husker ulikt om samme hending. Da har antagelig noe skjedd oppe i hodet.
Jeg så i går på facebook et bilde av folk som hesjet i solskinn. Det var harmoni over bildet, og det var da også headet med De gode gamle dagene. Nå har ikke jeg hesjet og kan uttale meg om det, så jeg søkte bistand hos hertingene som visstnok har gjort det. Var bildet og kommentaren et godt innblikk i de gode, gamle dagene ved hesja? Tja, var svaret, det var sikkert slik også, men det var dager med regn, tungt gras, hast med å få slåttonna gjort siden det gjaldt familiens livsgrunnlag. Det var halvdøde frosk og mus som var skamfert av slåmaskin og sleperive i grasdungene etc, og det var måser som kretset rundt og ventet på at folk skulle grave fram til dem disse halvdøde mus og frosk. Dette var også de gode, gamle dagene. Det gode med dem er kanskje at det var en rikere flora av småkryp, særlig frosk, Mus og rotter har i dag fått enda bedre livsvilkår og har inntatt hele landet. Jeg var innom dette i en tidligere blogg der jeg beskrev vår kamp mot mus og vånd i fjor vinter. I år har vi ikke sett dem her.
Mens jeg er innom tidligere blogger, blogget jeg også om sjuras fortreffelighet, og det gleder meg å se at Sagat en stund etter laget en to-siders reportasje om kråkefuglene der de brukte mange av mine argumenter. Nå venter jeg en reportasje om vått og tungt gress, halvdøde mus og frosk og hast med å sikre familiens livsgrunnlag.
onsdag 5. februar 2020
onsdag 29. januar 2020
Lærdom er lett å bære
«Han er gammel hans som lærer» pleide min bestefar å si når han brukte norsk. På samisk kunne han si «Gal boares vearal ohappa.» Det han nok mente var at om man ikke hadde lært seg folkeskikk i barndom og ungdom den lette veien, måtte man nok lære det senere i livet the hard way.
Som den interesserte leser nok skjønner, er denne bloggen trigget av det å lære, det å ville lære og det å måtte lære noe.
Da vi i 2005 styrte med søknader til domantrening og fikk vite at jeg var for gammel for ny kunnskap og utvikling – jeg var da 27 år - argumenterte vi overfor rette vedkommende etat som hadde meldt oss denne grensen -at hvis 27 år var grensen for læring, burde de da slutte det som for oss syntes som deres hovedbeskjeftigelse: Kompetansehevende og input-kurs helst på den andre sida av jordkloden. Flere av dem hadde nettopp vært i Australia på et sådant, og de var visselig godt over 27 år. Eller var det bare hjerneskadde som ikke fikk/kunne lære seg noe over fylte 27 år? Vi fikk aldri noe svar på det spørsmålet. For alt jeg vet reiser de ennå jorden rundt og oppgraderer seg.
Siden dette var et viktig spørsmål for oss satte vi håpet til politikerne og skrev til Troms-benken i Stortinget. Null svar. Null svar er også et svar og et signal om hva Troms-benken mente om saken. Deretter skrev vi til Sosialkomiteen, men forventet ikke svar derfra heller. Plutselig en dag fikk vi en telefon fra Fremskrittspartiets kontor på Stortinget. Sosialkomiteens leder Jon Alvheim hadde tatt spørsmålet vårt til Stortingets spørretime, og helseminister Ansgar Gabrielsen hadde svart at 27 år ikke var noen aldersgrense for kunnskap og utvikling. Nå ville FRP-kontoret sende oss svaret. Vi fikk det og brukte det for alt det var verdt, og det var ikke så rent lite. Så da ble det læring og kunnskap på meg.
Det var dette med å VILLE lære noe.
Jeg finner i farta ingen eksempler på dette med å MÅTTE lære av den gamle verden det man ikke lærte som ung, Det vil si: Jeg fant eksempler, men de passerte ikke sensuren.
Så var det tredje måte å lære på – oahppat guoktesoabbái - som nok best kan oversettes med å lære så lenge man lever. Det er dette som har trigget denne bloggen.
Klokken 14 i går gikk alarmen her i huset. Vannlaust! Vi har ikke vann.
