«Hikk, hikk, hikk».

Jeg sitter her på Hyatt med beina høgt og hikker etter at Dr. Nuzzo har nålet seg inn her og der i kroppen. Hoftene, knærne og anklene for å sprøyte inn et stoff som skal avhjelpe avleiringer i musklene. Jeg hadde narkose mens han gjorde det, og han forberedte oss på at enkelte muskler «skvetter» etter et slikt inngrep. I alle fall skvetter mellomgulvet, for i perioder hikker jeg mye. Operasjonen var i går og jeg hikker enda nu og da. Så er det en mulighet for den som vil å sette sitt navnetrekk på den gipsen jeg har. Ingen grunn til panikk. Det blir plass for alle. Jeg har gips om begge anklene.  

Men jeg er ikke verre enn at jeg ble både sur og sint da jeg våknet av duppen her på Hyatt i dag og oppdaget at lille Emma Margret og mamma hadde stukket en tur til Chestnut Hill, blant annet for å bunkre sprit til de hersens urtene som skal ha en sånn nitid behandling.

For saken er – vi kom hit til Hyatt i 12 tida i dag fra Summit der operasjonen var gjort. Og etter å ha spist her, krøp jeg og mitt oppskårne legeme i seng og sov litt. Det var etter den duppen jeg oppdaget at de var borte. Jeg vet ikke pappa, men jeg lot meg i alle fall ikke blidgjøre av at de «on top of hill» på Chestnut Hill, hadde på god nordnorsk vis slått av en passiar med en på en pub der de etter sigende drakk kaffe, og blitt anbefalt Philadelphias beste philly steak. De hadde anstendighet nok faktisk til ikke å sette seg der og nyte dette uten pappa og meg. Dermed skal vi kanskje hikke innom der en dag. Men i morgen er det King of Prussia, og siden dette er blitt offentlig på nett og ut i verden skal jeg ikke si hva mamma sier det er King of. I alle fall, Matthew Newell på Family Hope ble litt satt ut da han anbefalte King of Prussia til lille Emma Margret, og mamma mumlet at det der ikke var noe for folk. Dermed roste han giganten opp i skyene for å nyansere hele oppfatninga av den

Back to the pub. Vi drar muligens dit en dag for denne verdens beste philly steak, men siden det er Harry Potter helg og folk visstnok går bananas da, trodde ho på puben det kunne bli fullt der fredag og lørdag.

Herregud, vi har ikke mange dagene igjen her, og vi har ennå ikke vært på Valley Green og latt Emma Margret få oppleve atmosfæren der.

domantrener.

PS: Nå er det tid for Hyatts spesielle kveldssnack, og vi skal hikke oss ned for å spise og senere skal vi muligens kjøre for å skaffe oss litt nødvendig ditt og datt som vi trenger her og der.  

PS2: Vi har nettopp vært på Wallmart og handlet ikke ditt og datt til bruk her og der. Vi dro dit for å finne noe sklisikkert og vidt jeg kunne ha på beina iver gipsen når jeg går i ladder. For «gå, gå gå» sa dr. Nuzzo på Summit Medical, «ladder, ladder, ladder» sa Matthew Newell på Family Hope.Da har jeg noe å holde meg fast i. Jeg har en litt ustabil gange, kan man si. Ladder er altså mitt fysiske program i et halvt år. Åling og kryping må vente. Så synd ! Så forferdelif synd !

 

Treat of my teram on the trapp

Pust ut. Der slapp jeg pusten. Nå har jeg hatt den vanlige treat my team mens vi er her i USA. Det består av at jeg inviterer alle de andre på en 3 retters middag, hvis de da vil ha 3 retters, i alle fall på en middag. Og som vanlig på patioen på Chestnut Hill hotel. Der kan man spise, kose seg og betrakte gatelivet/strøket. Til og med fant vi vår yndlingsplass ledig. Fulltreffer.

Maten var faktisk også god. Vi tok en oppsummering etterpå: menyen var stort sett den samme som for 6 måneder siden, men smaken på maten hadde endret seg. For eksempel var kjøttet mørt. Det er en innertier når både mat og miljø trekker i samme retning.

