En tid for alt

26.08.15

Da vi ennå var i Danmark, begynte jeg på en blogg jeg ikke gjorde ferdig. Dermed starter jeg på nytt. Jeg gruer meg på en måte alltid til evalueringer på Family Hope og ABR. Det er ikke så enkelt å evaluere seg sjøl og sin innsats synes jeg. Da har jeg skuldrene helt opp under ørene og senker dem ikke før evalueringene er gjort. Jeg er jo i min beste alder, og det å gå framover krever mer slit av meg vil jeg tro enn av jevnaldrene generelt. Likeså er det som med enhver: Det man ikke vedlikeholder, det går tilbake. Mamma pleier si at en gang kunne hun tysk såpass godt at hun klarte seg blant tyskere. I dag kan hun ikke noe, sier hun. Det var dette med vedlikehold.

Da vi møtte på Family Hope denne gangen, kom vi rett fra ABM. Vi tilbrakte ti dager på ABM senteret i Danmark. Det var helt fantastisk, og Anka påpekte at dette skulle vi gjøre mer av. Muligens var det etterslepet av ABM treninga som gjorde Matthew Newell på Family Hope svært glad. Han påpekte at jeg behersket hodebevegelsene mye bedre og var rettere i blikket.  Så evalueringen gikk flott, og skuldrene sank. Etter lunch ble jeg kalt inn til Matthew, sjefen, som sa at de i lunchen hadde snakket om meg og det de hadde sett denne gangen. Han var nesten bibelsk da han sa at det var en tid for alt, og i dette tilfellet en tid for å så og en tid for å høste.  Før hadde jeg sådd, og nå skulle jeg høste. Følgelig fikk jeg et meget spesielt program fram til neste møte i januar. Jeg skal høste. Det betyr i praksis at jeg kun skal sørge for oksygenet – maske, gass og hyperbaric. Vel, ABR er jo et eget program. Ellers skal jeg leve det glade slaraffenliv – jeg skal nyte tida, gå på kino, teater, festivaler og reiser. Det passet jo perfekt i det jeg allerede hadde planlagt. Vi skulle ta en tur til Tromsø til Emma Margret og se nyleiligheta hennes, og så skulle vi ta to uker i Obnova, Ankas heimby.

Jeg har siden vi kom fra Danmark knallet hit og dit i ATV’en. Deriblant en ny tur til Svartvatnet. Mamma og tante Millaug badet og sa vannet var deilig varmt. Nå stoler jeg ikke helt på deres vurdering av hva deilig varmt er, siden de bygger sine erfaringer på bading i Storelva straks isen gikk – og med klaprende tenner. Jeg la merke til at heller ikke pappa lot seg lokke av dette deilig varmt.

Fredag dro vi til Tromsø og hadde full klaff med at Tromsø hadde en musikkens dag. I alle corner og kvartal var det ulike typer musikk. Emma Margret sitt kor deltok også i dette. Så lærer man jo litt her og litt der. AV det akademiske mannskoret som stilte i pingvindress og studentluer lærte jeg om hvorfor denne studentlue kom i bruk. I de nasjonalistiske strømmingstider mente man at man i Norge burde ha sin egen studentuniform. Man begynte med lua – og kom ikke lenger. Derfor har man altså den svarte studentduskelua som i tidligere tider ble brukt blant annet i 17.maitoget, og nå altså av Tromsø akademiske mannskor. Tromsø har siden sist jeg var der -(eller kanskje det har vært der hele tida) – fått et nytt spisested «Hildr». Det holder til i et gammelt hus, og har også uteservering. Bord plassert rett på gresset omgitt av tromsøpalmer, reinfann og nysådde urter. Rundt var det gamle hus og nye hus om hverandre. Dette gir byen et sjarmerende ansikt og virker ikke rotet, som man skulle tro.

Jeg satt der på «Hildr» og filosoferte over dette at Tromsø også er blitt MIN by selv om jeg ikke har noen lang fartstid i den. Ti måneder for å være nøyaktig. Jeg er født der og flyttet da jeg var 10 måneder. Men hertingene har jo bodd der ganske lenge, særlig fru herting, og de elsker den byen. Jeg satt som sagt og undret meg over at jeg også elsket den. På en måte er den mitt nordnorske Chestnut Hill. Jeg elsker bydelen Chestnut Hill i Philadelpia. Det er en egen følelse å komme dit. så også med Tromsø.