Vi tok det med stor ro, og sjøla som har opplevd vannlause med en stor og overmåte tørstig krøtterflokk blåste litt hånlig i bartene: Vi klarte oss vel noen timer uten vann! Dessuten var manglende vann nye Tjeldsund kommunes ansvar, så nå fikk de bryne seg på at Markebygda var vannlaus, Vi spiste følgelig middag i stor ro og antok at spørsmålet løste seg fort eller i alle fall at vi fikk beskjed om ståa. Så skjedde ikke. Etter noen timer var sigarføringa ikke lenger så høg, og man ringte til naboen til venstre for oss. «Har dokker vann?» Naboen skrudde på krana for å sjekke, og vannsuset og hørtes godt. Ok, da måtte feilen ligge på vannledninga vi og barnehagen har felles. Ny telefon. «Har dokker vann?» Ny sjekk, ny kraftig vannbrus vi hørte godt. Nå fantes det lenger ingen sigarføring her i huset, for man skjønte at da var problemet mellom barnehagen og oss – og kort sagt var det da ikke nye Tjeldsund kommunes problem, men vårt.
Vi hadde lagt elvestadrør som skulle hindre at vannet frøs. Nå ble det tegn til litt panikk her. Visste noen hvor bryteren til dette var? Svaret var nei. Vi hadde nok fått vite det, men dette var kunnskap som kom og gikk. Hertingene måtte bite i det sure eplet og ringte Grovfjord Byggs ekspeditte byggeleder. Ante han hvor bryteren til elvestadrøra var? Han skulle sjekke og ringe tilbake, noe han gjorde et par minutter senere. Bryteren var i el-skapet i leiligheten, for vannet kom inn der. Her må jeg skyte inn at to mobiler var i bruk. Pappa ringte til rørlegger Levald. Levald kunne fortelle at sønnen Jim straks var heime – noe han da også var. Og pappa gikk med ham inn i leiligheten for å skru Elvestad på tining.
Han kom tilbake ganske oppkarret. Det var vann i leiligheten!! Det var bare vi i hoveddelen som var vannlaus! Mamma hentet opp sin gamle erfaringskunnskap ad vannlause og mente at det kunne da i all verden ikke ha frosset mellom de to boenhetene – med varme i golvet – men det var den eneste løsninga hun så. Nå satte vi vår lit til undrer og mirakler og håpet at vannet plutselig skulle være her. Så skjedde ikke. I stedet hørte vi at det peip som en brannvarsler et sted i huset. Vill jakt etter hvor det peip. Pipinga ble lokalisert til det lille toalettet som er kombinert toalett og lesestue. Men hvorfor det peip der ante vi ikke.
Nytt håp til undre og mirakler om at dette måtte slutte. Men miraklenes tid var forbi hva også dette angikk.
Nå hadde det gått såpass lang tid at elvestadrøra skulle slås fra tining til drift. Pappa slepte seg over til leiligheten for å gjøre dette. Han var atskillig lettere i ganglaget da han kom tilbake sammen med naboen Jim som er rørlegger. Heldigvis hadde pappa nevnt denne pipinga – og da visste Jim hva det var. I Magnebo har vi varslingsanlegg for vannlekkasje. Det er følere flere plasser i huset, deriblant på lesestua/toalettet. På denne føleren som sitter i gulvet var det kommet litt vann, og systemet stengte av vannet for å unngå vannskade. Pipinga varslet hvor det var.
Et minutt senere hadde vi vann – og vi hadde etablert en husbok der vi omhyggelig noterte en del viktige ting, så som varsling på vannlekkasje.
Moral: man lærer så lenge man lever.
domantrener
P.S. Mamma var så lettet at hun prakket klappakaker på Jim da han skulle dra.
Som den interesserte leser nok skjønner, er denne bloggen trigget av det å lære, det å ville lære og det å måtte lære noe.
Da vi i 2005 styrte med søknader til domantrening og fikk vite at jeg var for gammel for ny kunnskap og utvikling – jeg var da 27 år - argumenterte vi overfor rette vedkommende etat som hadde meldt oss denne grensen -at hvis 27 år var grensen for læring, burde de da slutte det som for oss syntes som deres hovedbeskjeftigelse: Kompetansehevende og input-kurs helst på den andre sida av jordkloden. Flere av dem hadde nettopp vært i Australia på et sådant, og de var visselig godt over 27 år. Eller var det bare hjerneskadde som ikke fikk/kunne lære seg noe over fylte 27 år? Vi fikk aldri noe svar på det spørsmålet. For alt jeg vet reiser de ennå jorden rundt og oppgraderer seg.
