Jeg sitter her i sofaen på Ørredfiskeriet og hører på en eller annen popgruppe som gir konsert i Oslo spektrum. Pappa liker det, for han er fan av diverse musikere som Leonard Coen og Bob Dylan, mens mamma er krimfan. Og jeg henger med på det meste uten å være fan av noe spesielt bortsett fra program om historiske begivenheter, om verdensrommet etc. Likevel foretrekker jeg krim framfor sport. Det er pappa og Sigbjørn som er sportsidioter i vår familie, kanskje fordi de selv har drevet med henholdsvis fri-idrett og ski.
Jeg har også vært med i sport ettersom jeg og pappa har gått sammen på et par ski, og jeg ble utropt til klubbmester i min klasse (eneste deltager) to år på rad. Dessuten er jeg innehaver av en masse medaljer fordi pappa og jeg har deltatt i Narvik-løpet 13 ganger – jeg i trille mens pappa løp – til stor jubel fra tilskuerne. Vel, det var lenge siden nå. Så nå består vår sportslige aktivitet stort sett av morgentur til barnehagen og tilbake.
Her i Danmark har jeg to runder med ABM, og deretter mat og hvile og selvsagt den evinnelige TV’en om kvelden før jeg blir wrappet (ABR program) før jeg legger meg.
Kanalskifte, nå er det spillefilmen «Victoria» av Knut Hamsun. Den boka har jeg nok hørt på lydbok så jeg kjenner handlingen.
onsdag 28. februar 2018
fredag 23. februar 2018
Dagens
Nå er det slik at ting ikke er statiske – ikke engang en stein, som kan bli uthulet av vanndråper. Heller ikke er hjernen statisk slik man i min barndom trodde i enkelte fagmiljøer.
Men nå er det ikke verken stein eller datidens fagfolks hjerner jeg tenker på her jeg har bunkret meg i sofaen på Ørredfiskeriet med penn og blokk. Jeg tenker på ovnen, komfyren, her.
I går dro nemlig mamma hit mellom to økter på ABM-senteret for å lage middag – og det var bare så vidt den var ferdig til vi tre sultne menn kom. Platene var så trege. Kan det stemme at disse moderne toppene blir trege? De har ikke vært det før.
Nå er det ikke dette med at komfyren her var treg som trigget denne bloggen, men at dette fikk hertingene til å huske deres første komfyr i lag. Som nygifte flyttet de til Kaldfjorden (en fjord som for alltid forble i deres hjerter), og de måtte kjøpe blant annet en komfyr. Allerede da var de sær og averterte etter en brukt en. Ett svar. En gammel dame som ville selge noe lite og antikt. De kjøpte den mest fordi de syntes synd på henne. Denne lille antikke hadde to plater som fungerte slik at det tok ca en halv time før de ble varm. Koke potet var derfor en langdryg affære. Et av de åra vi bodde i Kaldfjorden, sannsynligvis i 1977, da var jeg nyfødt, og tante Ardis og et par av hennes venner fra Kaldfjorden kom for å hjelpe til med å ta opp poteten. Hertingene husker ikke om det var det året vi hadde lånt åker i Håkøybotn. Nå var det tydelig at potetopptakerne kjente til komfyrens kapasitet, for en eller annen gang sa Hallgeir til tanke Ardis at hun måtte kjøre til oss og be mamma starte med middagen hvis det skulle bli mat om to-tre timer.
Det er merkelig hvordan enkelte ting trigger minner, slik som dette. det er tydelig en av de gode minnene.
Ikke alle minner som trigges er like artige og er minner man koser seg med. Denne bloggen trigget et slikt ikke-artig minne da den minte om tapte bilder foran denne spesielle komfyren. Vi pleide lage mat slik at Sigbjørn stod på en stol og rørte rundt. Jeg satt limt fast i hofta til mamma eller pappa, alt etter hvem som laget mat og påså prosessen. Vi er en ta-bilder familie og hadde nok bilder av denne situasjonen også.
Så får man heller lagre i hjernens harddisk.
Evig eies kun det tapte.
domantrener
PS! Da er pappa, Ronald og jeg nettopp tilbake fra en svipptur over Øresund til Malmø.
Plan fp’or morgendagen;
1) To sesjoner ABM
2) Stikke innom fru Holms lopperi
3) Spise på en ny kinarestaurant
4) Sove og være klar for neste dag
Men nå er det ikke verken stein eller datidens fagfolks hjerner jeg tenker på her jeg har bunkret meg i sofaen på Ørredfiskeriet med penn og blokk. Jeg tenker på ovnen, komfyren, her.
I går dro nemlig mamma hit mellom to økter på ABM-senteret for å lage middag – og det var bare så vidt den var ferdig til vi tre sultne menn kom. Platene var så trege. Kan det stemme at disse moderne toppene blir trege? De har ikke vært det før.