Forrige gang vi var her hadde hotellet fått en ny manager, en jovial type som hang over patio-gelenderet og konverserte folk. En sånn overskjorte og capsen att fram type. Vi så han fredag da vi var på Farmers Market. I dag også. En kjapp «hei-prat» over gelenderet på patioen. Den kjappisen antar jeg skyldes at vi ikke bor på hotellet og at vår tilmålte tid er proposjonal med penger vi bruker i hans etablissement. Rimelig nok. Uansett, vi satt der til sola gikk ned og terassevarmerne kom på. Da dro vi til Hyatt via Domaninstituttet, men de kjipingan hadde låst porten så vi kom oss ikke inn. De har en bakvei inn, men da gidda vi ikke mer. Onsdag må vi tilbake til Chestnut Hill på grunn av det alternative jeg er nektet å omtale så da skal vi dra innom Domaninstituttet. Antar de er i drift i ukedagene.

 

Mappen «Håpløse individer» har fått nytt navn

Jeg har i løpet av de to siste helgene utviklet en forståelse for alle de som tuter i trafikken, for eksempel bak deg i et kryss. Ikke at det skjer her i Pennsylvania, folk og trafikk her er virkelig både høflige og smidige. Men heime hender det i blant at jeg observerer en ilter tuting. Før har jeg arkivert dette i mappen «Håpløse individer», men de to siste helgene har jeg som sagt utviklet stor forståelse for de som tuter i trafikken. Og jeg har renamed mappa «Håpløse individer» og kaller den nå «Vi som krever vår rett». Det eneste de stakkars tuterne vil, er å få sin rettmessige plass på gate eller vei. Så står noen i veien for det, de tuter. Rimelig nok.

Frokosten her på Hyatt er vanligvis fredelig, og vi har som andre vanedyr utviklet vår faste plass å spise. Vi klatrer opp på de litt høge barkrakksofaene ved den ene veggen. Maten her er virkelig god, og på den plassen smaker den enda bedre. I tillegg kommer ettersmaken, når man sitter lenge etter å ha spist og bare koser seg på sin faste plass. Men de siste to helgene har vært annerledes. Forrige helg var her et hundearrangement – masse folk – og denne helga et bryllup, enda flere mennesker. Hundegreier er ok, bryllup likeså. Problemet er at hele den gjengen skal spise frokost, de også, og i helgene når vi kommer ned for å nyte vår velfortjente sådanne, er vår plass opptatt. På vår plass sitter noen alltid og breier seg, og vi har måttet ty til et vanlig bord der maten riktignok fyller magen, men bare det.

Jeg har tenkt, men jeg er ikke av den beskaffenhet siden jeg ikke alltid fester øynene på den jeg stirrer på, at jeg skal stille meg framfor de som har tatt våre plasser og stirre dem i senk til de flytter seg av ubehag. Jeg vet det har funket for andre. Blant annet vet jeg om et personalrom der en hadde sin faste plass, og var den opptatt, sto han like bak sin opptatte plass med matpakka i handa og spiste. Nå tror jeg ikke det er en strategi som passer meg, og jeg tror ikke jeg får noen av de andre til å stå der spise omeletten sin.

Akkurat kommet opp på rommet etter en frokost på feil plass. Magen er full av mat jeg tror systemet ikke klarer å bearbeide så godt, for denne maten har ikke det lille ekstra.

Og apropos, alle de ernæringsfysiologene som snubler i hverandres bein omkring fordøyelse. Det være seg god fordøyelse eller en dårlig sådan. De har ennå ikke oppdaget dette faktum.

Med fotsolene først ut i verden.