Siden dette var et viktig spørsmål for oss satte vi håpet til politikerne og skrev til Troms-benken i Stortinget. Null svar. Null svar er også et svar og et signal om hva Troms-benken mente om saken. Deretter skrev vi til Sosialkomiteen, men forventet ikke svar derfra heller. Plutselig en dag fikk vi en telefon fra Fremskrittspartiets kontor på Stortinget. Sosialkomiteens leder Jon Alvheim hadde tatt spørsmålet vårt til Stortingets spørretime, og helseminister Ansgar Gabrielsen hadde svart at 27 år ikke var noen aldersgrense for kunnskap og utvikling. Nå ville FRP-kontoret sende oss svaret. Vi fikk det og brukte det for alt det var verdt, og det var ikke så rent lite. Så da ble det læring og kunnskap på meg.
Det var dette med å VILLE lære noe.
Jeg finner i farta ingen eksempler på dette med å MÅTTE lære av den gamle verden det man ikke lærte som ung, Det vil si: Jeg fant eksempler, men de passerte ikke sensuren.
Så var det tredje måte å lære på – oahppat guoktesoabbái - som nok best kan oversettes med å lære så lenge man lever. Det er dette som har trigget denne bloggen.
Klokken 14 i går gikk alarmen her i huset. Vannlaust! Vi har ikke vann.
Vi tok det med stor ro, og sjøla som har opplevd vannlause med en stor og overmåte tørstig krøtterflokk blåste litt hånlig i bartene: Vi klarte oss vel noen timer uten vann! Dessuten var manglende vann nye Tjeldsund kommunes ansvar, så nå fikk de bryne seg på at Markebygda var vannlaus, Vi spiste følgelig middag i stor ro og antok at spørsmålet løste seg fort eller i alle fall at vi fikk beskjed om ståa. Så skjedde ikke. Etter noen timer var sigarføringa ikke lenger så høg, og man ringte til naboen til venstre for oss. «Har dokker vann?» Naboen skrudde på krana for å sjekke, og vannsuset og hørtes godt. Ok, da måtte feilen ligge på vannledninga vi og barnehagen har felles. Ny telefon. «Har dokker vann?» Ny sjekk, ny kraftig vannbrus vi hørte godt. Nå fantes det lenger ingen sigarføring her i huset, for man skjønte at da var problemet mellom barnehagen og oss – og kort sagt var det da ikke nye Tjeldsund kommunes problem, men vårt.
Vi hadde lagt elvestadrør som skulle hindre at vannet frøs. Nå ble det tegn til litt panikk her. Visste noen hvor bryteren til dette var? Svaret var nei. Vi hadde nok fått vite det, men dette var kunnskap som kom og gikk. Hertingene måtte bite i det sure eplet og ringte Grovfjord Byggs ekspeditte byggeleder. Ante han hvor bryteren til elvestadrøra var? Han skulle sjekke og ringe tilbake, noe han gjorde et par minutter senere. Bryteren var i el-skapet i leiligheten, for vannet kom inn der. Her må jeg skyte inn at to mobiler var i bruk. Pappa ringte til rørlegger Levald. Levald kunne fortelle at sønnen Jim straks var heime – noe han da også var. Og pappa gikk med ham inn i leiligheten for å skru Elvestad på tining.
Han kom tilbake ganske oppkarret. Det var vann i leiligheten!! Det var bare vi i hoveddelen som var vannlaus! Mamma hentet opp sin gamle erfaringskunnskap ad vannlause og mente at det kunne da i all verden ikke ha frosset mellom de to boenhetene – med varme i golvet – men det var den eneste løsninga hun så. Nå satte vi vår lit til undrer og mirakler og håpet at vannet plutselig skulle være her. Så skjedde ikke. I stedet hørte vi at det peip som en brannvarsler et sted i huset. Vill jakt etter hvor det peip. Pipinga ble lokalisert til det lille toalettet som er kombinert toalett og lesestue. Men hvorfor det peip der ante vi ikke.
Nytt håp til undre og mirakler om at dette måtte slutte. Men miraklenes tid var forbi hva også dette angikk.
