Det uåpnede brevs overraskelse

Her i huset er det slik at enkelte brev blir åpnet når vi har overskudd til det. Et eksempel er brev fra Habiliteringsteamet eller fra Helse nord. Til dags dato tror jeg ikke vi har fått noe oppmuntrende fra de kanter. Selvfølgelig burde man åpne slike brev straks og bli ferdig med dem. Men det er nå blitt slik her i huset at de breva blir stående en dag eller to og stinke før vi åpner dem, og da er det same prosedure. Disse breva innholder en del så tendensiøse påstander at de ikke kan stå ubesvart. Ikke fordi motstanderen bryr seg om det vi skriver. Jeg tror i alle fall ikke de gjør det. Men slike brev er offentlige, dvs hvis de ikke stempler dem «unntatt offentlighet» for å unngå at offentligheten skal få innsyn i hvordan de holder på. Men man åpner etter hvert en del snuskete arkiver, for eksempel en del av KGBs arkiver og arkiver med ukjente deler av vår krigshistorie. Så sannsynligvis, blir også det Helse nords og hab-teamets arkiver for hvordan man tillater seg å skrive til hjerneskadde samt beskrive hjerneskadde åpnet. Og da skal det også i disse arkivene ligge gjensvar fra hjerneskadde og deres pårørende. For Habiliteringsteamet og Helse nord er deres måte å forholde seg til og beskrive hjerneskadde deres trend i tiden. Men de er litt akterutseilt i forhold til utvikling, slik jeg ser det. Flere andre helseinstitusjoner i Norge og enkeltpersoner og hjerneskaddes organisasjoner er far ahead. Men det ser ikke kamerat Gullsnormannen og hans hunder.
Julen og romjula inneholder vanligvis mange aktiviteter. Her i huset er søknad til Helse nord om støtte til intensiv hjernetrening en av aktivitetene. Det skjedde i romjula 2010. Så ble det stille. As usual. I mai purret vi på svar på søknad. Helse nord synes å være unntatt fra offentlighetsloven om å besvare brev. Ca. en måned etter dette fikk vi svar fra Helse nord med avslag. Pussig nok var brevet datert 10. mars og poststemplet i juni. Heldigvis har vi også for vane å hekte konvolutten fast i brevet. Brevet inneholdT ikke ankefrist eller opplysning om ankeinstans. Neste steg var å skrive til kamerat Helse nord, etterlyse ankefrist og ankeinstans samt påpeke faktafeil.
Så gikk det en tid, og plutselig fikk vi brev fra Helse nord, kopi av vÅrt brev som de hadde sendt til departementet som en anke. På’n igjen. Brev til Helse nord med kopi til departementet og brev til departementet med kopi til Helse nord om at dette ikke var anke. En anke ville vi skrive og heade som anke og sende den til ankeinstans, ikke til Helse nord.
Nå gikk det bare en liten uke. Så fikk vi brev fra departementet som orientert oss om at de ikke tok brevet fra Helse nord som anke og vi fikk brev fra Helse nord der de trakk seg og surt meddelte oss ankefrist og ankeinstans, men la til en lur vri til slutt: «Anken skulle sendes via dem og vi måtte be om at den skulle videresendes til departementet.» Det som var flott var at denne gang var det samsvar mellom brevets dato og poststemplet dato.
Jaha. Pappa satte seg ned og skrev anken som ble sendt til Helse nord. Men i headingen ba vi med store bokstaver at den skulle bli sendt til departementet. Naturligvis sendte vi kopi til departementet også så de var orientert. Det hører med til historien at vi i alle våre offentlige brev sender kopi til Skånland kommune slik at kommunen vet hva som skjer. Tidligere ordfører Svein Berg hadde en egen mappe på domantrening som han ved høve viste til ansvarlige politikere og byråkrater.
Onsdag fikk vi så et brev, et tykt brev, fra det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet. Det var litt nifst at det var tykt, så vi satte det i hylla for å åpne litt senere. Neste morgen åpnet vi det for å ha det unnagjort til helga. Vi antok det ikke var gode nyheter. Det var et meget sterkt brev. Oppsummert: det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet gjorde om på Helse nords vedtak. Hvis jeg skulle summere opp et departementalt språk til borkskog-nordnorsk ville det bli slik: «nå må det faen meg bli slutt med det tullet og la dem i borkskogen få arbeidsfred».

Vi ble helt satt ut, slo av lyset, satte på en gammel kassett med julesanger og salmer, og satt i en halv time og sÅ dagen gry i øst.

domantrener

Pappa og jeg er gitarkamerater

Pappa og jeg er gitarkameratene. Vi liker å gjøre de samme ting. Vi spiller samme slags instrument kan man si. For eksempel liker vi å ta en tur på kino iblant, en lørdags- eller søndagskveld. Vi liker også å lode litt etter veiene nå og da. Og siden vi er sosiale vesener, hender det at vi stikker innom folk på besøk. Mamma pleier vanligvis ikke delta på gitarkamerat-aktivitetene unntatt kanskje å ræke litt, men gitarkameratene drar uforferdet på kino og etc.

Den siste tida har imidlertid jeg avstått fra noen gitarkamerat-aktiviteter som blant annet innbefatter å stikke en tur på butikken om kvelden. Pappa så rystet ut da han skulle på butikken og jeg ikke ville bli med. Jeg valgte å bli heime og passe på mamma. Noen av dere lurer kanskje på hvordan jeg med min fysiske beskaffenhet kan passe på noen, men det finnes mange måter å passe på. Jeg utøver en av disse. Mamma er typen som hele tida prøver seg fram med hvordan å klare ting med en arm. Om dagen begrenses hun litt av pappa og Marsha som skuler litt hvis hun blir for dristig, men hva skjer om hun blir alene en kveldsstund? Det er der jeg kommer inn. Når jeg sitter her, er det ikke så lett å eksperimentere med diverse. Jeg har planene klar hvis hun prøver seg. Da koster jeg noe ned fra bordet eller gjør et eller annet som tvinger henne back to reality.

I dag har jeg tjent lettvinte 25 kr. Mamma dro på sykehuset i går med armen og regnet med at de skulle ta opp bruddet og strekke. Det hadde hun fått signaler om. Jeg var sikker på at så ikke ville skje og innbød til et veddemål om det, men klarte ikke å få summen høyere enn 25 kr. Whatsoever. 25 kr er 25 kr. Litt her og litt det, som man sier det i et visst strøk av landet, det området der du kan sette en mann i land på en øde holme, og ett år etter har han bygget opp en møbelfabrikk der. Litt her og litt der.

Jeg føler meg rimelig i slag for tida. Mitt arbeid som er egenutvikling går så det suser, og praktisk kan man se det fysiske i at å åle 12m går fortere og fortere. Da jeg begynte v ar 12 minutt en god rundetid. Så har den forbedret seg langsomt og sikkert. For noen uker siden kom 3.56 min på vår victory wall som rekord. Så kom 3.12 min. Så 2.56. Da mente alle at rekord var nådd. Deretter kom 2.32 og i dag 2.18. Det er bare å legge seg på magen og åle 12 m og ha min fysiske beskaffenhet i tankene.

Der må jeg ta en liten pause. Det ringte til gass.

Ok. Der er jeg tilbake. Og da bare for å si: hei sitten. Det er tid for en seiersvaffel og deretter facebook før gitarkameratene kryper ned i trykktanken og søskenbarn Heidi kommer og hjelper til å lukke den.

domantrener

Alt har en fordel, også det å brekke en arm

Da gir vi lyd fra oss her i domantrenerstua i skogen etter et langt opphold. Årsaken er todelt. På den ene siden plages jeg av skrivetørke. Det andre er at vi har litt redusert armkapsitet. Forrige fredag falt mamma ned og smadret handrota en del, så hun går med den ene armen i skrustrekk. Og dette har fått meg til å tenke på noe Anne Lene Johnsen har sier i sin bok Slik blir du mer intelligent. Der foreslår hun at man kan på mange ulike måter stimulere hjernen. Man kan gjøre ting på en annen måte enn vanlig og slik lage nye spor oppe der. For eksempel kan man av og til gå baklengs til ulike rom i huset. Kort sagt: gjøre det man likevel skal gjøre på en annen måte.

