Hei du mann, vil du kjøpe fisk?

Jeg er i en prosess om skifte av bil. Min gamle, gode, trofaste, driftsikre Blåbærlynget - min blå Berlingo – har virkelig stått meg bi både lokalt og regionalt, nasjonalt og internasjonalt siden den har tatt meg til Sverige og Finland også. Men alle som står på jevnt og trutt trenger pensjon og hvile, og den tida er kommet for Berlingo’en. Jeg kan ikke uten videre fly fra forhandler til forhandler og akkedere. Men bedre haulaus enn rådlaus. Er man haulaus, men har råd, har man råd for å få hodet på plass. Altså: Følgelig har jeg gjort det en i min posisjon kan gjøre i en slik situasjon: Jeg har forfattet et standard-brev med opplysninger om hva jeg ønsker en bil skal gjøre og har mailet forespørselen rundt til bilfirma i regionen. Og har fått tilbakemelding og tilbud fra noen. Jeg har besøkt et par av dem og prøvekjørt tilbudet deres. Ikke så mange, men nok til at jeg kunne observere selgere og hvordan de opptrer. Fra før vet jeg jo at om Emma Margret eller pappa står på Skaniid Girjies stand på Markomeannu, selger vi mer enn om det er mamma som betjener kundene. Hun sitter og leser korrektur, og kommer det noen ser hun opp og sier i møtekommende (håper jeg): Si fra om du trenger hjelp. Emma Margret er aktiv selger. Anbefaler og foreslår produkter, lager bokpakkepriser etc. Mammas metode forutsetter en interessert og aktiv kjøper. Emma Margrets metode stimulerer interessene.

Jeg vil tro at det for en selger er viktig å får kjøpers oppmerksomhet, fokus på produktets verdi samt holde fokus på potensiell kjøper og kjøpers behov.  Vel, i dette tilfellet hadde jeg jo sendt en mail, men en selger grep fatt i den og etterspurte interessert om mer.

Mens vi dro på bilvising, kom jeg på en historie jeg hørte. Bestefar var fiskeelsker en gross, og i Markebygda den gang var ikke ferskfisken å få tak i utafor stuedøra. Vel, ikke nå heller, men i dag har Muhammed bil og kommer lettere til Berget, pluss frysebokser etc. En av hans unger skulle til Harstad som ten-åring. Vedkommende må ha hatt et ærende, hva ellers fòr folk til Harstad for? Uansett, bestefar ba vedkommende kjøpe ferskfisk. Vedkommende kom tilbake uten fisk – hadde ikke sett noe fisk. Bestefar spurte om de hadde vært på kaia og sett om båter var inne. Nei, det hadde de ikke.  Det var da bestefar avleverte den replikken som ennå lever:

”Dokker må jo spørre og ikke vente at noen skal springe etter dokker og rope: Hei du mann, vil du kjøpe fisk?”

Dette tenkte jeg på i møte med bilselgere. En så ut som om han hadde spist eddik like før vi kom og enda jobbet med ettervirkningene av det måltidet. Man kan si det slik: Han løp ikke etter oss og ropte: Hei du mann vil du kjøpe bil?

domantrener

PS! Jeg stod opp til en sein nyttårsaften-frokost. Pappa hadde vasket hus og mamma laget en super frokostbuffet av blant annet arme riddere og grønnsakwok.

Godt nytt år.     

Julebål og ilden fra Sinai

Vi er nettopp kommet inn etter årets julebål. Våres høyst personlige tradisjon. Kvert år brenn vi et stort julebål med gammelt fysisk og mentalt skrot vi ikke vil ha med inn i det nye året. Vi lemper det alt på bålet. Vi sparer opp brennbare ting til det fysiske bålet i måneder og i alle fall jeg graver fram det jeg vil kaste på årets renselsesbål. Ild er som man vet både rensende og oppryddende.  En god tjener (og en farlig herre). Den er omtalt, beskrevet, beundret og forhatt.