Koffertene her i huset har ikke rukket å bli kalde mellom hver pakking. Nå står de klare og skal pakke for av reise til Obnova på  i morgen.

Jeg antar at neste gang jeg er i eteren, er det med noe er det fra Obnova.

domantrener

Det haker seg på

Kan noen gi meg et begrep på det fenomenet at tenker du på en ting, dukker det plutselig opp mer om det sånn helt tilfeldig. Eller er det tilfeldig? Da vi for vel et år siden var i Levanger på Tomatis hadde vi som vanlig med oss en lydbok. Det var i den perioden vi lyttet på lydbøker om krigen – siste verdenskrig. Og selvsagt – mens vi var i Levanger kom boka opp med informasjon om Rinnan-banden og all den grusomhet som fulgte dem - og vi var i Rinnans område!

Nå lytter vi på en bok av Oliver Sachs – De fargeblindes øy. Den dreier seg i hovedsak om øya Pingelap i Mikronesia der folk var ikke bare vanlig fargeblinde men akroatope. Akromatopsi er fullstendig farveblindhet. Det er sjeldent. Ellers er man rød/grønn – farveblind eller gul/blå. Som en biopplysning dukket det opp at man på den danske øya Fur hadde samme situasjon. Da vi var i Levanger kjørte vi til Rinnan. Denne gangen dro vi ikke til Fur. Det ville bli for langt. Fur ligger i Limfjorden.

Da vi kjørte over den lange broen over Storebelt og så alle vindmølllene som svingte seg ute i havet, tenkte jeg at det jammen var bra det ikke var rein her i Storebelt. ellers ville Sametinget selvsagt vært ute med skarpe noter, konsultasjoner og vedtak. Og hva ser jeg straks jeg åpner facebook neste dag? Joda, Sametingsrådet skal reise langs kysten av Finnmark for å sette seg inn i forholda der. Jeg lo inne i meg og tenkte at nå kunne man ikke uten politiske følger sette opp vindmøller i havet utenfor Finnmark. Det ville skremme torsken og andre nyttbare vesener i havet, og samiske sjøfiskere ville være på hælene etterfulgt av Sametinget. Da undres jeg: Hvem protesterer her i Danmark mot diverse hva angår urfolk? Selvsagt inuitter, men er det bare på Grønland de legger ned protester? Jeg innser at jeg vet for lite om dansk urfolkspolitikk. Minner meg om politikeren – hvem? som kjapt repliserte da det ble nevnt at Færøøyene, Island og Grønland egentlig skulle vært norsk, men ble ved en feiltagelse igjen i Danmark da Norge i 1814 ble krigspant etter napoleonskrigen. Danmark måtte avgi Norge til Sverige, og svenskene fikk av ukjent grunn ikke med de norske besittelsene Færøyene, Island og Grønland. Tilbake til politikeren med den kjappe replikken: - Takk og pris for det, sa han. Ellers ville vi nå hatt også inuittene på nakken. Det holder med samene.

...ingen haikere med til Fyn..,.

Siste frokost etter11 dager i Hillerød og på ABM-senteret. Bilen er pakket og vi header mot vest til Fyn og Svendborg. Skal vi hit flere ganger vil jeg foreslå at vi bor i Fredensborg. Denne gangen var det frokost inklusive, veranda og parkering som lokket oss til trivelige Hotel Hillerød. Litt langt unna ABM-senteret, ca 15 minutter med bil. Det er merkelig at jeg knapt har hatt tid til å blogge. Jeg har stort sett sovet mellom hver økt på ABM-senteret. Men litt har jeg da sett av Nord-Sjælland. Blant annet har jeg beundret de flott anlagte rundkjøringene mellom Hillrød og Fredensborg. En har en labyrint av hekker inne, en annen har form som er fjell, en liten steinlagt jelltopp. For en fjellape som meg er det rimelig greit å forstå at rødpølsene vil lage litt humper i sitt flate fjell-løse land for å kompensere for fjell-løshet. Vi fjellaper gjør det motsatte. Vi graver oss gjennom humpene som vi har mer enn nok av, men ikke noen  å miste.