Nå hadde det gått såpass lang tid at elvestadrøra skulle slås fra tining til drift. Pappa slepte seg over til leiligheten for å gjøre dette. Han var atskillig lettere i ganglaget da han kom tilbake sammen med naboen Jim som er rørlegger. Heldigvis hadde pappa nevnt denne pipinga – og da visste Jim hva det var. I Magnebo har vi varslingsanlegg for vannlekkasje. Det er følere flere plasser i huset, deriblant på lesestua/toalettet. På denne føleren som sitter i gulvet var det kommet litt vann, og systemet stengte av vannet for å unngå vannskade. Pipinga varslet hvor det var.
Et minutt senere hadde vi vann – og vi hadde etablert en husbok der vi omhyggelig noterte en del viktige ting, så som varsling på vannlekkasje.
Moral: man lærer så lenge man lever.
domantrener
P.S. Mamma var så lettet at hun prakket klappakaker på Jim da han skulle dra.
søndag 26. januar 2020
Long time no hear
Nå har virkelig vann rent under bruene siden sist jeg blogget, mye vann, og sanddynene har flyttet seg. Vi har skiftet tiår og skiftet kommune uten at jeg for min del har gjort noe i den saken.
Vi har hatt en til-fra tid i familien og har fra begynnelsen av november til for noen dager siden bare vært samlet julaften og første nyttårsdag. Men nå er vi alle der vi der vi skal være, inklusive Anka som er kommet helskinnet fra et luksusopphold i Dubai.
I denne tida har vi ikke hatt god tradisjonsmat selv om vi alle måter har hatt god mat både her i Magnebo, på Solgården og i Harstad på sykehuset. I morgen kommer Sigbjørn og Aslak Piera heim og du kan vite noen har tatt opp blod for å lage gomba. Det gler jeg meg til.
Vi er nå halvveis i vinteren her i Magnebo. Her er en mellomting mellom Borkskogen og Gammelhuet hva vind angår. I Borkskogen var det nesten ikke vind. Den eneste gangen det hadde stormet der, var vi dessverre ikke heime. Det var da orkanen som la ned fjøs i bygda herjet. Da vi kom heim hadde den lagt ned to store oretrær. De lå pent parallelt med huset og meldte om en uvanlig vindretning. I Gammelhuset sto diverse vinder på, men huset er solid og har stått støtt i generasjoner. Jeg var spent på hvordan det ville bli her. Her blåser bare litt – akkurat så mye at man får blåst hodet reint, som min oldemor visstnok pleide si. Vinden blåste reint for skitt og regnet renset luften, sa hun. Hva hun sa om sol og overvarme vet jeg ikke, men i familien sier vi at vinden har fulgt oss hele tida under flytting mens vi var nomader. Og da vi siste gang flyttet over Gironvarri hadde vi en god blåst i fjeset. Derfor, når vi skulle bli bofaste, slo vi oss ned der det var høgt og vindfullt. Senere generasjoner har stort sett glemt dette og har flyttet ned fra de høge og vindfulle steder. Hun pleide også å si at når vi flyttet over Gironvarri joiket vi. Joik er derfor noe som er en tradisjon, om enn glemt i dag.
Derfor oppsummert synes jeg det er godt med litt vind nu og da her i Magnebo. En annen sak jeg liker er at jeg i høst så tegn til at sjura ville bygge her i nærheten. Det er et godt tegn at sjura slår seg til.
Annet som har endret seg de siste to år. er utsikten. Fra Borkskogen så vi mot Kvitfors, Broderstad, Moski og Gallogieddi og videre litt lenger under fjellet. Fra Gammelhuset kunne vi studere Gallogieddi, Nordmark og Pålhaugen, pluss selvsagt Garvajavri. Her fra Magnebo ser vi fjell jeg ikke aner hva heter pluss mot Bjerkelihøgda, hoppbakken og Boltåstua og deler av Repphaugen. Eksperter sier det skal være godt å endre horisonten. Om det er den fysiske horisonter de mener vet jeg ikke. Men når man skifter hus, må man ha andre vinkler på en del, og slik sett er det kanskje flere horisonter som er endret.
