Det begynner å sige inn at det er her vi bor og skal bo. Nå banker jeg i bordet. Ikke det at jeg tror på slike ting, men det kan i alle fall ikke skade å gjøre det. Noe må det være siden den teknikken er utbredt. I England sier man touch wood. Hva sier vi forresten på samisk? Siden vi samer ble kristnet såpass seint, kom kanskje denne trenden ikke inn i hverdagen. Det å banke i bordet- eller treet som man sier i England, var en måte å motvirke at onde makter skulle blande seg inn og snu hellet. Treet man banket på var et symbolsk tre, kirke eller korset. Kanskje vi knakket på runebomma eller stolte på at den gjorde susen.
Man kan gjøre mye rart i sin hverdag, å banke i bordet anser jeg som uskyldig. Jeg håper alle i vår tekniske hverdag har noe av tre rundt seg som man kan banke på. Det er nødvendig. Kanskje bør man gå med et trestykke i lomma?
For noen dager siden spankulerte ei sjur rundt her ute på den nylagte verandaen. Den gikk langsomt og så seg rundt. Jeg tror den rekognoserte for en fremtidig bygging av reir. Jeg håper det. Da blir det eventuelt byggestart til våren. Det var koselig. Det pleide spankulere sjurer heime i Borkskogen også. de kunne ta seg en tur på verandarekkverket eller noe slikt. Men de sjurene antok jeg bodde der, de hadde jo reir, så det var ikke noe spesielt. Denne rekogniserte.
Dette er noe man har tatt som en selvfølge. Sjura skal bygge reir nær huset. Det er den eneste fuglen man forventer det av. Jeg ser da bort fra stæren og stærkassene man setter opp. Man bygger et hus til stæren og håper den flytter inn. Med sjura er saken en annen. Man forventer at sjura klarer biffen sjøl – noe den gjør. Da vi bygde i Borkskogen var det en glede at sjura også begynte å bygge. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. Samtidig er den en noaide-loddi – en gannfugl - som kan litt av hvert. Man må oppføre seg fint mot den. Oppføre seg som folk.
I vår lokale samiske tradisjon er sjura tillagt en god del egenskaper. Sjura er som nevnt en gann-fugl og kan ganne om det er behov for det. Den er kunnskapsrik og vet når det er gjester på tur. Da varsler den dette. Spiser man sjureegg blir man sladderaktig.
Det artige er at jeg etter det veranda-besøket googlet sjura, og det vil jeg bare si: De egenskaper vi tillegger den er for småting å regne sammenlignet med det jeg fant på nettet om den. Sjura er den fuglen med en hjerne mest lik mennesker. Den er regnet som den mest intelligente fuglen. Selv om det er 300 millooner år siden sjura og vi hadde samme forfedre, har vi enda i dag samme reaksjonsmønster. Man har scannet sjuras hjerne mens man utsatte den for eksempel glede ved å se noe velkjent, frykt ved å se noe den er redd for og den reagerte som et menneske. Ikke rart sjura vil bo nær sine likesinnede. Fugleforsker Jon Marzluff ved universitetet i Washington har forsket på kråkefugler herunder sjura i 30 år. Han har påvist at de har et meget avansert kommunikasjonsystem. Kråkefuglene har en hjerne som er like stor som vår i forhold til kroppsvekt. Det er de kognitive sentrene som er store. De har velutviklede bevissthetssentre, en evne til å forså og tenke, sier førsteamanuensis Magne Husby ved høgskolen i Nord-trøndelag.
Sjura er forresten den eneste fuglen som har bestått speiltesten. Den ser seg i speilet og vet det er den sjøl. Den går ikke til angrep på det vesenet den ser. Ellers er det bare aper, elefanter, spekkhoggere og delfiner som har bestått speiltesten.
Og by the way. Se bare på det huset sjura bygger! Ikke noe klampverk der. Det er en sinnrik sak med flere innganger og tak over.
Sånn avslutningsvis begynte jeg å lure på gammel visdom. «Gå til ugla og bli vis.» Følgelig googlet jeg ugler. Joda, den ble regnet som vis i Sør-Europiske kulturer. Kanskje fordi den har kikkertsyn, øynene pekende framover, foransittende øyne, og satt der og glodde og beveget litt på hodet. Ugler nær huset var et dårlig varsel overalt, unntatt i greske kulturer der gudinnen Atene holdt seg med ugler. Det er derfra uttrykket «Ta med skjærer til Aten» stammer. Der er sjurer nok. Tilsvarende er å og bakarbarnet brød eller ta med torsk til Lofoten.
domantrener
Inntil annet et bevist holder jeg meg til at sjura er den viseste fuglen.
tirsdag 10. september 2019
mandag 2. september 2019
Det går seg til
Hvis noen spør meg hva jeg tenker på akkurat nu, er svaret: Lurer på korsen det er her i huset hvis vi er bare tre over en periode. Siden vi flyttet inn 9. juli har her vært mange i ulike ærender. Det være seg besøk eller anna. Under anna sorterer alt annet enn besøk. For eksempel er her i dag foruten oss tre og assistent også en tilkallingsvikar. Så er her en snekker (de var to en stund), to fra Hålogaland breibånd som endelig setter opp det, og en som monterer spesialklosettet mitt – dere vet den som vasker en i rompa etter et toalettbesøk.
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.
domantrener
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.
PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.
En insektløs klode er et nifst framtidsskue.
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.
domantrener
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.
PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.
En insektløs klode er et nifst framtidsskue.
torsdag 25. juli 2019
Når det regner på presten
Merkelig korsen gammel erfaring nedfeller seg i talemåter som enda i dag er lærdom. Det finnes mange slike. Den siste jeg tenkte på var talemåten Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Talemåten indikerer at om du har noen slags samvær med noen høyere enn deg og med bedre kanaler til diverse goder, kan det dryppe litt goder på deg også.
Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu.
Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre.
Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her.
Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp.
Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken.
Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der.
Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.
Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.
I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.
Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der.
Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg.
domantrener
PS. Uka har gått.
Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu.
Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre.
Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her.
Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp.
Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken.
Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der.
Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.
Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.
I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.
Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der.
Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg.
domantrener
PS. Uka har gått.
onsdag 10. juli 2019
Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte.
Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.
For noen timer siden skiftet jeg ham.
Jeg ATV-et opp til Magnebo som byggherre og ATV-et ned som husherre. I dag overtok jeg Magnebo. Egentlig skulle jeg her si en masse, men litteraturen inneholder allerede en mal: ord strekker ikke til. Vi gikk fra rom til rom og endte opp utafor. På forhånd hadde vi fraktet opp campingstoler og -bord slik at vi skulle ha noe å sitte på. Vi hadde også med oss mat. Klappakakene som kom fra fryseren ble perfekt i varmen mens vi gikk husgodkjenningsrunde. Brunosten ble til prim og smøret til olje. Colaen ble til kaffe, men det var helt perfekt.
Det hviler en god ånd over huset, og det kan jeg nok takke de som har jobbet der. De har satt sitt preg på huset.
Så helt til slutt det jeg ikke klarte si der oppe: Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.
PS: jeg kommer igjen senere. Nå skal vi blåse ut før vi i kveld kjører opp et lass med diverse.
torsdag 27. juni 2019
Avvikling og påvikling
Det skal jeg bare si; her går ting slik at man må sette seg i kø om man vil ha en ussel liten blogg. Tror ikke jeg har blogget siden vi var i Belgia.
Etter det har vi vært i Tromsø ganske lenge. Mamma skulle ha MR der, og de som kjenner pappa og meg, vet at vi ikke lar noen slik anledning gå fra oss – så selvsagt dro vi med. Nå er det ikke bare pappa og jeg som passer anledninger. Svein Harald Lian i NRK, han som lager programmet Tett på, lot heller ikke anledningen gå fra seg. Den ene dagen var jeg i studio med ham. Neste dag var mamma. Jeg blir å høres i NRK i morgen og lørdag. I fem dager overfalt vi Sigbjørn og Emma Margret med partnere + selvsagt Aslak Piera. Når vi er i Tromsø, pleier vi en gang spise middag ute. De siste gangene har det vært på Bei Jing Home , som holder på å bli et yndlingssted. Ellers har vi spist felles familiemiddager hos enten Sigbjørn eller Emma Margret. Det er ekstremt trivelig å ferdes rundt og spise middag sammen.
Ellers blir ting avviklet og påviklet her. Vi avvikler hytta og skal selge den, for vi er aldri der mer, og huset forfaller. Mens vi domantrente rak båtfestet av, og vi klarer ikke dra båten ut og inn med handmakt. Mamma drar ikke dit når hun ikke kommer seg på havet. Gad vite katid den markefinnen ble så havfrelst? Mens vi ennå dro dit – jeg inklusive uansett hvor mye jeg protesterte – var hyttelivet som følger;
• Stopp i Kongsvik for å handle snop
• Ankomme Erikstad, spise og ut på havet
• Spise fisk til middag
• Dra oss litt
• Ut på havet
• Kald fisk til kvelds
Men nå selger vi hytta. Pappa, Arild og Rustom er der med henger og skal hente diverse. De fyller hengeren. Slik bliver den stående her (henger med lokk) til vi 10. juli overtar Magnebo og flytter dit. Det vi har på hytta, trenger vi ikke kjøpe nytt til Magnebo. Det vi må kjøpe, og har vært i Harstad og bestilt for levering 11. juli, er senger, sofagruppe, vaskemaskin og TV. Vi har også vært heime i Borkskogen ig takket for alle år der. Der var det helt stille. Våre medboere er flyttet til Magnebo.
Her i gammelhuset foregår intense forberedelser. Nede i gangen står flere esker med diverse som er pakket fra loftet. Det som kan forberedes og gjøres på forhånd, blir gjort. I dag aluminiumskasserollene skurt. Matter og gardiner er vasket. Apropos gardiner. Jeg skal leve gardinfritt en stund oppe i Magnebo og se hvordan det går. Skal ha en slags solskjerming og se.
Slik jeg før syntes det var leit at Borkskogen ble alene uten oss, slik synes jeg nu for gammelhuset. Gammelhuset og vi har bodd oss sammen – og det er ikke som å forlate en hvilken som helst leilighet. Em dag hadde vi besøk som sa at huset såg så glad ut nå, ikke så ensom lenger. Det føler også jeg er riktig. Huset har livnet til når det ble fylt med liv. Her skjer noe hver dag. Her leves.
Og apropos det, så må jeg nok kvelve meg på benken for ABR. Men ikke før jeg har vært innom den diskusjonen som har gått på sosiale media om Samisk forfatterlag og vedtaket om at medlemmer skal være samisktalende. Det vil si at norsktalende samer faller ut. Om det skal jeg, om jeg rekker det, blogge. Det er en spesiell situasjon, dette, og her i huset er vi to medlemmer av Samisk forfatterlag med to ulike syn. Sånn er det bare.
Det kan nok bli en stund før en blogg kommer inn i rammene av travelhet – og som det så riktig og ufint kommenteres her, er jeg ikke helt ferdig med artikkelen til Årbok for Skånland. Og den har nå forkjørsrett og motorvei.
domantrener
Det er flott at innflytingsdato er 10. juli for da kan selveste Aslak Piera innvie nyhuset med å feire sin bursdag der.
Etter det har vi vært i Tromsø ganske lenge. Mamma skulle ha MR der, og de som kjenner pappa og meg, vet at vi ikke lar noen slik anledning gå fra oss – så selvsagt dro vi med. Nå er det ikke bare pappa og jeg som passer anledninger. Svein Harald Lian i NRK, han som lager programmet Tett på, lot heller ikke anledningen gå fra seg. Den ene dagen var jeg i studio med ham. Neste dag var mamma. Jeg blir å høres i NRK i morgen og lørdag. I fem dager overfalt vi Sigbjørn og Emma Margret med partnere + selvsagt Aslak Piera. Når vi er i Tromsø, pleier vi en gang spise middag ute. De siste gangene har det vært på Bei Jing Home , som holder på å bli et yndlingssted. Ellers har vi spist felles familiemiddager hos enten Sigbjørn eller Emma Margret. Det er ekstremt trivelig å ferdes rundt og spise middag sammen.
Ellers blir ting avviklet og påviklet her. Vi avvikler hytta og skal selge den, for vi er aldri der mer, og huset forfaller. Mens vi domantrente rak båtfestet av, og vi klarer ikke dra båten ut og inn med handmakt. Mamma drar ikke dit når hun ikke kommer seg på havet. Gad vite katid den markefinnen ble så havfrelst? Mens vi ennå dro dit – jeg inklusive uansett hvor mye jeg protesterte – var hyttelivet som følger;
• Stopp i Kongsvik for å handle snop
• Ankomme Erikstad, spise og ut på havet
• Spise fisk til middag
• Dra oss litt
• Ut på havet
• Kald fisk til kvelds
Men nå selger vi hytta. Pappa, Arild og Rustom er der med henger og skal hente diverse. De fyller hengeren. Slik bliver den stående her (henger med lokk) til vi 10. juli overtar Magnebo og flytter dit. Det vi har på hytta, trenger vi ikke kjøpe nytt til Magnebo. Det vi må kjøpe, og har vært i Harstad og bestilt for levering 11. juli, er senger, sofagruppe, vaskemaskin og TV. Vi har også vært heime i Borkskogen ig takket for alle år der. Der var det helt stille. Våre medboere er flyttet til Magnebo.
Her i gammelhuset foregår intense forberedelser. Nede i gangen står flere esker med diverse som er pakket fra loftet. Det som kan forberedes og gjøres på forhånd, blir gjort. I dag aluminiumskasserollene skurt. Matter og gardiner er vasket. Apropos gardiner. Jeg skal leve gardinfritt en stund oppe i Magnebo og se hvordan det går. Skal ha en slags solskjerming og se.