Senere

Da har vi ankommet Svendborg og er vel plassert på hotellet her. I morgen starter vi på Family Hope, og jeg håper de ikke spør for mye om trykktanken vi ikke har brukt på et halvår. God knows why.

Selvfølgelig følger det en nitid reisebeskrivelse fra reisen fra Hillerød og hit til Fyn og Svendborg. Det er tross alt vel 23 ml hit og hele den lange, store Storebelt, så det sier seg sjøl at mye kan skje. Vi planla å spise middag underveis. Det var blitt litt utpå dagen før vi startet, siden vi hadde to sesjoner på ABM-senteret før vi kjørte videre. I baksetet satt dronningene av logistikken. Den ene med kart, den andre med GPS. Etter en stund sa min mage mat, og de begynte å søke etter spisesteder. Vi fant en Monarch et stykke lenger fram og svingte kjekt inn der. 

Det var et typisk truck-stop opplegg med ganske mange utebord. Der heiv vi oss ned, og jeg la merke til at vi var de eneste, men reagerte ikke på det siden vi gjennom glassdørene inn til lokalet så at det var rimelig tynt ved bordene der inne også. Vi bestilte mat. Vel, vi la merke til noen små runde insekter som var litt nærsøkende. Først. Så økte antallet. Et par hadde slått seg ned på nabobordet. De forlot i full fart mens de peivet og børstet av seg før de rømte inn i bilen. Vi hadde tross alt betalt for maten, så vi sto han av. Dette var ikke den ryddigste uteplassen jeg har sett. Vel mye søppel fløt rundt om. Anka sa det var søppelinsekter. Et par kråker satt avventende et stykke unna. Til slutt rømte vi fra halvspist mat. Det var etter at mamma kom til å se ryggen min. Den var svart av disse insektene.  Anka sa de søkte mot grønt, og jeg hadde en grønn t-skjorte på. Full fart med børsting vekk av svina og på med langermet skjorte.  Mamma mente hun måtte være grønn i ørene, for nå strømmet de inn der. Vi sprang til bilen og prøvde å koste mest mulig av oss før vi rømte inn og lukket hermetisk helt til vi var i fart og kunne åpne vinduene og blåse ut noen. Likevel ble noen igjen, og baksetet drev intens krig mot dem. 

Da vi kom til brua over Storebelt, skulle vi stoppe litt, men da vi så hvem som banket på ruta og ville ha skyss over til Fyn, åpnet vi ikke hverken dører eller vinduer. Ikke ville vi ha dem inn i bilen, og slett ikke ville vi ha ansvar for å innføre dem til Fyn. Man vet jo hvordan det gikk med han som innførte kaniner til Australia og hvor populær han ble. Vi skal jo flere ganger til Fyn og må ha et uplettet rykte hva slik innførsel angår. Dessuten har Danmark en strengere politikk enn vi hva angår smugling av andre inn i landet.  Enda en grunn til å ikke lage noen sprekk i bilen.

Vi tok en liten omvei via Odense for å avtale picknic med Gitte, Lis og Per før vi suste mot Svendborg. Alle følte sterkt behov for en dusj der vi småklødde i bilen. Da jeg dusjet, kom noen uinviterte gjester fram og gjemte seg nede i sluket – og forhåpentlligvis dro videre som Karius og Baktus på jakt etter nye muligheter.

Out for lunch

Da er vi besittende i Hotel Hillerøds meget koselige spisesal. I det hele tatt et koselig hotell, alle rom har veranda rett ut på plenen. Vi treffes der så ofte vi kan.  Det er ikke rett ofte. Dagen er slik at vi må mase opp om morgenen (vel, er ikke det typisk!) for enema, cd, frokost (unnskyld; morgenmad) før vi durer i vei til ABM-senteret for første sesjon – som er ugudelig tidlig. Deretter  kjører vi et eller annet sted og har picnic på lord-vis, hvit duk, etc. slik lordene som dro opp Reisaelva eller til Kilimanjaro spise i det fri. Hvor vi har den hvite duken fra? Det er selvsagt standard procedyre når vi reiser å ta med en linduk for påkommende tilfelle.

