Ingen enkeltpersoner kan ødelegge det

Det er søndag, og pappa og jeg har vært ute på scooteren. Dette er andre runde i år.

Scooteren er nå tilbake her hos oss. Forhistorien er at av i siste halvdel av 2016 ikke fikk start på den. Det var flere som prøvde. Til slutt tok Ronald og Sigbjørn en stor sjekk i jula – Ronald er scootervant. De lyste ned i bensintanken og så noe hvitt der. Sukker? Visstnok er det et probat middel hvis man vil ødelegge noe å tømme sukker på tanken. Dette er kunnskap vi i dette huset til da ikke hadde. Sukker på tanken for å ødelegge? Egentlig trodde vi det nesten ikke. Vi kontaktet Trama i Harstad og avtalte med dem om å hente scooteren over jul, noe de gjorde. Så reiste vi til Danmark på ABM og Family Hope og avtalte at scooteren kunne leveres når vi var tilbake. Så ble gjort. Beskrivelse fra Trama var at det på tanken var et hvitt granulat. De smakte på det. Definitivt sukker. De har renset og gjennomskylt hele systemet.

Dette med en snøscooter har en litt lang forhistorie for meg. Man kan si at det var snøscooteren som gjorde at jeg begynte å fasilitere. I 2005 da vi begynte domantrening, begynte vi også med både lese- og skriveopplegg. Nå leste jeg jo, men det visste ingen. Jeg hadde ingen måter jeg kunne melde det på. I april det året fikk jeg en betennelse i venstre skulder, og all fysisk aktivitet som anrørte denne skuldra ble stoppet. Domaninstituttet sa da at vi likevel skulle fylle treningsdagen, men nå med andre aktiviteter. Følgelig ble det god tid til både å lese samt å «skrive». Tidligere hadde skriveaktivitetene vært bokstaver, men i påsketida begynte vi å skrive ord. Det foregikk slik at de andre sa for eksempel: fjell skrives slik. Så førte de handa mi og skrev fjell. Etter hvert begynte vi å skrive setninger slik, og da flere setninger om samme tema.

Denne spesielle aprildagen i 2005 skrev vi om snøen. Snøen holdt på å forsvinne, og det var faktisk en av setningene vi skrev. Dette gjorde meg desperat. Nabo Einar hadde vært innom en gang etter jul og sagt at vi skulle ta oss en scootertur. Gjett om jeg gledet meg til det. Men så var saken hvordan jeg skulle få mint på at jeg ventet på denne turen, og snøen som nesten var borte nå! Denne desperasjonen brøt en barriere i hjernen. Jeg overtok skrivinga: det vil si jeg presset andre ord enn det vi skulle skrive. Slik fikk jeg fortalt at jeg ventet på denne scooterturen.

Dette var selvsagt ser jeg i ettertid revolusjonerende da det førte til at jeg plutselig kunne kommunisere, men akkurat da, den dagen, den gangen tenkte jeg bare på scooterturen og at jeg hadde fått sagt hvor mye jeg ventet på den.

Dette var en lørdag. Hertingene ringte og snakket med Einar, og sporty som han er sa han at dagen etter – søndag – skulle vi dra på tur. Einar hadde vært på fest og var trøtt, og scooteren hans fungerte ikke. Men han heiv seg rundt og fikk Jan Henrik med seg. Jan Henrik kom med scooter og henger, og vi lastet med oss reinskinn pluss all maten mamma hadde laget til turen. Så la vi i vei, og inne i skogen rastet vi i en bakkeskråning. På alle de bildene som ble tatt der, ser man at snøen nesten var borte.

Der og da fødtes det: Jeg ville ha egen scooter! Men hva kostet det? På den tida hadde jeg ikke oversikt over dette med økonomi, verken min egen eller andres for den del. I dag er situasjonen en annen med eget visakort, kredittkort og nettbankadgang. Vi gikk gjennom mine kontoer. Saken var at i vårt hus måtte det være en ny scooter, siden ingen var typen som skrudde her i huset. Mamma krevde en ekstra veltesikker en, og som økonomisk start fikk jeg 23 000 kr. hos hertingene. Det var summen de hadde på en coop-konto som bare hadde stått der i årevis.

