Pappa og jeg er gitarkamerater

Pappa og jeg er gitarkameratene. Vi liker å gjøre de samme ting. Vi spiller samme slags instrument kan man si. For eksempel liker vi å ta en tur på kino iblant, en lørdags- eller søndagskveld. Vi liker også å lode litt etter veiene nå og da. Og siden vi er sosiale vesener, hender det at vi stikker innom folk på besøk. Mamma pleier vanligvis ikke delta på gitarkamerat-aktivitetene unntatt kanskje å ræke litt, men gitarkameratene drar uforferdet på kino og etc.

Den siste tida har imidlertid jeg avstått fra noen gitarkamerat-aktiviteter som blant annet innbefatter å stikke en tur på butikken om kvelden. Pappa så rystet ut da han skulle på butikken og jeg ikke ville bli med. Jeg valgte å bli heime og passe på mamma. Noen av dere lurer kanskje på hvordan jeg med min fysiske beskaffenhet kan passe på noen, men det finnes mange måter å passe på. Jeg utøver en av disse. Mamma er typen som hele tida prøver seg fram med hvordan å klare ting med en arm. Om dagen begrenses hun litt av pappa og Marsha som skuler litt hvis hun blir for dristig, men hva skjer om hun blir alene en kveldsstund? Det er der jeg kommer inn. Når jeg sitter her, er det ikke så lett å eksperimentere med diverse. Jeg har planene klar hvis hun prøver seg. Da koster jeg noe ned fra bordet eller gjør et eller annet som tvinger henne back to reality.

I dag har jeg tjent lettvinte 25 kr. Mamma dro på sykehuset i går med armen og regnet med at de skulle ta opp bruddet og strekke. Det hadde hun fått signaler om. Jeg var sikker på at så ikke ville skje og innbød til et veddemål om det, men klarte ikke å få summen høyere enn 25 kr. Whatsoever. 25 kr er 25 kr. Litt her og litt det, som man sier det i et visst strøk av landet, det området der du kan sette en mann i land på en øde holme, og ett år etter har han bygget opp en møbelfabrikk der. Litt her og litt der.

Jeg føler meg rimelig i slag for tida. Mitt arbeid som er egenutvikling går så det suser, og praktisk kan man se det fysiske i at å åle 12m går fortere og fortere. Da jeg begynte v ar 12 minutt en god rundetid. Så har den forbedret seg langsomt og sikkert. For noen uker siden kom 3.56 min på vår victory wall som rekord. Så kom 3.12 min. Så 2.56. Da mente alle at rekord var nådd. Deretter kom 2.32 og i dag 2.18. Det er bare å legge seg på magen og åle 12 m og ha min fysiske beskaffenhet i tankene.

Der må jeg ta en liten pause. Det ringte til gass.

Ok. Der er jeg tilbake. Og da bare for å si: hei sitten. Det er tid for en seiersvaffel og deretter facebook før gitarkameratene kryper ned i trykktanken og søskenbarn Heidi kommer og hjelper til å lukke den.

domantrener

Alt har en fordel, også det å brekke en arm

Da gir vi lyd fra oss her i domantrenerstua i skogen etter et langt opphold. Årsaken er todelt. På den ene siden plages jeg av skrivetørke. Det andre er at vi har litt redusert armkapsitet. Forrige fredag falt mamma ned og smadret handrota en del, så hun går med den ene armen i skrustrekk. Og dette har fått meg til å tenke på noe Anne Lene Johnsen har sier i sin bok Slik blir du mer intelligent. Der foreslår hun at man kan på mange ulike måter stimulere hjernen. Man kan gjøre ting på en annen måte enn vanlig og slik lage nye spor oppe der. For eksempel kan man av og til gå baklengs til ulike rom i huset. Kort sagt: gjøre det man likevel skal gjøre på en annen måte.

Som sagt kom jeg til å tenke på dette etter at jeg begynte å observere hvordan mamma etter hvert utviklet nye måter å gjøre ting på der den ene armen ikke fungerte. Og jeg har lagt merke til at man på mange ulike måter kan erstatte en arm i praktisk arbeid. Jeg har sett brev bli åpnet ved at man holder snippen mellom tennene og river, flasker og glass blir åpnet ved at man klemmer dem mellom knærne og skrur. ABR er det også funnet en løsning på. Den skal jeg ikke gå nærmere inn på, men den er kreativ.