I gresk mytologi var ilden hellig og forbeholdt de høye guder som et gode man holdt for seg sjøl. Men også der var det forædere, snowdoner – whistleblowers, varslere – som snek informasjon ovenfra nedover. Denne greske mytologiens snowdon lurte ilden ned til menneskene i et hult rør. Som snowdon ble denne forræderen straffet. Han ble lenket til et fjell, og de høyes ravner fikk lov til å rappe til seg en smakebit av ham her og der og når de følte for det. Nå har jeg ikke fulgt med i hvor vår Snowdon er lenket. Sist jeg visste var han hos naboen i øst og jeg tror nok noen ravner fikk smake på han der når de ville. Kanskje derfor grep han sjansen og skamroste USAs kommende president. Google sier han (Snowdon) downplayed Trump. Kanskje han ikke fikk blåse så mye i flyte der i øst som han hadde forventet. Kanskje hadde han blåst fløyta tom, og hva da? En fløyteblåser uten en melodi? Men i alle fall var han  en smekk på fingrene til Obama, en smekk jeg mistenker Putin gjerne ga. Eller gjorde han det? Snowdon satt etter sigende flere uker på flyplassen i Moskva før han fikk asyl. Skal man dømme etter surkinga til de som venter noem timer ekstra på en norsk flyplass må det ha vært en hustrid ventetid.

Hvis vi tar for oss vår egen mytologi, har vi ilden fra Sinai, og ikke skal man glemme Den Hellige Ånd som kom som ildtunger. I det hele tatt gir et kjapt søk på ild i Bibelen utrolig mange signaler både om beskyttende og fortæremde ild. Da jeg googlet for å lese meg litt opp på Ilden fra Sinai fikk jeg uventede resultat. Jo da, Ilden fra Sinai, Vårherre kom i ild og torden til Sinaifjellet og talte til sitt folk. Greit nok. Noe jeg for så vidt visste fra før. Men ett av søkene havnet hos læstadianismen som ble omtalt som Ilden fra Sinai. Vårherre kom og talte til sitt folk. De sa det sjøl slik, og de kalte det også vekkelsesild og vekkelsesbål. Ett av linkene var nemlig til en gammel dokumentar som ble sendt på NRK. Ilden fra Sinai hette den. Den var virkelig interessant, og vi satt i de 50 minutt den varte og så på. Vekkelsen spredte seg lett på Nordkalotten via de gamle flytteveiene. Alt var lagt til rette for at den skulle spre seg. Band ble knyttet. Nordkalotten ble enda mer knyttet sammen.

Og jeg tenkte mens jeg så dokumentaren. Senere fulgte den samiske bevegelsen  delvis samme nettverk og knyttet folk enda mer sammen.

Jeg husker i 2002 (tror jeg det var), da tok mamma, pappa og jeg den vanlige sommerturen: en uke i bil. Jeg likte det; å lode i bil, så det var greit. Det skjønte alle. Dette var før jeg begynte å kommunisere så man ante ikke at jeg likte også andre reisemåter. Men vi tok i alle fall en uke på Nordkalotten. Jeg pleier tenke at vi kjørte mot øst så langt vi kom til vi stanget mot russegrensa. Da snudde vi mot nordvest og stoppet som avtalt i Enare. Dette var på en tid da jeg kunne bli forstoppet, som jeg ble på turen, og vi hadde ikke med oss nødvendige hjelpemidler. Glemt. Da vi kom til Enare, sa mamma at vi skulle gå inn på Sameduodji-butikken og få vite hva klyx etc hette på finsk, og så finne et utsalgssted. Vi så gjorde. Mamma spurte på samisk, fortalte hva problemet var – og hun på Sameduodji ringte straks noen hun visste hadde slikt i huset. Plutselig dukket noen opp med det vi trengte. Hun på Sameduodji sa vi kunne dra heim til henne for å ta skitarsjauen. Hun ville gi oss en nøkkel. Vi var på den tida rutinert på slikt og tok det på personaltoalettet deres.

Alt dette på grunn av nettverket fra blant annet Ilden fra Sinai og senere brennende samiske fakler.

domantrener

PS! Jula har ellers her i huset forløpt etter samme mal som ellers. Unnataket var 2014. Da dro Sigbjørn og Sigrid til USA, Emma Margret og Ronald til Roma og vi andre tre orket ikke sitte i skogen, så vi heiv oss i vei til Albania og levde der to uker med leiebil, kart og GPS.  Men i år var vi her, brant vår tradisjonelle julebål, spiste vår tradisjonelle julegrøt og vår tradisjonelle ribbe en annen dag, fråtset i godt pålegg, åpnet julegaver – og sov en masse. I alle fall jeg.