Slik jeg før syntes det var leit at Borkskogen ble alene uten oss, slik synes jeg nu for gammelhuset. Gammelhuset og vi har bodd oss sammen – og det er ikke som å forlate en hvilken som helst leilighet. Em dag hadde vi besøk som sa at huset såg så glad ut nå, ikke så ensom lenger. Det føler også jeg er riktig. Huset har livnet til når det ble fylt med liv. Her skjer noe hver dag. Her leves.
Og apropos det, så må jeg nok kvelve meg på benken for ABR. Men ikke før jeg har vært innom den diskusjonen som har gått på sosiale media om Samisk forfatterlag og vedtaket om at medlemmer skal være samisktalende. Det vil si at norsktalende samer faller ut. Om det skal jeg, om jeg rekker det, blogge. Det er en spesiell situasjon, dette, og her i huset er vi to medlemmer av Samisk forfatterlag med to ulike syn. Sånn er det bare.
Det kan nok bli en stund før en blogg kommer inn i rammene av travelhet – og som det så riktig og ufint kommenteres her, er jeg ikke helt ferdig med artikkelen til Årbok for Skånland. Og den har nå forkjørsrett og motorvei.
domantrener
Det er flott at innflytingsdato er 10. juli for da kan selveste Aslak Piera innvie nyhuset med å feire sin bursdag der.
tirsdag 28. mai 2019
Bøyet nakke i skam
Vi er kommet heim fra Belgia og har seget inn i hverdagstralten. I går rei jeg, i dag har vi startet nytt program. Nytt program spør du. Skal den gamle fyren enda holde på med program? Ha, sier jeg. Jeg er 41, og jeg kjenner folk mye eldre enn meg som holder på med program for å holde seg i best mulig stand. Forskjellen på meg og de fleste er at jeg trenger hjelp til det, og er så heldig at jeg i min situasjon har noen som både kan og vil hjelpe meg pluss at jeg har veiledere som instruerer. En av dem er ABR, advanced biomechanical rehabilitation. ABR finnes over hele kloden. Vi sorterer under ABR Belgium.
Derfor var vi i Belgia nyss. Egentlig kommer ABR Belgium til Oslo tre ganger i året, og neste gang er midthelga i juni. Det var den helga vi trodde vi skulle flytte, og Sigbjørn og Emma Margret og deres gjenger hadde avsatt dette til å komme heim og flytte oss – hjelpe oss til å flytte, og da kunne jo ikke vi være borte. Følgelig dro vi til Belgia i forrige uke og gjorde unna neste steg.
Dette medførte selvsagt en masse fordeler for meg som liker å reise. Oslo er jo ok, men Brussel og Hasselt byr på andre ting enn Oslo. Et av de andre ting er at vi besøkte Katja som er min første ABR instruktør. Hun bor i Lommel, en rimelig stor by på grensen til Nederland, og det rare er at man i hennes hus ikke har en følelse av at man er midt inne i en by. Veranda rundt huset med grøntanlegg og vann. Vi snakket om at dette minte om da vi fra Camden tok en kanalbåt og plutselig glemte at vi var i London. Vi fikk en følelse av urskog. Slik var det hos Katja og familien hennes også. De bebor andre etasje og bor som i en skog,
Ellers så jeg skog nok, tett og høg, når vi kjørte fra Brussel og mot nordøst til Hasselt. Her kunne man nok avskoge en del, maskinene skulle fått noe å gjøre. Der vi ikke kjørte gjennom skog, der det var snaut, sto det vindmøller langs veien. Langs veien. Kraft må man ha, og noen steder må man hente den. På pannekakeflate Belgia har man ikke fjell å sette vindmøller på. Hvis ingen slår inn døra her – drister jeg meg til å pennføre at jeg synes vindmøller må være et ok alternativ. Strøm må man ha til det man trenger strøm til. Også de så miljøbevisste el-bil brukere – selv de trenger strøm. Nå ser jeg flere og flere som henter sin strøm fra sola med solcellepanel på hustakene. Jeg kan for lite om dette – eller det vil si jeg kan intet. Men den solenergien man tar til oppvarming, forbruker en del av den energien sola skulle gi til naturen for øvrig? Eller er det ikke slik? Hvordan vil det bli på sikt? Mindre energi til planter og andre vekster?
Vi bodde på et hotell denne gangen – jeg klarte å overbevise de andre om at vi til vanlig bor i urskogen – sånn i overført betydning, og det skulle tilsi at vi kanskje skulle gå for noe annet når vi reiste, Så vi bodde på Radission Blu med Sky-lougne i 19 etasje Der kunne vi om kveldene sitte og se mørket falle på atskillig fortere enn man er vant til. Overgangen mellom sol og mørke var ikke så lang.
Heimreisen var givende hva angikk observasjoner. I Brussel måtte vi traske og gå i en evighet før vi endelig kom til flyplassen. Jeg glemte å sjekke om dette var inngangen for non-eu- citizens. Den er slik: «Ok, dere har sjøl valgt å ikke være en del av oss. Da får dere vær så god gå.» Det samme da vi endelig var ved utgangen til Oslo. Himla langt unna tax-free selv om det ellers krydde av dem. Ørten trapper å gå før man kom til flyet. Greit nok. Det skal ikke være lett å stå utenfor EU, så det var sjølforskyldt. Vi kreket oss derfor ned med bøyd nakke i skam. Ikke i flyskam, som man skal i disse tider, men en stå-utenfor-EU-skam.
Derfor var vi i Belgia nyss. Egentlig kommer ABR Belgium til Oslo tre ganger i året, og neste gang er midthelga i juni. Det var den helga vi trodde vi skulle flytte, og Sigbjørn og Emma Margret og deres gjenger hadde avsatt dette til å komme heim og flytte oss – hjelpe oss til å flytte, og da kunne jo ikke vi være borte. Følgelig dro vi til Belgia i forrige uke og gjorde unna neste steg.
Dette medførte selvsagt en masse fordeler for meg som liker å reise. Oslo er jo ok, men Brussel og Hasselt byr på andre ting enn Oslo. Et av de andre ting er at vi besøkte Katja som er min første ABR instruktør. Hun bor i Lommel, en rimelig stor by på grensen til Nederland, og det rare er at man i hennes hus ikke har en følelse av at man er midt inne i en by. Veranda rundt huset med grøntanlegg og vann. Vi snakket om at dette minte om da vi fra Camden tok en kanalbåt og plutselig glemte at vi var i London. Vi fikk en følelse av urskog. Slik var det hos Katja og familien hennes også. De bebor andre etasje og bor som i en skog,
Ellers så jeg skog nok, tett og høg, når vi kjørte fra Brussel og mot nordøst til Hasselt. Her kunne man nok avskoge en del, maskinene skulle fått noe å gjøre. Der vi ikke kjørte gjennom skog, der det var snaut, sto det vindmøller langs veien. Langs veien. Kraft må man ha, og noen steder må man hente den. På pannekakeflate Belgia har man ikke fjell å sette vindmøller på. Hvis ingen slår inn døra her – drister jeg meg til å pennføre at jeg synes vindmøller må være et ok alternativ. Strøm må man ha til det man trenger strøm til. Også de så miljøbevisste el-bil brukere – selv de trenger strøm. Nå ser jeg flere og flere som henter sin strøm fra sola med solcellepanel på hustakene. Jeg kan for lite om dette – eller det vil si jeg kan intet. Men den solenergien man tar til oppvarming, forbruker en del av den energien sola skulle gi til naturen for øvrig? Eller er det ikke slik? Hvordan vil det bli på sikt? Mindre energi til planter og andre vekster?
Vi bodde på et hotell denne gangen – jeg klarte å overbevise de andre om at vi til vanlig bor i urskogen – sånn i overført betydning, og det skulle tilsi at vi kanskje skulle gå for noe annet når vi reiste, Så vi bodde på Radission Blu med Sky-lougne i 19 etasje Der kunne vi om kveldene sitte og se mørket falle på atskillig fortere enn man er vant til. Overgangen mellom sol og mørke var ikke så lang.
Heimreisen var givende hva angikk observasjoner. I Brussel måtte vi traske og gå i en evighet før vi endelig kom til flyplassen. Jeg glemte å sjekke om dette var inngangen for non-eu- citizens. Den er slik: «Ok, dere har sjøl valgt å ikke være en del av oss. Da får dere vær så god gå.» Det samme da vi endelig var ved utgangen til Oslo. Himla langt unna tax-free selv om det ellers krydde av dem. Ørten trapper å gå før man kom til flyet. Greit nok. Det skal ikke være lett å stå utenfor EU, så det var sjølforskyldt. Vi kreket oss derfor ned med bøyd nakke i skam. Ikke i flyskam, som man skal i disse tider, men en stå-utenfor-EU-skam.
onsdag 22. mai 2019
De tre farlige trillinger
På facebook har jeg sett bygdedyret omtalt.
Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.
Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.
Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.
Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.
Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.
Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.
Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.
Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!
At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..
Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.
I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.
Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.
domantrener
Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.
Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.
Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.
Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.
Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.
Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.
Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.
Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.
Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!
At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..
Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.
I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.
Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.
domantrener
Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.
fredag 12. april 2019
Uskyldige og ufarlige narrerier
Da ser jeg at media har sluttet å narre april, de mener at disse falske narrenyhetene kan bli oppfattet seriøst, og det vil skape problemer for oss lesere/lyttere/seere. Det tror ikke jeg er årsaken til at de har sluttet. Jeg tipper på at deres skrekk-eller voldsomme nyheter som skal lure oss, ikke klarer overgå virkeligheten. Skal de det, må de være så voldsom at man virkelig skvetter a la en militærmakt fra mars har nettopp landet. Ellers synes jeg vi opp gjennom årene har hatt stadige første april som ikke nødvendigvis har falt på 1. april. For å begynne i mitt nærmiljø så hadde vi en grendeskole som i tre generasjoner har utdannet oss. Bestemor, mamma og mine søsken og jeg har gått der. Så nærmet det seg kommunevalg i Skånland, og ordførerkandidaten for et parti hadde i sitt program – og det ble stadig gjentatt - at om han ble ordfører ville grendeskolestrukturen bestå. Ingen grendeskoler å legge ned. Han ble valgt og vår grendeskole ble omgående lagt ned. No-grendeskole-å legge-ned politikk. Vi ble narret april den høsten. Jeg kjører ofte forbi den skolen der den står som en hvit elefant.
Vel, egentlig er ikke hvit elefant det rette begrepet på den. Jeg tror hvite elefanter er prosjekt som står i ruin etter norsk utviklingshjelp her og der. De står og forfaller og minner om at her burde noe ha skjedd. Kostnadskrevende gaveprosjekt, infrastruktur, gitt som bistand. Umulig å drifte. Umulig å bli kvitt. Befolkningen i det området ble gigantisk narret april. Uttrykket stammer fra de hvite elefanter i Sørøst-Asia. Hellige dyr. Kunne ikke settes i arbeid. Kunne ikke slaktes. De var kostbare å holde i live. Konger i dagens Thailand (Siam) pleide gi hvite elefanter i gave til sine fiender i forsøk på å ruinere dem. Så må man bare håpe på at de politisk hvite elefantene heromkring ikke ruinerer området.
Litt lenger unna ligger Elvemo der Skånland videregående var lokalisert. Skolen hadde en omfattende samisk opplæring med økende elevtilgang. Fra samisk hold ble man bekymret og protesterte mot den nedleggelsen Troms fylkeskommune ville foreta. Hva ville skje når skolen ble nedlagt? Joda, alt ville bli overført til Heggen videregående som skulle bli et samisk fyrtårn i regionen. Ingen trodde på dette. Det fyrtårnet sluknet nesten før det var tent. Tross at samiske miljøer i området sloss og motsatte seg å bli narret april, ja, så ble det likevel slik. Fylkeskommunen tvang på oss en gigantisk aprilsnarr.
Og slik kan man fortsette. Finnmark arbeiderparti og Finnmark fylkestings ordfører er gigantisk narret april. Den jevne mann i Norge ble gigantisk narret da vi plutselig med tvang skulle få installert smartmålere som ville bestråle oss med mikrobølger. Og slik kan man fortsette EØS - et gigantisk aprilsnarr av oss nei til EU-folk. Dette har slik jeg ser det satt oss tilbake til før 1814. Da visste man hvem som styrte oss. Danmark. Men hvem styrer oss nå?
Så i all verden. Hva skulle media kunne stille opp med på 1. april som ville gjøre at vi følte oss narret? Vi er så vant med å bli narret. Hva skulle kunne overgå hverdagen vår?
domantrener
Parolen er: La oss få tilbake medias uskyldige og ufarlige narrerier en dag i året.
Vel, egentlig er ikke hvit elefant det rette begrepet på den. Jeg tror hvite elefanter er prosjekt som står i ruin etter norsk utviklingshjelp her og der. De står og forfaller og minner om at her burde noe ha skjedd. Kostnadskrevende gaveprosjekt, infrastruktur, gitt som bistand. Umulig å drifte. Umulig å bli kvitt. Befolkningen i det området ble gigantisk narret april. Uttrykket stammer fra de hvite elefanter i Sørøst-Asia. Hellige dyr. Kunne ikke settes i arbeid. Kunne ikke slaktes. De var kostbare å holde i live. Konger i dagens Thailand (Siam) pleide gi hvite elefanter i gave til sine fiender i forsøk på å ruinere dem. Så må man bare håpe på at de politisk hvite elefantene heromkring ikke ruinerer området.