Vi har totalt seks senger til disposisjon og er kun fire personer. Trenger jeg si mer?

Så durer vi på andre sesjon på ABM-senteret. Deretter durer vi til hotellet og sløver ute på verandaen eller sover alt etter som. Dagen avsluttes med  middag. Vi prøver ulike typer og har spist kurdisk, spansk og italiensk. I dag skal vi spise dansk. Men det sier jeg bare: Intet har slått kjøttkaker i brunsaus med ertestuing og poteter klemt i sausen. Alt uten han gluten og han melk.

Det er et pjask å få til denne CD-protocol til fulle her på hotellet. I tillegg er vi i gang med en PP, den tredje totalt. Men hertingene (inkl Anka) får alt til, kreative folk man ferdes med.

Og bare så det er sagt: Jeg stortrives her i Hillerød. Det er jammen godt å være meg her. Vi har ordnet opp med gluten og tar med eget brød til morgenmad. 

En spesiell hendelse har fått meg til å tenke på ord og talemåter man kan knytte til helt spesielle mennesker – beskrivende talemåter.  Practioner Naomi på ABM her kommenterte tørt da hun hørte min offisielle diagnose fra Harstad. «They are out for lunch! They don’t count!» Out for lunch er en meget god beskrivelse av fagfolk som ikke synes å være tilstede i faget sitt.

En annen talemåte frisket mamma opp en dag: «Æ ska berre smyge non maske.» I dette tilfellet betydde det at hun skulle i de ti minuttene før vi måtte dra sjekke litt i manuset til den nye Qvigstad-ordboka. Emma Margret og Sigrid har lest korrektur. Hun skulle rette opp manuset i forhold til skrivefeil de hadde funnet. «Smyge noen masker» har vi fra Vigdis. Det betyr å gjøre litt i små ledige stunder. Av å smyge noen masker her og der blir det etter hvert et produkt. Å utnytte noen ledige minutter her og der til noe som skal bli et bra produkt.

«Ta en Gro Harlem Brundtland» er kanskje velkjent. Hun sa en gang at hun var tilhenger av nyttelast.  Når man likevel skulle noen steder tok man med noe som likevel skulle dit. Hvis noe skal ned i kjelleren heime, setter vi det ved kjellerdøra. Neste gang vi har et MÅ-ærende til kjelleren tar vi dette med. Det er nyttelast.

Pappa har med seg en talemåte fra sitt barndomshjem. «Det var som mor skikka meg til lergauk.»  Betydninga er at det var virkelig høvelig, helt passelig, helt i tide, perfekt. Hva lergauken kommer av vet jeg ikke. Kanskje talemåten er så gammel at betydninga er ukjent i dag? Som med enkelte stedsnavn har jeg ikke kunnet unngå å høre. Eller at den er så lokal og i sin tid at den nå er ukjent.

domantrener

PS. Mamma påstår at varme er oppskrytt og går halvnaken.  Anka går godt påkledd. Det samme gjør jeg. Pappa går i det samme uansett. Temperaturen må variere svært mye for at han skal skifte klær.

..forflytte seg fra A til Å...

Da er vi i Danmark der det er godt å være norsk, og det stemmer sikkert i enkelte henseender enkelte steder. Det stemmer prosentvis også for oss her i Hillesrød her vi kombinerer jobb og ferie. Mens vi spiste frokost i morges og senere da vi raidet noen matvarebutikker her, herunder Rema 1000, tenkte jeg at det måtte være godt å komme herfra for en med cøliaki og til Evenskjer. Det er godt å være dansk i Norge. Vi raidet som nevnt blant annet Rema 1000 etter glutenfritt brød. Etter å ha spurt, var det en som visste at de visstnok hadde noe, og nederst i en fryseboks fant han noen pakker glutenfrie rundstykker. På hotellet her er glutenfritt brød = noen merkelige muffins med hard overflate og deig inni. Spønky at Coop Prix på Evenskjer er så vel assortert hva matallergi angår. Det får en til å undres på om man her i Hillerød ikke har cøliaki eller glutenintoleranse. Og hvis det er slik må man spørre seg hvorfor. Hvorfor trenger ikke hillerødene glutenfri mat mens skånlendingene gjør det? Kan det ha noe med EU å gjøre?