Penger fra ...

Er det flere enn jeg som renner over av tilbud om lån og kreditt?

Jeg åpner mine to mailbokser og møter tilbud om lån på halve millionen bare et tastetrykk unna. ”Om to minutter har du lånet,” lover en. Hvis jeg hadde tort å svare på den henvendelsen, ville det være at to minutter var for lang tid. Hva tror de om potensielle låntakere? At vi skal vente i evigheter på et skarve lån?

Nå er egentlig saken at jeg lurer på om andre tilbys lån fra flere instanser eller er det bare jeg som renner over av pengetilbud? Hvis så, hvorfor? Regnes jeg som blakk og elendig? Regnes jeg som en sløser som lever på urealistisk grunn? Som dum og lettlurt?

Språket har endret seg. Vi lytter på Roy Jacobsens Seierherrene  der ordet lån ofte etterfølges av hypotekbanken, konkurs, tvangsauksjon, fordrivelse, elendighet.

Hva etterfølges ordet lån av i dag?

Språket i disse tilbudene er også forskjellige fra norsk, svensk, suspekt norsk etc. Måten de henvender seg til meg likeså; noen med et kjekt brukt av bare fornavn som om vi er gamle kjente de trekker til side og tilbyr lån sånn i forbifarten rent humanitært. Andre er mer formelle og bruker etternavn selv  om  -å i Skåden krøller seg og danner en ny bokstav. Det synes jeg er bra – at alfabetet vokser, mener jeg. Man skal være glad for nesten all tilvekst. Nesten. Jeg er ikke glad for tilveksten av negler De vokser som ugress. Men alfabetet kan trenge en fornyelse Det har vært statisk altfor lenge. Ser bare på det kinesiske alfabetet og alt de kan oppvise av tegn. Derfor ønsker jeg velkommen den bokstaven som plasserer seg ved siden av -å i alfabetet.

Så er det navnene til de som sender ut disse tilbudene. Noen har bunnsolide norske navn som det oser soliditet og seriøsitet av. Andre har norske navn, men har pyntet litt på enkelte bokstaver. Bjørn blir til Björn, etc. Atter andre ser virkelig suspekte ut med konsonantkombinasjoner man ikke kan by en norsk tunge sånn uten videre – og særlig ikke når det er snakk om penger. Man forhandler ikke med folk som har Y eller Z som første bokstav i fornavnet. Det signaliserer useriøsitet, fremmedvelde, snusk og alt det der. Når så i tillegg etternavnet har konsonantkombinasjoner som smzc – da går slike henvendelser rett i mailens søppeldunk.

Vi har fått mange slike.

En var særlig halsstarrig og kom tilbake i økende frekvens med økende trusler om hva som ville skje om vi ikke betalte vedlagte faktura. Søppelboksen var tydeligvis ikke nok i dette tilfellet og signaliserte en kultur man ser nok av på TV om man ikke skal få det slengt i fjeset på mailer også – dette med å rote i søppelbokser og grave opp ting, mener jeg. Vi fant det nødvendig å gå til det drastiske skritt – en lock-out – og blokkere denne Y… ….smzc… som terroriserte oss. Vi hadde fred i en uke. Da fikk vi en telefon om denne ubetalte fakturaen som ville gå til rettslig inndrivelse om vi ikke skjerpet oss og betalte.

Vi skjerpet oss siden vi ved nøye ettersyn så at det var en ekte faktura vi kjentes ved fra en seriøs statlig administrasjon. Vi gjorde ikke det vi hadde lyst til -be dem ha et annet personnavn som avsender.

Men nå truer andre ting enn lånetilbud og navn.

Vi høres rundt neste korsxcsvej.

domantrener

Bánni, bane og førjulsaktiviteter

Det må jeg si – i dag har vært litt av en dag. Den rev meg ut av den dvaletilstanden jeg sleper i for tida – dere vet den der man vurderer om man skal orke å løfte foten fra gulvet når man går eller bare dra seg forover i slepende gange.

