Samson - Harald Hårfagre - jeg

Jeg vurderer sterkt å skrive om mitt testamente og stryke Anka og mamma av det – skamklepperan.

Jeg har det til felles med folk flest at håret vokser.  Nå liker jeg langt hår , uhindret at i dag synes snauskalle å være mote. Helt snauskalle, ikke putinsveis. jeg liker langt hår, og jeg grøsser når jeg ser bilder av meg der jeg til forveksling ligner Putin. Det var nemlig min faste sveis til jeg 27 år gammel begynte å fasilitere og fikk endelig meldt fra om at jeg ville ha langt hår. I perioder har det vært så langt at jeg måtte ha hestehale. vel, det ble litt for hippiete. Av alle ting viste deg seg at når håret vokste ut, var jeg krøllhåret som storebror Sigbjørn. Generelt trodde vel alle at vi hadde arvet det etter oldemor. Det er dette med gener og slekt.  Høyst tvilsomt kommer krøllet hår fra miljøpåvirking.  Men så kom vi en gang vi var i innvik der frafar er fra, å se et barnebilde av ham. Krøller en gros. Senere var han alltid kortklippet, slik pappa husker ham.

Lusa har skylda. Det gikk jevnlig lusepidemier i barnehagen og på skolen, og hertingene hadde problem med å kontrollere håret mitt. For ikke å snakke om å bruke lusekam! Alle som kjente meg på den tida vil tro meg når jeg sier at det nok ville være umulig å kjemme meg med luskam. Nå ble jeg aldri kjemmer, men jeg holder det for sannsynlig at jeg ville klort og sparket. Selv i dag skulle jeg hatt vansker med en lusekam i håret. Ha ha, jeg husker ennå livet da Sigbjørn og Emma  Margret ble lusekontrollert. Ha ha ha. Løsningen for mitt vedkommende ble at hertingene påså at jeg alltid var klippet ned til rota.

Som sagt, fra en alder av 27 endret dette seg. Tross sterke antydninger fra blant annet Matthew Newell på Family Hope om at jeg ville se mer ryddig og ordentlig ut kortklippet – sjøl ser han ut som Putin – nektet jeg. Likeså når Haldor på Smartbrain antydet at det var vanskelig å komme ned til hodebunnen med geleen som var nødvendig for nevrofeedbackprogrammet, stod jeg han av. Han nærmer seg for øvrig naturlig snauskalle.  Problemet er egentlig her heime. Tross at de (les mamma og Anka) prøver å opptre som tolerante og aksepterende kommer det alltid til et punkt da det antydes at jeg er luggete, lørvete etc på håret, og at det ville lønne seg å stusse tuppene som fliser seg. Jeg hører antydninger om at jeg ligner Dundor-Heika. Vel, i valget mellom å ligne Putin eller Dundor-Heika, velger jeg sistnevnte. Dundor-Heika var en berømt bjørnejger fra området. Inga Bjørnsons bok Dundur-Heika og andre lappers historie  er han framstilt som gammel mann overgrodd av hår og skjegg.

Men likeså vel som at det kommer til et punkt der mammas og Ankas tolerante og aksepterende holdning sprekker og de begynner å antyde dette med lurvelugg, kommer jeg også etter hvert til et punkt der jeg gir etter og går med på å stusse tuppene.

Jeg sitter foran speilet og følger med mens Anka klipper og mamma som er hyrt inn for å passe på at hun ikke klipper for kort, sitter og skravler og sier iblant: det blir bra Magne. Som om jeg tror henne! Men jeg har ingen andre å hyre inn som klippevakt. Pappa gjør som Pilatus og toer sine hender. han nekter å ha noe med dette å gjøre. Men ikke hjalp det at Pilatus toet sine hender. Det ble likevel korsfestelse. Her blir det hårklipp.

Hver jævla gang er jeg fly forbannet når jeg forlater badet fordi jeg er for kort klippet, mener jeg. Hver jævla gang lover jeg at jeg skal bli som Bibelens Samson og norgeshistoriens Harald Hårfagre. Gammeltestamentets Samson var kjent for sin umåtelige styrke – og det lå i håret hans. Også han ble lurt til å klippe seg og mistet sin styrke. Fan, sier jeg bare. Historien gjentar seg. Harald Hårfagre nektet å klippe seg før han hadde samlet Norge til ett rike. Vel, Norge og Norge! Allerede da var det forskjell på Norge og Norge.

Og nå funderer jeg: hva kan jeg gjøre – love å ikke klippe meg før…?

Det bør være noe logisk og oppnåelig.

domantrener

Hold fingrene av fatet !