Litt lenger unna ligger Elvemo der Skånland videregående var lokalisert. Skolen hadde en omfattende samisk opplæring med økende elevtilgang. Fra samisk hold ble man bekymret og protesterte mot den nedleggelsen Troms fylkeskommune ville foreta. Hva ville skje når skolen ble nedlagt? Joda, alt ville bli overført til Heggen videregående som skulle bli et samisk fyrtårn i regionen. Ingen trodde på dette. Det fyrtårnet sluknet nesten før det var tent. Tross at samiske miljøer i området sloss og motsatte seg å bli narret april, ja, så ble det likevel slik. Fylkeskommunen tvang på oss en gigantisk aprilsnarr.
Og slik kan man fortsette. Finnmark arbeiderparti og Finnmark fylkestings ordfører er gigantisk narret april. Den jevne mann i Norge ble gigantisk narret da vi plutselig med tvang skulle få installert smartmålere som ville bestråle oss med mikrobølger. Og slik kan man fortsette EØS - et gigantisk aprilsnarr av oss nei til EU-folk. Dette har slik jeg ser det satt oss tilbake til før 1814. Da visste man hvem som styrte oss. Danmark. Men hvem styrer oss nå?
Så i all verden. Hva skulle media kunne stille opp med på 1. april som ville gjøre at vi følte oss narret? Vi er så vant med å bli narret. Hva skulle kunne overgå hverdagen vår?
domantrener
Parolen er: La oss få tilbake medias uskyldige og ufarlige narrerier en dag i året.
søndag 17. mars 2019
Innganger og utganger
Vi sitter ved utgangen til Evenes. Synes livet med jevne mellomrom er utganger til noe. Er det utganger, må det også være noen innganger. Livet er slik. Det lukker ikke en dør uten å åpne en annen. Noen utganger vet man hva som venter på andre sia. Delvis. Eksempelvis vet jeg at denne utgangen hører til et SAS fly med mål Evenes, men hva som skjer på SAS-flyet vet ikke alt om. Joda jeg vet at vi må slite oss til en plass på flyet der vi kvalifiserer til en kopp kaffe. Ellers kan mye skje på et fly – ting man ikke kan forutse – på noe av dette håper man ikke skjer. Videre vet jeg at vi kommer til Evenes og heim til Planterhaugen. Det har snødd i de ukene vi har vært borte, men naboen har brøyta. Dog antar jeg at vi må spønne oss opp trappa gjennom to ukers snø før vi er i hus.
Nå må jeg si at om man hadde visst i England/Brittania hva en inngang til EU ville medføre, og at en utgang ikke var enkel, da hadde de kanskje nølt litt med å storme inn den døra. Heldigvis hadde vi i Norge et maskineri av privatfolk som bremset farta og klarte å lukke inngangen inn til EU selv om statsmakten opprettet en rullebane rett inn. Men statsmakten har likevel fortsatt å snike og lure oss med på ting der. For en del år siden var vi i London, og en drosjesjåfør kommenterte da han hørte vi var norsk: Bloody wise people. Look to us, stuck in EU. Jeg kan ikke huske om noen kommenterte med in spite of none-wise government. Men det er det som er saken.
Barnebokforfattere har ofte gode sitater. Jeg tror det er Astrid Lindgren som har sagt at når folkevalgte slutter å lytte til folket er det på tide å bytte dem ut. Men så enkelt er det ikke. Den politiske hukommelsen er gjerne kort og holder ikke til neste valg. Men jeg har bestemt meg til å holde familien outsider varm. Pappa og jeg som de fornuftige har trofast stemt det rette partiet. Ikke mamma. Men nå med finnmarksaken har hun erklært at nok er nok. Hun skifter parti. Det skal jeg nok huske å holde varmt. Det er samme syndrom som skjedde i Nordkapp venstre. De ga hele kassa til et godt formål og la så ned laget. Deretter opprettet de samme menneskene Nordkapp senterparti.
Jeg husker da jeg i 2005 fikk en stemme var jeg helt besatt av det jeg skulle gjøre – alt det viktige som var ugjort. Følgelig fløy jeg rundt med innmeldingsskjema i samemanntallet til venner og kjente jeg visste ikke var innmeldt. Jeg tror jeg endte opp med EN innmelding, men om den innmeldte senere stemte til Sametinget vet jeg ikke.
Vi er på tur heim etter to uker på Solgården i Spania. Solgården er en norsk institusjon og gir ikke helt samme opplevelse som å være on your own, men denne gangen hadde vi ikke reist pga on your own-opplevelsene. Vi hadde reist for varme-basseng tilgang uansett når vi måtte ønske. Jeg sa en norsk institusjon. Likevel er det stor forskjell på en norsk institusjon lokalisert i Spania og en norsk institusjon lokalisert i Norge. Forskjellene sier seg selv.
Heime
Tilbake til dette med innganger. Det var ikke det minste vanskelig å komme inn her da vi kom heim, så hvor all den snøen er som jeg hadde hørt hadde falt de to ukene vi var borte, vet jeg ikke. Men is var det. Mamma gjorde en saltomtale på tur til drosjen på Evenes flyplass. Men skjelettet holdt, og det er da ikke så rent lite. Drosjekøen var lang da vi kom. Vår drosje stod parkert bakerst. Det viser seg at de tre første drosjeparkplassene på Evenes er reservert Evenes taxi siden de kjører flypersonalet som skal overnatte. På tur til bakerste taxi ble joggeskoene for glatte.
Nå må jeg si at om man hadde visst i England/Brittania hva en inngang til EU ville medføre, og at en utgang ikke var enkel, da hadde de kanskje nølt litt med å storme inn den døra. Heldigvis hadde vi i Norge et maskineri av privatfolk som bremset farta og klarte å lukke inngangen inn til EU selv om statsmakten opprettet en rullebane rett inn. Men statsmakten har likevel fortsatt å snike og lure oss med på ting der. For en del år siden var vi i London, og en drosjesjåfør kommenterte da han hørte vi var norsk: Bloody wise people. Look to us, stuck in EU. Jeg kan ikke huske om noen kommenterte med in spite of none-wise government. Men det er det som er saken.
Barnebokforfattere har ofte gode sitater. Jeg tror det er Astrid Lindgren som har sagt at når folkevalgte slutter å lytte til folket er det på tide å bytte dem ut. Men så enkelt er det ikke. Den politiske hukommelsen er gjerne kort og holder ikke til neste valg. Men jeg har bestemt meg til å holde familien outsider varm. Pappa og jeg som de fornuftige har trofast stemt det rette partiet. Ikke mamma. Men nå med finnmarksaken har hun erklært at nok er nok. Hun skifter parti. Det skal jeg nok huske å holde varmt. Det er samme syndrom som skjedde i Nordkapp venstre. De ga hele kassa til et godt formål og la så ned laget. Deretter opprettet de samme menneskene Nordkapp senterparti.
Jeg husker da jeg i 2005 fikk en stemme var jeg helt besatt av det jeg skulle gjøre – alt det viktige som var ugjort. Følgelig fløy jeg rundt med innmeldingsskjema i samemanntallet til venner og kjente jeg visste ikke var innmeldt. Jeg tror jeg endte opp med EN innmelding, men om den innmeldte senere stemte til Sametinget vet jeg ikke.
Vi er på tur heim etter to uker på Solgården i Spania. Solgården er en norsk institusjon og gir ikke helt samme opplevelse som å være on your own, men denne gangen hadde vi ikke reist pga on your own-opplevelsene. Vi hadde reist for varme-basseng tilgang uansett når vi måtte ønske. Jeg sa en norsk institusjon. Likevel er det stor forskjell på en norsk institusjon lokalisert i Spania og en norsk institusjon lokalisert i Norge. Forskjellene sier seg selv.
Heime
Tilbake til dette med innganger. Det var ikke det minste vanskelig å komme inn her da vi kom heim, så hvor all den snøen er som jeg hadde hørt hadde falt de to ukene vi var borte, vet jeg ikke. Men is var det. Mamma gjorde en saltomtale på tur til drosjen på Evenes flyplass. Men skjelettet holdt, og det er da ikke så rent lite. Drosjekøen var lang da vi kom. Vår drosje stod parkert bakerst. Det viser seg at de tre første drosjeparkplassene på Evenes er reservert Evenes taxi siden de kjører flypersonalet som skal overnatte. På tur til bakerste taxi ble joggeskoene for glatte.
søndag 10. mars 2019
I oppbruddets tegn
Ikke vet jeg hvilket tegn man skal plassere oppbrudd under. Jeg har lest om forvandlingens tegn. Men det er det som skjer, det er oppbruddets tegn. Uansett – ting står i det tegnet her nå. Det er søndag formiddag. Om to dager reiser vi heim. Det betyr at det bare er fire runder igjen med varmebasseng – det vil si, hvis jeg klarer å kreiste en runde basseng den dagen vi reiser. Det betyr at vi må være der litt før sju om morgenen. Jeg klarer det merkelig nok. Kroppens klokke her er stilt etter «stå opp og kom dere i basseng!» Kroppens klokke heime er to timer seinere og sier «for fan, jeg må sove litt meir!»
Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra.
Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven.
By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest.
Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»
Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der.
Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?
I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås,
Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld.
Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.
Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.
domantrener
PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der.
I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis.
Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra.
Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven.
By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest.
Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»
Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der.
Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?
I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås,
Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld.
Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.
Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.
domantrener
PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der.
I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis.
onsdag 6. mars 2019
Getto er ikke nødvendigvis et negativt ord
I går forlot vi gettoen og tok en drosje til noe vi trodde var en fredelig strand. Det var det for så vidt, da det ikke ble snakket norsk rundt oss der. En getto er ikke nødvendigvis et negativt ord. Det er et begrep brukt om et område, en bydel etc der en gruppe mennesker med felles likhetstrekk bor. Men de skiller seg samtidig ut fra innbyggerne utenfor getto-verdenen. Vi har mange gettoer rundt om, jødegettoer, kinesiske gettoer etc. I Norge tror jeg man kan kalle Grønland en getto.
Et reservat er ikke en getto. Det er et område avsatt til spesiell bruk, ofte et fredet område. Det nærmeste vi kommer reservat i Norge er forvaltningsområdet for samisk språk. Det er et avsatt og fredet område.
Hverken getto eller reservat trenger være negative ord. Her vi bor nå er en klar getto. Vi har fellestrekk som skiller oss fra området utafor. Internt er vi ganske forskjellige, men jeg må si at et fellestrekk er at det er en utrolig trivelig gjeng. Om det er tilfeldig at denne gruppa er slik vet jeg ikke.
Det er en litt uvanlig måte å feriere på for oss. Årsaken til at vi valgte dette er som nevnt tidligere varmebasseng og fysioterapi. I tillegg følger tre svært varierte måltider for dag. Og mange tilrettelagte turer rundt om i området. Hver kveld er det kulturinnslag i fellessalen, men da ligger jeg og sover. Pappa har gått på noen av dem. I morgen kveld må jeg slite meg våken, for jeg skal ha en sak. Da er det kvelden der gettoens urinnvånere skal underholde – dvs bleike nordmenn, herunder jeg. Jeg skal framføre Sibelius, tror jeg. Uansett er jeg veldig glad for at de andre tre ikke har meldt seg til å underholde. Anka er fenomenal danser og kunne nok danse. Pappa kunne ha gnagd litt på sosiale ulikheter og mamma dratt det evige samekortet. Da skjønner nok enhver at jeg er lettet fordi det bare er jeg som har meldt meg på.
Jeg sitter akkurat nå i utesamlingsplassen og blogger. Like foran meg er to utebasseng. Der har ikke jeg vært. Innebassenget er rett til høyre og spisesalen rett fram. Området er ganske stort. Har egen kafe, pub, avdeling for lege, sykepleier og fysioterapi pluss en del andre .pier. Disse har vi ikke benyttet oss av. Alt i i alt er her 7 hus i spansk stil. Anlegget er behagelig veldrevet.
Fredag har vi meldt oss på en rimelig lang tur til en by/borg som ble igjen etter at maurerne måtte forlate.
Her jeg sitter innser jeg at jeg burde google litt og lese meg litt opp på maurisk innflytelse i Spania. Det er litt vanskelig å lese på i-phonen i dette utendørslyset, så det får bli med det lille jeg fikk tak i. Maurerne er fellesbetegnelse på folkeslag som vi også kunne kalle berberere som i dag bebor Algerie og Marokko. Deres innflytelse gikk så langt mot nord at den franske forfatteren Alexander Dumas omtalte Pyreneene som grensen til Afrika. Da vi kom hit, fløy vi klarvær sørover over fjellkjeden Pyreneene. I nord tenkte jeg på den som baskernes land og fjell.
Nå har vi akkurat hatt en uventet pause her på fellesverandaen eller hva det nå kalles. Har dere sett den reklamen på TV der et menneske plutselig braser inn i en forsamling og setter i gang med gym? Litt senere kommer en annen sakte inn med bingomaskinen under armen. «Skulle gått til specksavers.» Dette skjedde nettopp her. En fysioterapeut braste inn og satte i gang med gym.
Nå kommer sola igjen. Jeg skal gå og drive rundt i bassenget før middag. Det er helt flott. Kroppen lystrer meg utmerket der.
Et reservat er ikke en getto. Det er et område avsatt til spesiell bruk, ofte et fredet område. Det nærmeste vi kommer reservat i Norge er forvaltningsområdet for samisk språk. Det er et avsatt og fredet område.
Hverken getto eller reservat trenger være negative ord. Her vi bor nå er en klar getto. Vi har fellestrekk som skiller oss fra området utafor. Internt er vi ganske forskjellige, men jeg må si at et fellestrekk er at det er en utrolig trivelig gjeng. Om det er tilfeldig at denne gruppa er slik vet jeg ikke.