Jeg sto opp i vanlig tid i dag – ikke av typen morgen ”hipp, hipp, la utfordringene komme” - dag. Og i samme modus slepte jeg meg gjennom dagen s gjøremål.

Nå er ikke jeg en person som spiser etter skjema og standard verken hva tid, mat eller spisested angår. Det hører liksom med i slepemoduset at ting blir slik. Giddeløsheten sprer seg også til mat og måltid. I dag for eksempel hadde vi fiskeboller i hvitsaus til middag, og det er mat jeg virkelig liker. Her må jeg bare gjøre et innskudd og si at hver gang vi har fiskeboller i hvitsaus forteller mamma at hennes bestemor pleide lage hvitsaus til fiskemiddagene i blant for å lokke ungene til å legge i seg fisk. Vel, det kan jeg forstå, men nå er saken for tida at jeg ikke gidder ditt og heller ikke datt. Så følgelig, da det var middagstid giddet jeg ikke gå på kjøkkenet for å spise. Jeg hadde nemlig nettopp avviklet det jeg har i knallharde forhandlinger fått innført: det jeg kaller Magnes Pause. Det er en halv time midt på dagen der intet annet skjer enn at jeg sitter og filosoferer over livets viderverdigheter og dess like. Og da er huset stille. Ingen TV, ingen radio, intet prat. Det fikk jeg med da jeg forhandlet dette fram.

Som nevnt hadde jeg akkurat avviklet Magnes Pause da det var middagstid, og jeg var ikke i modus til å gå på kjøkkenet. Jeg var ennå i pausemodus. Følgelig tenkte jeg at om jeg ikke går på kjøkkenet men avventer litt og så melder at jeg er sulten når de andre kommer rapende fra fiskebollene, da ville jeg få servert her i sofaen. Det funker i blant å gjøre det slik. Det er dette med den dårlige samvittigheten mette mager har ovenfor de tomme magene. Se bare på de brevene som kommer nå i julebordstida. Som tenkt så gjort. De andre to kom rapende tilbake, og etter passelig tilmålt tid meldte jeg sulten. Vi skulle ikke på instituttet og jobbe mer den dagen siden vi skulle på biblioteket om ettermiddagen. Nå skjedde det slik jeg hadde sett for meg. Jeg fikk fiskebollene servert i sofaen, men så er det slik at mye vil ha mer, og jeg tenkte at om jeg nå lar være å spise, kommer jeg til å få en starter, en slags lokkemat i form av en banan servert i tillegg til middagen. Der skar ting seg. Pappa syntes bane (kjælenavn på alle unger uansett alder) måtte få hva som helst for å lokke bane til å spise. Det hører også med i scenariet at jeg som småbarn var alvorlig spisevegrer. Ennå i dag er jeg en opp-ned spiser. Det er nok dette som gjør at pappa syntes bane måtte få noe ekstra. Det er gjerne slik. Mamma ble fyrings og lekset som vanlig opp og erklærte at hun var helt imot dette opplegget her.  Så kom en gjennomgang av Markebygdas bánni gjennom generasjoner. En bánni er en bortskjemt og forkjælt jævel også i voksen alder, en slags big baby. En spesiell bánni ble hentet fram fra glemselen, en ”jeg er meg sjøl nok” type som ble dullet og dallet med. Denne bánnien spiste for eksempel ikke fisk, så når det var fisk der i huset fikk bánni pølser mens han to søstre værsågod måtte spise fiskemiddagen. Bánni spiste også sjokolade, noe som var helt uhørt på den tida. Foreldrene dullet og dallet med bánni. Man må ikke forveksle bane med bánni. Bane er et positivt ord.

Mamma freste at hun absolutt ikke sto til tjeneste for en bánni. Ville jeg sulte attmed maten så vær så god. Ok, jeg sultet attmed maten. I den følgende halvtima kalte hun meg bare bánni.