Som sagt kom jeg til å tenke på dette etter at jeg begynte å observere hvordan mamma etter hvert utviklet nye måter å gjøre ting på der den ene armen ikke fungerte. Og jeg har lagt merke til at man på mange ulike måter kan erstatte en arm i praktisk arbeid. Jeg har sett brev bli åpnet ved at man holder snippen mellom tennene og river, flasker og glass blir åpnet ved at man klemmer dem mellom knærne og skrur. ABR er det også funnet en løsning på. Den skal jeg ikke gå nærmere inn på, men den er kreativ.

Jeg blir egentlig litt oppjaget av all denne kreativiteten som ifølge Anne Lene er en stimulering av hjernen. Er det ikke jeg som skal jobbe med den slags? Og jeg frykter konsekvensene av all denne stimuleringa.

Stort sett har programmet gått som normalt med unntak av de tre netter i uke i hyperbaric chamber siden man trenger to fungerende armer for å lukke trykktanken. Åpne den om morgenen når trykket er nede kan man gjøre med en hand. Men i natt sov pappa og jeg i tanken. Flere har kontaktet oss og sagt at de kan komme om kvelden og hjelpe til med å lukke tanken. I går kveld var Malgorzata her. Neste gang kommer Heidi. Pussig at det igjen ble bruk for frivillige i treninga.

Det som vi har måttet endre er avtalen med Family Hope Center i Danmark i januar. Mamma skal gå med armen i strekk-klo ut januar, og vi anser det ikke mulig å da reise for evaluering og nytt program – og alt det som følger med det – det vil si følger med meg. Family Hope er smidig, så vi møter i juli.

Det nærmer seg jul og en viktig del av mine juleforberedelser er at Sigbjørn og Emma Margret kommer heim og at Sigrid kommer innom ofte. Da blir det jul i huset uansett om man ikke rekker noe annet.

Ode til Oslo

Oslo blei grunnlagt ca 1048 av Harald Hardråde, sier guideboka.

For noe sprøyt!

Allerede ordet ”grunnlagt” viser det. Det var da visserligen mye der før Harald Hardråde og gjorde de triks som gjør at han historisk er grunnlegger av Oslo.

Lenge, lenge før den tid, mens elvene Alna, Frysja (Akerselva) og Lysakerelva slik vi dag kjenner dem av navn rant ned åsene og ut i fjorden uten å passere noen bebyggelse eller noe annet skapt av menneskehender, kom en helsikes fyr inn fjorden (nåværende Oslofjorden) på en flåte av furu. En helsikes fyr var han, en som kunne litt av hvert og fikk ting til å skje i sine fotspor. Han ankret sin trofaste flåte og lovte å ære den siden den hadde brakt ham hit der de tre elver strømmet ned av åsene og dannet en gryte i terrenget. I dag kjent som Oslogryta. Den helsikes fyren brakte med seg en sølvskatt på flåten. Det hører ikke med i denne oden hvor og hvordan han fikk tak i den. Det er en annen historie, som man sier.

Da den helsikes fyren, tiders tiders i 10. potens før Harald Hardråde, ankret opp med sin trofaste furuflåte og sin sølvskatt møtte han en fauna og en flora i den fruktbare og vannrike gryta. Den helsikes fyren så muligheten og satte i gang. Den helsikes fyren var en humanist ennå før ordet humanist var kjent, og fordi han, når han satte i gang med å forandre det landskapet han kom til, så at han ville fordrive de som var i selve gryta, lovte han dem et annet sted, et reservat. Eksempler på dette finner man i en del av stedsnavna i Oslo i dag. Når man reiser fra Gardermoen til Oslo sentrum, reiser man bokstavelig talt gjennom en del av historien til den helsikes fyren.

Furuset, for eksempel. Han lovte sin trofaste furuflåte udødelighet, fikk den fraktet et stykke opp fra fjorden og ga den et landområde. Området fikk navnet etter flåten; Furuset. Generell historie sier dette var navn på et sogn og at der var en gammel trekirke (av furu?). Det første kan være sant, sogn eller område, whats the difference? Det med trekirke er tull. Der var en treflåte av furu!

Den helsikes fyren gjorde som nevnt avtaler med fugler og dyr siden han frarøvet dem land.

Trostefuglene fikk et reservat i dag kjent som Trosterud. Guidebøker sier der er et rikt fugle-og dyreliv. Særlig det siste. Gi trostefuglene en sjanse, og man får et rikt fugleliv. Det er ca 340 trostearter, og mange av dem trakk til trostereservatet den tid den helsikes fyren opprettet det.

Et annet eksempel er teistereservatet, i dag kjent som Teisen. Den helsikes fyren hadde stor tiltro til teistenes evne til å vokte og bevokte det som ligger i jorda siden de anlegger sine reir godt skjult under steiner og i bergsprekker. Der ruger de. Så der grov den helsikes fyren ned den sølvskatten han brakte med seg på flåten. Den ble funnet i 1844, og man anslo den da til å være fra før 960. Selvsagt var den det. Fra lenge før 960.

Også alle dyrearter fikk sine reservat. Et eksempel er ulveslekten (hundeslekten). De fikk det området som i dag bærer deres navn, Ulven. Enkelte språkforskere har antydet at det like gjerne som å komme av ulfr, ulv, kan komme av alfr, alv. Alv! Intet i historien sier at den helsikes fyren gjorde noen avtaler med alvene for noe område. Kanskje derfor klarte alvene bæse seg til å få gi navn til et dalføre litt lenger nord.

Den helsikes fyren hadde mange oppholdssteder mens han fikset ting og tang i det som i dag er kjent som Oslogryta, rettere sagt, han fikk ting og tang til å skje. Etter hvert som ting og tang normaliserte seg, tok han et område som fast bopel for seg. Av respekt for de avtaler han hadde gjort med fauna og flora – og flåten – bosatte han seg ikke i deres områder. Han slo seg ned i det området som ennå i dag bærer hans navn. Han kalte det opp etter seg sjøl, Helsikesfyren. I dag er det blitt Helsfyr. Dere husker Rygh og norske gårdsnavn. Han framsatte en hypotese om at Helsfyr kunne komme av lavtysk helchvär som betyr helvetesild. Helvetesild! Den hypotesen kjøper jeg ikke, og om noen kastet den etter meg, tok jeg den ikke. Helvetesild! Ha ha! Jeg ler godt. Og når jeg passerer Helsfyr på tur inn til Oslo sentrum, kan jeg høre den helsikes fyren flire rått av hypotesen.

Han forble og forblir på Helsfyr. Han fikset seg det stedet forever der kan kunne overvåke både reservatene og de områder der ting og tang skjedde.

Guideboka forteller videre om navnet Oslo at P.C. Friis – dere husker han med de etnografiske kartene, i sin Norges beskrivelse av 1613 mener navnet Oslo kommer av Loens os og at elva Alna er Loen. Han er visstnok den første og eneste som kaller Alna Loen. Det er derfor trolig at han prøvde å få terrenget til å passe til kartet. Andre språkfolk har senere ment at om nå navnet Oslo kom av Loens os, burde navnet da blitt Loaros. Jamfør Nidelva og Nidaros, navn som ble dannet i samme epoke. I middelalderen ble navnet skrevet Anslo, Aslo og Oslo. I 1624 brant denne byen og gjenoppstod som Christiania helt fram til 1925, for etter at vi mistet Sverige i 1905 begynte en folkebevegelse på å ta tilbake det gamle navnet, og det ble vedtatt tross protester fra handelsstanden. Guideboka sier ikke noe om hvorfor de protesterte. Jeg har min egen teori om det, men det hører ikke inn i denne oden.

Likevel vil jeg ta et steg til sides og undre meg over dette med at vi mistet Sverige i 1905. Endelig har det gått opp for svenskene, og nå – over 100 år senere – strømmer de hit som til et Mekka.

I 2009 gikk flertallet i Oslos kultur-og utdanningskomite inn for et forslag om å kalle Oslo sentrum for Christiania. Visstnok Venstres og Høyres representanter i den komiteen. Men dette ble det ikke noe av, for Høyres ko(a)lisjonsparter Frp, samt AP og Rødt så alle rødt da forslaget ble kjent. Så fremdeles tar jeg flybussen til Oslo sentrum når jeg skal på ABR og Smartbrain.