Ting tok altså tid. Det ble sommer, og i juni dro vi på vår første evalueringsrunde på Domaninstituttet – en sak så stor at den ikke kan beskrives. Jeg husker det vakte en slags bestyrtelse der at jeg skrev – allerede. Fasiltiering skulle vi egentlig lære om ett år senere, men lysten på en scootertur hadde drevet fram skriving hos meg. Domanprogrammet og skriving tok all min tid og oppmerksomhet utover. Jeg hadde blant annet blitt bedt om redigere det jeg skrev til en bok. Slik ble min første bok Jeg er fri til.

Før jul det året betalte jeg tilbake de 23 000 kr jeg hadde fått. Jeg ville ikke beholde dem siden de var til en scooter, og akkurat på den tida rakk jeg ikke tenke lange scooterturer. Jeg hadde mer enn nok med turene til og fra instituttet, de jeg enten ålet eller krøp.

I årene som kom var scooterkjøp ikke i mine tanker. Tvert om, jeg skjønte ikke når jeg i min travle hverdag skulle ha overskudd til det. Men jeg sparte. Med unntak av en periode da jeg gikk amok og kjøpte en masse klær, levde jeg nøkternt og sparsommelig. I blant pleide jeg si at jeg sparte til hus. Alle snakket jo om hus, så jeg sparte jeg også. Faktisk var jeg litt på markedet etter hus, men siden hertingene nektet å flytte, og jeg ikke ville flytte uten dem, falt den planen. Helt tilfeldig i 2013 kom jeg borti dette med ATV, og nå visste jeg at jeg kunne ha det. Programmet var ikke lenger så steinhardt, og vi hadde fri halve lørdag og søndagene. Følgelig ble det runder på sjekk av ATV. Og i 2013 kjøpte jeg den kontant. Den som spar, han har, tenkte jeg kry da. Mens vi var på Trama – den første runden for å se på priser - så jeg en snøscooter der. Jeg sa ikke noe da, for da var det ATV’en det gjaldt. Så viste det seg at Trama kjørte tilbud på snøscooter hvis man kjøpte før første november, og siden jeg da allerede handlet ATV hos dem, fikk jeg prutet meg til en god tilleggsrabatt. Følgelig ble det snøscooter før jul samme år.

Den som spar, han har, tenkte jeg kry flere ganger. Jeg hadde sjøl i egen person betalt dette.

Jeg har hatt stor glede av både scooter og ATV og har møtt stor forståelse fra grunneiere når jeg har spurt om å få kjøre over deres eiendom. Faktisk har ingen sagt nei. Jeg husker en person som kjørte med for å vise oss kjørevei fram til et vatn og sa at vi fritt bare skulle kjøre. En annen sa at jeg ikke trengte spørre mer. Bare kjør. En gang skulle vi kjøre slik at vi kom over flere grunneiere. Den første vi spurte, sa da han hørte løypa vår: Jeg skal klarere med de andre – bare kjør.

Slik er det og slik har det vært for meg. Jeg opplever at folk gler seg over at også jeg kommer meg ut i skog og mark både sommers- og vintertid. Jeg opplever goodwill synes jeg. Derfor kom det som et sjokk at det var tømt sukker på tanken på snøscooteren for å ødelegge den. Sukkeret har ikke gått hit av seg sjøl og ned i bensintanken. Noen har sneket seg hit og gjort det. Jeg kan ikke forstå at noen vil gjøre det verken mot meg eller noen andre, men det gjort.

Så blir jeg sittende og filosofere. Hvorfor? Hvem? Vi bor innerst i Planterhaugen, og den som skal hit, må stort sett vite at det bor noen her. Ingen kommer tilfeldigvis forbi her. Hit kommer man fordi man har tenkt seg hit. Vi bor i enden av en blindvei og slik at man ikke ser huset fra blindvei-snuplassen.

Jeg må innse at det er hærverk. Det er tilsiktet ødeleggelse av min eiendom. Men hva er det motivert av? Ødeleggelsestrang? Misunnelse? Hvorfor skal han der ha ny scooter mens jeg har en gammel en på avbetaling? Er jeg slått i hardkorn med fordommer mot flyktinger? Hvorfor skal de få alt opp i hendene mens jeg sliter? Kanskje tror vandalen at jeg har fått scooter som hjelpemiddel av Staten. Hvorfor skal han få det gratis? Jeg understreker at jeg IKKE har fått verken den eller ATV’en eller min tredjepart av den nye bilen gratis. Jeg har spart til det. De fleste som utfører hærverk, blir aldri tatt. Men jeg vil tro at der ute er det i alle fall EN – DU - som vet hvem som snek seg hit med sukker, og du vet også hva motivet ditt var, antar jeg. Det er litt skremmende på et vis. Kommer du til å finne andre ting å ødelegge her eller andre steder av antagelig samme motiv; misunnelse, mindreverdighetsfølelse, fornemmelsen av at andre er i en bedre situasjon enn du sjøl? Misunnelse er faktisk en av de sju dødssynder, og hærverk rammes av straffeloven. Misunnelsens øyne blir aldri mette, sier et russisk ordtak.

