...as shaky as a fiddler on the roof...

Tradisjon er noe som gjentas tilstrekkelig mange ganger og som kommer igjen og igjen like uavvinnelig som flo og ebbe. Ikke alle tradisjonene er like gamle som flo og ebbe, og jeg har egentlig ikke noen formening om hvor lenge en ting skal ha kommet og gått for at et skal kunne kalles en tradisjon.

Det jeg har formening om er at å spise ute er en tradisjon her i skogen. Jeg burde derfor ikke blitt overrasket da det i morges var dekket til frokost ute på verandaen. Signalene har kommet i forrige uke. Da ble bålet spadd fram og klargjort for en sesong. Følgelig: ingen stor overraskelse at frokosten ble ute i dag. Det som var overraskelsen var at jeg syntes det var helt flott og kjente at det var godt at den sesongen er i gang. Merkelig. Jeg har ikke akkurat vært fan av dette utespise-opplegget man har her i huset. Så gjenstår det å se om jeg har samme gode følelsen når vi spiser middag ute ved bålet i dag for det er jeg sikker på at vi kommer til å gjøre. Akkurat i denne tradisjonen har jeg ingen innflytelse siden de andre to er svært så enige om det. Det som er flott, tenker jeg her jeg sitter akkurat nå, er at den stormen som herjet her i slutten av januar la ned to store tre rett utfor her

Da har vi noe å brenne utover våren og sommeren, for det er ikke å nekte for at den utespise-luksusen koster oss en god del ved selv om vi brenner alt av gammelt skrotmateriale vi kommer over. Det var forresten den stormen som uoffisielt ble kalt «Listhaug» siden den la ned en del fjøs rundt om. Den andre stormen som fulgte like etter ble kalt «Ole» og ikke skjønner jeg hvorfor den fikk det navnet. Hvis det da ikke var olé?

###

Så gikk dagen, og det ble middag ved bålet.  Det var helt fantastisk å spise der.

Dette har fått meg til å fundere over dette med tradisjoner. Når slutter en tradisjon å et evig mas fra de som er eldre og går over til å bli noe man liker, nettopp fordi det er en tradisjon? Er det når det man kaller frigjøringsprosessen er over og man søker tilbake og plukker med seg det man har lyst til å plukke med seg? Det gjelder jo ikke meg.  For meg er det ikke snakk om å ”plukke med meg” ting. Det er mer snakk om å like eller ikke like. Og jeg har desidert ikke likt dette utespise-opplegget før nå. Det har heller ikke for meg vært snakk om en frigjøringsprosess i generell forståelse av ordet.  Jeg har jo alltid tilhørt familien og aldri vært i tvil om, det. For meg har frigjøringsprosessen mer vært en endring av min rolle og plass i familien, i alle fall slik jeg sjøl føler det. En frigjøring i form av at jeg pakker min snippeeske er en ikke-sak for meg. Det perfekte for meg ville være en liten hytte eller campingvogn ikke mer enn en Cd og knapt nok lenge unna dit jeg kunne frakte noen av mine jordiske tødler og i blant stikke innom. Men det er det lengste jeg går for en generell frigjøring.

Nå ble det en krok på den rette veien en fortelling er på sitt aller kjedeligste. Jeg har lagt merke til at gode fortellere har en begynnelse og en slutt, men at de på denne veien gjør en del avkrokinger. Men de roter seg aldri ut på viddene. De tar bare en avstikker og vender tilbake til hovedtråden.

Altså – jeg tok en liten avstikker fra dette med tradisjoner.

Her i huset er noen svært opptakk av jødedommen og som sådan fascinert av filmen Fiddler on the roof  om jødenes situasjon i Russland. Hovedpersonen Tevje er svært opptatt av tradisjobner og mener at uten tradisjoner our lives would be as shaky as a fiddler on the roof.

Akkurat det vet jeg ikke noe om. Men skulle dette ha gyldighet kan man forstå at for eksempel innvandrere klamrer seg til sine tradisjoner.

domantrener

PS:  Og apropos: I går ettermiddag ringte Anka og sa at hun kom hit på vårrull-fabrikk.  Noe hun gjorde. I hele går kveld luktet det vårrull-produksjon i huset. Da jeg våknet i morges undret jeg meg over at denne lukta hang i så lenge. Men da jeg stod opp s¨jeg at fabrikken hadde gjenopptatt produksjonen.

PSS. F..  som dagene går. Vi er  i Oslo og snur heim i morgen. 

Et hundeglam og kakken til

Hva er egentlig langt?

Dette - eller måling av distanse - har den siste tida opptatt meg. Jeg vet jo at man properly måler lengder i mil, kilometer, meter etc i det metriske systemet, det vil si. Men lengde måles også på mange andre måter, og til forskjell for det metriske systemet trigger de andre målingsmåtene tankene. Hanesteg er en målingsmåte. Nå har jeg i mitt liv ikke omgåttes så mange haner, men jeg kan se for meg begrensingene i lengde. Et hanesteg kan neppe bli lenger enn en meter i det metriske systemet. Men i alle fall. Solas forflytting på himmelen kan måles i hanesteg. Sola forflytter seg et hanesteg pr dag, sier man i Sør-Skånland. I Nord-Skånland er man mer eksklusiv hva angår solas forflytting pr dag. Der sier man at sola forflytter seg et rypesteg pr dag. Det er mye mer sus over det enn et hanesteg.