Nå er det en del mekanismer man kan bruke mot den slags mobbing. Her må jeg gjøre enda et innskudd og fortelle om han som ble mobbet og plaget fordi han var «finn» og det ble ropt «finn» etter ham og han ble tilsnakket slik. Han het visst Erik. Fyren var en gluping og skiftet navn til Erik Finn og tok fliren og kraften av mobbinga. Jeg tenkte på ham da jeg ble omtalt som bánni og erklærte at heretter ville jeg bare bli kalt bánni eller O store bánni.

Vi dro på biblioteket og heldigvis hadde vi som alltid med oss havregrøt. Den heiv jeg i meg der mens jeg tenkte på kvitsausen og bánni.

Dette var det første som reiv og rusket litt i min dvaletilstand: Dette bánni-opplegget og at jeg gjorde som Erik Finn. Det andre var at vi i dag i posten fikk brev fra Helse Nord. Hvert år i november søker vi om støtte for neste år.  Og hvert år er det like stille i huset når svarbrev kommer fra dem. Hertingene ble enige om å vente med å åpne det til vi hadde vært på arrangementet på biblioteket. Var det avslag ville det bare ødelegge arrangementet, for hodene ville straks begynne å jobbe med anking pluss hvem å kontakte av politikere. Pappa og jeg stakk en tur på do før vi skulle dra på biblioteket. Plutselig stakk mor til bánni hodet inn og gratulerte bánni og hans far med ja fra Helse Nord. Hun hadde ikke klart å la være å åpne det. Ikke uventet synes jeg. Helse Nord er ryddig. Det uåpnede brev trigger. Det var siste gang jeg var bánni i allefall til nå.

På biblioteket er det alltid så trivelig. Melita skaper veldig god stemning. Denne gangen ble boka om Sáráhká lansert og Geir Grenersen kom dit for å lansere den. Hyggelig og ekstra spiss på det at jeg fikk slå av en prat med ham mellom slagene og gi ham mine novellesamlinger. Alltid så godt å prate med folk. Ellers blir man lett det bestefar kalte goađáiduvvan som på norsk kanskje blir å råtne på brakka. jeg savner pratestundene vi hadde da vi drev med patterning.

Nå er det sein kveld og vi er nettopp tilbake. Jeg er stupetrøtt tror jeg, og tror kanskje andre også er det. Anka har gått ned på rommet sitt med strikketøy og for å se seg i søvn med en film. Hun setter på en film og så sovner hun av det.

domantrener 

...bordet fanger

To nye bøker er kommet på bordet her i stua. Den første kom i posten for noen dager siden. Aschehoug har i forbindelse med nåværende kongepars 25 år på tronen nå i 2016 gitt ut en hilsingsbok til dem. Kongeparet har sjøl skrevet forordet - eller kanskje man skal kalle det en hilsing fra dem. Boka er delt i fylkesvise hilsinger,  og hvert fylke har tre representanter. En av de tre i Troms er født og oppvokst her i skogen. Sigbjørn ble spurt om han ville skrive. Hver forfatter fikk bruke et visst antall tastetegn pluss et bilde. Sigbjørn valgte et bilde tatt av Emma Margret da hun etter første år på barneskolen tok på seg kofte og gikk på avslutning. Tøft i de tider. Modig og uredd. Emma Margret gikk forresten i kofte til hverdags i en del år. Hun er en av de få om ikke den eneste ungen i Markebygda som har slitt ut flere kofter. Slitt ut, ikke vokst ut av. Forfatteren av artikkelen slet etter sigende ut flere skidresser da han var barn. Han gikk i det. Ikke vet jeg hva jeg gikk i. Antagelig i det andre syntes var bra og ikke etter særegen - for ikke snakke om egen - smak. For mitt vedkommende ble dette med egen smak aktuell i  2006. Da fikk jeg et spesielt program på Domaninstituttet. Jeg skulle rydde i mine klesskap og kaste det jeg ikke likte. Deretter skulle jeg kjøpe klær jeg likte.