Jeg blir egentlig litt oppjaget av all denne kreativiteten som ifølge Anne Lene er en stimulering av hjernen. Er det ikke jeg som skal jobbe med den slags? Og jeg frykter konsekvensene av all denne stimuleringa.

Stort sett har programmet gått som normalt med unntak av de tre netter i uke i hyperbaric chamber siden man trenger to fungerende armer for å lukke trykktanken. Åpne den om morgenen når trykket er nede kan man gjøre med en hand. Men i natt sov pappa og jeg i tanken. Flere har kontaktet oss og sagt at de kan komme om kvelden og hjelpe til med å lukke tanken. I går kveld var Malgorzata her. Neste gang kommer Heidi. Pussig at det igjen ble bruk for frivillige i treninga.

Det som vi har måttet endre er avtalen med Family Hope Center i Danmark i januar. Mamma skal gå med armen i strekk-klo ut januar, og vi anser det ikke mulig å da reise for evaluering og nytt program – og alt det som følger med det – det vil si følger med meg. Family Hope er smidig, så vi møter i juli.

Det nærmer seg jul og en viktig del av mine juleforberedelser er at Sigbjørn og Emma Margret kommer heim og at Sigrid kommer innom ofte. Da blir det jul i huset uansett om man ikke rekker noe annet.

Ode til Oslo

Oslo blei grunnlagt ca 1048 av Harald Hardråde, sier guideboka.

For noe sprøyt!

Allerede ordet ”grunnlagt” viser det. Det var da visserligen mye der før Harald Hardråde og gjorde de triks som gjør at han historisk er grunnlegger av Oslo.

Lenge, lenge før den tid, mens elvene Alna, Frysja (Akerselva) og Lysakerelva slik vi dag kjenner dem av navn rant ned åsene og ut i fjorden uten å passere noen bebyggelse eller noe annet skapt av menneskehender, kom en helsikes fyr inn fjorden (nåværende Oslofjorden) på en flåte av furu. En helsikes fyr var han, en som kunne litt av hvert og fikk ting til å skje i sine fotspor. Han ankret sin trofaste flåte og lovte å ære den siden den hadde brakt ham hit der de tre elver strømmet ned av åsene og dannet en gryte i terrenget. I dag kjent som Oslogryta. Den helsikes fyren brakte med seg en sølvskatt på flåten. Det hører ikke med i denne oden hvor og hvordan han fikk tak i den. Det er en annen historie, som man sier.

Da den helsikes fyren, tiders tiders i 10. potens før Harald Hardråde, ankret opp med sin trofaste furuflåte og sin sølvskatt møtte han en fauna og en flora i den fruktbare og vannrike gryta. Den helsikes fyren så muligheten og satte i gang. Den helsikes fyren var en humanist ennå før ordet humanist var kjent, og fordi han, når han satte i gang med å forandre det landskapet han kom til, så at han ville fordrive de som var i selve gryta, lovte han dem et annet sted, et reservat. Eksempler på dette finner man i en del av stedsnavna i Oslo i dag. Når man reiser fra Gardermoen til Oslo sentrum, reiser man bokstavelig talt gjennom en del av historien til den helsikes fyren.

Furuset, for eksempel. Han lovte sin trofaste furuflåte udødelighet, fikk den fraktet et stykke opp fra fjorden og ga den et landområde. Området fikk navnet etter flåten; Furuset. Generell historie sier dette var navn på et sogn og at der var en gammel trekirke (av furu?). Det første kan være sant, sogn eller område, whats the difference? Det med trekirke er tull. Der var en treflåte av furu!

Den helsikes fyren gjorde som nevnt avtaler med fugler og dyr siden han frarøvet dem land.

Trostefuglene fikk et reservat i dag kjent som Trosterud. Guidebøker sier der er et rikt fugle-og dyreliv. Særlig det siste. Gi trostefuglene en sjanse, og man får et rikt fugleliv. Det er ca 340 trostearter, og mange av dem trakk til trostereservatet den tid den helsikes fyren opprettet det.