Så er det lengder her på jordkloden kontra der oppe, og ikke skal jeg engang prøve meg på å vurdere hvordan man ellers måler lengde oppi der. For ikke å snakke om lengde opp dit. Jeg får holde meg til det kjente her på kloden, i alle fall det jeg kjenner. Denne bloggen ble satt i gang av at jeg er i lesemodus for tida og blant annet tok for meg ordboka «Márkku sánit». Der er mellom annet et bilde av Torneträsk. Torneträsk er 7 hundeglam langt. Nå er hundeglam en ganske unøyaktig lengdeangivelse. Det er mange faktorer i denne måleenheten. For det første avhenger det av hvor kraftig hunden glammer. En annen faktor er hørselen til mottakeren av glammet. Ikke alle hører like godt. Følgelig er hundeglam slik jeg ser det en rimelig personlig lengdeangivning. Det samme med den lengden som måles i kaffekok. Jeg antar at kaffekok her er synonymt med at man tar en matrast. Også det vil jeg tro er personlig målinger. Noen er seige som en ulv og kan gå lenge uten mat. Andre er som høns og plukker i seg rett som det er.

Så er det alle de assosiasjonene som popper opp når jeg tenker på et emne. I så henseende er Markebygdene som miss Marples St. Mary Mead der man finner alle typer representert. Nå tror jeg nå dette er universelt, dette at man innafor en tilstrekkelig innholdsrik sone finner alle typer representert.

Så var det de to gode vennene som trivdes i hverandres selskap og tok diverse oppdrag der det var behov for det. Det være seg grøftegraving eller å reise et hus/fjøs. Det siste likte de særlig godt. Den ene var rimelig snekkerkyndig, autodidakt selvsagt som man var i de dager. I byggeprosjekt kom ulikhetene deres fram. Den ene var svært nøyaktig og målte i det metriske systemet. Den andre hadde et mer avslappet hundeglam-målesystem som han hadde utviklet sjøl. Det gikk på «og vel så det» eller «knapt nok» eller «kakken til». Så kan man lett tenke seg hvordan det ble når han målte og anga målingene sine: «en meter og kakken til», «20 cent og knapt nok»,» tre meter og vel så det»

Nå har vi her i huset også som denne fyren utviklet vårt eget målesystem som fungerer ved siden av det metriske systemet. Vi hører alltid på lydbøker når vi kjører Vi måler legden i CD’er.. For eksemepel er avstanden Skånland – Kautokeino 7 CD’er oh kakken til. En Harstad-tur er 1 CD og knapt nok.   

domantrener

Duger hode-lig?

Helt forferdelig trett her jeg sitter med morraprogrammet, men jeg orker ikke slite meg opp for neste steg som er ABR. Da må jeg forflytte meg til Instituttet, og akkurat nå vil det være som å forflytte meg til en fjelltopp – vel, sterkt overdrevet, men billedlig talt. Allerede morraprogrammet har krevd en del mas att og fram, opp og ned, og siden dette er elektrodressdag betyr det kryping.

Lenge siden jeg har lest en engelskspråklig fagbok, som jeg har gjort i dag, og kanskje er det det som har slitt meg ut sånn hode-lig, vel, det heter kanskje mentalt, kanskje noe annet, men hode-lig føler jeg er det mest dekkende ordet. Det er tungt å gå inn i et område som krever hode-lig anstrengelse.

Ting har skjedd siden sist her, og mye vann har sikkert rent under brua her nede, Jonnerovvi. Jeg forutsetter da at elva ikke er bunnfrosset, men hva vet jeg annet enn at jeg lurer på hvor kjøa, hovedfisken i elva, har gjort av seg om alt er is, så jeg går ut fra at elva ikke er bunnfrosset. I alle fall til annet er bevist. Jeg har nå ellers krysset den samme Jonnerovvi mange ganger de siste ukene på min fremdeles navnløse scooter. Det forundrer meg at en scooter kan forbli navnløs, så streng og restriktiv man i dag er med at alt skal være registrerbart, registrert og lesbart av satellittene oppi der og andre – litter. Jada, joda, jeg vet at scooteren har et registreringsnummer, men det er ikke nok for meg. Det er så upersonlig liksom. Det er som om mennesket skulle ha bare personnummer. For meg er scooteren (og ATV’en og bilen) en forlengelse av meg sjøl.

Kveld.

Som tida flyr – og eller går. Hva er egentlig farten tida har når den går til forskjell på når den flyr? Uansett har den flydd i dag. Det er kveld, og jeg har igjen parkert meg i den sofaen som holder på å gå i oppløsning. Det er greit å være sparsom. Det e jeg også, men grensen burde kanskje gå med en sofa som holder på å gå i oppløsning. Ikke at jeg er forundret. De fleste gangene vi har vært i USA har de ikke kjøpt en skit. Tenke seg til, være i en annen verdensdel og ikke kjøpe seg noe. Med ABR-maskinen påkoblet beina og for-brain treneren – og selvsagt de siste maskene og gassen sitter jeg nå i den sofaen.

Egentlig er det ikke så seint, for yours sincerely har satt strek ved klokken 19.00. Etter det gjør den samme yours sincerely ikke en mannskit, og med mannskit mener yours sincerely alt han sjøl akkurat da ikke synes er komfortabelt. Altså er ikke klokka sju enda, og vi har en maske igjen.

Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at yours sincerely liker å reise og tar alle slike muligheter med akklamasjon. Dette nevner jeg fordi vi uventet fikk invitasjon til et bryllup i palmesøndagshelga i Kautokeino. Hah, kjempeflott. Da blir det en tur til Kauto i påskens første dager. Kompromisset her i huset ble at vi kjører dit dagen før og returnerer dagen etter og er dermed så kjedelige og ukulturelle som det kan gå an. Alle – unntatt to stykker her i huset - vet jo at Kautokeino er stedet for det som skjer i påsken. Hertingene vil gjerne i bryllup, og de gler seg det, aberet er bare at de må forlate4 skogen, gunker som de er. Der ligger knuten. Uansett måtte jeg bare gå for en omforent løsning. Her i huset hjelper det ikke som i Norwegian-komflikten å stå steilt på sitt.

Jeg har de siste dager fått svar på noe jeg har undret meg over – at et selskap med navnet Norwegian som faktisk betyr norsk på sine telefoner svarer på ikke-norsk. Er man heldig svarer en svenske. Er man ikke heldig svarer en som geografisk har røtter lenger sør enn Sverige. Det er for så vidt greit, men saken er at vedkommende da sannsynligvis ikke har norsk som hovedmål. Og er man riktig heldig ikke engelsk heller. Men nå har jeg forstått at Norwegian = ikke-norsk. Det eneste som bekymrer meg i den sammenhengen er om dette at Norwegian =ikke-norsk smitter over til andre sammenhenger. Man kan presentere seg og si I am Norwegian, og den man snakker med lurer på hvor i all verden man da er fra.

Språkforvirring er ikke å spøke med, men heldigvis er menneskehjernen så smidig at den alltid finner nye kommunikasjonsformer og utvikler nye språk. Dette har vi i Nord-Norge opplevd og er gode eksempler på. Allerede i 1316 forbød den norske kongen (jo da, jo da, vi hadde enda egen konge, Håkon V, som ble etterfulgt av Håkon VI som giftet seg men en dansk prinsesse, datter av Valdemar Atterdag, og etter det fikk Norge grunn til å gjøre som den danske kong Atterdag; sukke og håpe på en bedre dag i morgen. Norges atterdag = en bedre dag, kom i 1814 og 1905) handel i nordområdene for utenlandske kjøpmenn. Helt fram til Luther hadde fått skiftet religion her i landet, hadde erkebiskopen i Trondheim kontroll over handelen mellom Nord-Norge og særlig hanseatene i Bergen. Etter at vi ikke lenger hadde noen erkebisp (synd egentlig, det er liksom sus over en tittel med erke-) overtok borgerne i Trondheim og Bergen monopolet på Nord-Norge. Forresten, hvis jeg kan gjøre en liten avkroking til i dag, kan Norwegian-situasjonen muligens føre til et flymonopol på Nord-Norge. Merkelig hvordan alle skal ha et slags monopol på oss her i nord. Tidligere i historien skattela både norske, svenske og russiske diversiteter våre områder. Skatten som ble betalt i naturalia som skinn var så tøff at man måtte felle mange dyr for å klare den. Men tilbake til handelsmonopolet. I 1789 ble handelsmonopolet avviklet og handelen mellom Nord-Norge og Russland kunne bli legal. Den hadde foregått i som en illegal geskjeft før. Hva gjør man ikke for å unngå å svelte?

Det utviklet seg et eget handelsspråk mellom nordmenn og russere der ca 90% av orda kom fra enten russisk eller norsk. Dette språket eksisterer i dag ikke som et levende språk siden behovet for denne kommunikasjonen opphørte ved den russiske revolusjonen i 1917. Men en del ting lever enda etter det, for eksempel heter kveite i min mors familie bálduska fra russenorsk. Bálddis er kveite og uska står russisk for. Kartanka er velkjent fottøy i nord – russenorsk.

Som sagt drar vi om noen uker til Kautokeino i bryllup, og her jeg sitter ugift og alt, lurer jeg på hvorfor. Mailboksen min fylles jevnt av tilbud fra kvinner som vil være alt for meg. Kanskje jeg skulle hive med rundt og invitere noen hit på prøve? Første test vil være en natt i hyperbaric chamber. Det vil være skjellsettende om vedkommende klarer det. Men etter mengden av tilbud som ryr inn her, kan det kanskje bli flere forsøk. Nå ryr det inn med giftemålstilbud til mamma og pappa også. Jeg vet ikke noe om det med flere-manneri, men ved flere-koneri er first wife sjefen over de andre. Ikke noe for mamma. Hun klarer knapt holde styr på pappa og meg, langt mindre flere koner i huset.

Jeg har fra min observasjonspost hørt en historie om nettopp det å finne seg en livsledsager eller noe slikt på prøve.  To brødre levde som ungkarer. Ingen av dem brydde seg noe særlig om husstell og matlaging, ei heller om personlig hygiene. Tilstanden ble etter hvert slik at de bestemte seg for å avertere etter en husholderske i et blad lenger sør, og de anførte seg som formuende, noe de nok også var siden de ikke brukte penger på verken husvedlikehold, klær eller andre fornødenheter. De fikk flere svar og valgte en de meldte var ansatt. Hun kom til Evenskjer med lokalbåten. Hvordan hun kom seg derfra opp i markebygdene vet jeg ikke. Men hun til huset, og de to brødrene tok mot henne i deres vanlige hygieniske tilstand i tilsvarende vanlige hygieniske omgivelser. De hilste henne hjertelig velkommen så godt de kunne på norsk. Det språket var heller ikke så hygienisk for dem. Antagelig kunne de ikke så mange flere ord på norsk enn det de brukte der og da. Hun bråsnudde, tok med seg tødlene sine og fōr. Akkurat dette holder meg på matta i forhold til det å svare på en epost.