Vi kom altså hit i går etter en reise som er slik som  jeg kan like - det skjer noe annet enn bare å frakte kroppen sin fra A til B. Det begynte allerede på Evenes. Anka har fått eurobonus-medlemskap og skulle registrere sine poeng siden hun ikke hadde dette medlemskapet da reisen ble bestilt. Det gikk greit, men så mistet hun kortet og klarte å gå att og fram gjennom sikkerhetskontrollen og lete – og jammen fant hun det til slutt.

Jeg vet ikke om det var dette med mistet kort som fikk meg til å sjekke min eminente lommebok med både debet- og kredittkort. Jau du, debet-kortet var  borte! Telefon til Ofoten sparebank som hurtig sjekket hvor kortet var brukt sist - og det var av meg sjøl – og ikke misbrukt siden. Ok, for sikkerhets skyld sperret banken debetkortet og sa at jeg kunne bruke kredittkortet i Danmark. Grei skuring, men på flyet ble skuringa ikke helt grei, for vi hadde ikke tatt med passene, for pappa mente pytt, pytt til Danmark trenger man ikke pass. På flyet begynte mamma å lure på om det var så lurt egentlig. Følgelig glemte hun veska igjen på flyet. Men den kom  etter oss i full fart.

Anka er jo som kjent vant til å krysse att g fram gjennom sikkerhetskontrollen, og det gjorde hun på Gardermoen for å få en velfortjent tilføring av tjære til lungene. Men hun rakk da å bli med flyet til Danmark. På Kastrup skulle vi hente leiebilen, og mens pappa petlet med det, skulle mamma og jeg ta ut dansk mynt. Jau du, da mitt kort kom inn i maskinen, slukte maskinen kortet og meldte at det var meldt stjålet. Derfor beholdtmaskinen det. Ja, så nå er jeg kortløs og må låne her og der. Nå skjønner jeg jo godt at denne maskinen slukte kortet mitt, et ekte norsk kort slukt av en dansk maskin. Same prosedure. Danmark slukte Skåne, Jämtland, Härjedalen, færøyene, Grønland etc fra Norge.

Faen, jeg glemte jo at flyet fra Gardermoen til Danmark hadde samme oppstartlyd som naboens traktor da han prøvde å få den i gang etter en lang siesta, og jammen filte flygeren like lenge som naboen. Litt nifst. Vel opp i lufta svingte flyveren kjekt så bratt at vi satt på skrå. og den samme manøveren gjorde han før vi landet på Kastrup. Jeg lurte på om han planla å sope den ene vingen over Øresundbrua. Det så nesten slik ut.

Men som den observante leser har skjønt, gikk det bra siden vi sitter her på trivelige hotell Hillerød og skriver.

Se det, se det. Positiv begynnelse og positiv slutt. Bedre kan ikke Sametinget gjøre det. De har tradisjon på nettopp det. Alltid si noe positivt først, så komme med alt det andre, for så å avslutte med en positiv klapp på skuldrene.

domantrener

P.s. Sa jeg at nettopp en slik reise er helmax siden nettopp det å forflytte seg fra A til B også blir en opplevelse, ikke bar det å komme til B..

Vi reiser så mye at vi er blitt nonsjalante. Snart bestiller vi ikke engang flybilletter, men regner med pytt, pytt.

Helt til slutt vil jeg bare...

Det er blitt slik at overgangen sommer – høst er søndag etter Márkomeannu. Det er en markert og naturlig overgang. Det begynner å skymre om kvelden. Feriefolk reiser. Det blir stille. Man kan begynne å spise av diverse kulturplanter. En markert overgang til en annen årstid.

Egentlig er det ikke høst, men sommer – høst eller som på samisk čakčageassi som man kan kalle sommerens høst – og slik jeg ser det, er čakčageassi overgangen til høsten.