Den helsikes fyren kom ikke fra ingensteder da han ankret opp med flåten og sølvskatten. Han hadde en forhistorie, og den forhistoria gjorde ham ansen og varsom. Man skulle ikke kunne komme usett sjøverts – og han tok sine forholdsregler. Han konstruerte forsvarsverker og varslingsverker langs fjorden som bestod til Leonardo da Vinci begynte med sine finurlige konstruksjoner.

Da den helsikes fyren sol seg ned på Helsfyren, ga han også navn til området mellom Helsfyren og fjorden. Han kalte området opp etter det området han hadde måttet forlate, AñslõoЪi.. Senere ble dette en trend, utvandrere til Amerika brakte stedsnavn med seg i lasten, og immigranter til Målselv og Bardu gjorde likeså. Som om der ikke fantes noe navn fra før. Men da den helsikes fyren landet, var der ingen navn.

Med tiden ble AñslõoЪi til AñslõoЪ, så til Anslop, Anslo og til sist Oslo.

Sist flybussen passerte Helsfyren følte jeg en svak skjelven i underlaget. Den helsikes fyren rører på seg. Det skjer uønskede ting i hans Anslogia og han har sin handlingsplan klar. Men det hører ikke inn under denne oden.

Skjelv o vantro...

Hei alle dere vantro og troende der ute!

Husker dere den sms-en jeg sendte rundt om blant annet uventede penger fra oven? Egentlig kom den sms-en fra Sigrid, og jeg videresendte den. Vel, jeg fikk jo svar fra noen av dere, noen vantro, noen ikke. Noen litt ironisk, noen litt spøkende, og noen sendte vantro betraktninger tilbake og viste til at de var realister.

Vel, her er reality! Jeg fikk sms-en fra Sigrid før helga og begynte så smått å videresende den da. Man er da troende lenger enn til nesetippen, ikke sant? Send ut positive tanker, og de haker seg fast i andre positive tanker og kommer tilbake med forsterket effekt. Send ut negative tanker som: ”ingen gir vel meg et øre ( eller noe annet) ekstra,” og den haker seg sammen med andre negative tanker og smeller tilbake i fjeset. Og man kan så triumferende si: ” der ser man! Fikk jeg noe?”

Bare tull. Skjelv o uopplyste vantro, for nå fortsetter jeg;

Altså, jeg fikk sms-en fra Sigrid før helga og sendte ut til de første straks. Og det påvirket straks verden, i mitt tilfelle Fyens Stiftstidende, som trykte bloggen jeg skrev i begynnelsen av august som kronikk. Og jeg får betalt for det! Uventede penger! Jeg antar det skjedde omtrent slik: Mine positive bølger fra sms-en traff redaktøren i denne avisa lørdags kveld da han satt i ro med en sølle snaps, Gammel-dansk antagelig, og en rødpølse til – og plutselig som lyn fra klar himmel husket han min kronikk, som han hadde glemt i nesten tre måneder: ”Hva var det nu med den kroniken fra den fjeldabe i nord?”

Han plinget sin redaksjon som jobbet med enste uke (redaksjoner på Fyn jobber på lørdager) umiddelbart. Den ble så trykket tirsdag og en kopi sendt meg – som jeg fikk i går med spørsmål om konto for honorar.

O, dere vantro som tror alt er slik øynene ser det! Ve over dere!

Og ikke bare det, et annet brev kom med meget positive nyheter. Gadd vite hav de vantro har fått i posten?

Jeg er omgitt av nesetipp-snusfornuft i alle deler av slekta. Både fra pappas side og fra mammas side har jeg fått spøksomme, men dog, sms-er om realisme. Og det bringer meg til å undres hvordan mamma og pappa kunne bli så seende. Sannsynligvis var de begge familienes alternative utskudd og fant hverandre slik. Hvem vet. Hulebjørnens klan har alltid noen.

Her må jeg skyte inn at jeg delvis er en vantro sjøl i denne familien, i alle fall liker jeg å fremstille meg slik, for det er liksom så sivilisert å ikke tro på hva som helst. Det motsatte har til tider vært betraktet som primitivt og uvitende. Og hvem vil nå med åpne øyne bli regnet som en uvitende og primitiv type? I alle fall, ikke med en hjerneskade som allerede er katalogisert negativt av noen med makt til å katalogisere andre (ikke du, Odrun Flatabø. Takk for din evaluering og diagnose). Men altså, er man allerede katalogisert negativt, vil man ikke ha flere merkelapper, som uvitende, primitiv, overtroisk, klebet til seg. Derfor blåser jeg også i barten i blant av det alternative tullet. Men jeg tror at om noen gav meg og andre siviliserte realister sannhetsserum, ville noe helt annet dukke fram.

domantrener

Hjelp meg å ro denne bloggen i land. Jeg tok jo full sats i begynnelsen og la liste høgt, og så er den ikke så høg.

Hvordan skal jeg avslutte med den verdighet en sivilisert realist (les: skap-alternativer) må oppvise?

Ka e poenget?

Da kommer vi til poenget. Poenget? Hvilket poeng kommer man til, har jeg ofte lurt på, for når jeg lytter videre, er det ikke noe poeng man kommer til. I beste fall kommer man til en konklusjon som i alle fall ikke er noe poeng.

Jeg forundrer meg iblant over hvordan man bruker språket unøyaktig og upresist.

Jeg er sjøl ganske petimetretet. En spade er en spade og ikke en greip. Hvordan skulle det gå om man i juridiske dokument var så unøyaktig med ordvalg og tegnsetting? Alle har hørt historien om da kommategnet tok liv! Heng ham ikke, vent til jeg kommer,” var den egentlige telegrambeskjeden, men en slurvet nedskriver slengte ut kommategnet på feil plass. ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer. En annen sak er hva man hører bli sagt. Det er ikke språkunøyaktighet, heller det at man oppfatter det som hjernen gjenkjenner. Jeg har en blå Berlingo, og en kjenning oppfattet det en gang som blåbærlyng og satte opp et spørrende fjes da jeg fortalte om min blå berlingo. Vel, ting ble raskt oppklart, og nå heter bilen min bare Blåbærlynget.

domantrener

PS ! Er det noen som har eksempler på andre tilfelle det innholdet endrer seg enten fordi hjernen gjenkjenner det som noe annet, eller på grunn av språklig unøyaktighet?

PS2 ! Akkurat nå lurer jeg på hva som er poenget mitt her. Noen som vet det?

Dill om dall

Ting endrer seg. Livet kan iblant gjøre store svinger. Jeg har jo kreert og laget et romaniløp, og jada, jeg mener fremdeles at en av mine forfedre er av tvilsom arisk herkomst. Svært tvilsom.

Søndag var vi på en konsert på Trondenes Historiske Senter: romanisangeren Elias Akselsen sammen med sangpartner Børge Pedersen. Jeg gledet meg til det, og jeg hadde kanskje store forventninger til at sangene skulle treffe de ikke-ariske og ikke-finskugriske genene mine og sette dem i bevegelse, eller enda mer; kanskje tirre et savn etter noe tapt. Disse forventningene gjorde at jeg fikk kjør, nevrologisk reaksjon, og selv om dette ødela deler av konsentrasjonen min, var det nok konsentrasjon igjen til at jeg kjølig registrerte at intet så skjedde og at jeg syntes deler av konserten var litt for show-bråket for min smak. Akkurat dette skyltes ikke Akselsen. De sekvensene der Akselsen delte av sine opplevelser gjennom livet syntes jeg var de beste, men selv de satte ingen gener i bevegelse.

Ok, dette var nok ikke det beste arrangementet å hente kunnskap fra, mer opplevelse kanskje. Likevel, jeg tror nok jeg vil huske at Elias Akselsen ikke hadde noe vitnemål fra grunnskolen – han fikk som 16-åring beskjed om det da han trengte vitnemål for operautdanning – ”taterunger trenger ikke det,” sa rektor på den siste skolen han hadde gått på. Og dett var dett. Da rømte han til Sverige, ble gategutt og traff der den nederlandske tateren Cornelis Vreeswjik – og de kunne snakke sammen på romani!