Jeg forundrer meg når jeg ser Hvem tror du du er hvordan man kan få overraskelser når man roter i slekta si – og man tror man vet alt - ja, så dukker det likevel opp skjeletter i skapene. Etter hvert som skapene blir gamle og mottspiste, ramler skjelettene ut, det vil si slektsforskerne begynner å rote bakover. Selv tror jeg at jeg har rimelig grei oversikt over slekta ganske langt tilbake. Likevel er jeg sikker på at det kan ramle en del skjeletter ut når man begynner å herje med skapene.

Og hvorfor er det slekt som opptar meg nå? Joda, 1) Det flyter rundt med manus her i stua alltid. Mamma og pappa leser i ledige øyeblikk litt her og litt der. De smøyer masker – en talemåte fra Vigdis. Hun smøyer noen masker i bundingen når hun har tid – og det blir et flott plagg. Å smøye en maske burde gå inn i Språlrådets filer som begrep på å utnytte tida. Jeg leser også noen manus, tro det eller ei. Jeg er best på korrektur på ting som er strukturerte og følger et stramt system. Kan jeg først systemet ser jeg om noe er feil på en side. Feil plager meg. Faktisk har jeg de siste år stadig måttet med dette. Å være så sterkt systemorientert er en jernskjorte. Mange hjerneskadde har jernskjorter.

Ikke før er det ene manuset blitt bok, så dukker neste opp. Før jul fløt boka om Sáráhká Sámemánák rundt her. Den kom i ferdig form i midten av desember. Nå flyter slektsmanus rundt, og i ledige øyeblikk kommer slektskommentarer og aha-opplevelser og historier knyttet til noe så tørt som angivelse av et parforhold. 2) Den andre grunnen til at jeg tenker slekt, er at elgene herjer rundt huset.

Nå føler jeg meg viss på at det ramler ut skjeletter på min fars side også, men der er jeg jo ikke så ofte og kan snoke og tyvlytte til kommentarer. For eksempel er jeg overbevist om at jeg/pappa har en tvilsom forfar som absolutt ikke ser norsk ut. Sannsynligvis tater eller sigøyner. Spør man mer om ham, er det ingen som veit noe om fyren. Det i seg sjøl er suspekt synes jeg, for jammen er folk snar til å vite om forfedre eller andre i slekta de regnet som «store» det være seg lensmenn fut, konge prest uansett om kirkebøkene dokumenterer det eller ikke.  Nå tror jeg ikke det er bare vi samer som er slik. Derfor finner jeg det suspekt når ingen vet noe om den spennende forfaren i Nordfjord. Jeg tror han er knaggen vi kan henge en tater/sigøyner identitet på. Men nå må jeg si at pappa og jeg og hans etterkommere hadde flaks, for tvangssterilisering og lobotomering av uønskede gener gikk fram til 1977. I regi av? Ja, Guess!

På farmors side – den slekta kommer fra Ed i Dalsland – vet jeg heller ikke så mye om. Det er den fjerdeparten som jeg vet minst om.

På mammas side har jeg naturlig nok best kunnskap, og her ramlet det da også et skikkelig skjelett ut av skapet i 1980-åra. Selv husker jeg ikke noe av rabalderet. Jeg var tenåring som tenåringer flest uinteressert i slekt. Det var noe håpløse gamle klamret seg til. Men jeg har kunnskapen om det fra det man kan kalle et felles familieminne. Historien er som følger: En gang avdøde Robert Norli var på besøk sa han til mamma; Dieđákgo aht miin leap heittogis sogan eret?  (Veit du at vi er av en dårlig slekt?) Mamma ble straks interessert. Muital, muital!  (Fortell om dette). Og Robert fortalte slik han hadde hørt det av sin mor. En same flyttet med rein mellom svensk og norsk side. Kona var skrøpelig, og derfor ble tjenestejenta med på flyttinga. For hver flytting ble det et barn – en horunge – og vi var etterkommere av disse. Paret hette Duormis og Market og de ble kalt Rillu (horkvinne) og Goidnu (horkall).  Mamma begynte å spørre alle hun kom borti etter denne Rillu Market og Goidnu Duomis. Noen mente de hadde hørt navnene, andre ante ingenting. Så fikk mamma i gave en slektsvifte av Aslaug Olsen og lette på den etter forfedrepar som hette Tomas og Marit/Maren/Margrete. Hun fant ingen, og en gang nevnte hun det for Aslaug. Et par dager senere ringte slektsforsker og historiker Tore Meyer til oss. Aslaug hadde kontaktet ham og spurt. Slektsforskere er hunder til å grave etter skjeletter i skap, og dette antar jeg var et spor for en sporhund/slektsforsker. Jeg kunne nevnt flere slike eksempler der skjeletter er gravd fram. Men jeg gjør det ikke siden jeg antar sensuren slår til da. Derfor holder jeg meg til min egen slekt. Tore Meyer sa vi skulle bestille ut den og den rettssaken fra statsarkivet, og der kom de: Goidnu Duomis og Rillu Márket. Historien var ikke helt slik Robert fortalte den til oss. Det er også typisk med en historie som vandrer i generasjoner fra munn til munn. Noe blir glemt og noe lagt til.