Nå er det ikke dette med at komfyren her var treg som trigget denne bloggen, men at dette fikk hertingene til å huske deres første komfyr i lag. Som nygifte flyttet de til Kaldfjorden (en fjord som for alltid forble i deres hjerter), og de måtte kjøpe blant annet en komfyr. Allerede da var de sær og averterte etter en brukt en. Ett svar. En gammel dame som ville selge noe lite og antikt. De kjøpte den mest fordi de syntes synd på henne. Denne lille antikke hadde to plater som fungerte slik at det tok ca en halv time før de ble varm. Koke potet var derfor en langdryg affære. Et av de åra vi bodde i Kaldfjorden, sannsynligvis i 1977, da var jeg nyfødt, og tante Ardis og et par av hennes venner fra Kaldfjorden kom for å hjelpe til med å ta opp poteten. Hertingene husker ikke om det var det året vi hadde lånt åker i Håkøybotn. Nå var det tydelig at potetopptakerne kjente til komfyrens kapasitet, for en eller annen gang sa Hallgeir til tanke Ardis at hun måtte kjøre til oss og be mamma starte med middagen hvis det skulle bli mat om to-tre timer.
Det er merkelig hvordan enkelte ting trigger minner, slik som dette. det er tydelig en av de gode minnene.
Ikke alle minner som trigges er like artige og er minner man koser seg med. Denne bloggen trigget et slikt ikke-artig minne da den minte om tapte bilder foran denne spesielle komfyren. Vi pleide lage mat slik at Sigbjørn stod på en stol og rørte rundt. Jeg satt limt fast i hofta til mamma eller pappa, alt etter hvem som laget mat og påså prosessen. Vi er en ta-bilder familie og hadde nok bilder av denne situasjonen også.
Så får man heller lagre i hjernens harddisk.
Evig eies kun det tapte.
domantrener
PS! Da er pappa, Ronald og jeg nettopp tilbake fra en svipptur over Øresund til Malmø.
Plan fp’or morgendagen;
1) To sesjoner ABM
2) Stikke innom fru Holms lopperi
3) Spise på en ny kinarestaurant
4) Sove og være klar for neste dag
Det er typisk norsk å være god - når man anlegger flyplasser
Da er første natt på Ørredfiskeriet en saga blott – det vil si første natt i denne runden. Reisen hit var rimelig grei uten de store hendinger annet enn at Evenes flyplass ikke lengre har postkasse, så de usle to stakkars brevene vi skulle poste, måtte bli med oss til Gardermoen – hva annet valg hadde vi – og vi antok Gardermoen som Norges trafikknavle hadde det – som de ikke hadde. Men da vi spurte han i assistanse etter postkasse, tilbød han seg å ta med brevene og poste dem. Så da vet dere. Gardermoen er ikke bedre stilt enn Evenes. Og mens jeg er inne på dette med Evenes: på flyet til Oslo satt en skrållhest like bak oss og skrållet om hva som var feil på Evenes. Blant annet hadde de ikke nok bemanning da han kom og skulle sjekke inn, og han skjønte ikke at de ikke kunne bemanne bedre. Nå var jo vi også på Evenes, og jeg la ikke merke til manglende bemanning.
Så nærmet vi oss Gardermoen, og tankene fløy hit og dit – for eksempel da jeg så gråvær og snø. Da tenkte jeg at dette var bakvendt, vi forlot i sol og lite snø, og enda mer bakvendt ble det da tankene rant innom vann (jeg vet ikke hvorfor. Tankene er jo frie og ikke så lette å temme.) Men i alle fall – tankene rant innom vann da vi fløy mot Gardermoen og en flyplass som ligger over - er det Skandinavias eller Nord-Europas største undervannssjø? – mens man i Cape Town snart ikke har vann. For å sitere Norges ukronede MOR: Det er typisk norsk å være god.
Ved utgangen til København kom Ronald fra Tromsø.
Alt gikk greit på Kastrup, bortsett fra at han som hjalp oss fra flyet til bagasjen hadde rullestol og flyplassbil. Rullestolen hengte han fast i flyplassbilen som vanlig og lastet handbagasjen vår i rullestolen. Jeg satt framme og hadde utsikt framover. De andre tre satt bak og hadde orkesterplass til at rullestolen to ganger reiv seg løs og tok av. Til slutt måtte Ronald sitte og holde den fast.
Det gikk utrolig greit å komme seg til shuttle-bussen.
Det ble litt antydning til dramatikk da vi kjørte ut fra leiebilsenteret og på motorvei0en og pappa fra baksetet tok Ronald i dansk tellemåte og filosofien bak den og mamma fra baksetet sa at dette ikke var stedet for et kurs. Men kurs ble det. Ronald kjørte oss suverent til Fredensborg, og som jeg nevnte i forrige blogg gikk alt etter planen helt til vi stoppet sultne hos kineseren. Stengt.