Emma Margret og Ronald har invitert oss til Karasjok i påsken. Pappa og jeg lot ikke den sjansen gå fra oss. Mamma syntes ikke hun var helt klar for det enda. I går bestilte vi flybiletter til Lakselv, og jeg holdt på å få et infarkt da det viste seg at mitt visakort skulle brukes. Jeg er vant med at andres visakort er i bruk og jeg sparer penger. Men nei, kan nesten ikke tilgi mamma som flirte hensynsløst og spurte om jeg trodde hun betalte når pappa og jeg skulle på heisatur. Jeg måtte ta betenkningstid på flere timer. Det tar tid når økonomiske forandringer og omveltninger skal skje. Etter å flere ganger ha truet pappa til å huske at han skulle refundere meg sin billett, ble omsider billettene bestilt og mitt kort brukt. Etterpå flirte mamma like hensynsløst og sa at pappa sikkert ikke husket det. Akkurat nå lovet han å gjøre det fort, og når pengene er på min konto kan jeg puste ut. Man kan da ikke hive om seg med penger og løpe gjennom livet med visakortet i handa. Men jeg har i alle fall gardert meg mot noen utgifter som er på tur. Mamma og Anka skal, når føret blir bedre ut, og kjøpe lamper etc og har invitert meg med. Jeg har klargjort at jada, jeg blir med. Mine kort blir igjen hjemme. Det knepet har jeg lært av en kjenning som avskydde loddkjøpepress på alle sammenkomster, så han lot alltid lommeboka bli i bilen.
Der har dere meg.
Vi har hatt en til-fra tid i familien og har fra begynnelsen av november til for noen dager siden bare vært samlet julaften og første nyttårsdag. Men nå er vi alle der vi der vi skal være, inklusive Anka som er kommet helskinnet fra et luksusopphold i Dubai.
I denne tida har vi ikke hatt god tradisjonsmat selv om vi alle måter har hatt god mat både her i Magnebo, på Solgården og i Harstad på sykehuset. I morgen kommer Sigbjørn og Aslak Piera heim og du kan vite noen har tatt opp blod for å lage gomba. Det gler jeg meg til.
Vi er nå halvveis i vinteren her i Magnebo. Her er en mellomting mellom Borkskogen og Gammelhuet hva vind angår. I Borkskogen var det nesten ikke vind. Den eneste gangen det hadde stormet der, var vi dessverre ikke heime. Det var da orkanen som la ned fjøs i bygda herjet. Da vi kom heim hadde den lagt ned to store oretrær. De lå pent parallelt med huset og meldte om en uvanlig vindretning. I Gammelhuset sto diverse vinder på, men huset er solid og har stått støtt i generasjoner. Jeg var spent på hvordan det ville bli her. Her blåser bare litt – akkurat så mye at man får blåst hodet reint, som min oldemor visstnok pleide si. Vinden blåste reint for skitt og regnet renset luften, sa hun. Hva hun sa om sol og overvarme vet jeg ikke, men i familien sier vi at vinden har fulgt oss hele tida under flytting mens vi var nomader. Og da vi siste gang flyttet over Gironvarri hadde vi en god blåst i fjeset. Derfor, når vi skulle bli bofaste, slo vi oss ned der det var høgt og vindfullt. Senere generasjoner har stort sett glemt dette og har flyttet ned fra de høge og vindfulle steder. Hun pleide også å si at når vi flyttet over Gironvarri joiket vi. Joik er derfor noe som er en tradisjon, om enn glemt i dag.
Derfor oppsummert synes jeg det er godt med litt vind nu og da her i Magnebo. En annen sak jeg liker er at jeg i høst så tegn til at sjura ville bygge her i nærheten. Det er et godt tegn at sjura slår seg til.
Annet som har endret seg de siste to år. er utsikten. Fra Borkskogen så vi mot Kvitfors, Broderstad, Moski og Gallogieddi og videre litt lenger under fjellet. Fra Gammelhuset kunne vi studere Gallogieddi, Nordmark og Pålhaugen, pluss selvsagt Garvajavri. Her fra Magnebo ser vi fjell jeg ikke aner hva heter pluss mot Bjerkelihøgda, hoppbakken og Boltåstua og deler av Repphaugen. Eksperter sier det skal være godt å endre horisonten. Om det er den fysiske horisonter de mener vet jeg ikke. Men når man skifter hus, må man ha andre vinkler på en del, og slik sett er det kanskje flere horisonter som er endret.