Et annet eksempel er teistereservatet, i dag kjent som Teisen. Den helsikes fyren hadde stor tiltro til teistenes evne til å vokte og bevokte det som ligger i jorda siden de anlegger sine reir godt skjult under steiner og i bergsprekker. Der ruger de. Så der grov den helsikes fyren ned den sølvskatten han brakte med seg på flåten. Den ble funnet i 1844, og man anslo den da til å være fra før 960. Selvsagt var den det. Fra lenge før 960.

Også alle dyrearter fikk sine reservat. Et eksempel er ulveslekten (hundeslekten). De fikk det området som i dag bærer deres navn, Ulven. Enkelte språkforskere har antydet at det like gjerne som å komme av ulfr, ulv, kan komme av alfr, alv. Alv! Intet i historien sier at den helsikes fyren gjorde noen avtaler med alvene for noe område. Kanskje derfor klarte alvene bæse seg til å få gi navn til et dalføre litt lenger nord.

Den helsikes fyren hadde mange oppholdssteder mens han fikset ting og tang i det som i dag er kjent som Oslogryta, rettere sagt, han fikk ting og tang til å skje. Etter hvert som ting og tang normaliserte seg, tok han et område som fast bopel for seg. Av respekt for de avtaler han hadde gjort med fauna og flora – og flåten – bosatte han seg ikke i deres områder. Han slo seg ned i det området som ennå i dag bærer hans navn. Han kalte det opp etter seg sjøl, Helsikesfyren. I dag er det blitt Helsfyr. Dere husker Rygh og norske gårdsnavn. Han framsatte en hypotese om at Helsfyr kunne komme av lavtysk helchvär som betyr helvetesild. Helvetesild! Den hypotesen kjøper jeg ikke, og om noen kastet den etter meg, tok jeg den ikke. Helvetesild! Ha ha! Jeg ler godt. Og når jeg passerer Helsfyr på tur inn til Oslo sentrum, kan jeg høre den helsikes fyren flire rått av hypotesen.

Han forble og forblir på Helsfyr. Han fikset seg det stedet forever der kan kunne overvåke både reservatene og de områder der ting og tang skjedde.

Guideboka forteller videre om navnet Oslo at P.C. Friis – dere husker han med de etnografiske kartene, i sin Norges beskrivelse av 1613 mener navnet Oslo kommer av Loens os og at elva Alna er Loen. Han er visstnok den første og eneste som kaller Alna Loen. Det er derfor trolig at han prøvde å få terrenget til å passe til kartet. Andre språkfolk har senere ment at om nå navnet Oslo kom av Loens os, burde navnet da blitt Loaros. Jamfør Nidelva og Nidaros, navn som ble dannet i samme epoke. I middelalderen ble navnet skrevet Anslo, Aslo og Oslo. I 1624 brant denne byen og gjenoppstod som Christiania helt fram til 1925, for etter at vi mistet Sverige i 1905 begynte en folkebevegelse på å ta tilbake det gamle navnet, og det ble vedtatt tross protester fra handelsstanden. Guideboka sier ikke noe om hvorfor de protesterte. Jeg har min egen teori om det, men det hører ikke inn i denne oden.

Likevel vil jeg ta et steg til sides og undre meg over dette med at vi mistet Sverige i 1905. Endelig har det gått opp for svenskene, og nå – over 100 år senere – strømmer de hit som til et Mekka.

I 2009 gikk flertallet i Oslos kultur-og utdanningskomite inn for et forslag om å kalle Oslo sentrum for Christiania. Visstnok Venstres og Høyres representanter i den komiteen. Men dette ble det ikke noe av, for Høyres ko(a)lisjonsparter Frp, samt AP og Rødt så alle rødt da forslaget ble kjent. Så fremdeles tar jeg flybussen til Oslo sentrum når jeg skal på ABR og Smartbrain.

Den helsikes fyren kom ikke fra ingensteder da han ankret opp med flåten og sølvskatten. Han hadde en forhistorie, og den forhistoria gjorde ham ansen og varsom. Man skulle ikke kunne komme usett sjøverts – og han tok sine forholdsregler. Han konstruerte forsvarsverker og varslingsverker langs fjorden som bestod til Leonardo da Vinci begynte med sine finurlige konstruksjoner.