Det er en litt uvanlig måte å feriere på for oss. Årsaken til at vi valgte dette er som nevnt tidligere varmebasseng og fysioterapi. I tillegg følger tre svært varierte måltider for dag. Og mange tilrettelagte turer rundt om i området. Hver kveld er det kulturinnslag i fellessalen, men da ligger jeg og sover. Pappa har gått på noen av dem. I morgen kveld må jeg slite meg våken, for jeg skal ha en sak. Da er det kvelden der gettoens urinnvånere skal underholde – dvs bleike nordmenn, herunder jeg. Jeg skal framføre Sibelius, tror jeg. Uansett er jeg veldig glad for at de andre tre ikke har meldt seg til å underholde. Anka er fenomenal danser og kunne nok danse. Pappa kunne ha gnagd litt på sosiale ulikheter og mamma dratt det evige samekortet. Da skjønner nok enhver at jeg er lettet fordi det bare er jeg som har meldt meg på.
Jeg sitter akkurat nå i utesamlingsplassen og blogger. Like foran meg er to utebasseng. Der har ikke jeg vært. Innebassenget er rett til høyre og spisesalen rett fram. Området er ganske stort. Har egen kafe, pub, avdeling for lege, sykepleier og fysioterapi pluss en del andre .pier. Disse har vi ikke benyttet oss av. Alt i i alt er her 7 hus i spansk stil. Anlegget er behagelig veldrevet.
Fredag har vi meldt oss på en rimelig lang tur til en by/borg som ble igjen etter at maurerne måtte forlate.
Her jeg sitter innser jeg at jeg burde google litt og lese meg litt opp på maurisk innflytelse i Spania. Det er litt vanskelig å lese på i-phonen i dette utendørslyset, så det får bli med det lille jeg fikk tak i. Maurerne er fellesbetegnelse på folkeslag som vi også kunne kalle berberere som i dag bebor Algerie og Marokko. Deres innflytelse gikk så langt mot nord at den franske forfatteren Alexander Dumas omtalte Pyreneene som grensen til Afrika. Da vi kom hit, fløy vi klarvær sørover over fjellkjeden Pyreneene. I nord tenkte jeg på den som baskernes land og fjell.
Nå har vi akkurat hatt en uventet pause her på fellesverandaen eller hva det nå kalles. Har dere sett den reklamen på TV der et menneske plutselig braser inn i en forsamling og setter i gang med gym? Litt senere kommer en annen sakte inn med bingomaskinen under armen. «Skulle gått til specksavers.» Dette skjedde nettopp her. En fysioterapeut braste inn og satte i gang med gym.
Nå kommer sola igjen. Jeg skal gå og drive rundt i bassenget før middag. Det er helt flott. Kroppen lystrer meg utmerket der.
mandag 4. mars 2019
511 har skylda
Vi er ankommet Solgården for flere dager siden. Det er blitt søndag kveld, og endelig har vi ro i rompa til en blogg. Vi var i utgangspunktet enige om å ikke råtne på rommet her. Det har vi heller ikke gjort selv om vi har måttet snike oss dit for å sove i blant. Selv Anka sovnet en gang midt på dagen.
Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett.
Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds.
Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil.
Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia.
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.
Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.
Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc.
En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist.
Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng.
Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett.
Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds.
Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil.
Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia.
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.
Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.
Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc.
En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist.
Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng.
mandag 25. februar 2019
Det går seg til
Vi skal reise på ferie. Ferie. Ikke noen reise i embeds medfør. I morgen letter vi fra Evenes. Vi synes det kan være greit å dra nå, for sommeren og høsten håper vi å være opptatt med å bo oss inn oppe på Magnebo. Siste gang vi var på ferie var i Obnova i 2015. På tide.
Huset er kledd på tre yttervegger nå. I neste uke tas siste yttervegg. Det blir rart å komme heim og se. Jeg husker da vi i november kom heim fra ABR, og plutselig var det et reisverk der.
Når jeg ser huset mitt fra veien, synes jeg det ser større ut enn det vi hadde. Men det er mindre. Vi skulle bygge et mindre hus, men Tryg sa at vi da tapte økonomisk siden vi hadde leilighet fra før, og vi ville ikke få den godtgjort, så de anbefalte å bygge med leilighet. Og det gjør jeg. Huset heime hadde full og innredet kjeller. I Magnebo er det ikke kjeller. Vi trenger det ikke, men over en del av huset er det loft med tre små soverom under skråtaket til Sigbjørn, Emma Margret og Anka. Jeg vil at søsken skal ha sine egen rom å komme til. De er små, men man skal jo bare sove der. Anka har også sitt rom. Hun har hatt sitt rom hos oss siden 2012. Hun hører til i familien.
Akkurat nå blåser det kraftig her på Gammelflaten. Jeg er spent på hvordan vinden eventuelt tar i Magnebo. Heime i Borkskogen var det vindstille - selv om Planterhaugen er et blåsterhull. Min oldemor hadde en gang sagt - om det var spøk eller ikke vet jeg ikke – at da de kom flyttende med reinhjordene over Gironvarri var det alltid vind, og når de så skulle bo fast, lette man etter et gjenkjennelig sted – blåsterhull. Man måtte kjenne den friske vinden. Den blåser bort støv fra hodet.
Jeg er ellers i full planlegging et steg foran i dag. Det gjelder for eksempel noe så prosaisk som søppelboksene. Her, og likeså heime i Borkskogen, sto de ved huset, og pappa slepte dem ned til veien når det var søppeltømmedag. Det går ikke i Magnebo. Litt for langt og litt for bratt. Jeg må orge meg til med et søppelstativ nede ved veien. Da melder det seg en del spørsmål. Hvor langt fra offentlig vei må et stativ stå? Må man ha tillatelse til å sette opp et slikt? Hvem leverer slike stativ? Og det henger seg på et annet spørsmål. Får man automatisk husnummer eller må man gjøre noe selv der?
Enkelte viktige ting er avklart. Jeg har søkt Hålogaland kraft om fritak fra AMS strømmåler og har fått det innvilget. Hvis det går som jeg håper - takk for tips Kim Sjøvoll - settes det opp lading for el-bil. Jeg vet ikke hvilken bil jeg har om noen år eller hvilken bil en eventuelt leieboer i leiligheten har. Og i etterkant av det – leiekontrakt. Antar jeg finner noe på nett.
Tomta er liten, og det blir så vidt plass til å sette en garasje der. Den håper jeg skal være oppe til neste vinter, for nå har yetien frosset i to vintre – men har likevel tjent oss trofast. Jeg – eller i dette tilfellet vi – må vurdere om det lønner seg å flytte den garasjen som står heime.
Sånne uteting har jeg ryddet ut av hodet mitt, for det vet jeg andre er gira på å få i orden. En utespiseplass for eksempel. En bålgrop. En liten potetåker (ikke skjønner jeg hvor det er plass til den selv om den skal være liten og bare forsyne oss med høstens potet – hente inn dagen middagspotet). Apropos, heime i Borksogen i potetåkeren der, er det satt ned jordskokker i fjor vår. Vi fikk noen hos Erna Handeland og satte dem end der. Jordskokker kan stå i jorda om vinteren. Bærtrær (Anka hevder det er god plass. Jeg tviler men blander meg ikke opp i det). Jeg vet jo at utenomhus er i gode hender. Men innomhus? Riktignok har vi noe på loftet her som vi har kjøpt via facebook. Men det holder jo ikke. Og ingen synes å bry seg. Det blir jo levert ovn og kjøleskap med kjøkkeninnredninga. Resten må vi ordne sjøl selvsagt, Ikke en kjeft bryr seg. Det virker som om vi skal sove på golvet uten sengetøy. Vel, jeg har jo sengetøy som jeg fikk hos noen patterner. Jeg er faktisk oppgitt. Nå vet jeg jo at jeg er fæl til å mase lang tid i forkant. Men dog. Jeg får beskjed om at sommeren og høsten er tilrettelegging ute. Vinteren inne. Det går på at på grunn av diverse herunder alder går det ikke så fort. Vi trenger lang tid på en del ting.
Om kvelden når jeg legger meg ligger jeg og gjennomgår i hodet det som må gjøres framover og rydder til en mer høvelig plass i hodet det som er gjort og ikke trenger ligge langt framme. Innimellom – men bare innimellom – tenker jeg at jammen har livet endret seg de siste femten år.
domantrener
Jeg begynner å få litt fugleperspektiv på den første del av prosessen og gir tommelen opp til Tryg sin vilje til at det skulle gå bra på alle vis.
Huset er kledd på tre yttervegger nå. I neste uke tas siste yttervegg. Det blir rart å komme heim og se. Jeg husker da vi i november kom heim fra ABR, og plutselig var det et reisverk der.
Når jeg ser huset mitt fra veien, synes jeg det ser større ut enn det vi hadde. Men det er mindre. Vi skulle bygge et mindre hus, men Tryg sa at vi da tapte økonomisk siden vi hadde leilighet fra før, og vi ville ikke få den godtgjort, så de anbefalte å bygge med leilighet. Og det gjør jeg. Huset heime hadde full og innredet kjeller. I Magnebo er det ikke kjeller. Vi trenger det ikke, men over en del av huset er det loft med tre små soverom under skråtaket til Sigbjørn, Emma Margret og Anka. Jeg vil at søsken skal ha sine egen rom å komme til. De er små, men man skal jo bare sove der. Anka har også sitt rom. Hun har hatt sitt rom hos oss siden 2012. Hun hører til i familien.
Akkurat nå blåser det kraftig her på Gammelflaten. Jeg er spent på hvordan vinden eventuelt tar i Magnebo. Heime i Borkskogen var det vindstille - selv om Planterhaugen er et blåsterhull. Min oldemor hadde en gang sagt - om det var spøk eller ikke vet jeg ikke – at da de kom flyttende med reinhjordene over Gironvarri var det alltid vind, og når de så skulle bo fast, lette man etter et gjenkjennelig sted – blåsterhull. Man måtte kjenne den friske vinden. Den blåser bort støv fra hodet.
Jeg er ellers i full planlegging et steg foran i dag. Det gjelder for eksempel noe så prosaisk som søppelboksene. Her, og likeså heime i Borkskogen, sto de ved huset, og pappa slepte dem ned til veien når det var søppeltømmedag. Det går ikke i Magnebo. Litt for langt og litt for bratt. Jeg må orge meg til med et søppelstativ nede ved veien. Da melder det seg en del spørsmål. Hvor langt fra offentlig vei må et stativ stå? Må man ha tillatelse til å sette opp et slikt? Hvem leverer slike stativ? Og det henger seg på et annet spørsmål. Får man automatisk husnummer eller må man gjøre noe selv der?
Enkelte viktige ting er avklart. Jeg har søkt Hålogaland kraft om fritak fra AMS strømmåler og har fått det innvilget. Hvis det går som jeg håper - takk for tips Kim Sjøvoll - settes det opp lading for el-bil. Jeg vet ikke hvilken bil jeg har om noen år eller hvilken bil en eventuelt leieboer i leiligheten har. Og i etterkant av det – leiekontrakt. Antar jeg finner noe på nett.
Tomta er liten, og det blir så vidt plass til å sette en garasje der. Den håper jeg skal være oppe til neste vinter, for nå har yetien frosset i to vintre – men har likevel tjent oss trofast. Jeg – eller i dette tilfellet vi – må vurdere om det lønner seg å flytte den garasjen som står heime.
Sånne uteting har jeg ryddet ut av hodet mitt, for det vet jeg andre er gira på å få i orden. En utespiseplass for eksempel. En bålgrop. En liten potetåker (ikke skjønner jeg hvor det er plass til den selv om den skal være liten og bare forsyne oss med høstens potet – hente inn dagen middagspotet). Apropos, heime i Borksogen i potetåkeren der, er det satt ned jordskokker i fjor vår. Vi fikk noen hos Erna Handeland og satte dem end der. Jordskokker kan stå i jorda om vinteren. Bærtrær (Anka hevder det er god plass. Jeg tviler men blander meg ikke opp i det). Jeg vet jo at utenomhus er i gode hender. Men innomhus? Riktignok har vi noe på loftet her som vi har kjøpt via facebook. Men det holder jo ikke. Og ingen synes å bry seg. Det blir jo levert ovn og kjøleskap med kjøkkeninnredninga. Resten må vi ordne sjøl selvsagt, Ikke en kjeft bryr seg. Det virker som om vi skal sove på golvet uten sengetøy. Vel, jeg har jo sengetøy som jeg fikk hos noen patterner. Jeg er faktisk oppgitt. Nå vet jeg jo at jeg er fæl til å mase lang tid i forkant. Men dog. Jeg får beskjed om at sommeren og høsten er tilrettelegging ute. Vinteren inne. Det går på at på grunn av diverse herunder alder går det ikke så fort. Vi trenger lang tid på en del ting.
Om kvelden når jeg legger meg ligger jeg og gjennomgår i hodet det som må gjøres framover og rydder til en mer høvelig plass i hodet det som er gjort og ikke trenger ligge langt framme. Innimellom – men bare innimellom – tenker jeg at jammen har livet endret seg de siste femten år.
domantrener
Jeg begynner å få litt fugleperspektiv på den første del av prosessen og gir tommelen opp til Tryg sin vilje til at det skulle gå bra på alle vis.
søndag 24. februar 2019
Det er mykje som kjem fram - under en frokost
Ved frokostbordet i dag fant jeg to stekte egg som pålegg. Stekte egg var tydeligvis luksuspålegg for begge hertingene enda de vokste opp med høner og slik kunne spise egg hver dag. Farmor hadde stor produksjon av egg. Hun hadde hønsehus i stor stil med rugemaskin og diverse. Hun kjøpte i sin tid seg blant annet vaskemaskin for eggepengene. Bestemor hadde ikke så mange høns, men hun solgte det overskytende og hadde eggepenger. Mamma husker ennå de store gleder når det var egg på skolematen - kontra ost. Det var også slik at kom folk innom, dekte man på med det beste man hadde. Det betydde i praksis at en ev ungene kunne bli sendt ut i fjøset etter egg. Så ble det stekt egg på bordet i tillegg til brunost, goudaost og syltetøy av blåbær, tyttebær og rabarbra. Pluss at det alltid var en liten boks sildebiter på lur. I ettertid må jeg si dette var sikringskost. Bestemor og bestefar var tydeligvis nøysomme, og det samme var foreldrene til pappa.
Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på.
Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor.
Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende.
Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk.
Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.
Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk.
Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.
Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.
Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?
Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.
I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep.
Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.
domantrener
PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk.
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag.
Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på.
Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor.
Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende.
Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk.
Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.
Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk.
Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.
Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.
Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?
Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.
I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep.
Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.
domantrener
PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk.
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag.
fredag 15. februar 2019
Flere tanker rundt morsdagen. Mødre uten barn
I Alle Kvinners Blad nr. 43 1956 kunne man lese: «Svangre får opphold mot arb. eller betaling. Hjelp til adopsjon. Jordmor Lunder, Mysen stasjon, tlf. 1954.
Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen).
Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte.
I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957.
Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk.
Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte.
Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.
En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn.
Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen).
Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte.
I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957.
Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk.
Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte.
Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.
En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn.
mandag 11. februar 2019
Gratulerer med morsdagen - som bør bli en solidaritetsdag med Jordklodens mødre
Denne bloggen startet i mitt hode i går, morsdagen. Som alle andre jeg kunne se på facebook, ville også jeg litt offentlig hedre verdens beste mor. Men hvordan å gjøre det? Skulle jeg lage et rimdikt, skrive noe, finne et bilde etc? Etter at jeg fikk i-phone ble det så lettvint å google mens man satt og funderte. Trengte ikke til en maskin mer, og jeg ble en googler. Derfor var det naturlig for meg å google litt før jeg postet på facebook en sak til verdens beste mor. Et søk på mor ga flere treff, men da jeg søkte på mødre, kom en annen type treff opp. Jeg ble sittende og bla og lese. Deretter visste jeg hvordan mitt facebook-innlegg på morsdagen måtte bli. På facebook møter jeg de vellykkede, flinke, velforsørgende, beskyttende, sosialt sikre, økonomisk sikre mødre. Det er våre facebook-mødre som man hyller, og det er flott. Også disse mødrene fortjener en hyllest fra sine barn.
Men så var det alt det andre jeg traff på under googling i går. Mødre som må eller vil velge bort noen av sine barn mens de er i mors liv. Jeg tar ikke stilling til det etiske her. Jeg bare konstanterer at dette er mødre. Så har man mødre som bevisst skader sine barn, gjerne for den oppmerksomheten man da får som den gode mor som ivaretar et sykt barn. De fremstår gjerne som super-mødre. De er gjerne velutdannet. Informasjon fra bildeboka Dragen av Gro Dahle. På et sykehus i London satte man med politiets tillatelse opp overvåkningskameraer på barnerom. Overvåkninga ble gjort 24/7 av politiet. Og man fant for eksempel mødre som forgiftet sine babyer med salt. Man fikk syndromet Munchausens Syndrom By Proxy.
Man er liksom inne på en linje om at incest foretas av fedre. Det foretas også av mødre. Mødre voldtar sine sønner. Veileder Raymond Lønberg forteller om et overgrep som har foregått i mange år. Mødre er liksom fredet fra mistanke.
Så er det trellkvinnens barn. Barn av vellykkede mødre som skilles fra sine barn frivillig for den gode sak.
Selvsagt, som jeg nevnte innledningsvis er dette ikke standard, men selv om det ikke er standard, er det ting som går inn i pakken mødre. Selvsagt traff jeg på fenomenet mødre som tok med seg sine barn i farefull flukt fra krig og elendighet. Mødre som var løvinner – Så har man mødre som ble fratatt sine barn som et ledd i nasjonens minoritetspolitikk. Fra 1953 antar man at ca 400 barn av tatere ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Mødre som mistet sine barn. Mødre som så ble tvangssterilisert. For samer og inuitter var det vel ikke etnisk rensing, men mer et forsøk på heve standarden ved å plassere barn i barnehjem og fosterhjem. Man skulle læres opp til noe bedre.
– og at barn oppdratt av lesbiske mødre var mer velbalanserte og flinke enn gjennomsnittet.
Dette emnet er så omfattende at en blogg ikke er noe annet enn en gang på toppene av de største isfjellene.
Her må jeg sette punktum. Jeg skal ri. Men i morgen fortsetter jeg med en sak jeg ikke visste noe om.
domantrener
Følgelig, etter den runden på google, måtte bursdagshilsenen til mamma bli slik:
Gratulere med morsdagen, mamma. Du er en av de heldige mødre.
Du har fått de barn du ønsket det.
Du har aldri trengt å vurdere å avkorte noen.
Du har heller ikke måttet oppleve at livet har avkortet noe. Du har fått beholde dine barn hos deg hele tida. Du har fått mulighet til å gi dem et godt hjem, stabile levekår, sosial sikkerhet, utdanning.
Du har fått gi dine barn en oppvekst i rammer med solide verdisett.
Du har aldri måttet oppleve at noen utenfra ville prøve å omplassere dine barn fordi verdisettet ikke var det offentlig gjeldene.
Du har fått gi dine barn stedlig kulturell ballast.
Du har aldri måttet ta dine barn og rømme til fjerne kulturer.
Gratulerer med dagen, mamma. I settinga Jordklodens mødre er du blant dem som har trukket vinnerloddet.
Men så var det alt det andre jeg traff på under googling i går. Mødre som må eller vil velge bort noen av sine barn mens de er i mors liv. Jeg tar ikke stilling til det etiske her. Jeg bare konstanterer at dette er mødre. Så har man mødre som bevisst skader sine barn, gjerne for den oppmerksomheten man da får som den gode mor som ivaretar et sykt barn. De fremstår gjerne som super-mødre. De er gjerne velutdannet. Informasjon fra bildeboka Dragen av Gro Dahle. På et sykehus i London satte man med politiets tillatelse opp overvåkningskameraer på barnerom. Overvåkninga ble gjort 24/7 av politiet. Og man fant for eksempel mødre som forgiftet sine babyer med salt. Man fikk syndromet Munchausens Syndrom By Proxy.
Man er liksom inne på en linje om at incest foretas av fedre. Det foretas også av mødre. Mødre voldtar sine sønner. Veileder Raymond Lønberg forteller om et overgrep som har foregått i mange år. Mødre er liksom fredet fra mistanke.
Så er det trellkvinnens barn. Barn av vellykkede mødre som skilles fra sine barn frivillig for den gode sak.
Selvsagt, som jeg nevnte innledningsvis er dette ikke standard, men selv om det ikke er standard, er det ting som går inn i pakken mødre. Selvsagt traff jeg på fenomenet mødre som tok med seg sine barn i farefull flukt fra krig og elendighet. Mødre som var løvinner – Så har man mødre som ble fratatt sine barn som et ledd i nasjonens minoritetspolitikk. Fra 1953 antar man at ca 400 barn av tatere ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Mødre som mistet sine barn. Mødre som så ble tvangssterilisert. For samer og inuitter var det vel ikke etnisk rensing, men mer et forsøk på heve standarden ved å plassere barn i barnehjem og fosterhjem. Man skulle læres opp til noe bedre.
– og at barn oppdratt av lesbiske mødre var mer velbalanserte og flinke enn gjennomsnittet.
Dette emnet er så omfattende at en blogg ikke er noe annet enn en gang på toppene av de største isfjellene.
Her må jeg sette punktum. Jeg skal ri. Men i morgen fortsetter jeg med en sak jeg ikke visste noe om.
domantrener
Følgelig, etter den runden på google, måtte bursdagshilsenen til mamma bli slik:
Gratulere med morsdagen, mamma. Du er en av de heldige mødre.
Du har fått de barn du ønsket det.
Du har aldri trengt å vurdere å avkorte noen.
Du har heller ikke måttet oppleve at livet har avkortet noe. Du har fått beholde dine barn hos deg hele tida. Du har fått mulighet til å gi dem et godt hjem, stabile levekår, sosial sikkerhet, utdanning.
Du har fått gi dine barn en oppvekst i rammer med solide verdisett.
Du har aldri måttet oppleve at noen utenfra ville prøve å omplassere dine barn fordi verdisettet ikke var det offentlig gjeldene.
Du har fått gi dine barn stedlig kulturell ballast.
Du har aldri måttet ta dine barn og rømme til fjerne kulturer.
Gratulerer med dagen, mamma. I settinga Jordklodens mødre er du blant dem som har trukket vinnerloddet.
tirsdag 5. februar 2019
Vinduskonvoluttene
Jeg hadde ikke noe forhold til vinduskonvlutter før i 2004. Da begynte jeg å skjønne at konvolutten om et brev kan være signifikant. En vanlig konvolutt med handskrevet adresse var spennende. En konvolutt med vindu og maskinskrevet adresse ga andre signaler.
Nå har jeg de siste ukene fått et par vinduskonvolutter. Selv om følelsen av at de kan være nifse er blitt atskillig mindre med årene, er det likevel noe med slike brev. Som sagt har jeg i det siste fått flere slike, alle helt på den andre sida av nifs. Når jeg ser tilbake noen år, ser jeg at redselen for vinduskonvolutter er ubegrunnet. De siste vindusbrevene har vært ekstra hyggelige. Helse Nord svarer min søknad for 2019: « Go on!» Hålogaland kraft svarer på min søknad om strålefri strømmåler: «Innvilget!» Statens Kartverk svarer at vannrett til huset er tinglyst og i orden.
Så undres jeg på hva som har tatt den plassen i hodet der de ulike frykter lå. Vil anta det neppe er blitt et tomrom der den var? Hvis det er slik, er det jo nifst å fjerne frykt, manier og fobier for man vet ikke konsekvensene av det. Store tomrom der de var? Fylt med noe annet? I tilfelle med hva? Jeg vil tro at noe må skje i den prosessen når man fjerner noe. Engelsk har en talemåte: «Fools rush in where angels fear to tread». Jeg har rotet litt rundt I google om å fylle tomrom, men synes ikke der var noen spenstige forslag. Tar gjerne imot tips.
Nå er ikke lenger post nødvendigvis noe som kommer i den grønne fysiske kassen. De siste årene har endret det. Færre og færre brev kommer i de grønne kassene, flere og flere i en kasse, en postboks, noen har opprettet på nettet for en. NAV har opprettet meg en slik boks. De legger brev der og melder det på mail. Så purrer de på mail om jeg ikke er kjapp nok. En slik service kunne være grei hva angår den grønne kassen også. Et slags varslingssystem på at man har brev. Vanligvis spønner man ut i snøen til tom postkasse.
Men Posten Norge har andre utfordringer enn de stakkars grønne kassene. De frakter også gods – og har kakket seg på lag med et rumensk selskap for leveranse. Og da er vi ved den økende trailertrafikken etter blant annet nordnorske veier som ikke er dimensjonert for det. De er knapt nok dimensjonert for den økende personbiltrafikken. Når så trailere og elg har kommet til, blir tilstanden iblant nifs. Man kan befinne seg på veien i en liten personbil i rett fartsgrense. Bak seg har man en trailer som ligger på kroken og vil forbi fordi de har en annen fartsgrense, synes det som. Er denne traileren skodd rett? Er sjåføren skodd for blant annet nordnorske vinterveier? Foran en lunter en elg over veien.
Vi har ikke så mange politiske diskusjoner her er i huset, for der vi er uenige i noe, er det marginalt. I blant oppstår nye saker som gjør at en politisk diskusjon mest går ut på hvilket parti som fortjener ens ensomme stemme ved valg. En slik sak har vært sammenslåing av Troms og Finnmark. Det er et snikskritt mot stadig større sammenslåinger. Jeg ser et senario der Nord-Norge i neste runde blir ett fylke. Deretter blir Norge et fylke en stund til vi blir en region i EU.
Her begynte jeg å google Nord-Norges banen siden det er en drøm at en del av det trailere frakter, kunne dundre fram med tog. Stadig mer gods må fraktes på alle felt. Det første treffet var en direktør som jobber med jernbaneutvikling for NHO – næringslivets hovedorganisajon. Han mener at hvis man i det hele tatt skal tenke jernbarneutvikling i Nord-Norge må tenke en bane fra Narvik til Tromsø. Det vil kunne avlaste frakt av det som kommer til Narvik med tog og skal fraktes videre …. til Tromsø. Sånn underforstått trenger man ikke frakte lenger nord enn det. Man har jo allerede slått sammen Troms og Finnmark og kan flytte en del behov fra Finnmark til Troms. Grei sentraliseringsplan.
Der må jeg sette strek. Jeg mistet lysten til å google meg litt opp på jernbane i nord.
domantrener
PS! Og så kommer jeg på noe jeg hørte fra den tid melkeleveringsbukken og postkassen va møtested. Felles postkasse i en bygd var sosialt og informativt da det ga innsyn i hva naboen fikk av post. En utangsunge pleide stå postvakt i den tida posten kom og være den som grabbet fellesposten og fordelte den. Og kommenterte ting. Kom det vinduskonvolutt, kauket han: «Vælgebrev!» Han kunne også rope det etter den stakkaren som smøg seg bort med brevet. «Vælgebrev!»