Akkurat nå ringte Sigbjørn. Han er fortiden i Tromsø, men skal en snartur til Oslo på skolesekkopplegg + senere en ukes snartur langt inn i Russland til Sibirs begynnelse. Jeg tror jeg må revurdere diverse omkring nomadegener og romanigener. Pappa og hans barn er reisende Macker, mamma, som sannsynligvis er den største nomadegeneieren av oss fem, mener hun har det best her i skogen. Ting rimer liksom ikke, men det er nå velkjent nytt. Man trenger bare se på nyhetene på TV og høre enkelte politiske debattprogram. Der er det mye som ikke rimer i det hele tatt, og det mest underlige er at vi stemmer inn de der ikke-rimerne gang på gang. Eller er det slik at de som virkelig rimer, de står ikke på lister til stortingsvalg eller kommer fram i debatter. Eller er det jeg som bare er en kverulant? En stortalende soldat eller en politisk kandestøber, som, om han fikk hviske verdens herskere noen kloke råd i øret… Jeg er domantrener, same, arier, romani, robocop og alt til faget henhørende. Jeg har ikke på min CV plass til politisk kandestøberi.

Ellers har Fanden og hans meritter vært i Vilnius til trykking og innbinding og skal etter sigende være på tur nordover. Da ankommer han vel om ca en uke i bokform.

.

Det nærmer seg sengetid. I dag forsvant strømmen en stund, og jeg følte samme intense glede som på bameskolen når strømmen gikk om vinteren, kaldt i klasseromma betydde heim! Hurra! Med min beskaffenhet var jeg ikke med blant dem som straks, når lærerne ikke så det, åpnet vinduer for at det skulle bli kaldt nok fortere. Men mentalt gjorde jeg det. Åpnet vinduer, mener jeg. også i dag. Hipp, strømmen borte! Jeg åpnet mentalt vinduer og dører for å få det så kaldt at løsningen ble å krype til sengs og sove til strømmen kom tilbake. Forskjellen på skolen og her var bare at her fyrte man opp.

Mitt autistiske gummifjes viser iblant følelser. I dag viste det skuffelse, og da fikk jeg anledning, siden noen spurte hva jeg var skuffet over, å dele mine forhåpninger om å gå i seng. Og det gjorde vi da. Vi sov alle litt. Men merkeligheten med søvnbehov er at den kommer igjen og igjen, så nå er jeg klar for en ordinær natt i seng med ABR-maskin. Tre kvelder i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Tre kvelder sover jeg i seng med ABR-maskin, og den sjuende kvelden sover jeg som folk flest.

Hasta la vista håper jeg siden jeg har skrivetørke

Siden sist

25.10.2011

Jeg ravet inn her i går kveld helt utkjørt etter en langhelg i Tromsø hos Sigbjørn og Emma Margret.

Pappa og jeg kjørte til Tromsø utpå dagen fredag, non stop flerret vi over Tromsøbrua og opp til Alfheimveien der vi stupte sultne inn til lille Emma Margrets middag. Mydlandpølser fra Tromsø og potatismos fra naboen i øst – som nå vil ha Norge med på å berge EUs økonomi.

Var det disse tonene man hørte fra kampen for og i mot EU-medlemskap. Eller har jeg misforstått hele greia? Mener det skulle ha vært slik den gang at EU skulle berge Norge.

Sånn kan det gå – og nifst er det – for det leder dessverre tankene hen på om det er andre ting som er the other way round.? Er det slik at noe av det som fra politisk posisjon i dag predikes som sannheter viser seg å være det motsatte? I så fall må jeg begynne å lytte godt til mindretallet det gjør (bjeffer) på, for i EU-saken var det mindretallet som ble flertall – om enn ikke i politisk posisjon. Det sier seg sjøl at når man er i posisjon politisk eller faglig kan man bryte av seg sannheter som viser seg å ikke være sannheter.

Når man hører dagens diskusjoner bom EU og euroens stilling friste man til å så ” hva sa jeg?” Men jeg sier det ikke. Det er uetisk å hovere. Men tenke kan man. Tanker er enn så lenge rentefrie, i alle fal så lenge man klarer holde seg utenfor EU. Se nå bare hvor de tenker og tenker i EU - og renta øker. Jeg er i mot å støtte EU. Hvorfor skal man sy flyteputer under armene på dem som hoppet uti uten flytevester for å prøve dybden med begge beina samtidig. < Enhver vet jo at dette ikke er lurt, og folkeavstemminga i 1994 synliggjorde dette tydelig at flertallet i Norge ikke prøver dybden med begge bein samtidig, som Sverige, som nå surker om at Norge må hjelpe EU-land der de kaver rundt i EU-havet uten redningsvester. Ha ha. Nei,. Vi må nok hjelpe broder Sverige av mange grunner. De er broder Sverige, og de tok i mot diversiteter fra Norge under krigen, og jeg personlig kjenner så mange hyggelige og dyktige svensker (og det er den viktigste grunnen til å hjelpe). Men jeg understreker at jeg ikke kjenner den svenske statsministeren som mente Norge burde berge EU.I denne situasjonen er nok den neste måten å gjøre det på å gi dem konsulenthjelp i søknaden om utmelding av EU. Trond Giske kunne kanskje ta hand om den saken – om han da enda er nei-mann- eller vet noen om han hører til dem som har tvilt seg fram til et ja?

Men tilbake på sporet, om kvelden dro søsknene Skåden og Sigrid på Insomnia-festival. Godt navn, for med den dundrende musikken vil jeg se den som ikke er insomnia, søvnløs. Da vi utmusiket ravet inn i 1-tida om natta var pappa tilbake fra sitt besøk hos Mirjam og Emrah.

Og det ble lørdag den neste dag. Etter en sein frokost dro vi på byen og så senere spise thaimat på en ny restaurant. Konklusjon: Intet kan slå ut Kanyas mat.

Og det ble kveld og samefest på Ølhallen – og vi dit. Musikk, musikk, men hyggelig, og atter en natt sjanglet jeg utmusiket inn til Emma Magret bopel og i seng, men denne gangen havnet jeg ytterst i dobbeltsenga, for noen mente det var en bedre posisjon når jeg vred på meg i søvne og sparket andre ut av senga. Det er etter sigende nøye studier utført mens vi var i USA og Sigbjørn og Emma Margret delte seng med meg. Ikke noen alminnelig seng, sier jeg bare, en USA-dobbelseng, og den var stor. Alt er jo stort over there. Visstnok skal jeg ha skumpet att og fram, eller det vil si, skumpet en vei, og konklusjonen er at jeg skal ligge på en viss side slik at jeg ikke skumper den andre ut av senga. Dette hadde lille Emma Margret glemt da jeg inntok senga og hun visstnok fikk seg noen dulter. Ikke at jeg tror det. Jeg sover som en stein, stille som en stein og ubevegelig som en stein.

Og det ble søndag. Etter atter en sein frokost samlet pappa og jeg sammen tødlene våre og flyttet 300 meter mot sør til Sigbjørn. Denne kvelden ble en rolig kveld – om enn ganske sein – og en sein frokost dagen etter før pappa og jeg flerret ov Tromsøbrua om ikke så friskt hva meg angår, men ganske så pågående hva pappa angikk.- Han lengtet heim. Vi raste gjennom indre Troms kun med et stopp for å ringe heim og si at lofotfolket var på tur heim og maten måtte være klar.

Hva mamma gjorde imens? Jeg antar med ganske stor sikkerhetsmargin at hun låste dørene, slo av lysene og telefonene og la seg, for så å stå opp mandag morgen siden hun visste at vi da kom heim fra den store verden og forventet forpleining. Hos oss er det en tradisjon at når noen kommer heim fra den store verden, lukter det heimebakt og heimelaget uansett om man har vært borte et døgn eller et år. Jeh hadde derfor lagt inn en bestilling på heimelaget gluten-og laktosefri pizza, heimelagede kjøttkaker med ekte ertestuing og ditto heimelaget brunsaus – alt i henhold til kravene fra FHC og IAHP. Til dessert bestilte jeg gluten-og laktosefri kake, men siden jeg der hadde glemt å spesifisere heimelaget, var kaken produsert av Lierne bakeri – og ja da, de kan det, de også.