Dagene har gått. I morgen er det kvinnedagen, som jeg antar vil bli som alle andre kvinnedager her i huset.  Det året som stikker seg ut med egen markering var 8. mars 2005. Da satt Elena og vi og jobbet med rapportering til Domaninstituttet. Jeg fasiliterte ennå ikke, så jeg var den varlige observatøren. Steminga var tense, for dette var en slags steg nr 2. Steg 1 var det foreldrekurset mamma og pappa var på høsten 2004. Etter det skulle man sette opp et program , trene minst to måneder, rapportere og vise at man hadde forstått grunnprinsippene i deres opplegg. Og dette ble gjort 8. mars 2005.  Steg 3 ville så være en kontakt fra etter at de hadde lest denne rapporten og sett videoen vi sendte. Enten ble man så avvist eller man fikk oppmøtedato. Nå tror jeg nok at terskelen for avvisning var høgere enn vi trodde der vi satt med rapporten. Uansett. Knapt 3 uker senere fikk vi en telefon fra USA med beskjed om at ting var ok med unntatt av leseprogrammet. Og vi fikk en avtale i juni samme år.

Mye vann av varierende kvalitet, dog høyere enn tidligere, har jammen rent under de broene siden da. Men det er akkurat nå en annen historie.

En synder på Guds jords

«Hvis man tar en penn i hand og setter seg til med et blankt stykke papir gjør hjernen seg klar til å jobbe og begynner å strukturere seg».

Har en eller annen en eller annen gang i en eller annen setting sagt. Altså ikke mine ord. Skal man nemlig helgardere seg, må man bruke både belte og bukseseler, har en annen sagt i en annen setting et annet sted. Og helgardere seg er viktig. Skal jeg hetse på nordlendinger, samer, læstadianere eller annet kan jeg jo si : «vi læstadianere.» og så vrenge ut av seg ting. Det er trygt og helgardert, om en noe feigt etter min vurdering.

Dette er egentlig en test på første statement: om man setter seg klar med penn i hand, begynner hjernen å jobbe.  Så langt har det vært et magert resultat av testen – bare dette med å ta på seg både belte og bukseseler for å ikke bli tatt med rumpa bar når man vil  raljere over noe. Jeg valgte her ordet raljere framfor et mye mer negativt ladet som dukket opp først, men i det jeg skulle til å sette det på papiret, lurte jeg plutselig på om jeg hadde helgardert nok, eller om jeg her ville bli tatt med buksene nede. Altså ble det den mildere varianten som ble brukt her. Et meget magert resultat selv med helgarderte belter og bukseseler. Da holder det kanskje ikke vann, dette med å sette seg til med penn i hand og et blankt og uskrevet papir foran seg. Jeg har hørt dette som et råd til for eksempel det å skrive om sitt liv og sine erindringer at man bare skal sette seg til og skrive det første som faller en inn. Dette vil så være nok for å gi hjernen et startpuff så den begynner å lete opp nye erindringer samt systematisere blant erindringene. – og kanskje også reflektere omkring det som kommer.

 

Men her kommer intet opp for meg, og i så måte må jeg delvis si meg enig med kirkereformatoren Martin Luther da han sto med et blankt stykke ark som skulle være hans preken. Foran kirkelig øvrighet i Tyskland «Her er intet», sa han, snudde arket og så at også den andre sia var blank og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord. Så holdt han en flammende preken.

Vel, her må jeg si at det kanskje ikke var Luther som gjorde dette. Kanskje var det Petter Dass, kanskje var det Læstadius, eller kanskje har det aldri skjedd. Jeg begynte nemlig å google Luther for å finne ut når han  sa dette og i hvilken setting. Jeg fant intet om det, men dessverre fant jeg ut en del om Luther jeg som en første reaksjon ønsket jeg ikke fant ut. Nå er jo google ingen sannsiger, men akkurat dette er vel vanskelig å lyve om.

Her må jeg vise til et reipslager-redskap som kalles forsyngogn som tvinner deler sammen til sterkt snøre eller reip. Alt tvinner seg liksom sammen i livet. For tida lytter vi til Jan Guillous bok Lauritsen-gutta som kom i reipslagerlære og endte opp som krøsuser før første verdenskrig og i mellomkrigstida. Etter et studieopphold i Dresden. De ble meget tyskvennlige, men så langt vi er kommet er det bare e ot barnebarn som ble nazivennlig. Nazibevegelsen brukte et av Luthers skrifter mot løgnaktige jøder. Og hva mer – og uhyre vanskelig både å tro på og sette ord på var hans råd om likesågodt å drukne en 12 år gammel hjerneskadd gutt da han bare var et stykke kjøtt og ikke sjel. Nå kan man si at dette er seks hundre år siden og at ting må ses på i lys av sin tid. Likevel, han gjelder som person ikke bare i sin tid, men også i dag. Atskillig mer dukket opp mens jeg googlet ham, og jeg tror jeg kan for min del konkludere med at han ikke har vært noe annet på en del felter enn en synder på Guds jord, han som vi andre, og da har jeg både belte og bukseseler på denne uttalelsen. Jeg setter strek her fordi jeg akkurat nå mistet gut’sen for å sitte med penn i hand foran et blankt stykke papir. Det man minst aner kan dukke opp.