Da den helsikes fyren sol seg ned på Helsfyren, ga han også navn til området mellom Helsfyren og fjorden. Han kalte området opp etter det området han hadde måttet forlate, AñslõoЪi.. Senere ble dette en trend, utvandrere til Amerika brakte stedsnavn med seg i lasten, og immigranter til Målselv og Bardu gjorde likeså. Som om der ikke fantes noe navn fra før. Men da den helsikes fyren landet, var der ingen navn.

Med tiden ble AñslõoЪi til AñslõoЪ, så til Anslop, Anslo og til sist Oslo.

Sist flybussen passerte Helsfyren følte jeg en svak skjelven i underlaget. Den helsikes fyren rører på seg. Det skjer uønskede ting i hans Anslogia og han har sin handlingsplan klar. Men det hører ikke inn under denne oden.

Skjelv o vantro...

Hei alle dere vantro og troende der ute!

Husker dere den sms-en jeg sendte rundt om blant annet uventede penger fra oven? Egentlig kom den sms-en fra Sigrid, og jeg videresendte den. Vel, jeg fikk jo svar fra noen av dere, noen vantro, noen ikke. Noen litt ironisk, noen litt spøkende, og noen sendte vantro betraktninger tilbake og viste til at de var realister.

Vel, her er reality! Jeg fikk sms-en fra Sigrid før helga og begynte så smått å videresende den da. Man er da troende lenger enn til nesetippen, ikke sant? Send ut positive tanker, og de haker seg fast i andre positive tanker og kommer tilbake med forsterket effekt. Send ut negative tanker som: ”ingen gir vel meg et øre ( eller noe annet) ekstra,” og den haker seg sammen med andre negative tanker og smeller tilbake i fjeset. Og man kan så triumferende si: ” der ser man! Fikk jeg noe?”

Bare tull. Skjelv o uopplyste vantro, for nå fortsetter jeg;

Altså, jeg fikk sms-en fra Sigrid før helga og sendte ut til de første straks. Og det påvirket straks verden, i mitt tilfelle Fyens Stiftstidende, som trykte bloggen jeg skrev i begynnelsen av august som kronikk. Og jeg får betalt for det! Uventede penger! Jeg antar det skjedde omtrent slik: Mine positive bølger fra sms-en traff redaktøren i denne avisa lørdags kveld da han satt i ro med en sølle snaps, Gammel-dansk antagelig, og en rødpølse til – og plutselig som lyn fra klar himmel husket han min kronikk, som han hadde glemt i nesten tre måneder: ”Hva var det nu med den kroniken fra den fjeldabe i nord?”

Han plinget sin redaksjon som jobbet med enste uke (redaksjoner på Fyn jobber på lørdager) umiddelbart. Den ble så trykket tirsdag og en kopi sendt meg – som jeg fikk i går med spørsmål om konto for honorar.

O, dere vantro som tror alt er slik øynene ser det! Ve over dere!

Og ikke bare det, et annet brev kom med meget positive nyheter. Gadd vite hav de vantro har fått i posten?

Jeg er omgitt av nesetipp-snusfornuft i alle deler av slekta. Både fra pappas side og fra mammas side har jeg fått spøksomme, men dog, sms-er om realisme. Og det bringer meg til å undres hvordan mamma og pappa kunne bli så seende. Sannsynligvis var de begge familienes alternative utskudd og fant hverandre slik. Hvem vet. Hulebjørnens klan har alltid noen.

Her må jeg skyte inn at jeg delvis er en vantro sjøl i denne familien, i alle fall liker jeg å fremstille meg slik, for det er liksom så sivilisert å ikke tro på hva som helst. Det motsatte har til tider vært betraktet som primitivt og uvitende. Og hvem vil nå med åpne øyne bli regnet som en uvitende og primitiv type? I alle fall, ikke med en hjerneskade som allerede er katalogisert negativt av noen med makt til å katalogisere andre (ikke du, Odrun Flatabø. Takk for din evaluering og diagnose). Men altså, er man allerede katalogisert negativt, vil man ikke ha flere merkelapper, som uvitende, primitiv, overtroisk, klebet til seg. Derfor blåser jeg også i barten i blant av det alternative tullet. Men jeg tror at om noen gav meg og andre siviliserte realister sannhetsserum, ville noe helt annet dukke fram.

domantrener

Hjelp meg å ro denne bloggen i land. Jeg tok jo full sats i begynnelsen og la liste høgt, og så er den ikke så høg.