Nå er det torsdag. Vi skal ikke være på ABM-senteret før klokken 14 og jeg blogger om kapp med TVen. Heimfødingene jeg reiser sammen med har funnet NEK 1, og den står på og avventer om det muligens blir en miss Marple episode. Mot miss Marple taper jeg. Derfor er det om å jage på.
Så nærmet vi oss Gardermoen, og tankene fløy hit og dit – for eksempel da jeg så gråvær og snø. Da tenkte jeg at dette var bakvendt, vi forlot i sol og lite snø, og enda mer bakvendt ble det da tankene rant innom vann (jeg vet ikke hvorfor. Tankene er jo frie og ikke så lette å temme.) Men i alle fall – tankene rant innom vann da vi fløy mot Gardermoen og en flyplass som ligger over - er det Skandinavias eller Nord-Europas største undervannssjø? – mens man i Cape Town snart ikke har vann. For å sitere Norges ukronede MOR: Det er typisk norsk å være god.
Ved utgangen til København kom Ronald fra Tromsø.
Alt gikk greit på Kastrup, bortsett fra at han som hjalp oss fra flyet til bagasjen hadde rullestol og flyplassbil. Rullestolen hengte han fast i flyplassbilen som vanlig og lastet handbagasjen vår i rullestolen. Jeg satt framme og hadde utsikt framover. De andre tre satt bak og hadde orkesterplass til at rullestolen to ganger reiv seg løs og tok av. Til slutt måtte Ronald sitte og holde den fast.
Det gikk utrolig greit å komme seg til shuttle-bussen.
Det ble litt antydning til dramatikk da vi kjørte ut fra leiebilsenteret og på motorvei0en og pappa fra baksetet tok Ronald i dansk tellemåte og filosofien bak den og mamma fra baksetet sa at dette ikke var stedet for et kurs. Men kurs ble det. Ronald kjørte oss suverent til Fredensborg, og som jeg nevnte i forrige blogg gikk alt etter planen helt til vi stoppet sultne hos kineseren. Stengt.
Nå er det torsdag. Vi skal ikke være på ABM-senteret før klokken 14 og jeg blogger om kapp med TVen. Heimfødingene jeg reiser sammen med har funnet NEK 1, og den står på og avventer om det muligens blir en miss Marple episode. Mot miss Marple taper jeg. Derfor er det om å jage på.
Så godt det skal bli å komme til Danmark
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
En bro over til noe annet
Da viser det seg at ingen av bloggene mine fra Danmark er sendt.
Et Danmark vi hørte hadde tidlig vår. Dette utløste vill panikk.
Følgelig raste vi over Tjeldsundbrua for å kjøpe joggesko. Men det skjer alltid noe når man passerer en bro. En bro er overgang til noe annet også i overført betydning. Jeg bestemte meg til å dra i vinterskoa som ikke ser så veldig vinterede ut. Pappa gjorde faktisk det samme, men mamma kjøpte joggesko i full fart siden hun mente selskinnskoa ikke akkurat var vårfottøy, og jammen ble det vårfottøy, for de joggeskoa var liksom ikke helt god for gikttærne. På Kastrup byttet hun til sandaler, og det har siden vært fottøyet her.
Det der med vår er nå en definisjon. Vår er i min betydning at det begynner å spire litt – nok til at man ser at årstidene endrer seg. At naturen er snøløs betyr ikke vår. Da flyet gikk inn for landing på Kastrup så vi riktignok snøløst landskap, men de forhåpningene en av oss hadde om at om å gå ut på det i det landlige Ørredfiskeriet og høste inn kufor til maten - de brast.
Apropos dette med at en bro er overgangen til noe annet – dette noe annet kan også være en stat, en annen stat. Ronald, pappa og jeg skal i dag frese over Øresundbroen til Sverige. Vi fikk på grunn av sykdom en uventet fridag.
domantrener
PS
De gamle bloggene følger
Et Danmark vi hørte hadde tidlig vår. Dette utløste vill panikk.
Følgelig raste vi over Tjeldsundbrua for å kjøpe joggesko. Men det skjer alltid noe når man passerer en bro. En bro er overgang til noe annet også i overført betydning. Jeg bestemte meg til å dra i vinterskoa som ikke ser så veldig vinterede ut. Pappa gjorde faktisk det samme, men mamma kjøpte joggesko i full fart siden hun mente selskinnskoa ikke akkurat var vårfottøy, og jammen ble det vårfottøy, for de joggeskoa var liksom ikke helt god for gikttærne. På Kastrup byttet hun til sandaler, og det har siden vært fottøyet her.