Men jeg bor her jeg bor. Jeg har det jeg har. Jeg lever det livet som er tilpasset min situasjon. Jeg bor i et flott område med romslige og tolerante mennesker. Ingen enkeltperson kan ødelegge det. Er jeg misunnelig? Tja, hvis det er misunnelig å tenke at det kunne vært artig å springe ut på ski vinterstid. Men det kan jeg ikke.

Jeg har snøscooter.

domantrener

I blant må man sprette opp sømmer

Tida har gått, og tidens smeltevann har rent fortere enn vårens under bruene (ha, ha, ha, et forsøk på naturbeskrivelse som ble ikke en floskel en gang). Men vi har altså etter jul avviklet ABM og Family Hope i Danmark. Kort fortalt trives jeg i Danmark selv om det synes for meg som om det landet gjør det til en sport å møte meg med tåke og regn. Bare en gang i august 2015, faktisk første gang vi var på ABM-senteret i Fredensborg, var det sol og varmt. Senere har det vært tåke, tynn tåke, våt tåke, tykk tåke, tåke som ull og regn pluss snøslaps og hålke. Det må være noe eget ved å like et sted. Man liker det slik det er. Det er som dette med heim og heimevær. Det er som det er. Punktum om den saken.

Nå har jeg grunn til å tro at det bare er når jeg er der at været er slik, for skulle dette vært det generelle, ville danskene ifølge evidensbasert forskning (ha, ha, ha) vært værsyke med plager som reumatisme, psykiske plager etc. Evidensbasert og evidensbasert, fru Blom. Jeg undres i blant at noen i maktposisjoner kan kreve evidensbasert forsking på noe de sjøl ikke gjør, kan eller har erfart. TV har rullet opp om stamcellebehandling i Russland. Det er ikke evidensbasert i Norge mener norske fagfolk på emnet. Hvorvidt de pillene de selv tilbyr som behandling er det, vet jeg ikke. For meg i min situasjon er det nærliggende å sammenligne til meg sjøl. Som dagsenterbruker hørte man ikke rop fra fagfolk og hab-teamet om evidentbasert noe som helst hva mitt dagsenterliv angikk, noe det burde vært. Og man burde ha gått tilbudet til hjerneskadde nærmere etter i sømmene. Faktisk burde man sprettet opp de sømmene.

Nå er det i enkelte tilfeller gjort, at sømmene er sprettet opp, mener jeg. Men da er de sprettet opp på tross av og ikke på grunn av.  I Norge er det ca 40-50 familier som har gått systemet etter i sømmene og har kommet til den konklusjon at det beste ville være å sprette opp alt. Nå er disse foreldrene ikke i den posisjon at de kan kalle sine undersøkelser evidentbasert. Og folkevett samt vurderingen til den som er i en 24/7 situasjon og de erfaringer dette gir, teller ikke. Heller ikke at foreldre er i stand til å lese og tilegne seg kunnskaper utover det en lærebok gir. Og foreldre kan koble erfaringer og kunnskap sammen. Men foreldre har uansett tatt konklusjonen av det de fant for hvert sting de undersøkte og har begynt hjemmetrening. I Danmark har en barnelege gjort undersøkelse blant familier som hjemmetrener. Ikke på dette med utvikling men hvordan disse familiene har det generelt. Og hold dere fast: Konklusjonen er at de er fornøyde og glade. De trives. Ja, og så vet man jo at trivsel er et godt grunnlag for læring. Vantrivsel og læring = usant.

Men nå rotet jeg meg bort på noe som bare skulle være en parentes.

Siden jeg nå allerede har rotet meg ut på viddene kan jeg bli der en stund til. Et år i juli frøs en øvrighetsperson i hel i på tur mellom Kautokeino og Alta. Jeg prøvde å google dette både for å sjekke sannhetsgehalten samt skaffe mer opplysning, men jeg fant det ikke. Følgelig er dette en påstand og ikke evidensbasert.