Tomas Henriksen fra Fjellhøgda i Gratangen var ikke reindriftssame. Han var en gift mann. Marit Johnsdatter var også gift. Hun hadde tre barn der hennes mann naturlig nok var oppført som far. For å korte ned historien: De ble stevnet for hor da det var kjent for fleste at de hadde seg med andre enn sine ektefeller. I retten kom det fram at Thomas var far til Marits barn. De ble dømt til døden.  De hadde bedrevet det loven kalte dobbelthor – gift kvinne og gift mann – som hadde seg med andre enn sine ektefeller.  Loven tilsa dødstraff. Mannen skulle halshugges og kvinnen druknes i en sekk. Jeg vil minne på at dette var ca 1750. Faktisk ble loven om dødsstraff ikke opphevet før i 2014 ! den militære dødsstraffen litt tidligere, i 1957. Den siste henrettelsen i Norge fant sted i 1948.

Tomas ble sendt til Vardøhus og Marit til Trondheim. Men de må ha blitt benådet, for begge gjenfinnes i Gra-tangen senere. Marit til og med gifter seg på nytt, tøtta.

Nå skal vi gjøre et innskudd og ta for oss Jonsagjengen som kom til Kjønna ca 1850.  To brødre, begge John Henriksen. Sannsynligvis het det for eksempel Jonne og Jomna, men i kirkelig sammenheng ble begge John.  Med to brødre med samme navn ble den eldste kalt Gammel-Jo på norsk, den yngste Unge-Jo.  Vi skal konsentere oss om den eldste, Gammel-Jo. Hans kone er Inger Anna Tomasdatter, eldste barn til Goidnu Duomis og Rillu Market.

Her må jeg holde tunga rett i munnen. Etterkommerne etter disse to Jonsa-brødrene ble kalt Jonssak. Det er mange Jonssak i bygda. MEN etterkommerne etter Gammel-Jo ble også kalt Hura-Jonssak. De horaktige jonsaene. Sannsynligvis på grunn av Gammel-Jos kone, datter av Goidnu Duomis og Rillu Market.

Da hopper jeg tilbake til tråden om skjeletter i skapene. Historien Robert Nordli fortalte var altså en slektsvandrehistorie som det viste seg man gjemte og håpet å glemme, for da mamma hadde funnet ut hva sannhetsgehalten var, vel da viste det seg at i alle fall et par av etterkommerne etter Gammel-Jo og Inger Anna kjente til historien. Den ene ønsket ikke den skulle fortelles så lenge hennes hode var på denne sida av torva, som hun sa. Mamma holdt det. Senere ga hun en kopi av rettsaken til en kjenning som i sin tur ga den til en kjenning på Tromsø museum. Følgelig havnet den i tidsskriftet Ottar. Den andre etterkommeren fortalte at da hun var barn, pleide naboene når de var sinte, kalle henne Unna buhčás, den lille horungen.

There you are!

Og det vil jeg bare si: det er VI, etterkommerne etter Gammel-Jo, som er Hura-Jonssak. Dere andre, etterkommerne etter Unge-Jo, er bare Jonssak. Hold fingrene ev fatet.

domantrener

PS. Nå kom også en sønn av Goidnu Duomis og Rillu Market hit til området, Henrik Tomassen, samt en nevø, så her i bygda vandrer virkelig genene til Goidnu Duomis og Rillu Market, de to fra Gratangen som ble dømt til døden for horeri.

PSS. Jeg sa det var to grunner til at jeg tenkte slekt. Det ene er slektsmanuset som flyter rundt her. Det ble denne bloggen.  Det andre er elgene som trafikkerer rundt her. Det får bli neste blogg.

Hei du mann, vil du kjøpe fisk?