Det artige i denne sammenhengen var at utangens familie skulle ha seg frabedt all samisk tull og snakket perfekt norsk – etter vår standard vel og merke. Det interessante er da at ordet «vælge» kom inn i språket. Vælge = vealgi = gjeld. Vinduskonvolutter var gjeldsbrev.
PSS! Det er gudsens sannhet. Jeg hørte det en gang med mine to ører der jeg satt og lyttet. Følgelig hørte jeg også fliren i fortellinga, at samisk sneik seg inn i språket hos de som snakket «perfekt norsk». Det var nesten den artigste delen av fortellinga. Plutselig er det noe som avslører en.
Nå har jeg de siste ukene fått et par vinduskonvolutter. Selv om følelsen av at de kan være nifse er blitt atskillig mindre med årene, er det likevel noe med slike brev. Som sagt har jeg i det siste fått flere slike, alle helt på den andre sida av nifs. Når jeg ser tilbake noen år, ser jeg at redselen for vinduskonvolutter er ubegrunnet. De siste vindusbrevene har vært ekstra hyggelige. Helse Nord svarer min søknad for 2019: « Go on!» Hålogaland kraft svarer på min søknad om strålefri strømmåler: «Innvilget!» Statens Kartverk svarer at vannrett til huset er tinglyst og i orden.
Så undres jeg på hva som har tatt den plassen i hodet der de ulike frykter lå. Vil anta det neppe er blitt et tomrom der den var? Hvis det er slik, er det jo nifst å fjerne frykt, manier og fobier for man vet ikke konsekvensene av det. Store tomrom der de var? Fylt med noe annet? I tilfelle med hva? Jeg vil tro at noe må skje i den prosessen når man fjerner noe. Engelsk har en talemåte: «Fools rush in where angels fear to tread». Jeg har rotet litt rundt I google om å fylle tomrom, men synes ikke der var noen spenstige forslag. Tar gjerne imot tips.
Nå er ikke lenger post nødvendigvis noe som kommer i den grønne fysiske kassen. De siste årene har endret det. Færre og færre brev kommer i de grønne kassene, flere og flere i en kasse, en postboks, noen har opprettet på nettet for en. NAV har opprettet meg en slik boks. De legger brev der og melder det på mail. Så purrer de på mail om jeg ikke er kjapp nok. En slik service kunne være grei hva angår den grønne kassen også. Et slags varslingssystem på at man har brev. Vanligvis spønner man ut i snøen til tom postkasse.
Men Posten Norge har andre utfordringer enn de stakkars grønne kassene. De frakter også gods – og har kakket seg på lag med et rumensk selskap for leveranse. Og da er vi ved den økende trailertrafikken etter blant annet nordnorske veier som ikke er dimensjonert for det. De er knapt nok dimensjonert for den økende personbiltrafikken. Når så trailere og elg har kommet til, blir tilstanden iblant nifs. Man kan befinne seg på veien i en liten personbil i rett fartsgrense. Bak seg har man en trailer som ligger på kroken og vil forbi fordi de har en annen fartsgrense, synes det som. Er denne traileren skodd rett? Er sjåføren skodd for blant annet nordnorske vinterveier? Foran en lunter en elg over veien.
Vi har ikke så mange politiske diskusjoner her er i huset, for der vi er uenige i noe, er det marginalt. I blant oppstår nye saker som gjør at en politisk diskusjon mest går ut på hvilket parti som fortjener ens ensomme stemme ved valg. En slik sak har vært sammenslåing av Troms og Finnmark. Det er et snikskritt mot stadig større sammenslåinger. Jeg ser et senario der Nord-Norge i neste runde blir ett fylke. Deretter blir Norge et fylke en stund til vi blir en region i EU.
Her begynte jeg å google Nord-Norges banen siden det er en drøm at en del av det trailere frakter, kunne dundre fram med tog. Stadig mer gods må fraktes på alle felt. Det første treffet var en direktør som jobber med jernbaneutvikling for NHO – næringslivets hovedorganisajon. Han mener at hvis man i det hele tatt skal tenke jernbarneutvikling i Nord-Norge må tenke en bane fra Narvik til Tromsø. Det vil kunne avlaste frakt av det som kommer til Narvik med tog og skal fraktes videre …. til Tromsø. Sånn underforstått trenger man ikke frakte lenger nord enn det. Man har jo allerede slått sammen Troms og Finnmark og kan flytte en del behov fra Finnmark til Troms. Grei sentraliseringsplan.
Der må jeg sette strek. Jeg mistet lysten til å google meg litt opp på jernbane i nord.
domantrener
PS! Og så kommer jeg på noe jeg hørte fra den tid melkeleveringsbukken og postkassen va møtested. Felles postkasse i en bygd var sosialt og informativt da det ga innsyn i hva naboen fikk av post. En utangsunge pleide stå postvakt i den tida posten kom og være den som grabbet fellesposten og fordelte den. Og kommenterte ting. Kom det vinduskonvolutt, kauket han: «Vælgebrev!» Han kunne også rope det etter den stakkaren som smøg seg bort med brevet. «Vælgebrev!»
Det artige i denne sammenhengen var at utangens familie skulle ha seg frabedt all samisk tull og snakket perfekt norsk – etter vår standard vel og merke. Det interessante er da at ordet «vælge» kom inn i språket. Vælge = vealgi = gjeld. Vinduskonvolutter var gjeldsbrev.
PSS! Det er gudsens sannhet. Jeg hørte det en gang med mine to ører der jeg satt og lyttet. Følgelig hørte jeg også fliren i fortellinga, at samisk sneik seg inn i språket hos de som snakket «perfekt norsk». Det var nesten den artigste delen av fortellinga. Plutselig er det noe som avslører en.
onsdag 30. januar 2019
Gi Klatremus et skikkelg spark i ræva
Gi Klatremus et skikkelig spark i ræva
Torbjørn Egner var på mange måter en forutseende mann. Og han var i tillegg så kløktig at han lærte opp unger om sin versjon om framtida. I hans bok om Hakkebakkeskogen styrer enkelte vesener. Den store, kloke og mektige elgen for eksempel vandrer i dag rundt og er stor, klok og mektig. De snille små søte musene er også her. Klatremus klatrer oppetter rør og smetter inn de minste hull. Bestemor Skogmus styrer det hele. Nå er jeg usikker på hvordan situasjonen er for de andre dyra i hans visjon. Han hadde så vidt jeg husker ikke ulven med der. Undres på hva sauebønder og andre i Hedmark mener om det. Han hadde heller ikke med insekter, og legg merke til at det blir færre og færre insekter.
Vi har fått en brist i hvem spiser hvem sirkelen. Lite insekter > lite mat til fuglene > lite fugler som skal spise smågnagere > mange smågnagere som får formere seg i fred og ro og invaderer oss mennesker. Jeg skjelver her jeg sitter. Hva lever den overmåte store smågnagerflokken vi har i dag av? De er overalt, og de blir stadig flere. Heime i skogen kunne vi se spor etter dem ute, og de hadde også prøvd seg på stabburet og dukkehuset. Et år var et reinskinn glemt igjen i stabburet. Om våren gikk det på bålet. Her står de ute og ved bilen og ved trappa og venter på en mulighet til å smette inn.
I et økosystem har alle definerte roller, definert ut av hvem som spiser hvem. Altså hvor man får næringen fra. Alle organismer trenger næring. Plantene ordner dette sjøl ved fotosyntese. I vårt økosystem er det bare plantene (tror jeg) som produserer egen energi. Vi andre er konsumenter.
Tilbake til min frykt for smågnagere som trenger Lebensraum. I Oslo er rotteplagen stor. Det er pr i dag en rotte pr innbygger. Uansett hva enkelte politikere frykter at ikke-arisk homosapiens formerer seg for fort, tror jeg rottene gjør det fortere. 3-4 måneder gamle er de kjønnsmodne og får 6-8 stykker i kullet. De går drektig i bare tre uker. Der har politikerne noe å bryne seg på !!!!
De kommer seg inn i kjellere og er klatremus oppover i vann og kloakkrør. Så åpne kloakklokket forsiktig – er mitt råd inntil politikerne har våknet. Jeg trekker den konklusjonen at de inntil nå ikke selv jager på rotter i Storting og regjeringsbygg.
I Hordaland søker man etter flere medarbeidere til skadedyrkontrollen, og det er ikke bare der. Ifølge VG er Stavanger hardest rammet av gnagere. Radiumhospitalet ble invadert av rotter, og skadedyrkontrollen hadde en svær jobb der. Et av deres påbud var nettopp at man lukket dolokket etter bruk.
Så derfor: Konklusjon. Når du ser en smågnager, så glem dyrene i Hakkebakkebakkeskogen og gi Klatremus et skikkelig spark i ræva i stedet for en klapp på hodet.
Torbjørn Egner var på mange måter en forutseende mann. Og han var i tillegg så kløktig at han lærte opp unger om sin versjon om framtida. I hans bok om Hakkebakkeskogen styrer enkelte vesener. Den store, kloke og mektige elgen for eksempel vandrer i dag rundt og er stor, klok og mektig. De snille små søte musene er også her. Klatremus klatrer oppetter rør og smetter inn de minste hull. Bestemor Skogmus styrer det hele. Nå er jeg usikker på hvordan situasjonen er for de andre dyra i hans visjon. Han hadde så vidt jeg husker ikke ulven med der. Undres på hva sauebønder og andre i Hedmark mener om det. Han hadde heller ikke med insekter, og legg merke til at det blir færre og færre insekter.
Vi har fått en brist i hvem spiser hvem sirkelen. Lite insekter > lite mat til fuglene > lite fugler som skal spise smågnagere > mange smågnagere som får formere seg i fred og ro og invaderer oss mennesker. Jeg skjelver her jeg sitter. Hva lever den overmåte store smågnagerflokken vi har i dag av? De er overalt, og de blir stadig flere. Heime i skogen kunne vi se spor etter dem ute, og de hadde også prøvd seg på stabburet og dukkehuset. Et år var et reinskinn glemt igjen i stabburet. Om våren gikk det på bålet. Her står de ute og ved bilen og ved trappa og venter på en mulighet til å smette inn.
I et økosystem har alle definerte roller, definert ut av hvem som spiser hvem. Altså hvor man får næringen fra. Alle organismer trenger næring. Plantene ordner dette sjøl ved fotosyntese. I vårt økosystem er det bare plantene (tror jeg) som produserer egen energi. Vi andre er konsumenter.
Tilbake til min frykt for smågnagere som trenger Lebensraum. I Oslo er rotteplagen stor. Det er pr i dag en rotte pr innbygger. Uansett hva enkelte politikere frykter at ikke-arisk homosapiens formerer seg for fort, tror jeg rottene gjør det fortere. 3-4 måneder gamle er de kjønnsmodne og får 6-8 stykker i kullet. De går drektig i bare tre uker. Der har politikerne noe å bryne seg på !!!!
De kommer seg inn i kjellere og er klatremus oppover i vann og kloakkrør. Så åpne kloakklokket forsiktig – er mitt råd inntil politikerne har våknet. Jeg trekker den konklusjonen at de inntil nå ikke selv jager på rotter i Storting og regjeringsbygg.
I Hordaland søker man etter flere medarbeidere til skadedyrkontrollen, og det er ikke bare der. Ifølge VG er Stavanger hardest rammet av gnagere. Radiumhospitalet ble invadert av rotter, og skadedyrkontrollen hadde en svær jobb der. Et av deres påbud var nettopp at man lukket dolokket etter bruk.
Så derfor: Konklusjon. Når du ser en smågnager, så glem dyrene i Hakkebakkebakkeskogen og gi Klatremus et skikkelig spark i ræva i stedet for en klapp på hodet.
tirsdag 29. januar 2019
I gammen satt mor og far og ventet
Språket er i rivende utvikling. Talemåter endrer seg, og til og med forståelsen av en talemåte. En bjørnetjeneste har jeg sett brukt som eksempel på en gigantisk stor tjeneste. Når man ser ordet skulle man tro det er det, men en bjørnetjeneste er en tjeneste som er velment, men ikke lur. Den sterke bjørnen slo i hjel en flue på sin herres hode. Velment og fatalt resultat.
På den andre siden har vi språket i facebook. Jeg rotet litt rundt i cyber og fant flere studier på facebookspråket. Det er blitt den tredje språkvarinaten. Først har vi talespråket som er flyktig involverende og personlig, men hverken skriftspråket eller talespråket er hamret i stein hva enkeltpersoners språk angår. Her i huset skriver vi tre ulikt. Pappa skriver korrekt sånn midt mellom riksmål og samnorsk. Mamma skriver en samnorsk som er dratt så mye i retning av dialekt at det nesten er på grensen. At pappa ikke gjør det, skyldes antagelig at han snakker riksmål. Skriftspråk og dialekt ligger nær hverandre. Jeg liker – eller kanskje jeg skal si likte? - formelt og ordentlig språk. Riksmål ++. Hjem og ikke heim. Men etter en del år som skrivende merker jeg at skrivespråket mitt trekkes mot folkedypet og får et slags bønder-på-byen trekk. Jeg prøver å unngå det, men opplever å se at jeg har skrevet heim, sjøl… Om dette fortsetter er jeg snart en samnorsk type, de der som roter sammen hummer og kanari og trur (hva faen! det heter TROR) og tror det blir noe velsmakende av det.
Så har vi den tredje språkvarianten, det digitale språket man ser på blant annet facebook. Det er blitt slik at man venner seg til å se språk som er symbolaktig ved emojis og rare dialektord. Smilefjes, tommelen opp, tommelen ned….. Symboler som enkelt og greit forteller hva man føler. Man får meldinger som avsluttes med smilefjes. Det er egentlig ganske hyggelig. Ord erstattes av symboler. Et symbol for sult pluss et for å spise pluss en tommelen opp. Tre symboler forteller en masse. Symbolspråket er om ikke på vei inn, så brukes det mye. Ikke av meg. Jeg har liksom ikke fått det inn i hendene ennå.