Selvsagt er været en mektig herre å trosse, og det er en livskunst å leve i sameksistens med været. Kanskje ikke så mye i dag i våre overisolerte hus og varmeanlegg, framkomstmidler av mange slag etc. Men været har også reddet mange pinlige situasjoner. Det er en innertier når man ikke vet hva man skal snakke med folk om, for eksempel på et kort møte på Coop Evenskjer. Da er været det man kan utfylle en generell hilsen med. Møtet blir da noe mer enn bare god dag. Det florerer av nyheter som har sine moments of fame og er samtaleemne bare for en kort tid. Jeg mener, hvor ofte orker man i et møte på Coop Evenskjer gnage på skolebrannen på Liland for eksempel. Den hadde om enn tragiske nok sitt moment of fame, men været er der alltid. Været har reddet mange øyeblikk fra pinlig stillhet, og det er et uuttømmelig tema. Man kan snakke om været her og nå i dag, man kan sammenligne til hvordan det var før, man kan spå været framover, man kan huske spesielle episoder der været var sentralt osv.  

Her i huset har hertingene en historie om været – snøværet – fra den tida de bare var to. De bodde i Kaldfjorden. Det var DEN snøvinteren, og det var før både snøfresere og traktorer som kom og holdt de privates adkomst til vei åpen. De bodde i en liten lærergetto. Måking hørte med til dagsorden. De delte hus med et eldre ektepar som ikke skulle ut med verken bil eller noe annet. De var sykemeldte og ga blaffen i snømåking. Den andre todelte boligen hadde ikke samme gårdsplass. Det viktige og vesentlige i denne situasjonen var at Sigbjørn var på tur. Og pappa måket og måket for å holde adkomsten klar i tilfelle de måtte kjøre fort som faen til klinikken. Og det snødde, snødde, blåste og skavlet i ett. I den andre boligen var det også EN måker. De reiste imidlertid bort i jula, og da de kom tilbake i romjula, satt de lenge i bilen på veien og lurte på om de skulle orke å prøve å komme seg fram til boligen i første rekke og deretter begynne å måke. Ifølge mamma erklærte pappa en gang han kom inn fra måkinga at nå sluttet han å måke og han skulle dra henne kjelke fram til en drosje om nødvendig.

Der har man et eksempel på de uuttømmelige samtalemulighetene været gir.

En annen sak jeg ikke skal komme inn på her fordi jeg ikke vet noe om det og jeg nå ikke orker google, er alle ritualene omkring vær. Jeg kjenner bare en jeg har hørt om fra aner ikke hvor – men at hvis man ønsker regn, skulle man blåse i flaske. Den lyden man da fikk påkalte regnværet. Ikke skal man blåse av slike ting. Eirik Myrhaug påvirket været på Gardermoen en gang. Eirik Myrhaug satt ved utgangen og ventet på flyavgang nordorver. tåka lå tett over Gardermoen, og ingen fly tok av. Han organiserte alle som satt der til å konsentrere seg om et ønske om at tåka skulle lette. Tåka lettet, og i alle fall flyet nordover tok av. Det er ikke Eirik sjøl som har fortalt denne historien. Vi hørte den av daværende kultursjef i Gratangen som var en av dem som satt og ventet.

Nå en sving tilbake til tråden.

Mens vi var på ABM-senteret og trente Moshe Fedenkreis hadde vi med oss Solisten som er et Tomatis-lytteprogram. Mange treingsmåter har som andre ting fått navn etter opphavsmannen slik det er med alt annen: parkinson, alzheimer, røntgen, asberger. Beringsstredet, Amerika, …. Slik også med det jeg sysler med. Tomatis for eksempel har etter den franske legen Alfred Tomatis. Tomatismetoden er en alternativ behandlingsform som går ut på trene LYTTEEVNEN. Metoden skiller mellom hørsel og evnen til å lytte. Lytteevnen er essensiell i utvikling av mange ferdigheter. De mener at konsentrasjonsproblemer, ADHD, lese- og skrivevansker, svekket hørsel og nedsatt hukommelse, har en viss sammenheng med nedsatt lytteevne. Det vil ta for langt å gå inn i metoden, bare si at programmene består av musikk der det skiftes mellom å fremme og hemme høye og lave lyttefrekvenser. Vanligvis foregår dette på et tomatis-senter der man har laget til musikken i henhold til en test man tar på lyttefrekvenser. Når pappa, mamma og jeg har vært på et Tomatis lyttesenter har vi ikke hatt samme musikk inn i ørene. Solisten er et heimeprogram på en mer generell basis. Family Hope tilbyr denne. Solisten tar 13 dager, og vi pleier kombinere med ABM. Derfor blir en sekvens  på Family Hope nå 15 dager + to reisedager.