Jeg er i en prosess om skifte av bil. Min gamle, gode, trofaste, driftsikre Blåbærlynget - min blå Berlingo – har virkelig stått meg bi både lokalt og regionalt, nasjonalt og internasjonalt siden den har tatt meg til Sverige og Finland også. Men alle som står på jevnt og trutt trenger pensjon og hvile, og den tida er kommet for Berlingo’en. Jeg kan ikke uten videre fly fra forhandler til forhandler og akkedere. Men bedre haulaus enn rådlaus. Er man haulaus, men har råd, har man råd for å få hodet på plass. Altså: Følgelig har jeg gjort det en i min posisjon kan gjøre i en slik situasjon: Jeg har forfattet et standard-brev med opplysninger om hva jeg ønsker en bil skal gjøre og har mailet forespørselen rundt til bilfirma i regionen. Og har fått tilbakemelding og tilbud fra noen. Jeg har besøkt et par av dem og prøvekjørt tilbudet deres. Ikke så mange, men nok til at jeg kunne observere selgere og hvordan de opptrer. Fra før vet jeg jo at om Emma Margret eller pappa står på Skaniid Girjies stand på Markomeannu, selger vi mer enn om det er mamma som betjener kundene. Hun sitter og leser korrektur, og kommer det noen ser hun opp og sier i møtekommende (håper jeg): Si fra om du trenger hjelp. Emma Margret er aktiv selger. Anbefaler og foreslår produkter, lager bokpakkepriser etc. Mammas metode forutsetter en interessert og aktiv kjøper. Emma Margrets metode stimulerer interessene.

Jeg vil tro at det for en selger er viktig å får kjøpers oppmerksomhet, fokus på produktets verdi samt holde fokus på potensiell kjøper og kjøpers behov.  Vel, i dette tilfellet hadde jeg jo sendt en mail, men en selger grep fatt i den og etterspurte interessert om mer.

Mens vi dro på bilvising, kom jeg på en historie jeg hørte. Bestefar var fiskeelsker en gross, og i Markebygda den gang var ikke ferskfisken å få tak i utafor stuedøra. Vel, ikke nå heller, men i dag har Muhammed bil og kommer lettere til Berget, pluss frysebokser etc. En av hans unger skulle til Harstad som ten-åring. Vedkommende må ha hatt et ærende, hva ellers fòr folk til Harstad for? Uansett, bestefar ba vedkommende kjøpe ferskfisk. Vedkommende kom tilbake uten fisk – hadde ikke sett noe fisk. Bestefar spurte om de hadde vært på kaia og sett om båter var inne. Nei, det hadde de ikke.  Det var da bestefar avleverte den replikken som ennå lever:

”Dokker må jo spørre og ikke vente at noen skal springe etter dokker og rope: Hei du mann, vil du kjøpe fisk?”

Dette tenkte jeg på i møte med bilselgere. En så ut som om han hadde spist eddik like før vi kom og enda jobbet med ettervirkningene av det måltidet. Man kan si det slik: Han løp ikke etter oss og ropte: Hei du mann vil du kjøpe bil?

domantrener

PS! Jeg stod opp til en sein nyttårsaften-frokost. Pappa hadde vasket hus og mamma laget en super frokostbuffet av blant annet arme riddere og grønnsakwok.

Godt nytt år.     

Julebål og ilden fra Sinai

Vi er nettopp kommet inn etter årets julebål. Våres høyst personlige tradisjon. Kvert år brenn vi et stort julebål med gammelt fysisk og mentalt skrot vi ikke vil ha med inn i det nye året. Vi lemper det alt på bålet. Vi sparer opp brennbare ting til det fysiske bålet i måneder og i alle fall jeg graver fram det jeg vil kaste på årets renselsesbål. Ild er som man vet både rensende og oppryddende.  En god tjener (og en farlig herre). Den er omtalt, beskrevet, beundret og forhatt.

I gresk mytologi var ilden hellig og forbeholdt de høye guder som et gode man holdt for seg sjøl. Men også der var det forædere, snowdoner – whistleblowers, varslere – som snek informasjon ovenfra nedover. Denne greske mytologiens snowdon lurte ilden ned til menneskene i et hult rør. Som snowdon ble denne forræderen straffet. Han ble lenket til et fjell, og de høyes ravner fikk lov til å rappe til seg en smakebit av ham her og der og når de følte for det. Nå har jeg ikke fulgt med i hvor vår Snowdon er lenket. Sist jeg visste var han hos naboen i øst og jeg tror nok noen ravner fikk smake på han der når de ville. Kanskje derfor grep han sjansen og skamroste USAs kommende president. Google sier han (Snowdon) downplayed Trump. Kanskje han ikke fikk blåse så mye i flyte der i øst som han hadde forventet. Kanskje hadde han blåst fløyta tom, og hva da? En fløyteblåser uten en melodi? Men i alle fall var han  en smekk på fingrene til Obama, en smekk jeg mistenker Putin gjerne ga. Eller gjorde han det? Snowdon satt etter sigende flere uker på flyplassen i Moskva før han fikk asyl. Skal man dømme etter surkinga til de som venter noem timer ekstra på en norsk flyplass må det ha vært en hustrid ventetid.