Jeg fikk dette programmet fordi jeg hadde nevnt i en samtale med min eminente advocate Rumiko at jeg hadde skap fulle av tvilsomme klær. Tvilsomme i betydninga: likte jeg dem? Det var slik at alle handlet klær til meg, og alle handlet etter det DE syntes var flott. Jeg hadde husets mest velfylte klesskap. Jeg kan ennå huske da vi heiv alle mine klær på stuegulvet her og jeg betraktet en for en og avgjorde om det var min stil. Haugen med kast vokste raskt, men faktisk plukket Sigbjørn, Emma Margret og Anja fra den haugen noe de likte. Deretter hadde jeg et strukturert, ryddig og luftig klesskap – helt til jeg begynte å handle sjøl og i en periode gikk amok i klesforretninger med visakortet mitt. Jeg tenker på denne tida når jeg i dag iblant ser annonser i kjøpe-selge gruppene på facebook. Klær og sko enten lite brukt eller helt nytt dumpes til reduserte priser. Jeg antar det er noen som har gått amok i en klesforretning. Siste gang jeg gikk stor-amok var i Camden Market i London. Jeg kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest pluss pluss og slepte det heim. To av buksene har bare vært på da de ble prøvd der på Camden.  En er til og med sennepsgul. Sennepsgul! Senere handlet jeg moderat, men de siste år ser jeg at jeg mer og mer ligner hertingene i det at jeg ikke orker kjøpe klær.

Den andre boka som ligger på bordet her er historien om Sáráhká Sámemánák – barnehagen som startet med bulder og brak i 1986 og grov opp gammelt og gjemt om enn ikke glemt samisk grums. Sånt kommer det ikke noe godt av. Se bare på motstanden når man skal grave ut litt grums i noen gruver i Finnmark. Man skulle tro det ville være godt å få ryddet litt opp inne i jordkloden, men det var og er bråk om det. Når det gjelder den samiske barnehagens grums og gruvedrift er det blitt stille etter hvert. Faktisk synes mannen i gata å like denne gruvedriften. Forskjellen på gruveselskap i Finnmark og Sárákha Sámemánák er at førstnevnte måtte ha konsesjon, og da vet du, da blir det bråk. Sistnevnte spurte ingen. De bare begynte å grave. De spurte ingen. De bare grov,  og daværende leder av Evenes kommune kalte dette en voldtekt av kommunen. Kommunens leder mente vel at ingen skulle grave uten hans samtykke. Nå tror jeg at om man ventet på dette samtykket, ville samisk grums ikke blitt gravd opp. Jeg vet at utsagnet om voldtekt medførte forventninger om når den voldtektsutsatte eventuelt skulle føde Sarahkas barn. Ikke vet jeg om det barnet er født.

For så vidt klarte daværende rådmann i Skånland også å komme med en evergreen da Sáráhká gruveselskap skulle bygge ut gruvedriften i form av eget hus. Luftslott kalte han planene. Men luftslottet ble bygget, og ironisk nok ble luftslottet-regnskapet revidert av kommunens revisor en stund etter at han hadde revidert kommunens regnskap over helsehuset. Bygginga av helsehuset hadde som seg hør og bør når proffe bygger store overskridelser. Sáráhká-huset hadde samsvar mellom budsjett og regnskap. Man hadde brukt 34 kr. mindre enn budsjettert. Sånn går det når man lar uproffe finn-kjerringer stå for prosjektering og utførelse.

Herved er julegavetips gitt.

domantrener

Jeg lover å kle av meg

Jeg lover å kle av meg for den som vil.

Det løftet ga jeg i dag da jeg lå på benken mens ABR-sjefen Leonid Blyum undersøkte meg. ABR jobber med kroppens strukturer og hulrom, og skal man se forandringene, må jeg enten kle av meg eller man må observere bevegelsesmønstre. Bare meld dere på.

Det er onsdag kveld, og jeg er kommet til Oslo og rett til session hos Blyum. I morgen har vi nytt program som legges etter legges etter Blyums gjennomgang. Støtet legges nå mot beina. Der jeg lå på benken og nøt Blyums overraskelse over blant annet bevegelig pelvis, tenkte jeg på ABM-practioners i Danmark som har jobbet med bevegelighet i nettopp pelvis . ABR og ABM er sammen krutt. Blyum gratulerte Team Magne i handa. Det er uvanlig. Han gratulerte også meg der jeg lå på benken og betraktet taket glad og fornøyd. Jeg gratulerte meg sjøl med at jeg har slitt og slept meg over på Instituttet for å trene. Noen dager med lyst, noen dager med tja tja og noen dager med ulyst.  Men jeg gratulerte inne i meg mest meg sjøl med at jeg har de hertingene jeg har. Jeg vet at uten dem...