Altså, jeg startet ut i morges med vel 200 dollar i lommeboka og mente at dette skulle være status når jeg var tilbake på Hyatt. Man trenger jo ikke vrenge lommeboka for en skit-tur til Amishland, -trodde og mente jeg. Men som man vet, troa kan vakle og meninger skifte – kom senere hen til andre konklusjoner…. Jeg sitter her på Hyatt med tom lommebok og et visakort som har luftet seg, og spør noen til hva, ja så vet jeg ikke. Har andre erfart å dra på handel og komme heim etter å ha brukt en masse penger – og så lurer man på til hva? Hvis det er det som er shopping – løpe fra sted til sted med halvåpen lommebok fordi man ikke rekker å lukke den mellom hver stasjon, ja da har jeg shoppet i dag.

Foruten noen julegaver har jeg så vidt jeg i farta kan erindre, kjøpt sjokolade (som jeg ikke liker og absolutt ikke spiser), et fat (som jeg absolutt ikke har bruk for) og diverse tulleskilt ikke engang et loppemarked vil ha. Da vi i kveld kjørte heim fra Amishland bestemte jeg meg for en ting: når vi kommer dit igjen i april, skal vi ikke til det mannskit-pengesløselandet. Jeg skal sjekke på kartet om det ikke finnes noe annet sted å dra til. Og jeg skiter i at noen her sier at et nytt sted gir nye fristelser til lommeboka.

Lille Emma Margret er den rene ræseren på de amerikanske highways der hun suser oss fram til ulike steder. Og jeg troner i redersetet med føttene oppe på dashbordet som vanlig. Jeg pleier tenke at jeg gjør verden med fotsolene først, og det er kanskje ikke så dumt hvis alternativet er å stupe ut i verden med hodet først.

I går var vi på det forjettede Chestnut Hill, og høyere makter skrudde på dusjen over oss så det ikke var gåanes i gata der. Følgelig var vi bare innom Farmers’ Market som stadig bygger om og slett ikke er det koselige og kaotiske markedet med all slags ting vi først traff. Men noe var det samme. Han som solgte spesialoljer var der, og han kjente oss igjen, selvsagt, fra forrige gang vi var innom og kjøpte 14 flasker olje. Ikke så rart egentlig. Neppe noen som bunkrer slik. Denne gangen kjøpte vi bare 14 flasker til sammen (lille Emma Margret kjøpte 3 av disse). Men som Ester på Svalbard som solgte en masse diverse til Klaus på kanten, solgte han oss denne gangen masse glutenfrie og økologiske cookies og brownies. Senere slo ¾ av oss oss ned på Pizza Fiesta, som også er en gammel kjenning, mens ¼ - som ikke har vært på Chestnut Hill siden 2006 – våget seg ut i gata i regnet.

(Her slo sensuren til, så den delen av bloggen som skulle komme i dette avsnittet er meldt at det vil falle for sensur om jeg våger meg på å nevne det minste om noe av det alternative 2/4 av oss har prøvd her. Og av disse 2/4 gikk ¼ enda ett stykke lenger. Og noen og enhver skulle ha vært flue på veggen når de 2/4 drøfter sine erfaringer angående det unevnelige.

Jeg skal ikke gjenta min sympati med pressa i de land der sensuren er beinhard).

I morgen skal 2/4 av oss virkelig slå til og hvile ut: spise frokost, sove lenge, stå opp og kjøre til Chestnutt Hill for middag på trappa etc, mens 2/4 gjør de ting man ikke får omtale.

Fan for en sensur.

domantrener

PS: Vi har mistet hårbørsten.

PS2: Vi nekter å kjøpe en ny siden vi har flere heime.

PS3: Vi har enda en kam.

PS4: Hvis den forsvinner…

 

Jeg sier ikke mer...

Da er vi ferdig på Family Hope Center for denne gangen. Har kommet oss tilbake til Hyatt og har samlet oss på alle vis: les: blant annet gått gjennom alle notater, loggført og systematisert. Det eneste vi ikke har gjort er å systematisere det nye programmet fordi vi ikke har malen med, og da tar det mye lengre tid å gjøre det.

Jeg har fått munnkurv på en del ting av mamma og Emma Margret, begrenset ytringsfrihet altså. Jeg får være glad til at jeg ikke er i Russland, der ville det blitt alvorligere konsekvenser enn munnkurv.