Hvis vi tar for oss vår egen mytologi, har vi ilden fra Sinai, og ikke skal man glemme Den Hellige Ånd som kom som ildtunger. I det hele tatt gir et kjapt søk på ild i Bibelen utrolig mange signaler både om beskyttende og fortæremde ild. Da jeg googlet for å lese meg litt opp på Ilden fra Sinai fikk jeg uventede resultat. Jo da, Ilden fra Sinai, Vårherre kom i ild og torden til Sinaifjellet og talte til sitt folk. Greit nok. Noe jeg for så vidt visste fra før. Men ett av søkene havnet hos læstadianismen som ble omtalt som Ilden fra Sinai. Vårherre kom og talte til sitt folk. De sa det sjøl slik, og de kalte det også vekkelsesild og vekkelsesbål. Ett av linkene var nemlig til en gammel dokumentar som ble sendt på NRK. Ilden fra Sinai hette den. Den var virkelig interessant, og vi satt i de 50 minutt den varte og så på. Vekkelsen spredte seg lett på Nordkalotten via de gamle flytteveiene. Alt var lagt til rette for at den skulle spre seg. Band ble knyttet. Nordkalotten ble enda mer knyttet sammen.

Og jeg tenkte mens jeg så dokumentaren. Senere fulgte den samiske bevegelsen  delvis samme nettverk og knyttet folk enda mer sammen.

Jeg husker i 2002 (tror jeg det var), da tok mamma, pappa og jeg den vanlige sommerturen: en uke i bil. Jeg likte det; å lode i bil, så det var greit. Det skjønte alle. Dette var før jeg begynte å kommunisere så man ante ikke at jeg likte også andre reisemåter. Men vi tok i alle fall en uke på Nordkalotten. Jeg pleier tenke at vi kjørte mot øst så langt vi kom til vi stanget mot russegrensa. Da snudde vi mot nordvest og stoppet som avtalt i Enare. Dette var på en tid da jeg kunne bli forstoppet, som jeg ble på turen, og vi hadde ikke med oss nødvendige hjelpemidler. Glemt. Da vi kom til Enare, sa mamma at vi skulle gå inn på Sameduodji-butikken og få vite hva klyx etc hette på finsk, og så finne et utsalgssted. Vi så gjorde. Mamma spurte på samisk, fortalte hva problemet var – og hun på Sameduodji ringte straks noen hun visste hadde slikt i huset. Plutselig dukket noen opp med det vi trengte. Hun på Sameduodji sa vi kunne dra heim til henne for å ta skitarsjauen. Hun ville gi oss en nøkkel. Vi var på den tida rutinert på slikt og tok det på personaltoalettet deres.

Alt dette på grunn av nettverket fra blant annet Ilden fra Sinai og senere brennende samiske fakler.

domantrener

PS! Jula har ellers her i huset forløpt etter samme mal som ellers. Unnataket var 2014. Da dro Sigbjørn og Sigrid til USA, Emma Margret og Ronald til Roma og vi andre tre orket ikke sitte i skogen, så vi heiv oss i vei til Albania og levde der to uker med leiebil, kart og GPS.  Men i år var vi her, brant vår tradisjonelle julebål, spiste vår tradisjonelle julegrøt og vår tradisjonelle ribbe en annen dag, fråtset i godt pålegg, åpnet julegaver – og sov en masse. I alle fall jeg.

Penger fra ...

Er det flere enn jeg som renner over av tilbud om lån og kreditt?

Jeg åpner mine to mailbokser og møter tilbud om lån på halve millionen bare et tastetrykk unna. ”Om to minutter har du lånet,” lover en. Hvis jeg hadde tort å svare på den henvendelsen, ville det være at to minutter var for lang tid. Hva tror de om potensielle låntakere? At vi skal vente i evigheter på et skarve lån?

Nå er egentlig saken at jeg lurer på om andre tilbys lån fra flere instanser eller er det bare jeg som renner over av pengetilbud? Hvis så, hvorfor? Regnes jeg som blakk og elendig? Regnes jeg som en sløser som lever på urealistisk grunn? Som dum og lettlurt?

Språket har endret seg. Vi lytter på Roy Jacobsens Seierherrene  der ordet lån ofte etterfølges av hypotekbanken, konkurs, tvangsauksjon, fordrivelse, elendighet.

Hva etterfølges ordet lån av i dag?