Så brukes det mye dialekt som jeg prøver å venne meg til å se, men mange av dialektorda er så spesielt gjengitt at jeg tviler på at jeg leser det jeg leser. Hva er for eksempel athe? Man må ha konteksten for å skjønne ordet. Det skrives mye på dialekt på sosiale medier. Audhild Rotevatn skriver i sin mastergradsoppgave at ungdommers språk på digitale media gjenspeiler at de har flyttet deler av privatlivet sitt over dit. Hun sier at de står i spagaten mellom det private og det offentlige. Da får vi også et språk i spagaten.
Det er forresten et meget godt bilde, et språk i spagaten. Den ene foten på det formelle den andre på det private.
Sånn helt til slutt en søndags morgen må man ha en kontekst for å forstå hva seff, deff og serr betyr.
domantrener
Mandag morgen.
Et kjapt googlesøk har bestyrket meg i troen (NB! Ikke trua!) på at jeg har rett i at man skal være forsiktig med å hive dialekt og skriftspråk i en gryte og lage en språklig lapskaus av det. På min side finner jeg selveste The Finn Erik Vinje som er språkets mann ++. Han og Arthur Sandved har angrepet språket i bibeloversettelsen av 2005 og sier «dagligspråksvermeri i forening med overdreven forandringslyst har medført mange unødvendige endringer». De viser til en god del endringer som er gjort, og bruken er ikke konsekvent, Man har endret det litt høytidelige språket. Man har ønsket å tilnærme Bibelen folkespråket (beundringsverdig nok) og herunder særlig ungdomsspråket. Mitt google-søk omtaler en svensk raggar-bibel fra 50-åra og den norske sms-bibelen fra 2003. Har ikke hørt om noen av dem, og faktisk kan man bli nysgjerrig av mindre. Hvordan ser en raggar-bibel ut? Eller en sms-bibel?
Mens jeg er på tråden om språk i Bibelen må jeg ta med historien om de to markebygdungene fra 1950-åras folkeskole som glad og fornøyd ofte sang salmen Milde Jesus du som sagde: «La oss gå vår gang til gammen. All min tid for far og mor.» Enkel og grei salme selv om det var meget få om noen gammer i Markebygda på den tida. Det var nok slik at far og mor satt i hus og ventet på at ungene skulle komme gjennom gangen.
På den andre siden har vi språket i facebook. Jeg rotet litt rundt i cyber og fant flere studier på facebookspråket. Det er blitt den tredje språkvarinaten. Først har vi talespråket som er flyktig involverende og personlig, men hverken skriftspråket eller talespråket er hamret i stein hva enkeltpersoners språk angår. Her i huset skriver vi tre ulikt. Pappa skriver korrekt sånn midt mellom riksmål og samnorsk. Mamma skriver en samnorsk som er dratt så mye i retning av dialekt at det nesten er på grensen. At pappa ikke gjør det, skyldes antagelig at han snakker riksmål. Skriftspråk og dialekt ligger nær hverandre. Jeg liker – eller kanskje jeg skal si likte? - formelt og ordentlig språk. Riksmål ++. Hjem og ikke heim. Men etter en del år som skrivende merker jeg at skrivespråket mitt trekkes mot folkedypet og får et slags bønder-på-byen trekk. Jeg prøver å unngå det, men opplever å se at jeg har skrevet heim, sjøl… Om dette fortsetter er jeg snart en samnorsk type, de der som roter sammen hummer og kanari og trur (hva faen! det heter TROR) og tror det blir noe velsmakende av det.
Så har vi den tredje språkvarianten, det digitale språket man ser på blant annet facebook. Det er blitt slik at man venner seg til å se språk som er symbolaktig ved emojis og rare dialektord. Smilefjes, tommelen opp, tommelen ned….. Symboler som enkelt og greit forteller hva man føler. Man får meldinger som avsluttes med smilefjes. Det er egentlig ganske hyggelig. Ord erstattes av symboler. Et symbol for sult pluss et for å spise pluss en tommelen opp. Tre symboler forteller en masse. Symbolspråket er om ikke på vei inn, så brukes det mye. Ikke av meg. Jeg har liksom ikke fått det inn i hendene ennå.
Så brukes det mye dialekt som jeg prøver å venne meg til å se, men mange av dialektorda er så spesielt gjengitt at jeg tviler på at jeg leser det jeg leser. Hva er for eksempel athe? Man må ha konteksten for å skjønne ordet. Det skrives mye på dialekt på sosiale medier. Audhild Rotevatn skriver i sin mastergradsoppgave at ungdommers språk på digitale media gjenspeiler at de har flyttet deler av privatlivet sitt over dit. Hun sier at de står i spagaten mellom det private og det offentlige. Da får vi også et språk i spagaten.
Det er forresten et meget godt bilde, et språk i spagaten. Den ene foten på det formelle den andre på det private.
Sånn helt til slutt en søndags morgen må man ha en kontekst for å forstå hva seff, deff og serr betyr.
domantrener
Mandag morgen.
Et kjapt googlesøk har bestyrket meg i troen (NB! Ikke trua!) på at jeg har rett i at man skal være forsiktig med å hive dialekt og skriftspråk i en gryte og lage en språklig lapskaus av det. På min side finner jeg selveste The Finn Erik Vinje som er språkets mann ++. Han og Arthur Sandved har angrepet språket i bibeloversettelsen av 2005 og sier «dagligspråksvermeri i forening med overdreven forandringslyst har medført mange unødvendige endringer». De viser til en god del endringer som er gjort, og bruken er ikke konsekvent, Man har endret det litt høytidelige språket. Man har ønsket å tilnærme Bibelen folkespråket (beundringsverdig nok) og herunder særlig ungdomsspråket. Mitt google-søk omtaler en svensk raggar-bibel fra 50-åra og den norske sms-bibelen fra 2003. Har ikke hørt om noen av dem, og faktisk kan man bli nysgjerrig av mindre. Hvordan ser en raggar-bibel ut? Eller en sms-bibel?
Mens jeg er på tråden om språk i Bibelen må jeg ta med historien om de to markebygdungene fra 1950-åras folkeskole som glad og fornøyd ofte sang salmen Milde Jesus du som sagde: «La oss gå vår gang til gammen. All min tid for far og mor.» Enkel og grei salme selv om det var meget få om noen gammer i Markebygda på den tida. Det var nok slik at far og mor satt i hus og ventet på at ungene skulle komme gjennom gangen.
fredag 25. januar 2019
Gjentagelsens kunst
Jeg er endelig ferdig med Jon Michelets 6-binds serie om krigsseilernes situasjon. Jon Michelet gjorde siste bind ferdig en uke før han døde. Imponerende innsats.
Jeg har før blogget om krigsseilernes situasjon, og jeg legger den bloggen under her. Jeg mener: Vil man noe, må man gjenta og gjenta det. Tenk bare på Cato den eldre som i det romerske senatet gnog på at Kartago burde ødelegges. Til slutt ble Kartago ødelagt.
Noen kaller det kverulering. Jeg kaller det gjentagelsens kunst.
domantrener
PS
...men de gikk ikke i seierstoget...
Vi lytter for tida på en meget innholdsrik bok både av volum og temaer. En sjøens helt. Skytteren av Michelet. Hovedtemaet er krigsseilernes situasjon. I seg sjøl både nifst og interessant. Krigsseilerne var sjøfolk som i krigstid utøvde militære funksjoner uten å stå under militær beskyttelse. De var sjøfolk som gjorde jobben sin i en meget risikofylt tid.
For norske sjøfolk begynte krigen i 1939 mens gjennomsnitts –nordmannen trodde på nedrustning. Ikke bare gjennormsnitts-nordmannen, også våre styrende sov godt – de fleste – i 1939, mens sjøfolk gikk i krigsfrakt. Så våknet vi andre etter 9. april 1940, og 22. april la den norske regjeringa beslag på handelsflåten, dannet rederiet NORTRASHIP, verdens største rederi med over tusen skip og 35 000 sjøfolk, satte Øyvind Lorentsen til sjøfartsdirektør, opprettet kontorer i London og New York --- og senket hyrene til norske sjøfolk! Øivind Lorentsen fikk etter krigen en ekstra bonus da han fikk giftet en sønn inn i kongefamilien – hvis det var noe bonus.
Norske sjøfolk hadde i 1939 fått forhandlet seg et krigsrisiko-tillegg til lønna. Så er saken at britiske sjømenn hadde lavere lønner, og for jamnstille sjømenn ble norske hyrer senket. Denne nedgangen i lønna ble avsatt på et fond NORTRASHIP opprettet, sjøfolka skulle få overskuddet, restlønna tilbake etter krigen - det de hadde betalt inn på fondet.
I 1945 ved krigsslutt var fondet på 4,5 milliarder 1945 kroner.
Så kommer freden. Gutta skauen og gutta fra Vestkanten marsjerer som symbol på norsk innsats under krigen. Krigsseilerne er ikke der. De er spredt rundt på alle hav. Krigen var for øvrig ikke slutt for dem før Japan kapitulerte. Partisanene er heller ikke der. De blir offer for den Sovjet-frykten som nå eksploderer. De tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhost ble senket i nord etter omfattende spaning og videreformidling om deres bevegelser. Har ikke sett det på hjemmefrontens CV.
Både redere og sjøfolk fremmer i 1945 krav om erstatning. Rederne for tap av skip, sjøfolk på tap av hyre. Rederne får full kompensasjon pluss at regjeringa stiller valuta til rådighet så næringa kan vokse, noe den gjør. Sjøfolk da? De blir framstilt som småkjeltringer som prøver å lure til seg noe. De nektes innsyn i NORTRASHIPS regnskaper og går til sak i 1948, taper den, anker til Høyesterett. Da har stortinget gjort Nortraships fond om til et hemmelig fond. Ennå i dag tror noen det er saltet ned i Sveits. I 1954 taper sjøfolk i retten. De anker til høyesterett. Høyesterett støttet ikke sjømennene. Tvert om er deres behandling nifs arrogant. Jeg får en følelse av at vi her oppe må støtte hverandre mot mobben der nede.
Sjøfolk hadde noen rakryggede støttespillere i Stortinget. Claudia Olsen fra høyre (ingen hvem som helst), Emil Løvlien fra NKP (heller ingen hvem som helst). Men de store landsfedrene i Arbeiderpartiet var ikke krigsseilernes fedre. I deres historie er at Kong Haakon også var arbeidernes konge, Men de var ikke krigsseilernes regjering. Hvem har sagt: Gi et undertrykk folk makt, og de blir undertrykkere. Kua har glemt at den var kalv.
I 1972 bevilget Stortinget en ex-gratia sum til krigsseilerne. Den satt nok langt inne.
Så kan man til slutt skue over landegrensen til Danmark. Også danske sjøfolk fikk reduserte hyrer under krigen og redelig oppgjør etter krigen. Er det fordi danske skip under krigen var beslaglagt av britene?
Ser vi videre over Nordsjøen til England: den britiske admiral Dickens uttalte i 1941 på BBC: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser. Jeg antar vår londonregjering ikke lyttet på BBC.
Og videre til Tyskland. Da muren falt ble østeuropeiske stater tvunget til å tilbakeføre eiendommer til rettsmessige eiere som hadde blitt fratatt sine eiendommer av staten, helt tilbake til før krigen. Sier google. Vet ikke om det stemmer. Ble ikke tyskere tvunget ut av Gdansk etter krigen?
I 2016 får man krigsseilerregisteret. Partisanmuseet ble opprettet i 2000 som et samarbeid mellom Vardø museum og befolkningen på Kiberg. Hjemmefrontmuseet ble opprettet i 1970 og ligger under forsvarsmuseet på Akershus Festning. Hvilke signaler gi dette?
I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen på vegne av staten krigsseilerne om unnskyldning, Hennes innlegg er vel verd å lese.
http://www.dagbladet.no/kultur/krigsseilerne---den-vanskelige-historien/60223431
domantrener
Lavere lønn, større risiko, underkjenning av innsats, problemer etter krigen
Jeg har før blogget om krigsseilernes situasjon, og jeg legger den bloggen under her. Jeg mener: Vil man noe, må man gjenta og gjenta det. Tenk bare på Cato den eldre som i det romerske senatet gnog på at Kartago burde ødelegges. Til slutt ble Kartago ødelagt.
Noen kaller det kverulering. Jeg kaller det gjentagelsens kunst.
domantrener
PS
...men de gikk ikke i seierstoget...
Vi lytter for tida på en meget innholdsrik bok både av volum og temaer. En sjøens helt. Skytteren av Michelet. Hovedtemaet er krigsseilernes situasjon. I seg sjøl både nifst og interessant. Krigsseilerne var sjøfolk som i krigstid utøvde militære funksjoner uten å stå under militær beskyttelse. De var sjøfolk som gjorde jobben sin i en meget risikofylt tid.
For norske sjøfolk begynte krigen i 1939 mens gjennomsnitts –nordmannen trodde på nedrustning. Ikke bare gjennormsnitts-nordmannen, også våre styrende sov godt – de fleste – i 1939, mens sjøfolk gikk i krigsfrakt. Så våknet vi andre etter 9. april 1940, og 22. april la den norske regjeringa beslag på handelsflåten, dannet rederiet NORTRASHIP, verdens største rederi med over tusen skip og 35 000 sjøfolk, satte Øyvind Lorentsen til sjøfartsdirektør, opprettet kontorer i London og New York --- og senket hyrene til norske sjøfolk! Øivind Lorentsen fikk etter krigen en ekstra bonus da han fikk giftet en sønn inn i kongefamilien – hvis det var noe bonus.