Og mens vi beveger oss i andre nasjoners særegenheter, kan vi touche innom tyske turister i Norge. De er enkelte hotellers skrekk og gru når de kommer i sine gigantiske busser. De raner frokostbordet for pålegg, og smører seg gigantiske matpakker i tillegg. Assosiasjonen til tyske turister er ganske så konkret nærværende. Her på Hyatt lager de omelett på bestilling, i tillegg har de vanlig frokost med nødvendige ting. Saken er at når vi får vår spesialbestilte omelett, er vi gjerne allerede blitt mett. Og mat skal man ikke kaste. Ergo har vi ruslet eller sneket oss opp på rommet med omelettene. I dag ble det avgjort ved frokostbordet at vi skal rusle til resepsjonen og oppgi antall omeletter og tilby oss å betale for dem.

Det er fredag. Dagen er endelig kommet for å dra til Chestnut Hill, gå på polet og skaffe smuglervarer til urte-nedleggelse, gå på Farmers Market og handle mer enn vi trenger av lokalprodusert mat (og etterpå ha et surt stress med all maten i kjøleskapet når vi er klar for heimtur), spise på «trappa», patioen til Chestnut Hill Hotel, kanskje labbe innom noen av de små butikkene der og kanskje stikke innom Valley Green for en softis. Valley Green ligger litt utenfor Chestnut Hill og er som alt annet en av indianernes opprinnelige steder – i dag utfartssted, siden indianerne som urfolk har fått sine reservater. Det er litt skremmende og gir noen perspektiver når man ser hva masseinnvandring til USA har resultert i i forhold til de som opprinnelig bodde her. Blant annet kom de med en annen religion hit fra Europa.  Jeg sier ikke mer…

Sacral-kameratene

Ja, da er første dag på Family Hope Center – FHC – unnagjort. Og som vanlig har jeg gruet hund for den dagen. Det er da man evaluerer og ser hvordan ting har gått siden sist man var her. Jeg er jo ikke i en generell utviklingsalder, for eksempel under 10 år, og ting går ikke i rakettfart da. I tillegg er min hjerneskade slik at den kan tråkke på bremsene når jeg tråkker på gassen. Altså mange grunner til å grue seg for evalueringsdagen. Men det gikk bra. Jeg siger langsomt framover, og i min alder må man til utviklingsprofilen også beregne det jeg ville ha gått tilbake om jeg ikke trente. Jeg gikk for eksempel svært mye tilbake fra jeg var 21-22 år til jeg begynte domantrening som 27-åring.  Og i dag fortalte Carol Newell om en gutt med samme type hjerneskade som meg. Han møtte for første gang forrige uke, da var han 16 år, og foreldrene så at han gikk tilbake sterkt. Konklusjon: jeg sitter på Hyatt og er såre fornøyd med resultatet – og jeg må si med alle de som hjelper meg fram til dette resultatet.

Først kom vi inn til Greg som tok hovedevalueringa. Greg er en knakanes koselig fyr, og jeg ble kjempeglad da jeg hørte jeg havnet hos han på historie og evaluering. Deretter havnet jeg hos Dr. Merado som tok legens gjennomgang. Han er også homeopat og foreskrev homeopatiske midler. Han kommenterte blant annet at jeg betraktet han denne gangen, og jeg sa at sannheten: jeg så på ham og tenkte at slik ville jeg eldes. Jeg ville bli som ham. Han ble litt forfjamset først og rødmet før han sa at han ikke visste om han skulle ta det som et kompliment. Noe det var, og det sa jeg, siden han er minst 20 år eldre enn meg. Deretter kom vi inn til Dr. Gillespie for cranio-sacral – og nå begynner morroa. Som man sikkert vet puster hjernen og beveger seg. Da jeg første gang kom til han i 2009 hadde jeg en hjernebevegelse på 0 sekund. Etter en runde med ham, økte det til 30 sekund. I dag hadde jeg 85 sekund ut og 85 sekund inn = 170 sekund. Alt over 100 sekund er bra. Gjennomsnittet har 10 sekund hver vei. Han snakket litt og orienterte oss om hva som kunne skje om hjernen ikke hadde pusterom. Hodepine var en av de tingene. Da skyndte mamma seg å si at lille Emma Margret hadde hodepine i blant, og hyggelige Dr. Gillespie tilbød seg å sjekke henne også og ta en behandling etter at han var ferdig med de andre som møtte på Family Hope Center denne gangen. Som jeg nesten forventet hadde hun 0 sekund. Husk at gjennomsnittet er 10 sekunder. Så tok han cranio-sacral-behandling på henne også, og nå er det 40 sekund ut og 40 sekund inn – noe hun blærer om siden jeg bare hadde 30 sekunds økning første gang. Men alle må forstå at verden har gått fram, og 30 sekund i 2009 er minst 50 sekund i dag. Nå er dessverre saken slik at hun skal få en behandling i mårra, og hvis det fortsetter å øke, må jeg komme opp med en plan om hvordan å matche det.