 

 

Fank A og Ingerid Sletten av Sillejord

Bygda har vært og er full originaler – inklusive undertegnede som på sin måte er en bygdeoriginal. Bygdeoriginalene var folk som ikke giddet krype inn i A-4 rammen eller uansett hvor mye de prøvde, klarte de ikke tilpasse seg denne rammen. Det er mange tagger som stikker ut og gjør at man ikke får plass i denne rammen. Mine tagger er åpenbare.

Årsaken til at jeg i morges ble å grunne over dette med originaler – folk som gjør som de vil – var mammas tørre kommentar da pappa og jeg kom spankulerende så fin fra badet etter morradusjen: jeg i en nydelig genser jeg fikk i julegave hos Masha og pappa i ditto lekker ullgenser.

 – Det må jeg si, sa mamma tørt, her kommer to Fank A. Fank A var kjent for at hun ga blaffen i den praktiske regelen om at man skulle spare på nyklær til de anledninger som kanskje aldri kom. Når hun fikk seg noe nytt, tok hun det straks på og brukte det til det var velbrukt. Hun hadde i alle fall glede av nyklærne sine.

Personen Fank A har overlevd som et begrep på nettopp det å ta i bruk det nye straks i stedet for å bevare det til – ja, til hva, egentlig? Her dukker Ingerid Sletten fra Sillejord opp som den totale kontrasten. Hun fikk visstnok en lue av ull av sin mor, og hun gjemte den i kisten sin. Hun gjemte den i 20 år for å bruke den når hun stod foran alteret. Noe det ikke ble. Så utvidet hun lagringstiden. Hun ville bruke den når hun stod foran Vårherres alter. Men til slutt gikk hun til kisten for å hente fram lua – og det var ikke tråden igjen. Møll hadde hatt stor glede av den lua hun sparte så på. Vemodig og sørgelig sang Bjørnstjerne Bjørnson her har ført i penn. Nå undres jeg på om noen har ført i penn en vemodig og flott sang om Fank A, pappa og meg? Det kunne vi jammen fortjene.

Man skal altså ikke spare seg skatter der møll og rust vil være deleier.

Dere lyrikere. Lag et motdikt om den glade og sorgløse Fank A og hennes like til Bjørnstjerne Bjørnsons sorgtunge vise.

Sett i det lys; om jeg skal velge mellom å være Fank A eller Ingerid Sletten av Sillejord er jeg ikke i tvil om hva jeg vil velge. Derfor sitter jeg her så krønsk på en vanlig onsdag i min nye genser og ser pappa sitte i sin splitter nye ullgenser like ved her. Heller ikke han aspirerer til å være en Ingerid Sletten av Sillejord. Mamma kan forresten passe kjeften sin med å slenge ut Fank A til oss to. Sjøl er hun en videreføring av en annen bygdeoriginal: Ul-Junas i underbuksa. Hun kler ikke på seg før det er høyst nødvendig og tasser rundt i nattklærne så langt det går. Jeg har ikke tall på alle de gangene hun har måttet beinfly med et pledd rundt seg fordi noen kom uventet. Hun er likevel ikke så heldig som Ul-Junas. Han kunne nemlig gå hele dagen rundt i gammen i ullunderbuksa hvis det høvde slik. Så hvis jeg var henne ville jeg nøle med å kommentere antrekket til pappa og meg.

Nå har det seg slik at jeg i mine nære og litt fjernere geografiske omgivelser ser mange som ikke enten kan eller vil krype inn i A4-rammen, men siden det rår sensur, er jeg nødt til å bare påpeke originalene her i huset eller i fjern fortid. Likevel er det ganske mange som er verd en hederlig omtale. Og hvis noen som leser dette føler for akkurat det, en hederlig omtale på å ikke passe inn i A-4-rammen så send meg en mail - og jeg skal fikse det.

Det kan absolutt være en fordel for alle med bygdeoriginaler. Den som ikke er det, har noe å sammenligne seg med som gjør at man føler seg mye mer normal og konform enn man ellers ville. Om ikke bygdeoriginalene var utafor rammen. måtte man antagelig ta de avveiinger innafor rammen. Kanskje man allerede gjør det, tar de avveiingene innafor på hvem som er mest konform. Hva vet vel jeg. Litteraturen har gitt oss en del bygdeoriginaler, og blant annet fremmet det som det gode liv. Tenk bare på latstauren Askeladden som satt hele dagen og rotet i grua mens brødrene hans måtte henge i for at ikke huset skulle falle ned over hodet på dem (min utledning). Følgelig ble de akkurat så arrogant som den kan bli som får huset til å henge sammen mens andre bare roter i den grua. Og så er det den latstauren som vinner prinsessa og halve kongeriket. Jeg har stor forståelse for bygdeoriginaler, men et sted går selv min toleransegrense. Nå tror jeg kanskje det er et kongelig fenomen at enkelte av dem roter seg bort i – om enn ikke bygdeoriginaler, så i alle fall særegenheter. For å ikke tråkke i våre blomsterbed – selv om det nok lot seg gjøre, kan jeg påpeke kongen av England som rotet seg bort i Wallis Simphson. Nå er nå saken den at man kan være glad for akkurat det – at den stammende kong Georg måtte avløse sin nazivennlige bror som abdiserte med sin Simphson. Det underlige er at vi nå lytter til Jan Guillous romanserie om Lauritsengutta som ble meget tyskvennlige før første verdenskrig siden de fikk ingeniør-utdanning i Dresden. Det er litt spesielt og godt å i en roman møte Tyskland som den velutdannede og overkulturelle staten i Europa med England som barbarenes land. Men jeg må likevel heie på Mrs. Simphson som tok den nazivennlige konge av tronen i tide selv om det for hennes egen del ikke ble det resultatet hun hadde forventet seg.