Emma Margret og Ronald har invitert oss til Karasjok i påsken. Pappa og jeg lot ikke den sjansen gå fra oss. Mamma syntes ikke hun var helt klar for det enda. I går bestilte vi flybiletter til Lakselv, og jeg holdt på å få et infarkt da det viste seg at mitt visakort skulle brukes. Jeg er vant med at andres visakort er i bruk og jeg sparer penger. Men nei, kan nesten ikke tilgi mamma som flirte hensynsløst og spurte om jeg trodde hun betalte når pappa og jeg skulle på heisatur. Jeg måtte ta betenkningstid på flere timer. Det tar tid når økonomiske forandringer og omveltninger skal skje. Etter å flere ganger ha truet pappa til å huske at han skulle refundere meg sin billett, ble omsider billettene bestilt og mitt kort brukt. Etterpå flirte mamma like hensynsløst og sa at pappa sikkert ikke husket det. Akkurat nå lovet han å gjøre det fort, og når pengene er på min konto kan jeg puste ut. Man kan da ikke hive om seg med penger og løpe gjennom livet med visakortet i handa. Men jeg har i alle fall gardert meg mot noen utgifter som er på tur. Mamma og Anka skal, når føret blir bedre ut, og kjøpe lamper etc og har invitert meg med. Jeg har klargjort at jada, jeg blir med. Mine kort blir igjen hjemme. Det knepet har jeg lært av en kjenning som avskydde loddkjøpepress på alle sammenkomster, så han lot alltid lommeboka bli i bilen.
Der har dere meg.
tirsdag 10. september 2019
Å ta med skjærer til Aten
Det begynner å sige inn at det er her vi bor og skal bo. Nå banker jeg i bordet. Ikke det at jeg tror på slike ting, men det kan i alle fall ikke skade å gjøre det. Noe må det være siden den teknikken er utbredt. I England sier man touch wood. Hva sier vi forresten på samisk? Siden vi samer ble kristnet såpass seint, kom kanskje denne trenden ikke inn i hverdagen. Det å banke i bordet- eller treet som man sier i England, var en måte å motvirke at onde makter skulle blande seg inn og snu hellet. Treet man banket på var et symbolsk tre, kirke eller korset. Kanskje vi knakket på runebomma eller stolte på at den gjorde susen.
Man kan gjøre mye rart i sin hverdag, å banke i bordet anser jeg som uskyldig. Jeg håper alle i vår tekniske hverdag har noe av tre rundt seg som man kan banke på. Det er nødvendig. Kanskje bør man gå med et trestykke i lomma?
For noen dager siden spankulerte ei sjur rundt her ute på den nylagte verandaen. Den gikk langsomt og så seg rundt. Jeg tror den rekognoserte for en fremtidig bygging av reir. Jeg håper det. Da blir det eventuelt byggestart til våren. Det var koselig. Det pleide spankulere sjurer heime i Borkskogen også. de kunne ta seg en tur på verandarekkverket eller noe slikt. Men de sjurene antok jeg bodde der, de hadde jo reir, så det var ikke noe spesielt. Denne rekogniserte.
Dette er noe man har tatt som en selvfølge. Sjura skal bygge reir nær huset. Det er den eneste fuglen man forventer det av. Jeg ser da bort fra stæren og stærkassene man setter opp. Man bygger et hus til stæren og håper den flytter inn. Med sjura er saken en annen. Man forventer at sjura klarer biffen sjøl – noe den gjør. Da vi bygde i Borkskogen var det en glede at sjura også begynte å bygge. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. Samtidig er den en noaide-loddi – en gannfugl - som kan litt av hvert. Man må oppføre seg fint mot den. Oppføre seg som folk.
I vår lokale samiske tradisjon er sjura tillagt en god del egenskaper. Sjura er som nevnt en gann-fugl og kan ganne om det er behov for det. Den er kunnskapsrik og vet når det er gjester på tur. Da varsler den dette. Spiser man sjureegg blir man sladderaktig.