Hva gjorde jeg egentlig i den tida før jeg hjemmetrente?

domantrener

I denne bloggen

I denne bloggen hadde jeg tenkt å raljere rundt dette med å være i sentrum av seg selv. At man var livets og universets sentrum.

Men så googlet jeg nettopp dette – for å se hva jeg der kunne finne. Jeg fant narsisme, personlighetsforstyrrelse og hysteriton.

Da får det fan meg heller være. Jeg skulle bare si at i en uke har jeg vært i sentrum av meg selv. En tysk studenr ved…..skulle lage en 10-minutters dokumentarfilm som oppgave, og hun spurte meg.  Selvsagt sa jeg ja. Hvem vil ikke være i sentrum – om enn ikke av seg selv. Hun regner med p være ferdig med å lage kortfilmen 1. mars. Den kommer på nettet.

domantrener

-        fan meg ingen narsissist

-        og ikke mer på denne bloggen

Punktum for...

Nå kan man bli kalt hva som helst i en bygd der man har en tradisjon på å legge beskrivende utnavn på folk. Ikke alle like flatterende vil jeg tro. Nå vet jeg ikke om dette foregår den dag i dag – og da på norsk. Men for en del år siden hadde vi besøk av et menneske som nevnte en del utnavn han og hans kamerater seg imellom brukte. Nå må jeg si at jeg ikke er noen fan av utnavn. De er sjikanerende de fleste av dem. Imidlertid har noen gamle utnavn som er blitt familienavn for slektsgreiner i dag blitt som en slags hedersnavn. Jeg for eksempel er blant annet «nealge-hansa» - det forslunkne hansafolket. Opphavet er sannsynligvis en forslunken og storetende forfar. I dag skryter man av at man er nealge-hansa. Det er faktisk en del utnavn – slekts-utnavn man ikke skryter av. Jeg for min del gjør det gjerne. Jeg står ved slekta. Dundor er et av dem. Å være Dundor var ikke helt topp. Merkelig egentlig, siden en i slekta var svært markant, Dundor-Heika, eller kanskje nettopp derfor. Mamma pleier spøke med at hun da hun vurderte om hun skulle ta i bruk et samisk mellomnavn, ville finne det på spinnesida så langt tilbake hun kom, og så ta det. Mors mors mors mors osv. Den siste i rekka bakover var Anna Larsdatter, Gammel Dundor, Ole Nilsen Dundors andre kone. Hun kjente ikke til hennes slektsnavn da. Vet ikke om hun gjør det nå. Da hun nevnte det for sin mor og moras søster, som også er i samme spinnelinje selvfølgelig, lo de og sa: Vær nå berre du Dundor, vi er det ikke. En kjenning av meg stoppet kjeften på en utang en gang ved å si: Doala gorkka Dundorabeika.

En annen gruppe jeg tør raljere med siden jeg også hører til her er Čirgá-Redjarak. De i reierslekten med løs mage, diare. På et  foredrag nevnte daværende kommunelege i Skånland at man burde ta vare på disse utnavna fordi noen av dem signaliserte hva man var disponert for, hva man hadde gener til. Čirgá-Redjarak får lett mage- og tarmproblemer. Kanskje har de cøliaki, noe som før i tiden ikke var en eksisterende sykdom i helsevesenet selv om den nok fantes blant folk. Som jeg nevnte er jeg Čirgá-Redjar. Blant oss er det mange med cøliaki. I dag er dette en diagnose, og bare man holder seg unna gluten, går det bra.

Med dette setter jeg – muligens, jeg kan ikke love at jeg holder det – strek for mine slektsutredninger. Den som vil skaffe seg en oversikt over slektsutnavn kan se i Márkku sánit. Der er en liste.

domantrener

Kredittvurdert - en glede

Akkurat slept rompa ned i sofaen etter en for meg hard dag.