Da hopper jeg tilbake til de meget nære omgivelser. Stormen «Ole» har jo herjet her, pluss den navnløse forgjengeren. Da vi kom heim fra Danmark etter at den navnløse hadde herjet, så vi at to store tre var knekt og hadde lagt seg pent parallelt med huset. Da slo familietalemåten ”Står dukkehuset?” til. Litt vanskelig å forklare den, men det betyr omtrent: en trumf over dystre spådommer, for historien er at da vi flyttet hit til skogen og det var en god del byggerester, deriblant en masse paller, fant mamma ut at hun skulle lære oss unger at ikke alt trenger å kjøpes. Følgelig tegnet vi visstnok opp dukkehuset og beregnet hvordan man kunne utnytte leka-pallene til et godt dukkehus. Jeg kan ikke fagspråket, men vet at det var snakk om å skjøte og forsterke reisverket siden leka-pallenes stokker ikke var lange nok. Alt dette ble gjort i kjelleren om vinteren. Da våren kom, flyttet prosjektet optimistisk ut, og reisinga begynte. Fremdeles har jeg bare fortellinga fra andre, for jeg husker ikke det annet enn i grove trekk, men har hørt byggesveinene spøke mye om prosessen før råbygget var oppe. Det ramlet nemlig ned flere ganger, noe byggherren syntes var merkelig. Hun hadde jo sett snekkere klatre på rammen av et hus, og denne rammen tålte ikke noe før den datt. Det ble pause i arbeidet mens byggherren og sveinene stakk ned til naboene og spurte om å få gå inn i sjåen og se hvordan ting var gjort. Der så vi at ting var avstivet med skråband. Aureka! Vi heim og begynte og avstive dukkehuset og nå ble det perfekt. Det står i dag som et eksempel på et hus vi har i perioder har hatt stor glede av Dukkestue, lesestue – og det aller siste vi så de senere år, var at det hadde blitt brukt som røykerom for noen, for en stor vase var nesten full av sneiper. Og, nei det var ingen her i huset som tyvrøkte der, så mye kunne man ikke røke uten at det kom til å lukte røyk av en. Etter at ingen lekte der, satt der og leste om somrene i fred og ro eller trengte en røykebu i sure dager, er det nå lager for ingredienser vi trenger ved bålet som er like ved.

Men så var det talemåten. Står dukkehuset? som en beskrivelse av optimistenes seier over dystre spådommer. Askeladdenes seier. Vi fikk nemlig besøk av en som kunne faget da vi holdt på, og hans litt arrogante utblåsing under nesen var: ”kjæm første vinterstormen, han står ikkje.”

Men vinterstormer har kommet og gått, selv den siste som la ned to store tre like nedafor dukkehuset - som står som spikret på de lecablokkene vi la som fundament i hvert hjørne.

Jeg har absolutt ikke rotet meg ut på viddene med den historien Den skulle egentlig illustrere Askeladdenes verden.

Her er det nok på tide å sette strek siden en annen «Ole»variant har herjet her innomhus, en influensa som har redusert oss en god del, men som dukkehuset, står vi ennå

Ustøtt

Jeg pleier tenke at jeg ikke lar meg lett vippe av pinnen eller vise at jeg er vippet av de gangene jeg er det. Det siste kan nok skyldes de autistiske trekk som skjuler følelser – slik jeg har forstått det. Men jeg må tilstå at jeg føler meg ganske så usikker på den pinnen jeg nå sitter på. Pinnen heter lobbyen på Hilton airport hote,l Kastrup. Og vi sitter vaglet i DEN sofaen her og blogger. Ikke akkurat slik jeg hadde sett det for meg da jeg ordet om en blogg – og vi oppe på rommet i tidende etasje ikke har en sofa å sitte for den som faciliterer med facilitator, samt den som legger inn på data etter hvert som facilitator leser høgt fra facilitererens blogg. Med andre ord: jeg faciliterer med mamma som leser høgt etter hvert, og pappa legger inn på den bærbare PC-en vi har med. Den svære lobbyen har mange sofa-arrangement, og følgelig havnet vi her da jeg nevnte blogg. Dette er et sted der restauranteten har kode dress, lett og elegant. Heldigvis er denne restauranten ikke åpen i dag ellers hadde vi vel spist der ettersom hertingene mine ser ut til å ikke forstå hva den koden betyr. Deres definisjon av en slik kode er det man tilfeldigvis går og står i.

Siden vi er ukjent her ville vi ikke ha dårlig tid fra Svendborg til Kastrup, så vi bestemte oss til å dra til Kastrup og overnatte. Som vi gjorde. Allerede da vi sjekket inn kjente jeg pinnen vippe.

Tilbake til det punktumet jeg ikke satte i min forrige blogg tidligere i dag siden vi skulle kjøre nettopp hit. Det var noe man ikke lett setter ord på; dette å bli gjort stas av og krus på av Family Hope Center med andre familier tilstede – disse familiene jobber innen samme yrkesgruppe og forstår hva slikt betyr. Også fra dem var det godt å få tilbakemeldinger.