 

 

domantrener

Konklusjon og moral: å komme på gamle tomter kan noen ganger være en skuffelse.

Det er blitt kveld her i junaiten. Merkelig, for siden alt er så stort her skulle man ikke tro at mørket senket seg, men jammen gjør det det. Aldri så stor at ikke mørket i blant senker seg. Det er moralen i kveld. Snart skal jeg også senke meg (les: krype inn i konvolutten i senga). Jeg klarer ikke forstå hvorfor man i USA når man reiv seg løs fra The Ccommonwelth og alt det der ikke også reiv seg løs fra det håpløse sengesystemet med konvolutter.

Siden vi er i den verdensdelen der «the buffalo roam» har vi også roamet litt i dag og beæret en matvarebutikk + noen små dill-dall butikker med våre solide norske visakort. Noe de burde være glad for siden økonomien ikke ligger høgt her.

Alltid når vi er her oppsøker vi gamle kjente og kjære steder, samt etablerer noen nye sådanne. En av de nye fra forrige gang vi var her, er et rolig spisested med alminnelig god mat og hyggelig betjening. Følgelig tok vi et stopp der forleden på tur til Summit.  Spisestedet lå der det lå, og vi fant oss plasser, noe som ikke krevde noe særlig siden vi var de eneste der da vi kom. Etter oss kom en mann.  Spisestedet hadde byttet innehaver. Ii alle fall var ingen av de gamle småkoselige der mer. Den nye, som jeg antar var innehaveren, og hans litt småsure kone (antar jeg) betjente folk. Ta Richard Nixon og gjør hakepartiet enda litt mer framskutt, gi ham en litt mer mørk hudfarge og litt mindre atletisk kropp. Da har dere han som kom til bordet vårt og skulle ta opp bestilling. Etter en del parlamentering at og fram kom vi til at vi hadde forstått hverandre og kunne være sikker på at bestillinga ble forstått. Lillesøster og jeg tok fish and chips, pappa ett eller anna kjøtt og mamma ett eller anna annet. Da maten kom fikk pappa og lille Emma Margret først en suppe. Merkelig. Nå er ikke jeg suppespiser, så akkurat det gjorde ikke noe, men underlig uansett. Da han kom med hovedretten spurte vi hvorfor jeg ikke fikk suppe. Først prøvde han å leke monkey-business med oss og ikke forstå, men etter atter nye parlamenteringer ga han opp og forsto likevel. Deretter ble han så til de grader jovial og tilbød meg dessert på huset, noe vi jo måtte takke ja til selv om jeg var stappmett. Så hver gang framskutt-hakeparti-mannen eller kona ikke så i vår retning skyndte de andre seg å spise litt av gulrotkaka. Han ble så påhengslig jovial at det var en plage. Blant annet konverserte han Emma Margret om hvorfor hun ikke ville jobbe og bo i USA. Tilslutt sa hun smilende avvæpnende «I like the health system in Norway».

Konklusjon og moral: å komme på gamle tomter kan noen ganger være en skuffelse.

domantrener

PS: Alt er klart til å dra til Family Hope i morgen.