Vi kjørte i morges  før fanden fikk på seg komogene fra Ørredfiskeriet til Kastrup. Avstand 45 kilometer meldte frøken GPS. Altså omtrent en like lang strekning som fra Borkskogen til Harstad. Den smeiser vi på under timen. Altså skulle vi i teorien smeise til Kastrup på mye kortere tid ettersom det er motorveier nesten hele fram. I teorien. Da vi parkerte på Kastrup for å lempe ut bagasjen før vi leverte leiebilen (vel, mamma, meg og bagasjen og pappa og leiebilen) hadde det gått nesten 2,5 timer. Årsaken: 1): Inn mot København var det DEN køen. Da hjelper det lite med motorveier når farten ofte ligger mellom 0 km/t – 20 km/t. Årsak 2): Frøken GPS sendte oss gjennom byen til Amager der flyplassen ligger. Men always look at the bright side of the life. Der vi stod eller sneglet oss langs motorveien med tre filer i hver retning som forsynte oss med avgasser, tenkte jeg på en artikkel jeg har lest om hvordan den norske bruken av stearinlys i utide forurenser og spyr ut CO2. Jeg sier ikke mer. Jeg observerte også at vi var en av de få bilene med tre stykker i. Noen var to i bilen, mange avgasset alene. Så kom vi inn i bykjernen. Motorveien hadde selvsagt tatt slutt. Nå ble jeg helt satt ut av å se i praksis det jeg sånn teoretisk visste. Danskene er et syklende folk. Jeg var søkke imponert over den mengden som syklet. Aldri hadde jeg ett noe slikt. Der bilene slet seg fram eller stod, freste en enorm syklende horde forbi uten å avgasse. Tommelen opp for danskene sier jeg bare.

 

domantrener

 

 

Mange veier inn til et hus

Så smøyer jeg igjen noen masker. Jeg må tilstå at jeg ikke er så iherdig som min læremester Vigdis. Men det inspirerer - dette med å se og vite at det blir et produkt av det gjøre litt her og litt der. Men jeg tror det må være noe man liker å gjøre når man skal smøye masker. Jeg ser forresten hertingene gjøre det hver dag, her og der. Pappa leser. Han er den største leseren jeg kjenner og alt han har lest ved å smøye en maske! Helt utrolig! Mamma leser korrektur her og der. Smøyer noen masker på en utgivelse - og plutselig er det blitt en bok.  Akkurat nå smøyer jeg noen masker her på ABM-senteret.

 

Dagen har gått og nå er det ingen maske-smøying. Vi er på Ørredfiskeriet. Har spist , sovet, tent opp i ovnen og gjør eller null og niks. I morgen er siste dag på senteret. Onsdag reiser vi til Oslo for å treffe ABR-gjengen fra Belgia. ABM og ABR må ikke forveksles. De arbeider helt ulikt  i rehabilitering. Saken er blitt slik at når jeg hører ordet rehabilitering brukt i Norge lurer jeg på innholdet i det. Jeg er usikker på om jeg kjenner innholdet i det selv om jeg i praksis rehabiliterte etter den modellen fra jeg var 18 til jeg ble 27 år.  Da skjedde veiledning i teorien fra 6. etasje på Harstad sykehus der rehab-teamet holdt til. I dag skjer veiledninga fra Family Hope Center, ABR-Belgium (advanced biomekanical rehabilitation) og ABM (Anat Baniel method). Jeg tror jeg tidligere har blogget  om deres teknikker og ulikheter.

Men uansett, onsdag reiser vi til Oslo, og om kvelden har vi en sesjon med ABR-sjefen Leonid Blyum.  Dagen deretter lærer vi nytt program, eller rettere sagt, neste steg på teknikken. Anka kommer til Oslo onsdag for å være med på denne runden.