Her i skogen ruster vi oss til å dra til Danmark. Vi reiser fredag morgen – hipp, hipp hurra. Jeg er en rullende stein, ikke en nomade, for mine bevegelser er ikke faste og årvisse. Det som stort sett er felles for meg og nomadene er at vi har et formål med våre flyttinger og rullinger. Vi drar ikke planløst rundt. Jeg for eksempel skal ikke følge noen reinflokk, jeg skal følge kroppens behov for justering. Det betyr i dette tilfellet at vi skal ha den halvårlige sesjonen på Family Hope Center. Vi har i dag mailet over revisit-report til dem. Ivan har lagt videoen over på en dvd, så vi er klar til å dra, synes jeg. Her må jeg nok bekjenne at JEG er klar til å dra mens Anka og hertingene synes å ennå ha mye å gjøre før vi setter kursen mot Danebrogs land. Jeg skal forresten inkludere Anka blant hertingene. Det er et begrep som har vært negativt ladet, men jeg har gjort som kamerat Læstadius, jeg har satt motsatt fortegn på det. I blant må man gjøre nettopp det: stoppe opp og vurdere om fortegnene er rett, og så hvis man mener de ikke er det, sette motsatt fortegn på det. Hertingene er et slikt begrep. Et annet nærliggende og lokalt begrep er markefinn som var et negativt ord – men se nå på alle markefinner med og uten kofte, med og uten falsk samelue, som drar på Márkomennu. De setter positivt fortegn foran ordet markefinn. Nå tror jeg de som brisker seg med falsk samelue ikke helt tør ta spranget fra negativ til positivt fortegn. De vaker et eller annet sted i nullpunktet.
 Slik jeg tolker eller leser den litt kompakte stemninga her i huset, tror jeg det kan være lurt å nærme seg et punktum. I alle fall si at man nærmer seg et punktum. Jeg har gjentagne ganger hørt om mammas samlingsbesøk som barn som guoibmi til hennes bestemor opp til det gamle samlingshuset i Moski. Hun hadde stor lyst til å fly ut og leke, men satt trofast der med bestemoren. Hver gang predikanten sa: «Og til slutt vil jeg bare», øynet hun et håp om å komme seg ut  - og så gikk prekenen videre i det som syntes som en evighet.

Jeg er ganske sikker på at denne situasjonen hun nå befinner seg i er ganske lik. Når jeg skriver «og til slutt» øyner hun et håp om å fly ned i kjelleren for å gjøre ferdig noen rapporter hun vil ha sendt før vi drar til Danmark. Derfor tror jeg at jeg må sette punktum snart, men ikke før jeg får sagt at jeg alltid har undret meg over at hertingene likevel – selv om det er litt ferie, tar med seg arbeid når vi reiser. Det er alltid en korrektur av et eller annet slag. Denne gangen er det siste finpuss og gjennomlesing av Just Qvigstads lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. Jammen bra at det er siste finpuss, for den har nå rekt rundt i huset her og i Tromsø lenge.

Jeg håper virkelig man i Kaldfjord og Vesterålen vil sette pris på å få denne ordlista ferdig. Nå er jo jeg ikke kjent de stedene selv om jeg er født og bodde i Kaldfjord til jeg var knapt året og har nå vært noen runder i Vesterålen. Jeg vet jo ikke om man der har kommet derhen at man markerer naturlig at man er same, eller om man er i nullpunktet (les de falske sameluers punkt) eller har negativt fortegn. Uansett, jeg antar boka kommer i løpet av de neste 7-8 månedene. Ok, her mumles det om finansiering av trykking.

Skániid girjie fikk i siste uke før Márkomeannu inn utgivelse nr. 55 og 56 og har fire som man vet kommer i løpet av året. Da er ikke ordlista medregnet. Helt til slutt vil jeg bare si at det er ganske imponerende selv om jeg kanskje kan regnes som inhabil i denne settinga. Det er mye – utrolig mye - dugnad lagt inn i forlaget. Uten det hadde nok ikke hjulene knirket rundt såpass som de gjør.

Jeg sitter på verandaen og blogger. Lufta føles lummer, men jeg er usikker på om det er naturen som gjør lufta rundt meg litt trykkende eller om det er menneskeskapt her i mitt svært så nære miljø. Selv den litt svale vinden klarer ikke rense lufta.