Språket i disse tilbudene er også forskjellige fra norsk, svensk, suspekt norsk etc. Måten de henvender seg til meg likeså; noen med et kjekt brukt av bare fornavn som om vi er gamle kjente de trekker til side og tilbyr lån sånn i forbifarten rent humanitært. Andre er mer formelle og bruker etternavn selv  om  -å i Skåden krøller seg og danner en ny bokstav. Det synes jeg er bra – at alfabetet vokser, mener jeg. Man skal være glad for nesten all tilvekst. Nesten. Jeg er ikke glad for tilveksten av negler De vokser som ugress. Men alfabetet kan trenge en fornyelse Det har vært statisk altfor lenge. Ser bare på det kinesiske alfabetet og alt de kan oppvise av tegn. Derfor ønsker jeg velkommen den bokstaven som plasserer seg ved siden av -å i alfabetet.

Så er det navnene til de som sender ut disse tilbudene. Noen har bunnsolide norske navn som det oser soliditet og seriøsitet av. Andre har norske navn, men har pyntet litt på enkelte bokstaver. Bjørn blir til Björn, etc. Atter andre ser virkelig suspekte ut med konsonantkombinasjoner man ikke kan by en norsk tunge sånn uten videre – og særlig ikke når det er snakk om penger. Man forhandler ikke med folk som har Y eller Z som første bokstav i fornavnet. Det signaliserer useriøsitet, fremmedvelde, snusk og alt det der. Når så i tillegg etternavnet har konsonantkombinasjoner som smzc – da går slike henvendelser rett i mailens søppeldunk.

Vi har fått mange slike.

En var særlig halsstarrig og kom tilbake i økende frekvens med økende trusler om hva som ville skje om vi ikke betalte vedlagte faktura. Søppelboksen var tydeligvis ikke nok i dette tilfellet og signaliserte en kultur man ser nok av på TV om man ikke skal få det slengt i fjeset på mailer også – dette med å rote i søppelbokser og grave opp ting, mener jeg. Vi fant det nødvendig å gå til det drastiske skritt – en lock-out – og blokkere denne Y… ….smzc… som terroriserte oss. Vi hadde fred i en uke. Da fikk vi en telefon om denne ubetalte fakturaen som ville gå til rettslig inndrivelse om vi ikke skjerpet oss og betalte.

Vi skjerpet oss siden vi ved nøye ettersyn så at det var en ekte faktura vi kjentes ved fra en seriøs statlig administrasjon. Vi gjorde ikke det vi hadde lyst til -be dem ha et annet personnavn som avsender.

Men nå truer andre ting enn lånetilbud og navn.

Vi høres rundt neste korsxcsvej.

domantrener

Bánni, bane og førjulsaktiviteter

Det må jeg si – i dag har vært litt av en dag. Den rev meg ut av den dvaletilstanden jeg sleper i for tida – dere vet den der man vurderer om man skal orke å løfte foten fra gulvet når man går eller bare dra seg forover i slepende gange.

Jeg sto opp i vanlig tid i dag – ikke av typen morgen ”hipp, hipp, la utfordringene komme” - dag. Og i samme modus slepte jeg meg gjennom dagen s gjøremål.

Nå er ikke jeg en person som spiser etter skjema og standard verken hva tid, mat eller spisested angår. Det hører liksom med i slepemoduset at ting blir slik. Giddeløsheten sprer seg også til mat og måltid. I dag for eksempel hadde vi fiskeboller i hvitsaus til middag, og det er mat jeg virkelig liker. Her må jeg bare gjøre et innskudd og si at hver gang vi har fiskeboller i hvitsaus forteller mamma at hennes bestemor pleide lage hvitsaus til fiskemiddagene i blant for å lokke ungene til å legge i seg fisk. Vel, det kan jeg forstå, men nå er saken for tida at jeg ikke gidder ditt og heller ikke datt. Så følgelig, da det var middagstid giddet jeg ikke gå på kjøkkenet for å spise. Jeg hadde nemlig nettopp avviklet det jeg har i knallharde forhandlinger fått innført: det jeg kaller Magnes Pause. Det er en halv time midt på dagen der intet annet skjer enn at jeg sitter og filosoferer over livets viderverdigheter og dess like. Og da er huset stille. Ingen TV, ingen radio, intet prat. Det fikk jeg med da jeg forhandlet dette fram.