Hvordan skal jeg avslutte med den verdighet en sivilisert realist (les: skap-alternativer) må oppvise?

Ka e poenget?

Da kommer vi til poenget. Poenget? Hvilket poeng kommer man til, har jeg ofte lurt på, for når jeg lytter videre, er det ikke noe poeng man kommer til. I beste fall kommer man til en konklusjon som i alle fall ikke er noe poeng.

Jeg forundrer meg iblant over hvordan man bruker språket unøyaktig og upresist.

Jeg er sjøl ganske petimetretet. En spade er en spade og ikke en greip. Hvordan skulle det gå om man i juridiske dokument var så unøyaktig med ordvalg og tegnsetting? Alle har hørt historien om da kommategnet tok liv! Heng ham ikke, vent til jeg kommer,” var den egentlige telegrambeskjeden, men en slurvet nedskriver slengte ut kommategnet på feil plass. ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer. En annen sak er hva man hører bli sagt. Det er ikke språkunøyaktighet, heller det at man oppfatter det som hjernen gjenkjenner. Jeg har en blå Berlingo, og en kjenning oppfattet det en gang som blåbærlyng og satte opp et spørrende fjes da jeg fortalte om min blå berlingo. Vel, ting ble raskt oppklart, og nå heter bilen min bare Blåbærlynget.

domantrener

PS ! Er det noen som har eksempler på andre tilfelle det innholdet endrer seg enten fordi hjernen gjenkjenner det som noe annet, eller på grunn av språklig unøyaktighet?

PS2 ! Akkurat nå lurer jeg på hva som er poenget mitt her. Noen som vet det?

Dill om dall

Ting endrer seg. Livet kan iblant gjøre store svinger. Jeg har jo kreert og laget et romaniløp, og jada, jeg mener fremdeles at en av mine forfedre er av tvilsom arisk herkomst. Svært tvilsom.

Søndag var vi på en konsert på Trondenes Historiske Senter: romanisangeren Elias Akselsen sammen med sangpartner Børge Pedersen. Jeg gledet meg til det, og jeg hadde kanskje store forventninger til at sangene skulle treffe de ikke-ariske og ikke-finskugriske genene mine og sette dem i bevegelse, eller enda mer; kanskje tirre et savn etter noe tapt. Disse forventningene gjorde at jeg fikk kjør, nevrologisk reaksjon, og selv om dette ødela deler av konsentrasjonen min, var det nok konsentrasjon igjen til at jeg kjølig registrerte at intet så skjedde og at jeg syntes deler av konserten var litt for show-bråket for min smak. Akkurat dette skyltes ikke Akselsen. De sekvensene der Akselsen delte av sine opplevelser gjennom livet syntes jeg var de beste, men selv de satte ingen gener i bevegelse.

Ok, dette var nok ikke det beste arrangementet å hente kunnskap fra, mer opplevelse kanskje. Likevel, jeg tror nok jeg vil huske at Elias Akselsen ikke hadde noe vitnemål fra grunnskolen – han fikk som 16-åring beskjed om det da han trengte vitnemål for operautdanning – ”taterunger trenger ikke det,” sa rektor på den siste skolen han hadde gått på. Og dett var dett. Da rømte han til Sverige, ble gategutt og traff der den nederlandske tateren Cornelis Vreeswjik – og de kunne snakke sammen på romani!