1)    Jeg sleit meg opp til vanlig tid. Mon tro når den tida kommer at jeg våkner med et hipp hipp; endelig en ny dag! Her kommer jeg! Jeg våkner med et ”fan, jeg må sove litt til” til den stakkaren som vekker meg.  Altså sleit jeg meg opp – som vanlig! 2) Jeg sleit meg vemodig ut i Berlingoen/Blåbærlynget for siste dag og dro til Skånland draculakontor: De tappet blod. Jo da, jo da, det gikk ikke uten at jeg rykket til meg handa når nåla kom. Men jeg vrei meg i alle fall ikke ut av stolen. Verden har gått litt framover, tross alt. 3) Så humpet jeg ut til Berlingoen igjen. For siste gan å innta min faste plass i redersetet/passasjersetet framme. Der har jeg med bare to unntak sittet tatt det som en selvfølge at jeg skulle ha godstolen. Hørte jeg noen mumle egoist? Jeg husker da vi var i Polen i bryllupet til Magda.  Vi hadde leiebil. det er vanlig antar jeg at mor og far gamper framme i bilen Jeg la merke til at noen så forundret ut da mamma med største selvfølge krøp inn i baksetet og jeg like selvfølgelig majestetisk inntok passasjersetet foran.

Turen til Harstad gikk i taushet. Jeg tror alle var like vemodige som meg. Det er vemodig å skille seg av med en god venn som har tjent en i 13 år. Ennå her jeg sitter i sofaen er det vemodig.

Hos Sylland handlet jeg bil – Yeti som har gått 12 000 km. Leet ikke på et øyelokk da en stor sum rant ut av min høgrentekonto enda så sparsom (les: noen sier gjerrig) jeg er. I den anledning hadde jeg den ære å bli kredittvurdert for første gang i livet. Det går framover. Ok, ok. Pappa, mamma og jeg spleiser på bil.

domantrener

PS. Nå er det gått nesten to uker siden vi handlet bil, og vemodet over Berlingoen er på tur over i gode minner. Selv om vi når vi sitter i Yeti’en og nyter den komforten den har, også ser og snakker om Berlingoens fortrinn. Den var som en slags arbeidsbil med utrolig god plass til å plassere ting fast. Over forsetene gikk en hylle hele veien. Over dørene i baksetet var det nettinghyller. De savner vi allerede.

Berlingo’en og vi har hatt mange flotte opplevelser. Nå er jo det merkelige at det jevnt over er det som bryter med det jevne og flotte man husker. En gang skulle pappa og jeg opp til Mai en tur. Det var mens hun hadde den i vinterstid nesten uframkommelige veien. Men pappa som kjører bil overalt i verden det være seg highway i USA eller en helt annen type bygdevei i Albania – han ser ikke ulikt på noe. Følgelig la vi i vei opp til Mai. Uansett bratt og isete. Berlingoen gjorde så godt den kunne. Og der sto vi i bakken og måtte rygge tilbake på holke og gjennom en sving. Vi havnet nesten i skogen, og jeg bante og svor på den forbannede bil-optimisten som satte oss i denne situasjonen. Jeg var ikke redd for pappa og meg. Det var Berlingo’en jeg var redd for.

En annen gang skulle vi levere noe på Broderstad. Her ble det gjentakingstegn for turen til Mai. Jeg tror at skulle jeg klare å presse ut forståelige lyder ville det være i en slik situasjon og det ville vært banneord det luktet svovel av.

Så var det den gangen hekseringen organiserte urtesanking som en picnic, og vi la i vei til Veggfjellet. Der kunne man ikke gjøre som folk flest, slå seg til ro med at man kunne plukke og picnice et sted jeg ville regnet som lugumt. Tvert om. Vigdis og mamma la i vei og fant et platå litt lenger oppe og veivet til oss at vi kunne kjøre opp der. Nydelig utsikt over Ofotfjorden fra det platået ! Fint å ha picnic der ! hadde det ikke vært for at vi måtte  snu der med bilen, for snu måtte vi. Å rygge tilbake med Ofotfjorden et feilskjær unna … Følgelig måtte pappa og jeg snu der – vi måtte harponere.  Nå vet jeg ikke om harponere er et norsk ord eller om det er utledet fra samisk, men når man harponerer, kjører man bitte litt fram, blitte litt tilbake, bitte litt fram…Forestill dere å snu på en trang brygge med hjulene en meter fra sjøen.  Der har dere oss oppe på det platået. Den eneste som hadde vett til å hjelpe til, var Solvor. Mamma og Vigdis fotograferte. No problem.  No problem der hun stod, ja. Her må jeg minnes no fish og hvordan det gikk. Den gangen lovte jeg med, og sa det også, at fanden og hans oldemor kunne kjøre hvor de ville for å sanke urter på flotte utsiktsteder – men ikke i min bil. Dette var enda mens jeg var eneeier av bilen og kunne true med det.