På kinoen i Harstad går filmen De tre musketerer, og jeg gidder ikke engang foreslå for de andre to musketerene at vi stikker til Harstad en dag, så jeg må nok smøre både meg sjøl og diverse andre uttørkede plasser med salve og tålmodighet og vente på ABR i Oslo i november.

Ute av skrivetrening

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg er ute av trening. Denne gangen er det ikke administrasjonen å skylde på. Jeg er inne i en total skrivetørke, og med skrivetørke mener jeg skrivetørke. Den siste måneden har jeg knapt nok satt to-tre ord sammen til en setning. Min tale har vært ja ja og nei nei. Hodet sammen med resten av systemet har vært opptatt med hva jeg skal skrive om. jeg mangler emner å skrive om, og ja, jeg har fått mange forslag, gode forslag, selv om de ikke har funnet gjenklang inne i det rommet i hjernen som produserer mine skriverier.

Saken er også at når et emne er gått tørr, er det gått tørr, og det er ikke mer å vri ut av det. Før jul utkommer boka om Fanden og talemåter omkring den karen. Det er utrolig mange av dem, og jeg skrev trøstig i vei – helt til det en dag var stopp. Da stod det enda 6 talemåter igjen, men ikke engang med min nestbeste vilje klarte jeg kreiste ut noe mer.

Vil er delvis permanent heime i skogen i Láŋtdievvá etter en nomadetilværelse verdig en samisk romani. Da vi kom fra bryllup i Polen stoppet vi i Oslo for to dager smartbrain-trening. Så var vi en uke her heime før vi vendte tilbake til Oslo for en uke på smartbrain – og etter en ny, uendelig lang uke her heime snudde vi til Oslo og ny uke på smartbrain. En ny lang uke heime,. Og vi snudde til Oslo og smartbrain og kombinerte det med å dra rett til Trondheim på tomatis-trening.

All denne kombineringa kan stå som et eksempel på hvor lite jeg har å si hva slik administrasjon angår. Jeg reiser gjerne att og fram, nemlig, men mamma står bak all denne kombineringa for å kutte ned på reising – og pappa velger å være Sveits og Sverige i den saken. – og da taper jeg, selvsagt. Jeg er avhengig av støtte fra én for å få mine ideer gjennom, og når noen er Sverige og Sveits går det galt, for av grunner jeg ikke helt har forstått er det da én som synes å ha dobbelstemme, og den ene er ikke jeg. Jeg tar gjerne mot tips om hvordan jeg kan bli den som har dobbeltstemme i slike saker.

I denne prosessen med reising har jeg først vagt, så videre mer seriøst, vurdert dette med samer og nomade, og urfolk. Jeg klarer ikke på noe vis skjønne at mamma er nomade, og jeg må innrømme at jeg leser innlegga til den energiske leserbrevskribenten Jarl Hellesvik med mer og mer nysgjerrig interesse. Kan han ha rett i det han hevder generelt om samer? Eller er det slik at han bygger sine antagelser på et lite og tynt materiale og studerer noen få kasus, kanskje bare ett, mamma? Og bygger bevisene hans på denne skogkjerringa som liker å være i ro her i skogen? Skulle ikke forundre meg! Hellesvik bør snarets utvide sine researcher, sier nå jeg.

Se nå på pappa og meg. Vi reiser omså en tur til månen på blunken, gitt vi hadde et fartøy, men siden en del av mine program har NASA-opprinnelse må det kanskje la seg gjøre. Hvem vet.

Brev strømmer inn i huset. Noen brev er hyggelige, noen sier jeg ikke noe om. I dag kom brev om skattepenger. Administrasjonen får noen kroner tilbake, og jeg – siden jeg ikke bruker hodet til å skrive – planlegger nå hva det kan brukes til. Kommer vi oss til Kroatia sammen med Nearmin på den summen, tro? Siden Nearmin og pappa er gode venner, antar jeg at han ikke blir Sverige og Sveits i den saken, men støtter meg. Time will show.

Og siden jeg ikke får til noe annet oppe i hodet, spekulerer jeg på diverse annen fanskap. Gangelaus må ett gjøre, pleide visstnok min oldemor kommentere slike ting med. I det siste har jeg følt spørretegn komme i stedet for en gitt sannhet – som for eksempel om antonymer er motsetninger. Opp og ned er etter sigende antonymer, men er de det når man ikke kan bruke dem i sammensetninger? Oppesen kontra nedesen? Opptatt kontra nedtatt? Oppsigelse kontra nedsigelse? Oppsøke kontra nedsøke? Osv, osv…

Mangt og mye funderer den gangelause på, og mangt og mye finner man ikke svar på. Jeg vil derfor ønske meg en revisjon av begrepene omkring språk Er de i det hele tatt revidert? Dessuten liker jeg ikke ordet språk på norsk og ønsker meg en utredning omkring et eventuelt annet ord. Språk ligner for mye på spjåk og gir uriktige signaler. .Eller gjør det det? Var språket noe man spjåket med? Man spjåker seg ut. Kan man språke seg ut? Dessuten, slik språkendringene nå går med sammenfall av konsonantgrupper kan spr og spj gjerne ende opp som spj. Da er vi rykket tilbake til start og bruker et spjåk som kommunikasjonsmiddel. Nei, Sylfest Lonheim, ut på banen for et nytt ord! Jeg så deg i Nytt på Nytt på fredag. Forundret ble jeg ikke, men det forklarte meg hvorfor intet skjer når Språkrådets direktør leker moromann og spjåker seg ut som det. Noe andre kunne gjort bedre, forresten. Skomaker, bli ved din lest – og smi nyord i stedet for å fly på TV-show.

domantrener

PS:

Bør en skomaker bli ved sin lest, eller er det slik at det ikke gror mose på rullende stein?

Jeg hører gjerne dokkers mening…

En uke på Smart Brain

05.09.11

På bussen fra Gardermoen betraktet jeg den trolske regnværsryggen utenfor bussruta, en vegg aetter murens fall-trolsk stemning. Endelig forstod jeg noe jeg har lurt på, og det er hvordan den alternative bevegelsen her sør i landet kunne poppe opp av ingenting.

Selvfølgelig har den ikke poppet opp av ingenting, like lite som kirken og bruken av kirkene har poppet opp av ingenting i østblokk-land etter murens fall. Selvsagt, de har vært der hele tida – men levd under jorda til det igjen ble tillatt. Slik er det med den alternative bevegelsen her sør i Norge også. Den har levd under jorda helt fra den tid Asbjørnsen og Moe puslet rundt og offentliggjorde den. Så kom vitenskapen og narre-gjorde alt de ikke kunne bevise. (de har faktisk ennå i dag ikke bevist at de er noe annet enn det navnet sier; viten i skap, innelukket og innestengt. Det er ikke engang vinduer i et skap. Det er meget begrenset det som er der inne og akseptert der).

Etter hvert ble det slik at den alternative bevegelsen ble fy-fy og hysj-hysj – og da gikk de under jorda med sine troll og vetter, hekserier og helbredelser mens viteniskapet puslet i skapet sitt.

Men nå er slikt legalt igjen, tillatt og akseptert, og her popper de opp like levende som da Asbjørnsen og Moe prøvde gjøre eventyr av dem. Som om noen lot seg narre av det! At det er et eventyr, mener jeg. I dag ser man ikoner for denne bevegelsen overalt her sør. På hotellet hvor vi bor står store troll i gangene, småtroll selges som amuletter og beskyttende fetisjer over disk. De skal bringe lykke. Og man drister seg å undres over folkegrupper med skalper i beltet og dødningebein om halsen.

Men endelig forstår jeg hva Asbjørnsen og Moe prøvde å skjule som eventyr og ufarliggjøre. Jeg vil ikke bli forbauset om jeg ser folk med troll om halsen, eller nøkk, feer, alver, fossekaller – hele den alternative bunten.. Dette forstod jeg på bussen fra Gardermoen til Oslo – hvordan den alternative bevegelsen kunne poppe så brått opp her. Og her har jeg gått rundt og trodd at vi var på bølgetoppen i nord, og så har vi bare litt småpjusk og gand og sånt å vise for oss.

06.09.11

Vi er i Oslo til behandling, som jeg sa: Halve Nord-Norge reiser til behandling, og gjerne lenger enn til Oslo, for-tiden-regnhullet som er vår hovedstad. Jeg er hos nevropsykolog, spesialpsykolog i psyko-fysiologi, Odrun Flatabø, og lærer diverse knep.