Denne runden på Family Hope har vært spesiell på flere måter. Jeg traff for eksempel en jente som faciliterer hurtig ved å peke på bokstavbrett. Hun er i gang med å skrive en artikkel om å leve med hjerneskade. Den gler jeg meg til å lese. Å slå av en prat med en annen som faciliterer er meget spesielt og skjer ikke ofte.

I går kjørte vi til Odense for å besøke Gitte, Lis og Per. De er også intensive trenere. Lis var på samme foreldrekurs som mamma og pappa høsten 2004 på Domaninstituttet. Slik har den familien og vi vandret stiene i bredd.  

Og nå hopper jeg suverent over i et annet emne som akkurat nå poppet opp. Det er det merkelige fenomenet om at ting trekker seg til hverandre. Det vil si, har man først begynt å tenke på en sak, oppdager man stadig nye ting ved saken eller lignende saker eller sammenligninger. Vi er jo ivrige lydboklyttere i ledige stunder. For tiden lytter vi på «Brobyggerne» av Jan Guillou. Der følger vi tre brødre Lauritsen fra de som fattige fiskersønner utenfor Bergen havner som studenter i Dresden  og blir premierte dipomingeniører. Så følger vi to av dem videre. Den eldste blir ingeniør på Bergensbanen og får ansvar for de store ingeniørutfordringene der. Høgt til fjells som for eksempel på Finse. Den neste havner i tysk Øst-Afrika (som det het den gang) og blir ingeniør på jernbanene fra Dar es Salaam til Tanganykasjøen. Med de spesielle utfordringene det gir. Boka beskriver nidtid utfordringene både høgt til fjells i Norge og i Afrikas urskoger når man konstruerer framkommelighet. Dette tenkte jeg på da vi i dag kjørte over den fantastisk lange Storebælt-broen, og jeg lurte på hvordan bygginga av den ville se ut om jeg kunne se bak sceneteppet.

Da hopper jeg tilbake til sporet facilitering fra jernbanesporet.  De siste ukene har jeg hatt kontakt med flere som faciliterer i Sør-Trøndelag og Sverige. Det synes å være et miljø på begge sider av grensene der.

Det nærmer seg kveld jeg sitter her og vurderer om jeg er sulten. Det vil si om jeg skal si jeg er sulten, for jeg prøver å finne ut hva som er koden på den enklere restauranten her – den som er åpen. Jeg antar man har mange overnattingsalternativ på Kastrup – og vi havnet altså her.

domantrener

Da har vi flyttet oss fra lobbyen til puben og er i bokstavelig betydning på en  pinne her vi vaglet oss opp på høge barkrakker og venter på bestillinga vår. Jeg synes det bartenderen blander til pappa og meg ser suspekt ut Mamma sin enkle ramløsa er nå bare juksevann, men det vi får, er jeg spent på. Kanskje ender det med at ho mer ramløsa må støtte pappa og meg opp til tiende der vi bor med fantastisk utsikt til Øresund og broen der. Vi ser fly lande. Rommet har et stort golv-tak vindu som gir en følelse av at det er åpning rett med.

Nå fikk vi avklart at det ikke er alkohol i det vi får likevel. Lurer på hvorfor bartenderen snakker engelsk til oss?  

...så inn i hampen godt ...

Det gjør ikke noe at Gardermoen er lammet av streiken til den nikkende LO-leder. Det hadde vært verre om Evenes var lammet og vi ikke hadde kommet oss derfra i henhold til plan. Om vi venter her i Oslo blir det alltid en løsning – det være seg hotell eller et annet fly videre. Om vi hadde vært stuck på Evenes ville det i verste fall bli plan «snu heim» og jeg er mentalt forberedt på å reise. Derfor sitter jeg med DEN følelsen her på Gardermoen, forsinket på tur til Danmark og Family Hope Center. Vi er selvsagt booket om til kveldsflyet. På Kastrup venter leiebilen. Hvis sjåføren ikke er trett, kjører vi til Svendborg i natt. Alternativt finner vi oss en moderne berghaller og overnatter der før vi grytidlig i morgen kjører til Svendborg.

Vi skal spise nå, og jeg er litt irritert på mamma og pappa som bryter med tradisjonen å spise kjøttekaker i brunsaus her. Vel, i alle fall pappa. Vi to har alltid spist kjøttkaker, men denne gangen gjør han som mamma og tar noe annet. Et fat kjøttkaker står foran meg. Bon apetite.

Mange og lange dager senere.

Vi hører den verste stormen i manns minne har herjet i Markebygda mens vi har hatt det forholdsvis rolig hva været angår her i Svendborg. Det er nok både – og å oppleve den verste stormen ni manns minne, noe fester seg, og man må bare tenke at liv ikke har gått tapt.

Det var faktisk litt uvær fra Oslo til Kastrup uten at det kan sammenlignes vil jeg tro. Flyet ristet på seg under landing og faktisk på bakken skaket det ennå. Pappa bemerket at neste gang burde flyveren lande og ikke en annen av besetninga. Det var surt på Kastrup. Surt vær, sein kveld  og dautrøtt er ingen god komposisjon – og slik så vi kanskje ut da vi slepte oss til Hertz-skranken for å hente ut bestilt leiebil. Det er en konklusjon jeg trekker av oppførselen til hertz-ansatte. De hentet bilen på parkeringsplassen, stuet inn bagasjen og stilte inn medfølgende GPS til Svendborg Hotel og ga oss et startpuff ut i uværet i retning Fyn. Det ville ta et par timer etter deres vurdering, men å kjøre i fremmed område i natt og uvær er ikke noe som gjør at man trør på gassen, antar jeg. Vær forsiktig med broen, var det siste hertz-ansatte sa før de sendte oss av gårde.