Jeg skylder å si at pappa var enig med meg i den saken.

Klargjort for pause

 Da er Magne-instituttet klargjort for en pause på 2 ½ uke. Strømmen er slått av. Ting er lagt på vent.

Magne-instituttets brukere driver for tida og pakker for vel to uker i Danmark – mitt andre fedreland. Helt seriøst siden jeg faktisk har en slektsgren som går til Danmark. ooops, oops, jeg glemte at jeg hadde bestemt meg til å slutte og  gnage om slekt. No vet jeg jo at hele Nord-Norge stammer fra Danmark, fra danske adelsmenn, embetsmenn eller helst danske konger.  Jeg har beviselig et slektstre satt opp av en dyktig slektsforsker, og det har en smal strek attover til Danmark. (Jeg Avslører ikke her hva jeg betalte for å få et ærverdig slektstre.)  

Som vanlig raser vi gjennom Gardermoen til Kastrup, henter leiebilen på Hertz og kjører nordover Sjælland i retning Fredebnsborg. Vi skal kombinere Solisten og ABM. Ikke noe nytt i det. Det har vi gjort før, Det nye er at Ørretfiskeriet er blitt overbooket av utenlangske arbeidere, så alt av hytter og leiligheter er utleid utenom Hus E.  Det betyr stort trykk på Hus E av andre leietakere. Denne gangen var det bare ledig fem av de dagene vi skulle være der, så vi har funnet oss en leilighet i Teacob noen kilometer unna.  Det er litt rart. Ørretfiskeriet er blitt mitt danske Chestnut Hill. 

Denne gangen flotter vi oss med tre dager ferie, så vi kjører over Storebelt tl Fyn og videre til Langeland der vi skal hyre i sjøkanten noen dager før vi avslutter med en sesjon på Family Hope Center.

Altså er Magne-instituttet stengt, stallen og svømmehallen har fått beskjed om at vi blir borte i vel to uker – og vi pakker nå ditt og datt.

domantrener

Mine gener er uskyldige...

Det vil jeg bare si: Mine gener er uskyldige hva angår den elgeplagen vi har her. Joda, jeg vet at man skal bruke positive ord for å beskrive noe negativt, som en plage. Altså begynner jeg på nytt;  

Mine gener er uskyldige hva angår den utfordringa skogens konge, elgen, er i området her. Sånn, det var bedre. Nå er jo ikke elg elg om man kan si det slik. Våre elger er en slags midt-på-tre-elg. Drar man østover i Russland og nordst i USA, finner man en annen elgtype. Mye større og med kraftigere gevir. Ergo er også den firbeinte vaktstyrken der tøffere enn her.|

Til gjengjeld blir de mindre når vi beveger oss sørover i det landet Harald Hårfagre liksom samlet til ett rike. For det første går det en grense omtrent ved Tronheimsfjorden også hva elg angår. Vår elg er definert som en nordlig genotype. Den er større enn elgen sør for Trondheimsfjorden som er definert sørlig genotype. Dette tror jeg kan skyldes tilpassing til livsvilkår. Altså miljøpåvirkning mer enn arv. Helleristninger fra vel 4000 f.kr. inneholder elg, så man må tro elgene har hatt noen år på å tilpasse seg livsvilkårene. Nå tenker jeg ikke bare på de klimatiske forhold her nord som en faktor på at våre elger er større enn elgene der sør. Jeg tenker på hele pakka – for å si det forenklet: Hele pakka med forskjell på nord og sør hva statlig omsorg angår. Dette på virker oss mennesker. Vi må klare mer sjøl, overleve på tross av en del goder. Ikke skal man undervurdere elgene heller. De føler nok at atmosfæren og tilpasser seg den.