07.09.11

Da sitter vi på Dolly Dimples på Ullevoll stadion.. Vi er ihelsutne og har tydd inn hit i det øs-pøs-regnet som overfalt oss og andre i vår hovedstad.

Oi, akkurat nå lyste det opp, og jeg kan se fargen på husene på den andre siden av gata.

Vi holder om dagen til på Smart Brain ved Akerselva. Beierbrua krysser like ved over til Hønse-Lovisas hus. Jeg har fått lyst til å lese Oskar Braaten. Han beskriver jo dette området og livet til fabrikkjentene her. Sjøl var han visstnok barn av enslig mor og fabrikkjente, og på den tida antar jeg det ikke var annet enn å prøve å overleve. Den samme Akerselva har disse dagene speilet regnværet og har økt i omfang. I dag var det faktisk en liten elv i gata vi skulle krysse. Jeg husket tjernet nedafor hos oss og lurte på om jeg ville trenge flåte – eller om man skulle tørre vasse over. Hva vet vel jeg, skogboer og fjellape, om hvorvidt gater kan være bunnløse.

Jeg har forresten observert her jeg sitter og venter på den glutenfrie pizzaen at mennesker er mennesker uansett hvor man bor. Heime orker man ikke dra fram hagemøblene når vinteren går over mot grønn farge. Vi setter oss bare på sparken imens. Her orker ikke folk slå ned paraplyene selv om regnet opphører litt.

09.09. 11.

Gardermoen

Om en halv time begynner vi å stappe oss inn på flyet nordover.

For en uke!

Jeg er mer skutt nå enn jeg kan huske å ha vært, kanskje med unntak av det første halvåret av domantrening. Da var jeg også skutt.

Likevel liker jeg å forflytte meg og treninga slik som nå. Pappa har et 50-50 forhold til det å forflytte seg, og mamma, som er den ekte nomaden her, hevder hun har forflyttet seg mer enn nomader skal. Personlig tror jeg hun savner arbeidsrommet i kjelleren, hennes oase.

Men nå skal jeg duppe litt før de begynner å stable oss inn i flyet.

domantrener

Bryllup Polen, uforglemmelig

Fredag 26. august.

Da sitter vi i Poznan og venter på en bryllupsgjest som kommer fra London om ca to timer. Hun skal sitte på med oss til Ostrow Wielkopolski og Krotozsyn. Vi har bestilt leiebil, you see, som jeg har spandert. Hørte jeg noen antyde at jeg er gjerrig? Jeg er sparsom, og det er noe helt annet.

Det var som når vi i gamle dager reiste til USA; opp grytidlig, første fly fra Evenes, løpe gjennom Gardermoen… men der stopper likheten. Før løpte vi gjennom Frankfurt til Philly, denne gangen gjennom København til Poznan. Det er faktisk bare to uker siden vi løpte gjennom København.

Jeg er jo en observerer. Denne gangen har jeg fulgt prosessen med bryllupsgave. Pappa avgjorde at han fikset det og dro så til Harstad. Ingen hadde noen innvendinger før han kom heim med samme gave som Sigbjørn og Emma Margret fikk i husgave – en sammenleggbar gjesteseng med madrass. Jeg observerte haka datt hos mamma samtidig som den seig en anelse ned hos meg. Vi var imponerte over gaven og tanken. Det samme til alle! Men så er det en vesentsforskjell på å ta noe i bil til Tromsø sammenlignet med å frakte det til Krotozsyn.

Gaven stod lenge i stua heime, og til slutt heiv pappa og Araya seg over pakking av den. Den ble flott!

Så kom neste steg. Vi pleier ta Fiestaen til flyplassen når vi reiser og langtidsparkere den. Denne gangen måtte jeg ofre Berlingoen som har bedre plass. Mamma og jeg holdt pusten da vi sendte bagasjen på Evenes, men senga suste gjennom, og vi slapp pusten. Steget deretter var Poznan. Plutselig kom ikke mer bagasje på bandet, og folk begynte å trø urolig. Ikke vi. Vi så hva som hadde lagt seg på tverke på transportbandet og stod fast. Bak det hopet bagasjen seg opp. Nå er den i leiebilen mens vi smaker på polsk mat og venter på bryllupsgjesten

fra London.

La en ting være sagt med en gang; denne gaven blir det å følge lykke med. Det er jo slik at jo mer man styrer med en ting, dess mer lykke følger det med den. En kofte som syersken har plagdes med, er en skikkelig lykkekofte, har jeg hørt.

Tirsdag 30. august.

Det er blitt tirsdag. Jeg sitter ved et elegant frokostbord med lin og sølvtøy (tror jeg det er) og ser en gartner gi dagens stuss til de elegant-fasong-klipte vekstene utenfor. Han stusser bort mikroskopiske deler. Det var vår nestsiste natt i Polen. Vi har overnattet i et elegant spa-hotell der det føles som om man kan speile seg i golvet. Vinduene går fra tak til golv og har flott danderte silkegardiner, og stolene her ved bordet er myke. I ettermiddag begynner vi å kjøre mot Poznan der vi leverer bilen og reiser til Oslo i morgen. I går overnattet vi i et lite familiedrevet motell med solide bondemøbler og den slags.

Magdas og Juozas’ bryllup lar seg nesten ikke beskrive. De feiret i 4 dager. Fredag ettermiddag hadde de grillselskap slik at polske, litauiske, spanske og norske gjester skulle bli kjent med hverandre. Vi var 4 fra Norge, vi tre og en gutt som er samboer med Magdas venninne. Fra Litauen kom Juozas’ familie og venner i felles buss. Magda og Juozas giftet seg i Døperen Johannes’ kirke i Krotoszyn, som er Magdas kirke. Jeg hadde hørt at katolske kirker hadde annen dekor og ornament en protestantiske, og ja, det var slik. En polsk og en litauisk prest forrettet på to språk. Apropos, da vi kom inn i kirka og fant en plass vi mente var høvelig sånn midt i kirka, kom Magdas mor og flyttet oss vennlig og bestemt framover. Plutselig hilste en på oss på norsk, Dominica, hun som kom som au pair til Miriam og Emrah i desember 2005 og som feiret jul sammen med oss. Kjente over alt!

Man kan lettvint finne ord for å beskrive hendinger, det er miljøet og det andre som er vanskelig å finne ord for – formelt og uformelt samtidig, - hvordan skal man beskrive det - avslappet, elegant og stimulerende, inkluderende og fantastisk. De kan det, polakkene og litauerne.

Selve festen var i Ostrow Wielkopolski på hotell Borovianka der vi alle bodde. Da vi kom inn til middagsbordet etter en del spesielle seremonier og fant plassene våre, gjett hvem som fant sin merkede plass ved brudens venstre side? Riktig! Pappa! Gjett hvem som deretter tronte ved bordenden ved brudeparets bord? Riktig! Jeg! Hedersplass, spør noen meg!

Brudeparets foreldre satt ved ulike bord og var vertskap der. Lurt.

Juozas ønsket velkommen på litauisk, Magda tok det på polsk og norsk.

Og all den maten! Variert og masse! Og alle kakene! Og kald mat etterpå. Og suppe! I polsk tradisjon skal mat stå på bordet hele tida. Man bytter fat og setter inn mer og anna mat. Etter middagen spiser man litt her og der som man vil. Innimellom danser man – hele tida. Jeg også. Jeg stod som en elegant søyle på dansegolvet og danset. Pappa danset litt på den ene sida av meg og mamma på den andre sida av meg – den reumatiske og astmatiske mora mi, danset en masse hele natta med meg med bare små pauser der jeg elegant stod på dansegolvet unntatt når dansen gikk i løpesirkler ledet av Juozas’ bror Ludas i sin tracks. Han har CP og ledet ringdansene i tracksen. Da hang jeg også på i disse dansene rundt i ring i slyng og sving. Og jeg tenkte at det jammen ikke var rart at lille Magda trivdes så godt på leikarringen på Tårstad. Hun hadde jo dansetradisjon fra før.