Helt til slutt vil jeg si at jeg tror det vil være klokt å slutte.

domantrener

P.s. Jeg tolker den ladede lufta rundt meg slik at det ikke blir noen blogg i morgen. Derfor høres vi ikke før i Danmark, og da kanskje om nettopp dette med sommerfugleffekten. Jeg har berørt det før i en blogg fra Albania, men har siden boklanseringene på Márkomeannu tenkt en del på nettopp dette: hvordan enkelte ting som kanskje i øyeblikket ikke virker så betydningsfull kan få en stor effekt etter hvert.

Helt til slutt……

En utesover, en innrømmer og en beskøyter

Beskøyter skal det i alle fall ikke være, tenkte jeg der vi kjørte til Harstad. Jeg hadde i anledning fru Innrømmers og hr Utesovers rubinbryllupsdag invitert på middag på Egon. Jeg spanderer ikke ofte, men når jeg gjør det, gjør jeg det ordentlig. Altså skulle det ikke være beskøytere på bordet.

Vet noen her inne sånn umiddelbart hva en innrømmer er? Eller en beskøyter? En utesover? Det er i alle fall det denne litt hastige bloggen skal omhandle. En utesover, en innrømmer og en beskøyter.

Det første som faller en inn ved verbet å innrømme er det jeg har googlet meg fram til på synonymer: påskjønne, anerkjenne, bifalle, akseptere, bekjenne, bekrefte. Her synes jeg google ikke traff den forståelsen jeg har av verbet å innrømme. Jeg har den forståelsen som ligger i det engelske ordet admit. Men nå er det ikke verken googles betydning av å innrømme jeg tenker på eller betydninga som ligge i admit. Saken er at man alltid må se etter nye bruksområder for et ord. Det er slik språket utvikler seg. Jeg har nå i mitt vokabular en ny betydning av å innnrømme.

For å aktualisere dette må jeg forklare hva som skjedde en kveld mamma som vanlig hadde hushet kveldsmaten ut på verandaen. Da er det slik at skal man ha mat, må man gå ut. Det er da også hennes agenda, antar jeg. Pappa og jeg er langmodige mennesker, så vi sleper oss ut for å spise. Sannheten er at det bor en Jeppe i noen og hver av oss. Det vil si at mye styres av magen, mye mer enn man tidligere hadde trodd. I dette tilfellet styrte magen oss ut etter mat. Så pleier ting bli slik at pappa rusler inn straks vi har spist – noe som nok ikke helt var etter satt agenda. Jeg er litt mer feig og ettergivende, så jeg forblir ute litt lenger mens jeg irriterer meg over denne utespisinga i familien. Til slutt går også jeg inn mens mamma sitter han av. Jeg har ofte syslet med tanken om å rokke litt ved denne rekkefølgen. Så en kveld ga muligheten seg. Det var alminnelig surt, som det er ofte i de polare strøk, men dette forhindrer ikke kveldsmat ute. Denne kvelden hadde jeg virkelig kledd meg etter forholdene mens mamma hadde kledd seg slik hun tradisjonelt gjør: t-skjorte og joggebukse. Følgelig kapitulerte hun fortere enn vanlig og ville hushe meg inn. Men jeg satt! Skulle hun inn, fikk hun jammen innrømme at HUN frøs, ikke JEG. Så gikk hun da mens jeg satt han av.  Og satt han av!  Jeg satt han av etter gjentagne oppfordringer om å komme inn. Senere kunne jeg koste på meg  å kalle mamma for fru innrømmer, en som rømte inn. Kanskje burde jeg si rømme-inner.

Et stikk til meg i den evige utespisinga her i skogen. Nå er det ikke alle som misliker det. Min gudmor er en av dem. Hun og en venninne var her forleden sommer. Første morgen dekte mamma til frokost inne. Gudmor ble lang i ansiktet. – Skal vi spise inne? sa hun tydelig skuffet. Hun har vært en del hos oss og kjenner til hvor restauranten er lokalisert sommerstid.

Så var det et annet ord i samme klasse: en heimvender. En heimvender ble brukt om en mann som hadde vendt heim fra USA etter den første emigrasjonsbølgen fra Sverige. I den bokas betydning eller bruk av ordet heimvender var det ikke en som vendte om på heimen.