For nesten 2 uker siden gresset fem elger i fred og ro rundt huset her. Tre var bare vel en meter unna stuevinduet. Jeg sov og så det ikke, uten at det betyr det spøtt. Jeg mener: Å se elg, hva er nå det for oss her i bygda? Hadde det vært huggorm eller noe slikt hadde saken vært en annen selv om det nok da også hadde vært greit med vindu mellom oss. Anka betraktet de tre elgene utafor stuevinduet som sløvt iblant betraktet blant annet henne. Hun slo fast at de var snill, snill, snill. Det så hun på øynene deres. Dog når hun går ut for å trekke frisk luft (les: røyke) står hun med den ene handa på dørklinka og den andre brukes til sigaretten mens hun speider etter elg. Visstnok var det samme fenomen med nordlysa før i tida. Hvis man vinket til nordlyset og inviterte dem til å komme og spise melkesuppe, nordlyset elsket melkesuppe, begynte de å svinge og bukte seg nedover. Den modige som hadde invitert dem, sto med den ene handa på dørklinka klar til å flykte inn. Rop på sommern, så kommern. Man skal i følge samisk tradisjon være forsiktig med å drive og invitere overlytt hva som helst å komme. Her har jeg noen nydelige eksempler jeg ikke gidder prøve meg på å gjengi: Sensuren vil uansett stryke dem.

Jeg får derfor heller vende tilbake til dette med at mine gener er uskyldige hva angår dette med elg i området. Min tipp-tipp-tipp-tipp eller noe slikt oldefar eller hans bror var bjørnejeger. Dette i seg sjøl var ikke så uvanlig. Det var en geskjeft blant samer. Jeg skal ikke her prøve å analysere meg fram til årsaken på at samer var bjørnejegere, bare fastslå at slik var det nå en gang. Denne tipp i sjette eller noe slikt hadde fått beskjed om bjørn øverst oppe i Skjomdalen. Han la i vei med bjørnespydet, og riktig, kommet et stykke opp hørte han lyder i et kratt. Han gjorde seg klar med bjørnespydet, og det var jammen bra, for ut av krattet braste han Gammel-Erik sjøl med klauer og horn. Her vet jeg ikke hvordan gubben fikk felt han Gaml-Erik, men jeg antar at han forsvarte seg med bjørnespydet. Der lå altså han Tykje sjøl med klauer og horn oppe i Skjomdalen. Gubben la i veg til sentrum av Skjomen for å fortelle om denne jaktturen. Nå var han visstnok kjent for å utbrodere ting og spissformulere det – en egenskap man finner igjen hos hans etterkommere enda i dag. Følgelig ble han ikke trodd når han fortalte om kampen mot han Tykje og at den selvsamme Tykje nå lå død oppe i Skjomdalen. Men gubben ga seg ikke. Han fortalte og (antar jeg) omformulerte seg for hver gang han fortalte. Men som med andre som spissformulerer, er kjernen alltid sann. Så også med ham. Kjernen var at han hadde felt han Tykje, og det fikk de i Skjomen sentrum til fullt mon høre. Han beskrev også hvor han Tykje lå og oppfordret tvilerne til sjøl og se.

Til slutt var det noen ungdommer som la i veg for å sjekke. Ikke fordi de trodde på historien, men for å stoppe kjeften på den finnkallen. De fant han Tykje på anvist sted, og nå ble det fart i sakene. Man mannet seg til og fikk dratt han ned til sentrum. Der lå han til allmenn beskuelsem, og jeg vil tro det knyttet seg en del følelser til å se styggemannen sjøl i ens midte - om enn død. Også lensmannen kom siden det gikk gjetord om dette. Lensmannen kunne og visste tydeligvis mer enn både fattigfinna og dess like fattige ikke-finna. Han så at dette var en elg – den første elgen i det hele tatt observert i området. Belest som han var på loven visste han også at det var fellingsforbud på elg. Følgelig havnet min tipp…. i fengsel i Trondheim for udåden. Han var der i ett år, og da han kom tilbake hadde han hodet fullt av alt han hadde sett, hørt og erfart i Trondheim, ting de andre ikke hadde, så nå hadde han virkelig mye å fortelle og utbrodere fra sin tid i Roandem, Trondheim, på samisk. I følge min kilde (som ikke er mamma) fikk han etter dette utnavnet Roandde eller Ronte som det ble til. Og gjett om ronte-genene vandrer rundt i området enda.

Min tipp… burde fått en utmerkelse i ettertid i form av for eksempel borgerdådsmedaljen. Tenk på hvilken dåd han utførte og sparte området for elgeplage i generasjoner. Den neste elgen ble observert var på Hinnøya i 1949. Hadde det vært en bjørnejeger med spyd der og da, hadde kanskje ikke vi vært omringet av elg og gått til postkassa med skulende blikk.

domantrener