Akkurat nå ringte Sigbjørn. Han er fortiden i Tromsø, men skal en snartur til Oslo på skolesekkopplegg + senere en ukes snartur langt inn i Russland til Sibirs begynnelse. Jeg tror jeg må revurdere diverse omkring nomadegener og romanigener. Pappa og hans barn er reisende Macker, mamma, som sannsynligvis er den største nomadegeneieren av oss fem, mener hun har det best her i skogen. Ting rimer liksom ikke, men det er nå velkjent nytt. Man trenger bare se på nyhetene på TV og høre enkelte politiske debattprogram. Der er det mye som ikke rimer i det hele tatt, og det mest underlige er at vi stemmer inn de der ikke-rimerne gang på gang. Eller er det slik at de som virkelig rimer, de står ikke på lister til stortingsvalg eller kommer fram i debatter. Eller er det jeg som bare er en kverulant? En stortalende soldat eller en politisk kandestøber, som, om han fikk hviske verdens herskere noen kloke råd i øret… Jeg er domantrener, same, arier, romani, robocop og alt til faget henhørende. Jeg har ikke på min CV plass til politisk kandestøberi.

Ellers har Fanden og hans meritter vært i Vilnius til trykking og innbinding og skal etter sigende være på tur nordover. Da ankommer han vel om ca en uke i bokform.

.

Det nærmer seg sengetid. I dag forsvant strømmen en stund, og jeg følte samme intense glede som på bameskolen når strømmen gikk om vinteren, kaldt i klasseromma betydde heim! Hurra! Med min beskaffenhet var jeg ikke med blant dem som straks, når lærerne ikke så det, åpnet vinduer for at det skulle bli kaldt nok fortere. Men mentalt gjorde jeg det. Åpnet vinduer, mener jeg. også i dag. Hipp, strømmen borte! Jeg åpnet mentalt vinduer og dører for å få det så kaldt at løsningen ble å krype til sengs og sove til strømmen kom tilbake. Forskjellen på skolen og her var bare at her fyrte man opp.

Mitt autistiske gummifjes viser iblant følelser. I dag viste det skuffelse, og da fikk jeg anledning, siden noen spurte hva jeg var skuffet over, å dele mine forhåpninger om å gå i seng. Og det gjorde vi da. Vi sov alle litt. Men merkeligheten med søvnbehov er at den kommer igjen og igjen, så nå er jeg klar for en ordinær natt i seng med ABR-maskin. Tre kvelder i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Tre kvelder sover jeg i seng med ABR-maskin, og den sjuende kvelden sover jeg som folk flest.

Hasta la vista håper jeg siden jeg har skrivetørke

Siden sist

25.10.2011

Jeg ravet inn her i går kveld helt utkjørt etter en langhelg i Tromsø hos Sigbjørn og Emma Margret.

Pappa og jeg kjørte til Tromsø utpå dagen fredag, non stop flerret vi over Tromsøbrua og opp til Alfheimveien der vi stupte sultne inn til lille Emma Margrets middag. Mydlandpølser fra Tromsø og potatismos fra naboen i øst – som nå vil ha Norge med på å berge EUs økonomi.

Var det disse tonene man hørte fra kampen for og i mot EU-medlemskap. Eller har jeg misforstått hele greia? Mener det skulle ha vært slik den gang at EU skulle berge Norge.

Sånn kan det gå – og nifst er det – for det leder dessverre tankene hen på om det er andre ting som er the other way round.? Er det slik at noe av det som fra politisk posisjon i dag predikes som sannheter viser seg å være det motsatte? I så fall må jeg begynne å lytte godt til mindretallet det gjør (bjeffer) på, for i EU-saken var det mindretallet som ble flertall – om enn ikke i politisk posisjon. Det sier seg sjøl at når man er i posisjon politisk eller faglig kan man bryte av seg sannheter som viser seg å ikke være sannheter.