Bilen hadde altså egen GPS, så vi pakket ikke ut vår gamle, trofaste reisefølge på Kastrup. Jeg savnet faktisk vår egen frøken GPS med sine klare anvisninger. Denne nye var språkløs med unntak av pip’er hvis noe skulle skje. I så måtte kjente jeg meg igjen. Jeg pip-er også der det er nødvendig.

Nå har jeg jo et arkiv oppi der for ulike hendelser. Noen arkiv er gamle, nedstøvete og lukkede og er arkiv jeg ikke orker åpne. Noen arkiv er gamle, men stadig i funksjon for arkivering for nytt materiale. Atter andre er ganske nye arkiv. Et av de nye arkiva er leiebiler. Nå har vi leid en del biler de siste åra og har stort sett lik erfaring både av bil og service. Stort sett god erfaring. Hertz Kastrup plasserte seg i arkivet som noe man husker med glede. Bunnen er Avis på Sola i 2011. Januar mener jeg å huske det var, og de hadde hatt noe så skjeldent som et kraftig snøfall da vi kom dit for å kvittere ut bilen, fikk nøkler og beskjed om at den sto på plass x. Vi sleit oss fram til plass nr. x. Ingen bil som vi kom oss inn i der. Vi ringte faktisk inn til Avis Sola og sa det. Joda, det var feil, sa hun i telefonen i et tonefall som antydet at det var vår feil. Vi fikk et nytt sted oppgitt der leiebilen vår sto og slet oss dit i blåsten. Same procedure hva ikke komme seg inn i bilen som sto der angikk, og same procedure med telefon inn til Avis Sola. Same procedure med følelsen av at vi var noen uvitende, usiviliserte tosker som ikke fant bilen. Men denne gangen, etter en skarp melding fra oss om at vi kom inn for å kansellere avtalen og eventuelt gjøre avtale med et annet leiebilfirma, fikk vi vite at noen skulle komme ut, hvilket noen gjorde etter lange venteminutter. En person i kjeledress dukket opp og hentet oss ut av ly inne i den delen av parkhuset med tak og veivet i retning av en snøhaug i utendørsparkeringsplassen. Det lille han sa var på et språk ingen av oss fire forsto, og så veivet han videre. Vi prøvde oss på snøhaugen som hadde bils form - og joda, denne bilen kom vi inn i etter å ha kostet den fram. Jeg vet ikke om vi sendte en evaluering til Avis etter dette. Det er jo in med evalueringer med alt mulig fordi alt mulig vil forbedre seg.  Men etter dette skiftet vi til Hertz.

Broen til Fyn gikk greit, og mens vi kjørte der i nattemørket grov jeg litt i et annet arkiv. Det arkivet som ble oprrettet da vi begynte domantrening. Dette er et arkiv som alltid er åpen. Man rekker ikke å lukke det fra gang til gang. I så måte er jeg som hun som plutselig fikk penger mellom fingrene eller rettere sagt i lommeboka og gikk ut for å handle. Hun gikk fra butikk til butikk med lommeboka i handa da hun anså det ikke var tid til å plassere den i for eksempel veska, kåpelomma – hva vet jeg. Sannsynligvis er dette en vandrehistorie,  men som mange andre vandrehistorier knyttes den til kjent geografi og kjent person. Slik er det med dette arkivet. Jeg går på en måte med det åpent i hodet, klar til å hente noe ut eller putte noe inn der.

Vi hadde oppmøte på Family Hope  8.30 dagen etter, men vi hadde varslet dem om at vi kom seint i løpet av natta og følte oss sikre på at teamet på Family Hope da ville gjøre det de kunne for å flytte oss til et litt senere tidspunkt på dagen. De er slik. Veldig smidig og ok. Det hadde de faktisk også gjort. Vi skulle møte 14.30 fikk vi vite. Da vi kom dit til den tida og hadde sunket godt ned i stolene – vel, vi kom dit for avtalt tid, noe annet ville være umulig når Bete-Marja-mamma var i følget. Så kom alle ansatte på FHC på venterommet der to skift familier satt: de som var ferdige for dagen og de påtroppende sådanne. Matthew Newell ba om ordet og sa de ønsket denne gangen å hedre en person som iherdig hadde jobbet og fremdeles jobbet iherdig med sin utvikling. Da han sa at vedkommende hadde brutt ut av fengselet og blant annet hadde gitt ut flere bøker, skjønte jeg at det var meg.

Tatt på senga og rørt. Ikke så mye av det flotte armbåndsuret jeg fikk med masse tilleggsfunksjoner som av dette med anerkjennelse. Å være intensiv hjernetrener er et ensomt yrke. Man har langt til kolleger og følgelig langt til den som forstår hva arbeidet innebærer på den måten bare en yrkesgruppe med felles erfaring kan. Slik blir det et ensomt yrke uten de store tilbakemeldinger  eller anerkjennelser for ens arbeid. Derfor gjorde dette så inn i hampen godt.

domantrener

Vi kjører til Købernhavn om noen strakser, så jeg setter et ikke avsluttende punktum her.