Emma Margret har vært her på et kurs på ABM-senteret, hun og mamma. Tidligere, i april, var Sigbjørn og pappa på kurs. Hun reiste i går tilbake til Tromsø. Som jeg nevnte i forrige blogg presset vi inn besøk her og der her i Fredensborg etter hver kursdag. Hun fikk treffe den meget spesielle fru Holm på «fru Holms lopperi» og den den eksellente glutenfrie, økologiske bakeren pluss, pluss. Det hun ikke fikk med seg var «kineseren» som vi pleide spise hos nå og da. Han rehabiliterer, obs, ok, renoverer lokalene og har stengt. Men hun fikk en helt annen og ikke planlagt opplevelse her.

 

Det var ganske råkaldt de dagene hun var her så vi hadde kjøpt ved for å kunne fyre og holde en grei innetemperatur. Da vi en av ettermiddagene kom hit til Ørredfiskeriet og skulle starte generelle prosedyrer som lage middag, vaske klær og fyre opp i ovnen – da skjedde noe uventet. Hun åpnet ovnsdøra for å legge inn til fyring  - og dafløy en bitte liten svart og meget stillferdig fugl ut. Om den var svart av sot eller natur vet jeg ikke. Den hadde tydeligvis funnet veien ned ovnsrøret og var nok glad for å slippe ut. Selvsagt skulle den helst ut i det fri, og nå fulgte et frigjøringsprogram som ikke lyktes. Vi åpnet verandadøra (og lukket dørene til soverommene) og prøvde vennlig å veilede den ut – uten hell. Neste steg var å sette lys ute på verandaen og slukke lyset inn og håpe den fløy mot lyset. Det gjorde den ikke. Tvert om. Her jeg nå sitter og blogger ser jeg rett mot en cirka ikke mer enn 3 cm brei glipe mellom kjøleskapet og taket. Inn der fløy den. Like stille som alltid. Neste steg var å prøve å lirke den forsiktig ut av den sprekken og ut i det fri. Nå kommer det underlige. Den var ikke der. Emma Margret klatret på en stol og lyste inn. Null fugl. Men vi hadde jo sett den fly inn der, og den var ikke kommet ut.  Jørgen på Ørredfiskeriet kom og skulle se på saken. Han er ganske høg, så når han klatret opp på en stol og lyste, så han et lite hull der. Fuglen hadde forsvunnet inn i taket, innertaket. Leit. Til den visse død. Jørgen sa vi nå antagelig hadde fått hilse på Danmarks nest minste fugl – en gjerdesmett.

Trasig å vite at den lille stakkaren befant seg i noen slags lomme eller noe slikt. Stengt inn i tak-kleinga og at det var lite man kunne gjøre for den. Noen timer senere satte Emma Margret i et rop. Der satt den jammen sotsvart og stille på et gardinbrett! Ny redningsaksjon. Denne gangen kom den seg ut verandadøra.

Så har jeg googlet gjerdesmett. Den er som Jørgen nevnte den nest minste fuglen i Danmark (og i Norge.) Den har brunaktig farge, så det var nok soten som gjorde den svart. Det sto videre at den er livskraftig. Ja, det må den jammen være. Det underlige er at den «har en kraftig og akselererende sang med et raspende motiv midt i». (Sitat fra Wikipedia). Vi fant også en lydfil på gjerdesmettens sang. Vår Fugl var helt stille. Men det var nok en gjerdesmett som besøkte oss. Den er lett kjennelig på stjerten som peker opp som en tommel.

 

domantrener

 

P.s. det er kveld og jeg sitter her og kjører på Ørredfiskeriet. Jeg har litt drivstoff å bruke. I morgen kjører vi før fanden får sko på beina til Kastrup. Apropos talemåter, i dag frisket Kathy O’Neill opp en talemåte som vi lærte av Niaomi Swansson. «The proof is in the pudding». Tiden vil vise. Man vil se når man har erfart. Hun sa at man kunne si det om USA’s kommende president.

 

Faen at vi må reise. Jeg trives her i Fredensborg-området eller la oss si: det jeg ser av Danmark her. Bygder, småbyer (eller landsbyer jeg vet ikke) utenom de gigantiske varemagasin. Flott bebyggelse. Koselige kroer etc.