Så var det hr. Utesover. Når vi drar på tur med ATV-en – noe vi vanligvis gjør på søndager – tar vi med oss mat, Faktisk spiser vi da middag der vi har parkert, og etter middag kvelver pappa og jeg oss ned i gresset og tar en kongelig dupp.  Det er årsaken til at jeg tenker på pappa som utesover. Egentlig et paradoks siden han er den første som stikker inn fra ute-måltidene heime. Men så har jo pappa og jeg hyrt oss godt til turer. Vi legger oss i gode varme bobledresser.  I så måte ligner vi de gamle samene som sov ute i peskene og bare trakk inn hodet og beina. Mamma gjør det ikke- sover, mener jeg – hun sitter og pugger bulgarsk og tar bilder av diverse, herunder av oss to som sover der i våre moderne pesker.  Jeg må si jeg i blant lurer på om hun er same. Noe annet er hva hun er om hun ikke er same. Jeg så nemlig nemlig en diskusjon på facebook om falske sameluer. Márkomeannu er en ekte samisk festival som i alle år har sagt nei til boder med krims krams. Man aksepterer bare ekte samiske boder. Tragisk nok opplevde man så at en av dem solgte falske sameluer. Dermed braket det løs. Márkomeannu håper ingen kommer med falske sameluer. Det er egentlig jeg litt tvilende til om er lurt.  Jeg tror at mange som har slike falske sameluer på, har en god grunn til det. De vil tydeligvis ikke ha noen ekte lue. Kanskje tør de det ikke – ennå – og går steget om en falsk lue. Da er de ikke samer, selv om det nok er en ekte same under den falske lua. Kanskje har luebæreren behov for noe samisk og tør ikke ta steget lenger enn til den falske? Det er dette med det ekte og det uekte. Mamma legger seg ikke til å duppe i en moderne pesk, men jeg må innrømme at hun er rimelig ekte.

Jeg går altså for at slike luer selges, men øl-og vinsalget kuttes. Totalavholdsmann som jeg er, synes jeg ikke det har noe på en ekte samiske festival å gjøre. Der viser jeg til fader Læstadius som mente alkohol ikke hadde noen plass i samisk sammenheng. Men den samme Læstadius ville nok ikke godkjent falske sameluer, så kanskje Márkomeannu likevel gjør rett. Det er jammen vanskelig, dette med å eie sannheten og vite hva som er rett i alle situasjoner.

Beskøyter er et annet spesielt ord fra boka Cleng Peerson. Hundevakt av Alfred Hauge. Cleng Peerson var en mann med lus og lopper i blodet. Hans mange utflukter og innfall førte ham blant annet til England i prisong – greit norsk navn på prison – etter en mislykket kapring av et engels krigsskip som beskyttet en handelskonvoi. Der i prisongen var beskøytere vanlig kost. Steinharde, tørkede kaker av rug eller hvete. Noen av kakene kunne ha levende proteiner også.

Tilbake til en av mine litterære favoritter: Jeppe som lot seg styre av magen og ikke fordekte dette. Han var en mann forut for sin tid, og det er på tide at han får oppreisning. Nyere forskning viser nemlig at vi mennesker har to hjerner, tarmhjernen og storhjernen. Av utseende er de ganske forskjellige, men innholdsmessig er det mange likhetstrekk. Også tarmhjernen har utrolig mange nerveceller og kan i likhet med storhjernen leve sitt eget liv. Why didn’t they ask Jeppe?

Mage-og tarmsystemet er faktisk et av kroppens mest komplekse systemer. Der får de seg en på nesen, de som har harselerer med Jeppe som tok dette systemet alvorlig og lyttet til det. Han lot magen styre føttene inn til Jakob Skomaker. Akkurat som pappa og jeg lar magen styre oss ut for kveldsmat, vel egentlig neste alle måltid. Det jeg undrer meg over er om det er slik at jo større mage dess mer intelligent, dess flere nevrotransmittere? Følgelig bør man være forsiktig med å slanke seg og skrumpe magen. Fan vet! Nei, den sannheten, den er ikke enkel.