Som nevnt hadde jeg akkurat avviklet Magnes Pause da det var middagstid, og jeg var ikke i modus til å gå på kjøkkenet. Jeg var ennå i pausemodus. Følgelig tenkte jeg at om jeg ikke går på kjøkkenet men avventer litt og så melder at jeg er sulten når de andre kommer rapende fra fiskebollene, da ville jeg få servert her i sofaen. Det funker i blant å gjøre det slik. Det er dette med den dårlige samvittigheten mette mager har ovenfor de tomme magene. Se bare på de brevene som kommer nå i julebordstida. Som tenkt så gjort. De andre to kom rapende tilbake, og etter passelig tilmålt tid meldte jeg sulten. Vi skulle ikke på instituttet og jobbe mer den dagen siden vi skulle på biblioteket om ettermiddagen. Nå skjedde det slik jeg hadde sett for meg. Jeg fikk fiskebollene servert i sofaen, men så er det slik at mye vil ha mer, og jeg tenkte at om jeg nå lar være å spise, kommer jeg til å få en starter, en slags lokkemat i form av en banan servert i tillegg til middagen. Der skar ting seg. Pappa syntes bane (kjælenavn på alle unger uansett alder) måtte få hva som helst for å lokke bane til å spise. Det hører også med i scenariet at jeg som småbarn var alvorlig spisevegrer. Ennå i dag er jeg en opp-ned spiser. Det er nok dette som gjør at pappa syntes bane måtte få noe ekstra. Det er gjerne slik. Mamma ble fyrings og lekset som vanlig opp og erklærte at hun var helt imot dette opplegget her.  Så kom en gjennomgang av Markebygdas bánni gjennom generasjoner. En bánni er en bortskjemt og forkjælt jævel også i voksen alder, en slags big baby. En spesiell bánni ble hentet fram fra glemselen, en ”jeg er meg sjøl nok” type som ble dullet og dallet med. Denne bánnien spiste for eksempel ikke fisk, så når det var fisk der i huset fikk bánni pølser mens han to søstre værsågod måtte spise fiskemiddagen. Bánni spiste også sjokolade, noe som var helt uhørt på den tida. Foreldrene dullet og dallet med bánni. Man må ikke forveksle bane med bánni. Bane er et positivt ord.

Mamma freste at hun absolutt ikke sto til tjeneste for en bánni. Ville jeg sulte attmed maten så vær så god. Ok, jeg sultet attmed maten. I den følgende halvtima kalte hun meg bare bánni.

Nå er det en del mekanismer man kan bruke mot den slags mobbing. Her må jeg gjøre enda et innskudd og fortelle om han som ble mobbet og plaget fordi han var «finn» og det ble ropt «finn» etter ham og han ble tilsnakket slik. Han het visst Erik. Fyren var en gluping og skiftet navn til Erik Finn og tok fliren og kraften av mobbinga. Jeg tenkte på ham da jeg ble omtalt som bánni og erklærte at heretter ville jeg bare bli kalt bánni eller O store bánni.

Vi dro på biblioteket og heldigvis hadde vi som alltid med oss havregrøt. Den heiv jeg i meg der mens jeg tenkte på kvitsausen og bánni.

Dette var det første som reiv og rusket litt i min dvaletilstand: Dette bánni-opplegget og at jeg gjorde som Erik Finn. Det andre var at vi i dag i posten fikk brev fra Helse Nord. Hvert år i november søker vi om støtte for neste år.  Og hvert år er det like stille i huset når svarbrev kommer fra dem. Hertingene ble enige om å vente med å åpne det til vi hadde vært på arrangementet på biblioteket. Var det avslag ville det bare ødelegge arrangementet, for hodene ville straks begynne å jobbe med anking pluss hvem å kontakte av politikere. Pappa og jeg stakk en tur på do før vi skulle dra på biblioteket. Plutselig stakk mor til bánni hodet inn og gratulerte bánni og hans far med ja fra Helse Nord. Hun hadde ikke klart å la være å åpne det. Ikke uventet synes jeg. Helse Nord er ryddig. Det uåpnede brev trigger. Det var siste gang jeg var bánni i allefall til nå.

På biblioteket er det alltid så trivelig. Melita skaper veldig god stemning. Denne gangen ble boka om Sáráhká lansert og Geir Grenersen kom dit for å lansere den. Hyggelig og ekstra spiss på det at jeg fikk slå av en prat med ham mellom slagene og gi ham mine novellesamlinger. Alltid så godt å prate med folk. Ellers blir man lett det bestefar kalte goađáiduvvan som på norsk kanskje blir å råtne på brakka. jeg savner pratestundene vi hadde da vi drev med patterning.