Kl 4 om natta var det slutt. Klokka 1 gav vi opp, men da hadde noen andre gått før oss. Søndag morgen spiste brudeparet, deres familier og alle gjestene felles frokost kl. 11. Deretter hadde de to timers billek med en gammel polsk bil av typen for 30 år siden. Den er i dag sjelden og verdifull og kan leies for noen timer. Med den brummet gjestene rundt i det store hotell-området mens man delvis skjøv den i start, lo og spøkte om sin fortid. Man satte også rekord. Den tidligere rekorden var at den lille bilen hadde plass til 6 personer. Den nye rekorden ble 10, en myk en i bakruta, tre i baksetet, to framme, en stod på stigbrettet, en satt på åpen motorkasse og to lå på takgrinda. Klokka 3 spiste vi felles middag. Gjestene fra Litauen dro deretter i felles buss, og vi kjørte til Kerbno.

I ettermiddag skal vi innom Magdas foreldre i Krotoszyn før vi kjører til Poznan. Der har vi bestilt siste overnatting.

Heime igjen. Søndag 04.09. om kvelden.

Pappa har en innebygd radar i tillegg til den GPSen vi også har. Iblant slår han av GPSen og kjører etter egen radar – og det går supert. Iblant kobles radaren inn og overstyrer GPSen som straks begynner å rekalkulerer ruta. Det skjedde blant annet tirsdag i Polen. Plutselig svingte pappa av fra ruta, GPSen blandet seg inn og rekalkulerte vilt en ny rute for å få oss inn på rett vei, men radaren overstyrte, og plutselig var vi inne i en bakgård der det var en lokal kafe med et par utebord. Det luktet trekull og anna rart fra noe som var et verksted, antar jeg, på tunet. Menyen var på polsk. Ingen problem. Vi så ryba som vi visste var noe med fisk – Alexander Rybak betyr jo Alexander Fisker, ikke sant, og kutlet som vi antok var noe kjøtt. Det gikk helt greit.

Jeg antar dette måltidet balanserte den elegante frokosten vi hadde spist. Men intet kan balansere det neste måltidet. GPSen overtok, og vi kjørte til Krotoszyn og ul. Grxegorewska til Magdas familie. Der ventet et polsk festbord, kaker, salater, kjøttretter…. Magdas foreldre tok i mot oss som datterens norske familie. Det er virkelig flott å bli møtt slik, og det var trist å dra om kvelden. Magdas foreldre bad oss bli over natta, men vi hadde et par timers biltur foran oss til Poznan og skulle rekke å levere leiebilen og så reise til Oslo tidlig neste morgen.

Polen gav mersmak. Det er et land jeg gjerne skulle sett mer av selv om jeg er klar over at de spesielle hendinger og menneskene er det som gjorde dette til noe annet enn et turistmål.

Torsdag hadde jeg time på Smart Brain i Oslo og satt og jobbet med elektroder på hodet. Om kvelden reiste vi heim, og dagen etter var det ABR, elektro, reflekser, gass, masker, body talk, åling etc, etc. Gjentagningstegn for de neste dagene.

domantrener

Saken er at akkurat nå, søndag kveld, driver pappa og pakker. Vi nordlendinger reiser jo stadig på behandling, det være seg kurbadet i Tromsø, ut av landet til kurbad Tyrkia eller Hellas eller andre steder, sørover til Oslo….Så også jeg. Jeg er en meget gjennomsnittlig nordlending, og jeg reiser i morgen tidlig til Oslo fem dagers behandling. Pappa pakker ned ABR, elektro og masker, og det er vel omtrent det vi rekker i tillegg til behandlinga.

The Observer og de usynlige

Jeg er i et veldig observasjonsmodus for tida. Jeg observerer og funderer. Som naturlig er observerer jeg mest oss sjøl. Vi står så godt til for hugg. I tillegg er det slik at i bloggesammenheng er det oss det er lettest å spissformulere. Jeg observerer andre også, men lar de observasjonene forbli mine private inntel jeg eventuelt bruker dem i en novelle eller lignende. Da fire av mine noveller ble snonymt sendt til oversetti ng til fransk, trodde oversetteren – som ikke vite annet enn at det var en man nlig forfatter – at forfatteren måtte være en erfaren mann i 50-årsalderen, en med vide erfaringer. Hun ble overrasket da hun fikk navn, alder og forfatteropplysninger.

Jo da, jeg er erfaren. Som Miss Marple, Agatha Christies kvinnelige oppgaveløser som i et helt liv har sittet i landsbyen St. Mary Mead og studert livet der – og på den bakgrunn løser mordgåter, så har også jeg sittet her i Skånland og observert fritt gjennom livet, og på den bakgrunn skriver jeg noveller. Jeg har i tillegg en fordel i forhold til Miss Marple hva observasjoner angår. Jeg sitter og ser ut som om jeg ikke er i denne verden og denne verden ikke angår meg. Gjett om jeg har hørt og observert mye – mer enn jeg egentlig burde.

Forresten hørte jeg det samme om etterkrigstidas unger i Markebygda. Da begynte det fleste å snakke norsk til sine barn mens de bruke samisk seg i mellom. Man hadde da ingen erfaring med passivt språk, og man visste ikke at de enspråklige barna, norskspråklige sådanne, forstod samisk selv om de ikke snakket det. Voksne pratet fritt i vei på samisk også om det som ikke var for barneører. Haha, jeg har hørt en si at denne generasjonen barn ble de virkelig opplyste. De visste også om det de ikke skulle vite om.

Slik er det med meg også. Og ikke bare med meg. Når jeg er i kollegasammenheng ser jeg andre hjerneskadde sitte ” i sin egen verden” og ta inn alt. Jeg vet hvordan å observere at de observerer. Be you warned. Den gjengen ser og vet litt av hvert om livet.

Ooops! Saget jeg av den greina jeg sjøl sitter på? Tør noen ha med meg å gjøre etter dette? Ta det bare med ro. Jeg er som Ni livs hovedperson da han lå skjult i fjellene i Manndalen og kodeordet hans var gentelmainn, jeg er gentelmainn. Jeg spissformulerer iblant ting på heimebane, og jeg tror nok alle skjønner at jeg gjør det og egentlig er stolt over hertingan.

I vårt hus bor det mange usynlige - ikke usynlige av den typen man vanligvis mener med usynlige, slike som kan kusjes mot lyset, og dett var dett. Kanskje er det slike også her, det vet jeg ikke. Jeg tenker mer på typen usynlige som lever i beste velgående andre steder i verden, men som likevel er til stede i situasjoner her. I dag, da vi spiste frokost, var Rumiko Ion Doman her og Coralee Thompson her. Jeg var så uheldig å spytte ut en skorpe.

- Som Rumiko så treffende sier der, sa pappa, man må ha cewable

food også. Jeg bokstavelig talt så Rumiko sitte på sofaen og betrakte oss. Litt senere skjedde noe annet, og da satt Dr. Thompson og betraktet oss.

Har dere den typen usynlige gjester?

domantrener

Hva skal til for at vaner blir uvaner, og hva skal til for at uvaner aksepteres som vaner?

Morgenfrokost ute på verandaen er nettopp over, og mens det ryddes opp, sniker jeg meg til en blogg.

Fra og med at temperaturen er – 5 om våren begynner vi å spise ute, og vi fortsetter til gradestokken igjen nom høsten igjen er blitt – 5, minst.

Jeg har fundert på vanens makt mens jeg spiste. Fundamentet er at jeg er som min bestefar som i slåttonna ikke likte å spise ute. Han ville spise ordentlig ved et kjøkkenbord. Slik er jeg også, vel, selvfølgelig har jeg en annen definisjon enn han på hva spise ordentlig er, og den evige utespisinga hører ikke inn i min definisjon av å spise ordentlig. Iblant når vi har tid, og vi spiser kveldsmat ute ved bålet, sitter jeg ved bålet og tenker at verandaen er å foretrekke framfor bålsvidde osteskiver. Her på verandaen kan de i alle fall ikke steike skiver over bål.

Men tilbake til vanens makt. I dag oppdaget jeg hvor godt det er å sitte her og spise, fredelig (vel, det er det inne også), skogen suser (bare lytt, den suser). Jeg tok meg i å sitte og lytte til om jeg hørte elvene Duolbá og Čoardá der de kaster seg ned fjellet på den andre siden av myrene her. Om våren høres de godt. Men denne sommeren har tatt elvelyden – for tørt, for varmt, for lite vann i elvene! Jamre, jamre!