Det artige er at jeg etter det veranda-besøket googlet sjura, og det vil jeg bare si: De egenskaper vi tillegger den er for småting å regne sammenlignet med det jeg fant på nettet om den. Sjura er den fuglen med en hjerne mest lik mennesker. Den er regnet som den mest intelligente fuglen. Selv om det er 300 millooner år siden sjura og vi hadde samme forfedre, har vi enda i dag samme reaksjonsmønster. Man har scannet sjuras hjerne mens man utsatte den for eksempel glede ved å se noe velkjent, frykt ved å se noe den er redd for og den reagerte som et menneske. Ikke rart sjura vil bo nær sine likesinnede. Fugleforsker Jon Marzluff ved universitetet i Washington har forsket på kråkefugler herunder sjura i 30 år. Han har påvist at de har et meget avansert kommunikasjonsystem. Kråkefuglene har en hjerne som er like stor som vår i forhold til kroppsvekt. Det er de kognitive sentrene som er store. De har velutviklede bevissthetssentre, en evne til å forså og tenke, sier førsteamanuensis Magne Husby ved høgskolen i Nord-trøndelag.
Sjura er forresten den eneste fuglen som har bestått speiltesten. Den ser seg i speilet og vet det er den sjøl. Den går ikke til angrep på det vesenet den ser. Ellers er det bare aper, elefanter, spekkhoggere og delfiner som har bestått speiltesten.
Og by the way. Se bare på det huset sjura bygger! Ikke noe klampverk der. Det er en sinnrik sak med flere innganger og tak over.
Sånn avslutningsvis begynte jeg å lure på gammel visdom. «Gå til ugla og bli vis.» Følgelig googlet jeg ugler. Joda, den ble regnet som vis i Sør-Europiske kulturer. Kanskje fordi den har kikkertsyn, øynene pekende framover, foransittende øyne, og satt der og glodde og beveget litt på hodet. Ugler nær huset var et dårlig varsel overalt, unntatt i greske kulturer der gudinnen Atene holdt seg med ugler. Det er derfra uttrykket «Ta med skjærer til Aten» stammer. Der er sjurer nok. Tilsvarende er å og bakarbarnet brød eller ta med torsk til Lofoten.
domantrener
Inntil annet et bevist holder jeg meg til at sjura er den viseste fuglen.
Man kan gjøre mye rart i sin hverdag, å banke i bordet anser jeg som uskyldig. Jeg håper alle i vår tekniske hverdag har noe av tre rundt seg som man kan banke på. Det er nødvendig. Kanskje bør man gå med et trestykke i lomma?
For noen dager siden spankulerte ei sjur rundt her ute på den nylagte verandaen. Den gikk langsomt og så seg rundt. Jeg tror den rekognoserte for en fremtidig bygging av reir. Jeg håper det. Da blir det eventuelt byggestart til våren. Det var koselig. Det pleide spankulere sjurer heime i Borkskogen også. de kunne ta seg en tur på verandarekkverket eller noe slikt. Men de sjurene antok jeg bodde der, de hadde jo reir, så det var ikke noe spesielt. Denne rekogniserte.
Dette er noe man har tatt som en selvfølge. Sjura skal bygge reir nær huset. Det er den eneste fuglen man forventer det av. Jeg ser da bort fra stæren og stærkassene man setter opp. Man bygger et hus til stæren og håper den flytter inn. Med sjura er saken en annen. Man forventer at sjura klarer biffen sjøl – noe den gjør. Da vi bygde i Borkskogen var det en glede at sjura også begynte å bygge. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. Samtidig er den en noaide-loddi – en gannfugl - som kan litt av hvert. Man må oppføre seg fint mot den. Oppføre seg som folk.
I vår lokale samiske tradisjon er sjura tillagt en god del egenskaper. Sjura er som nevnt en gann-fugl og kan ganne om det er behov for det. Den er kunnskapsrik og vet når det er gjester på tur. Da varsler den dette. Spiser man sjureegg blir man sladderaktig.