Det der med vår er nå en definisjon. Vår er i min betydning at det begynner å spire litt – nok til at man ser at årstidene endrer seg. At naturen er snøløs betyr ikke vår. Da flyet gikk inn for landing på Kastrup så vi riktignok snøløst landskap, men de forhåpningene en av oss hadde om at om å gå ut på det i det landlige Ørredfiskeriet og høste inn kufor til maten - de brast.
Apropos dette med at en bro er overgangen til noe annet – dette noe annet kan også være en stat, en annen stat. Ronald, pappa og jeg skal i dag frese over Øresundbroen til Sverige. Vi fikk på grunn av sykdom en uventet fridag.
domantrener
PS
De gamle bloggene følger
torsdag 22. februar 2018
Gjenkjennelse og ikke-gjenkjennelse
20.02.18
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.
Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.
Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.
Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.
Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.
Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.
domantrener
Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.
Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.
Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.
tirsdag 20. februar 2018
Tanker i tiden
Her må jeg presse innen blogg.
Jeg lurer på hvordan jeg tikker i enkelte ting – som nå. Vi skal til Harstad å få sjekket de nye spesialskoene mine – jeg har fått vannblemmer på den ene hælen, og vi må sjekke om det er de nye fotsengene. Det følger gjerne en del med meg, det innser jeg og har innsett lenge. Men derfra, fra å innse det til å si at man innser det, det er et langt steg for meg i alle fall.
Men tilbake til start. Hver gang vi har det travelt med noe, eller hvis de andre to har det, eller om den ene skal dra på noe, da kjenner jeg bloggebehovet stige kraftig. Jeg innser at bloggebehovet akkurat bare er en måte å melde: Hei, hei, her er jeg med mine behov. Ikke glem meg.
Videre er det underlig, det behovet, for jeg vet jo at om det er noe jeg ikke er, så er det glemt. Da det brant hos oss og vi satt en lørdagskveld i november i møte med kommunens kriseteam (jeg tror nok de hadde drøftet situasjonen litt før vi kom) for de sa blant annet at de ville ta vare på meg til vi var i orden, Jeg burde blitt skremt av det, men ble det ikke. Jeg kjenner jo foreldrene mine. Svaret var et høflig takk, men nei takk. Vi tar vare på hverandre.
Så jeg kan lure på hva det kommer av, dette behovet for å melde: Ikke glem meg. Jeg tror nok det kommer av de årene jeg dro på dagsenteret og ikke likte det. Ikke fordi dagsenteret ikke var ok, men fordi jeg følte meg forvist. I dag skjønner jeg jo at når mamma og pappa var på jobb, måtte jeg også gjøre noe. Jeg tenker i dag at jeg bodde heime hele denne tida.
Men som sagt, vi skal til Harstad. Pappa rydder etter frokosten og jeg skriver noen linjer. Men nå skal jeg overvinne meg sjøl og avslutte her.
Jeg lurer på hvordan jeg tikker i enkelte ting – som nå. Vi skal til Harstad å få sjekket de nye spesialskoene mine – jeg har fått vannblemmer på den ene hælen, og vi må sjekke om det er de nye fotsengene. Det følger gjerne en del med meg, det innser jeg og har innsett lenge. Men derfra, fra å innse det til å si at man innser det, det er et langt steg for meg i alle fall.
Men tilbake til start. Hver gang vi har det travelt med noe, eller hvis de andre to har det, eller om den ene skal dra på noe, da kjenner jeg bloggebehovet stige kraftig. Jeg innser at bloggebehovet akkurat bare er en måte å melde: Hei, hei, her er jeg med mine behov. Ikke glem meg.
Videre er det underlig, det behovet, for jeg vet jo at om det er noe jeg ikke er, så er det glemt. Da det brant hos oss og vi satt en lørdagskveld i november i møte med kommunens kriseteam (jeg tror nok de hadde drøftet situasjonen litt før vi kom) for de sa blant annet at de ville ta vare på meg til vi var i orden, Jeg burde blitt skremt av det, men ble det ikke. Jeg kjenner jo foreldrene mine. Svaret var et høflig takk, men nei takk. Vi tar vare på hverandre.
Så jeg kan lure på hva det kommer av, dette behovet for å melde: Ikke glem meg. Jeg tror nok det kommer av de årene jeg dro på dagsenteret og ikke likte det. Ikke fordi dagsenteret ikke var ok, men fordi jeg følte meg forvist. I dag skjønner jeg jo at når mamma og pappa var på jobb, måtte jeg også gjøre noe. Jeg tenker i dag at jeg bodde heime hele denne tida.
Men som sagt, vi skal til Harstad. Pappa rydder etter frokosten og jeg skriver noen linjer. Men nå skal jeg overvinne meg sjøl og avslutte her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