Denne gangen har jeg bestemt meg til å ikke mæle et ord om å flytte inn å spise og på den måten se hvor lenge vi spiser her ute når jeg ikke maser. Vi har pleid å måtte slenge på oss ytterklær på den siste tida. Men grensen har gått med votter. Da går vi inn fordi jeg nekter å spise. Nå skal det bli en annen dans. You wait! Jeg skal spise omså ulldottene fyker og ikke orde om noen forflytning. Så ser jeg hvem som går inn først.

Vanens makt, ja. I dag tenkte jeg for første gang at det å spise her ute er kjempehyggelig. Da skjønner man at ikke alle mine vaner endrer seg fort, for jeg har spist her ute i i alle fall 20 år.

Jeg oppdager iblant at gamle vaner (uvaner egentlig) stikker hodet fram, og der de før ble oversett, blir de nå korrigert hardt (vel, hardt er et relativt begrep). Jeg prøvde også mens jeg spiste å trekke skillelinje mellom vaner og uvaner, men fant ingen god definisjon. Vanligvis pleier jeg google slike ting, men verandaen har ingen PC, og da ble det ubesvart.

Tips meg gjerne på hva som er en vane og hva som er en uvane, gjerne også på hvilke eventuelle uvaner som kan tolereres. Jeg undres også over hva som skal til for at en vane blir en uvane og hva som skal til for at uvaner aksepteres som vaner.

Høres

domanterener

Luksusklaging

Jamre, jamre!

Dette blir en økonomisk minusmåned av rang. Forsikringen på bilen er kommet, reiseforsikringa likeså, jeg skal reise i bryllup til Polen, så der blir det selvsagt å rulle ut i reise og diverse, pluss at jeg har lovet, dumsnill som jeg er, å betale leiebil i Polen. Så skal jeg selvfølgelig handle der, og jeg har utgifter til hus, mat og strøm, jeg som alle andre. Ok, ok, de siste utgiftene er forholdsvis nøkterne. I tillegg skulle jeg gjerne hatt noen ekstra utgifter som forbruket kjærring og unger har, men det har jeg dessverre ikke.

Jamre, jamre!

Vi har slitt i nesten en uke – nåja, en halv uke for å være nøyaktig – med det nye programmet. Ikke alt er like enkelt og går like smurt. I dag måtte vi ringe Olav i Sandane for ekstern konsulenthjelp da tre av oss ikke fikk til elektro-dressen. Den fjerde av oss lå tålmodig på patternbordet mens de andre tre knøvlet med dressen, og da de til slutt ga opp og ringte Olav, var han på patternbordet glad. Spørs om Olav var så glad. Han måtte veilede mamma, pappa og Araya gjennom det, og det klarte han flott trass i at de ikke tok ting med en gang, og nabobygdas sauer samtidig brøt seg friskt inn. Nå gjenstår kun ett, og det er å bestille inervention table, men noen driver og sjekker typer og priser i det uendelige og har krav til at det skal svinge lett.

Som nevnt var vi på Family Hope i Danmark, noe som var vesentsforskjellig fra det å møte i Philadelphia, men det skal jeg ikke på grunn av husfreden berøre her. Jeg sier bare ett: når vi møter i Philly tar vi med oss supplements og detox for halvåret, en koffert til det. I Svendborg kunne vi ikke det, så pappa som er leder for avdelinga for supplements og detox, har jaget opp Nordic lab på mail.

Selv om vi ikke hadde suppements og detox med oss fra Danmark, hadde vi et kolli med noe annet. Matthew Newell hadde kommet over et supert åleunderlag, mykt og samtidig passe glatt. Det ble solgt i København, og frøken GPS loset oss til den butikken den dagen vi reiste heim. Følgelig hadde vi et kolli som lignet en rull golvbelegg. Det gikk greit å få den heim. Moroa begynte da den skulle tilpasses åleområdet mitt. På grunn av husfreden sier jeg ikke mer enn at en av oss i siste øyeblikk klarte stoppe to av oss i å spikre det ned i golvet med firtoms-spiker. Men rett skal være rett: det er godt å åle på det.

Tenk at det bare er en uke siden vi reiste heim fra Danmark. Den første monarken av det fjelløse landet ble min venn og beskytter. Han holdt sin ene hånd over oss, og den andre handa holdt han over den himmelske dusjen slik at vi hadde et supert opphold i landet hans. Den dagen vi var kommet oss i leiebilen for å kjøre til Kastrup, tok han vekk handa over dusjen, og det pøste ned, men vi satt tørt og godt i bilen, og det visste han nok. Det er sikkert også han å takke for at jeg for noen dager siden fikk en mail fra en avis på Fyn med spørsmål om jeg ville redigere Danmarks-bloggene mine til en kronikk.

Neste fredag reiser vi til Polen. Lille Magda og Juozas gifter seg. Vi gler oss til å treffe igjen Magda samt møte familien hennes og Juozas og hans familie.

Da setter jeg punktum. Jeg er sulten ettersom jeg ikke spiste noe særlig middag. Fisk er godt, men den jordbæra vi har i kjøleskapet er også godt, og jeg har spart magen til det.

domantrener

Domantreners sommerstafett, siste del

Mannen betraktet den åpningen han hadde kommet til i jordens indre. Han betraktet maten som ikke var mat, vegger som ikke var vegger, golv som ikke var golv, hus som ikke var hus og mennesker som ikke var mennesker. Han snudde seg og så at bak ham var det lukket. Hans eneste vei var framover gjennom hallen som ikke var hall, på golvet som ikke var golv, langs vegger som ikke var vegger, forbi maten som ikke var mat – og forbi menneskene som ikke var mennesker.

Han klemte handa om steinen i lomma, lukket øynene og gikk rett fram. Menneskene som ikke var mennesker flokket seg tett om ham. De var vennlige, ikke påtrengende, men de flokket seg om ham. han begynte å bevege seg sakte framover, menneskene som ikke var mennesker fulgte ham. Han lukket øynene og fikk slik tilgang til de deler av hjernen som fungerer best med lukkede øyne. Da hadde han andre ressurser til rådighet.

Han gikk og gikk, iblant lente han seg mot veggen som ikke var vegg og hvilte. Iblant spiste han av maten som ikke var mat – og han følte nærværet av menneskene som ikke var mennesker – men han åpnet ikke øynene. Det rommet i hjernen som fungerte best med lukkede øyne ga ham nødvendige signaler. Han nølte ikke, men gikk rett på der det var korrekt å så gjøre, svingte til venstre der det skulle svinges til venstre og nølte aldri. Han trengte ikke sjekke hva som skjedde bak ham. Han hørte det lukke seg etter hvert som han steget forover.

I livets mannsalder er ingen tid, og i livets mannsalder beveget mannen og menneskene som ikke var mennesker seg framover. De hvilte mot vegger som ikke var vegger og spiste av maten som ikke var mat. I løpet av denne tidløse mannsalder smeltet mannen og menneskene som ikke var mennesker sammen og ble Enhet.

I løpet av denne mannsalderen uten noen begynnelse stumlet Enheten fram til et sted der vegger ikke fantes å lene seg mot og neven med mat var tom. Men den andre neven knuget fortsatt om steinen som var plukket med før ferden til jordens indre.

Enheten kom fra i lyset og åpnet øynene langsomt. Rundt stod det hvitkledde mennesker.

- Han våkner! sa en med en stemme som ga gjenlyd i Enhetens ører.

Det ble travelt om han. Hvitkledde mennesker omga han. En ny stemme:

- Så var det ikke en livslang koma! utbrøt en annen. Også den stemmen ga gjenlyd.

- Hører du oss? spurte en stemme.

Enheten nikket fra sin posisjon i senga. Langsomt lot Enheten øynene gli rundt til de som stod om ham. Alle smilte. I alle fall mente Enheten det var smil.

Den ene handa knuget om noe og minte ham på hvor han kom fra.

Han lukket øynene og gikk tilbake samme vei som han var kommet. Han visste ikke om det var et klokt valg. Men han gikk. Steinen i handa ga løfte om at han skulle finne seg igjen.