Nå er det sein kveld og vi er nettopp tilbake. Jeg er stupetrøtt tror jeg, og tror kanskje andre også er det. Anka har gått ned på rommet sitt med strikketøy og for å se seg i søvn med en film. Hun setter på en film og så sovner hun av det.

domantrener 

...bordet fanger

To nye bøker er kommet på bordet her i stua. Den første kom i posten for noen dager siden. Aschehoug har i forbindelse med nåværende kongepars 25 år på tronen nå i 2016 gitt ut en hilsingsbok til dem. Kongeparet har sjøl skrevet forordet - eller kanskje man skal kalle det en hilsing fra dem. Boka er delt i fylkesvise hilsinger,  og hvert fylke har tre representanter. En av de tre i Troms er født og oppvokst her i skogen. Sigbjørn ble spurt om han ville skrive. Hver forfatter fikk bruke et visst antall tastetegn pluss et bilde. Sigbjørn valgte et bilde tatt av Emma Margret da hun etter første år på barneskolen tok på seg kofte og gikk på avslutning. Tøft i de tider. Modig og uredd. Emma Margret gikk forresten i kofte til hverdags i en del år. Hun er en av de få om ikke den eneste ungen i Markebygda som har slitt ut flere kofter. Slitt ut, ikke vokst ut av. Forfatteren av artikkelen slet etter sigende ut flere skidresser da han var barn. Han gikk i det. Ikke vet jeg hva jeg gikk i. Antagelig i det andre syntes var bra og ikke etter særegen - for ikke snakke om egen - smak. For mitt vedkommende ble dette med egen smak aktuell i  2006. Da fikk jeg et spesielt program på Domaninstituttet. Jeg skulle rydde i mine klesskap og kaste det jeg ikke likte. Deretter skulle jeg kjøpe klær jeg likte.

Jeg fikk dette programmet fordi jeg hadde nevnt i en samtale med min eminente advocate Rumiko at jeg hadde skap fulle av tvilsomme klær. Tvilsomme i betydninga: likte jeg dem? Det var slik at alle handlet klær til meg, og alle handlet etter det DE syntes var flott. Jeg hadde husets mest velfylte klesskap. Jeg kan ennå huske da vi heiv alle mine klær på stuegulvet her og jeg betraktet en for en og avgjorde om det var min stil. Haugen med kast vokste raskt, men faktisk plukket Sigbjørn, Emma Margret og Anja fra den haugen noe de likte. Deretter hadde jeg et strukturert, ryddig og luftig klesskap – helt til jeg begynte å handle sjøl og i en periode gikk amok i klesforretninger med visakortet mitt. Jeg tenker på denne tida når jeg i dag iblant ser annonser i kjøpe-selge gruppene på facebook. Klær og sko enten lite brukt eller helt nytt dumpes til reduserte priser. Jeg antar det er noen som har gått amok i en klesforretning. Siste gang jeg gikk stor-amok var i Camden Market i London. Jeg kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest pluss pluss og slepte det heim. To av buksene har bare vært på da de ble prøvd der på Camden.  En er til og med sennepsgul. Sennepsgul! Senere handlet jeg moderat, men de siste år ser jeg at jeg mer og mer ligner hertingene i det at jeg ikke orker kjøpe klær.

Den andre boka som ligger på bordet her er historien om Sáráhká Sámemánák – barnehagen som startet med bulder og brak i 1986 og grov opp gammelt og gjemt om enn ikke glemt samisk grums. Sånt kommer det ikke noe godt av. Se bare på motstanden når man skal grave ut litt grums i noen gruver i Finnmark. Man skulle tro det ville være godt å få ryddet litt opp inne i jordkloden, men det var og er bråk om det. Når det gjelder den samiske barnehagens grums og gruvedrift er det blitt stille etter hvert. Faktisk synes mannen i gata å like denne gruvedriften. Forskjellen på gruveselskap i Finnmark og Sárákha Sámemánák er at førstnevnte måtte ha konsesjon, og da vet du, da blir det bråk. Sistnevnte spurte ingen. De bare begynte å grave. De spurte ingen. De bare grov,  og daværende leder av Evenes kommune kalte dette en voldtekt av kommunen. Kommunens leder mente vel at ingen skulle grave uten hans samtykke. Nå tror jeg at om man ventet på dette samtykket, ville samisk grums ikke blitt gravd opp. Jeg vet at utsagnet om voldtekt medførte forventninger om når den voldtektsutsatte eventuelt skulle føde Sarahkas barn. Ikke vet jeg om det barnet er født.

For så vidt klarte daværende rådmann i Skånland også å komme med en evergreen da Sáráhká gruveselskap skulle bygge ut gruvedriften i form av eget hus. Luftslott kalte han planene. Men luftslottet ble bygget, og ironisk nok ble luftslottet-regnskapet revidert av kommunens revisor en stund etter at han hadde revidert kommunens regnskap over helsehuset. Bygginga av helsehuset hadde som seg hør og bør når proffe bygger store overskridelser. Sáráhká-huset hadde samsvar mellom budsjett og regnskap. Man hadde brukt 34 kr. mindre enn budsjettert. Sånn går det når man lar uproffe finn-kjerringer stå for prosjektering og utførelse.

Herved er julegavetips gitt.

domantrener