Det artige er at jeg etter det veranda-besøket googlet sjura, og det vil jeg bare si: De egenskaper vi tillegger den er for småting å regne sammenlignet med det jeg fant på nettet om den. Sjura er den fuglen med en hjerne mest lik mennesker. Den er regnet som den mest intelligente fuglen. Selv om det er 300 millooner år siden sjura og vi hadde samme forfedre, har vi enda i dag samme reaksjonsmønster. Man har scannet sjuras hjerne mens man utsatte den for eksempel glede ved å se noe velkjent, frykt ved å se noe den er redd for og den reagerte som et menneske. Ikke rart sjura vil bo nær sine likesinnede. Fugleforsker Jon Marzluff ved universitetet i Washington har forsket på kråkefugler herunder sjura i 30 år. Han har påvist at de har et meget avansert kommunikasjonsystem. Kråkefuglene har en hjerne som er like stor som vår i forhold til kroppsvekt. Det er de kognitive sentrene som er store. De har velutviklede bevissthetssentre, en evne til å forså og tenke, sier førsteamanuensis Magne Husby ved høgskolen i Nord-trøndelag.
Sjura er forresten den eneste fuglen som har bestått speiltesten. Den ser seg i speilet og vet det er den sjøl. Den går ikke til angrep på det vesenet den ser. Ellers er det bare aper, elefanter, spekkhoggere og delfiner som har bestått speiltesten.
Og by the way. Se bare på det huset sjura bygger! Ikke noe klampverk der. Det er en sinnrik sak med flere innganger og tak over.
Sånn avslutningsvis begynte jeg å lure på gammel visdom. «Gå til ugla og bli vis.» Følgelig googlet jeg ugler. Joda, den ble regnet som vis i Sør-Europiske kulturer. Kanskje fordi den har kikkertsyn, øynene pekende framover, foransittende øyne, og satt der og glodde og beveget litt på hodet. Ugler nær huset var et dårlig varsel overalt, unntatt i greske kulturer der gudinnen Atene holdt seg med ugler. Det er derfra uttrykket «Ta med skjærer til Aten» stammer. Der er sjurer nok. Tilsvarende er å og bakarbarnet brød eller ta med torsk til Lofoten.
domantrener
Inntil annet et bevist holder jeg meg til at sjura er den viseste fuglen.
mandag 2. september 2019
Det går seg til
Hvis noen spør meg hva jeg tenker på akkurat nu, er svaret: Lurer på korsen det er her i huset hvis vi er bare tre over en periode. Siden vi flyttet inn 9. juli har her vært mange i ulike ærender. Det være seg besøk eller anna. Under anna sorterer alt annet enn besøk. For eksempel er her i dag foruten oss tre og assistent også en tilkallingsvikar. Så er her en snekker (de var to en stund), to fra Hålogaland breibånd som endelig setter opp det, og en som monterer spesialklosettet mitt – dere vet den som vasker en i rompa etter et toalettbesøk.
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.
domantrener
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.
PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.
En insektløs klode er et nifst framtidsskue.
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.
domantrener
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.
PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.
En insektløs klode er et nifst framtidsskue.
torsdag 25. juli 2019
Når det regner på presten
Merkelig korsen gammel erfaring nedfeller seg i talemåter som enda i dag er lærdom. Det finnes mange slike. Den siste jeg tenkte på var talemåten Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Talemåten indikerer at om du har noen slags samvær med noen høyere enn deg og med bedre kanaler til diverse goder, kan det dryppe litt goder på deg også.
Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu.
Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre.
Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her.
Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp.
Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken.
Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der.
Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.
Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.
I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.
Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der.
Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg.
domantrener
PS. Uka har gått.
Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu.
Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre.
Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her.
Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp.
Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken.
Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der.
Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.
Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.
I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.
Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der.
Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg.
domantrener
PS. Uka har gått.
onsdag 10. juli 2019
Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte.
Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.
For noen timer siden skiftet jeg ham.
Jeg ATV-et opp til Magnebo som byggherre og ATV-et ned som husherre. I dag overtok jeg Magnebo. Egentlig skulle jeg her si en masse, men litteraturen inneholder allerede en mal: ord strekker ikke til. Vi gikk fra rom til rom og endte opp utafor. På forhånd hadde vi fraktet opp campingstoler og -bord slik at vi skulle ha noe å sitte på. Vi hadde også med oss mat. Klappakakene som kom fra fryseren ble perfekt i varmen mens vi gikk husgodkjenningsrunde. Brunosten ble til prim og smøret til olje. Colaen ble til kaffe, men det var helt perfekt.
Det hviler en god ånd over huset, og det kan jeg nok takke de som har jobbet der. De har satt sitt preg på huset.
Så helt til slutt det jeg ikke klarte si der oppe: Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.
PS: jeg kommer igjen senere. Nå skal vi blåse ut før vi i kveld kjører opp et lass med diverse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