Når man hører dagens diskusjoner bom EU og euroens stilling friste man til å så ” hva sa jeg?” Men jeg sier det ikke. Det er uetisk å hovere. Men tenke kan man. Tanker er enn så lenge rentefrie, i alle fal så lenge man klarer holde seg utenfor EU. Se nå bare hvor de tenker og tenker i EU - og renta øker. Jeg er i mot å støtte EU. Hvorfor skal man sy flyteputer under armene på dem som hoppet uti uten flytevester for å prøve dybden med begge beina samtidig. < Enhver vet jo at dette ikke er lurt, og folkeavstemminga i 1994 synliggjorde dette tydelig at flertallet i Norge ikke prøver dybden med begge bein samtidig, som Sverige, som nå surker om at Norge må hjelpe EU-land der de kaver rundt i EU-havet uten redningsvester. Ha ha. Nei,. Vi må nok hjelpe broder Sverige av mange grunner. De er broder Sverige, og de tok i mot diversiteter fra Norge under krigen, og jeg personlig kjenner så mange hyggelige og dyktige svensker (og det er den viktigste grunnen til å hjelpe). Men jeg understreker at jeg ikke kjenner den svenske statsministeren som mente Norge burde berge EU.I denne situasjonen er nok den neste måten å gjøre det på å gi dem konsulenthjelp i søknaden om utmelding av EU. Trond Giske kunne kanskje ta hand om den saken – om han da enda er nei-mann- eller vet noen om han hører til dem som har tvilt seg fram til et ja?

Men tilbake på sporet, om kvelden dro søsknene Skåden og Sigrid på Insomnia-festival. Godt navn, for med den dundrende musikken vil jeg se den som ikke er insomnia, søvnløs. Da vi utmusiket ravet inn i 1-tida om natta var pappa tilbake fra sitt besøk hos Mirjam og Emrah.

Og det ble lørdag den neste dag. Etter en sein frokost dro vi på byen og så senere spise thaimat på en ny restaurant. Konklusjon: Intet kan slå ut Kanyas mat.

Og det ble kveld og samefest på Ølhallen – og vi dit. Musikk, musikk, men hyggelig, og atter en natt sjanglet jeg utmusiket inn til Emma Magret bopel og i seng, men denne gangen havnet jeg ytterst i dobbeltsenga, for noen mente det var en bedre posisjon når jeg vred på meg i søvne og sparket andre ut av senga. Det er etter sigende nøye studier utført mens vi var i USA og Sigbjørn og Emma Margret delte seng med meg. Ikke noen alminnelig seng, sier jeg bare, en USA-dobbelseng, og den var stor. Alt er jo stort over there. Visstnok skal jeg ha skumpet att og fram, eller det vil si, skumpet en vei, og konklusjonen er at jeg skal ligge på en viss side slik at jeg ikke skumper den andre ut av senga. Dette hadde lille Emma Margret glemt da jeg inntok senga og hun visstnok fikk seg noen dulter. Ikke at jeg tror det. Jeg sover som en stein, stille som en stein og ubevegelig som en stein.

Og det ble søndag. Etter atter en sein frokost samlet pappa og jeg sammen tødlene våre og flyttet 300 meter mot sør til Sigbjørn. Denne kvelden ble en rolig kveld – om enn ganske sein – og en sein frokost dagen etter før pappa og jeg flerret ov Tromsøbrua om ikke så friskt hva meg angår, men ganske så pågående hva pappa angikk.- Han lengtet heim. Vi raste gjennom indre Troms kun med et stopp for å ringe heim og si at lofotfolket var på tur heim og maten måtte være klar.

Hva mamma gjorde imens? Jeg antar med ganske stor sikkerhetsmargin at hun låste dørene, slo av lysene og telefonene og la seg, for så å stå opp mandag morgen siden hun visste at vi da kom heim fra den store verden og forventet forpleining. Hos oss er det en tradisjon at når noen kommer heim fra den store verden, lukter det heimebakt og heimelaget uansett om man har vært borte et døgn eller et år. Jeh hadde derfor lagt inn en bestilling på heimelaget gluten-og laktosefri pizza, heimelagede kjøttkaker med ekte ertestuing og ditto heimelaget brunsaus – alt i henhold til kravene fra FHC og IAHP. Til dessert bestilte jeg gluten-og laktosefri kake, men siden jeg der hadde glemt å spesifisere heimelaget, var kaken produsert av Lierne bakeri – og ja da, de kan det, de også.

På kinoen i Harstad går filmen De tre musketerer, og jeg gidder ikke engang foreslå for de andre to musketerene at vi stikker til Harstad en dag, så jeg må nok smøre både meg sjøl og diverse andre uttørkede plasser med salve og tålmodighet og vente på ABR i Oslo i november.