Norske sjøfolk hadde i 1939 fått forhandlet seg et krigsrisiko-tillegg til lønna. Så er saken at britiske sjømenn hadde lavere lønner, og for jamnstille sjømenn ble norske hyrer senket. Denne nedgangen i lønna ble avsatt på et fond NORTRASHIP opprettet, sjøfolka skulle få overskuddet, restlønna tilbake etter krigen - det de hadde betalt inn på fondet.
I 1945 ved krigsslutt var fondet på 4,5 milliarder 1945 kroner.
Så kommer freden. Gutta skauen og gutta fra Vestkanten marsjerer som symbol på norsk innsats under krigen. Krigsseilerne er ikke der. De er spredt rundt på alle hav. Krigen var for øvrig ikke slutt for dem før Japan kapitulerte. Partisanene er heller ikke der. De blir offer for den Sovjet-frykten som nå eksploderer. De tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhost ble senket i nord etter omfattende spaning og videreformidling om deres bevegelser. Har ikke sett det på hjemmefrontens CV.
Både redere og sjøfolk fremmer i 1945 krav om erstatning. Rederne for tap av skip, sjøfolk på tap av hyre. Rederne får full kompensasjon pluss at regjeringa stiller valuta til rådighet så næringa kan vokse, noe den gjør. Sjøfolk da? De blir framstilt som småkjeltringer som prøver å lure til seg noe. De nektes innsyn i NORTRASHIPS regnskaper og går til sak i 1948, taper den, anker til Høyesterett. Da har stortinget gjort Nortraships fond om til et hemmelig fond. Ennå i dag tror noen det er saltet ned i Sveits. I 1954 taper sjøfolk i retten. De anker til høyesterett. Høyesterett støttet ikke sjømennene. Tvert om er deres behandling nifs arrogant. Jeg får en følelse av at vi her oppe må støtte hverandre mot mobben der nede.
Sjøfolk hadde noen rakryggede støttespillere i Stortinget. Claudia Olsen fra høyre (ingen hvem som helst), Emil Løvlien fra NKP (heller ingen hvem som helst). Men de store landsfedrene i Arbeiderpartiet var ikke krigsseilernes fedre. I deres historie er at Kong Haakon også var arbeidernes konge, Men de var ikke krigsseilernes regjering. Hvem har sagt: Gi et undertrykk folk makt, og de blir undertrykkere. Kua har glemt at den var kalv.
I 1972 bevilget Stortinget en ex-gratia sum til krigsseilerne. Den satt nok langt inne.
Så kan man til slutt skue over landegrensen til Danmark. Også danske sjøfolk fikk reduserte hyrer under krigen og redelig oppgjør etter krigen. Er det fordi danske skip under krigen var beslaglagt av britene?
Ser vi videre over Nordsjøen til England: den britiske admiral Dickens uttalte i 1941 på BBC: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser. Jeg antar vår londonregjering ikke lyttet på BBC.
Og videre til Tyskland. Da muren falt ble østeuropeiske stater tvunget til å tilbakeføre eiendommer til rettsmessige eiere som hadde blitt fratatt sine eiendommer av staten, helt tilbake til før krigen. Sier google. Vet ikke om det stemmer. Ble ikke tyskere tvunget ut av Gdansk etter krigen?
I 2016 får man krigsseilerregisteret. Partisanmuseet ble opprettet i 2000 som et samarbeid mellom Vardø museum og befolkningen på Kiberg. Hjemmefrontmuseet ble opprettet i 1970 og ligger under forsvarsmuseet på Akershus Festning. Hvilke signaler gi dette?
I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen på vegne av staten krigsseilerne om unnskyldning, Hennes innlegg er vel verd å lese.
http://www.dagbladet.no/kultur/krigsseilerne---den-vanskelige-historien/60223431
domantrener
Lavere lønn, større risiko, underkjenning av innsats, problemer etter krigen
mandag 21. januar 2019
Lærer nød naken kvinne å spinne?
Hvis uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne skal ha et reelt innhold, må det relatert til meg bety at nød lærer tomt hode å finne noe å blogge om.
For tomt er det. Jeg har før i slike settinger vist til Petter Dass (tror jeg det var) som ble kalt inn til kirkelige høye herrer (vet ikke hvem og hvor) og ble bedt om å holde en preken. Han fikk kort varsel på å komme seg fram (til hvor vet jeg ikke), men han løste ut han Gaml-Erik og brukte han til hest (tror jeg det var). Han skulle finne ferdig preken når han kom, men et blankt ark lå foran han. «Her er intet,» sa han da han så den ene sida. Han snudde arket. «Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.» Så holdt han en lang preken (hvis historien er riktig).
Petter Dass (om det var han) kunne kunsten å holde en lang preken ut fra to blanke ark. Det er ikke alle gitt. Kanskje en politiker kunne holde et langt innlegg om et emne man kunne lure på om konklusjonen var at Paris var hovedstaden i Bergen. Men slike politikere vokser ikke på trær lenger. Det er kunsten å gjøre mye ut av ingenting. Det prøver jeg meg på nu. Heller ikke vokser de på trær, de som kan besvare vanskelige spørsmål.
En sann historie fra området her er den vrangvriene presten som konfronterte konfirmantene med sofistikerte spørsmål der man ikke fant handfast informasjon i Bibelen. En av konfirmantene var sønn av en predikant. Man kan si mye om læstadianerne – og det gjør man gjerne – men de kan sin Bibel. Konfirmanten fortalte faren om prestens intrikate spørsmål. Faren sa: «Spør ham hva Gud sto på mens han skapte himmel og jord.» Neste dag gjorde konfirmanten så. Han spurte om han kunne få stille presten et spørsmål – noe han kunne – og da kom det spørsmålet far hans hadde bedt ham spørre presten om. Presten overhørte dette, og gutten og de øvrige konfirmantene fikk ikke svar. Etter dette ble prestens spørsmål til konfirmantene mindre filosofiske. Så kom konfirmasjonsdagen der konfirmantene tradisjonen tro satt og ble katekisert av presten. Presten hadde individuelle spørsmål til hver enkelt. Da han kom til predikantens sønn spurte han: «Hva sto Vårherre på mens han skapte himmel og jord?» Gutten svarte rolig: «Han sto på sin allmakt.»
Jeg vet hvem presten, predikanten og gutten er. Men sensuren hevder det ennå ikke er foreldet nok informasjon til at man kan frigi navnene.
Mamma husker en episode fra sin konfirmasjonstid. En av konfirmantene var dyslektiker og plagdes med den høytlesinga han måtte ta når det ble hans tur. En dag sa presten: «Jeg har fått høre at du er dyslektiker og slik har problem med å lese. Det visste jeg ikke. Jeg ber om unnskyldning for at jeg har plaget deg med lesing.» Det var sterkt i. I 1960 ba en prest en konfirmant om unnskyldning.
Tilbake til begynnelsen om nøden som lærte naken kvinne å spinne. Det gjalt ikke meg. Jeg vil fortsatt være naken ved siden av sauer med masse ull.
domantrener
PS. Nå har jeg googlet uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne. Google sier det er å finne løsninger når man er i en utfordrende situasjon, og det vil jeg bare si: Dette ikke bare satte rette ord på ordtaket, men utløste minst to artige situasjoner fra Markebygda der kvinner fant de meget kreative løsninger i forhold til en utfordrende situasjon der øvrigheten v/ lensmannen var involvert. Men så er det slik at her i nærheten av meg sitter sensuren, og mot sensuren kjemper selv denne nøkne skribenten forgjeves.
For tomt er det. Jeg har før i slike settinger vist til Petter Dass (tror jeg det var) som ble kalt inn til kirkelige høye herrer (vet ikke hvem og hvor) og ble bedt om å holde en preken. Han fikk kort varsel på å komme seg fram (til hvor vet jeg ikke), men han løste ut han Gaml-Erik og brukte han til hest (tror jeg det var). Han skulle finne ferdig preken når han kom, men et blankt ark lå foran han. «Her er intet,» sa han da han så den ene sida. Han snudde arket. «Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.» Så holdt han en lang preken (hvis historien er riktig).
Petter Dass (om det var han) kunne kunsten å holde en lang preken ut fra to blanke ark. Det er ikke alle gitt. Kanskje en politiker kunne holde et langt innlegg om et emne man kunne lure på om konklusjonen var at Paris var hovedstaden i Bergen. Men slike politikere vokser ikke på trær lenger. Det er kunsten å gjøre mye ut av ingenting. Det prøver jeg meg på nu. Heller ikke vokser de på trær, de som kan besvare vanskelige spørsmål.
En sann historie fra området her er den vrangvriene presten som konfronterte konfirmantene med sofistikerte spørsmål der man ikke fant handfast informasjon i Bibelen. En av konfirmantene var sønn av en predikant. Man kan si mye om læstadianerne – og det gjør man gjerne – men de kan sin Bibel. Konfirmanten fortalte faren om prestens intrikate spørsmål. Faren sa: «Spør ham hva Gud sto på mens han skapte himmel og jord.» Neste dag gjorde konfirmanten så. Han spurte om han kunne få stille presten et spørsmål – noe han kunne – og da kom det spørsmålet far hans hadde bedt ham spørre presten om. Presten overhørte dette, og gutten og de øvrige konfirmantene fikk ikke svar. Etter dette ble prestens spørsmål til konfirmantene mindre filosofiske. Så kom konfirmasjonsdagen der konfirmantene tradisjonen tro satt og ble katekisert av presten. Presten hadde individuelle spørsmål til hver enkelt. Da han kom til predikantens sønn spurte han: «Hva sto Vårherre på mens han skapte himmel og jord?» Gutten svarte rolig: «Han sto på sin allmakt.»
Jeg vet hvem presten, predikanten og gutten er. Men sensuren hevder det ennå ikke er foreldet nok informasjon til at man kan frigi navnene.
Mamma husker en episode fra sin konfirmasjonstid. En av konfirmantene var dyslektiker og plagdes med den høytlesinga han måtte ta når det ble hans tur. En dag sa presten: «Jeg har fått høre at du er dyslektiker og slik har problem med å lese. Det visste jeg ikke. Jeg ber om unnskyldning for at jeg har plaget deg med lesing.» Det var sterkt i. I 1960 ba en prest en konfirmant om unnskyldning.
Tilbake til begynnelsen om nøden som lærte naken kvinne å spinne. Det gjalt ikke meg. Jeg vil fortsatt være naken ved siden av sauer med masse ull.
domantrener
PS. Nå har jeg googlet uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne. Google sier det er å finne løsninger når man er i en utfordrende situasjon, og det vil jeg bare si: Dette ikke bare satte rette ord på ordtaket, men utløste minst to artige situasjoner fra Markebygda der kvinner fant de meget kreative løsninger i forhold til en utfordrende situasjon der øvrigheten v/ lensmannen var involvert. Men så er det slik at her i nærheten av meg sitter sensuren, og mot sensuren kjemper selv denne nøkne skribenten forgjeves.
torsdag 17. januar 2019
Spekt
Samtale ved frokostbordet etter en natt der temperaturen krøp langt ned med kvikksølvsøyla si.
Bakgrunn; På kammerset her nede har vi en familieseng og en enkelt seng. I teorien er det god plass til fire å sove der. I praksis er vi to faste der: Jeg i den store underkøya i familiesenga og mamma i enkeltsenga. Pappa varierer mellom to klatrealternativ. Enten å klatre opp i overkøya eller opp på loftet. I natt var det overkøya først. Kammerset har ikke ovn, og stort sett trengs det ikke. Men i natt var det spekt, som dem visstnok sa på Hølonda. Det begrepet fulgte med oss etter to år det i indre og høyereliggende strøk av Sør-Trøndelag. Der kunne det være spekt om vinteren.
Her må jeg passe meg, for det ligger en avsporing i penna. I vårt felles familieminne ligger det mye om spekte dager på Gåsbakken. En gang fikk vi gjester fra Trondheim som ble over natta hos oss. Dagen etter var bilen deres død. Spekt. Men hølendinger er handfaste og hjelpsomme folk, så bilen ble skjøvet inn på lageret på Hølonda samvirkelag og satt til tining. Vi fikk et forlenget besøk. Vi kjørte på den tida en liten boble. Mens vi bodde i Kaldfjorden, var start på bobla noe man ikke trengte bry seg om, men da vi kom til spektland, ble saken annerledes. Pappa skulle jo kjøre 3,5 mil en vei hver dag, og en spekt bil var ikke så bra. Onkel Knut smeisa en motorvarmer på bobla. Dermed var saken løst.
Den samme bobla fikk sitt endelikt på Hølonda. Farmor var på besøk, og hun Sigbjørn, mamma og jeg hadde vært på Korsvegen og handla. Deriblant fylte vi bensin før vi startet på mila mot Gåsbakken med stappfull bil. Tilfeldigvis så mamma i speilet at det steg varme opp fra motoren bak. Slo av motoren og i et knips (sånne ting går vist lynfort), løste Sigbjørn og meg av barnesetene bak og sa spring til Sigbjørn og farmor og fikk oss alle ut. Så sprang vi. Vi var redde for eksplosjon om bensintanken tok fyr. Et eksempel på kor fort det gikk, er at bak oss kom varebilen til Hølonda Samvirkelag. De hadde sett røyken og flammene og prøvde å varsle oss da vi stoppet. De løp ut av varebilen for å evakuere oss i bobla, men da var vi ute og godt unna. Deretter skjedde ting på god hølonda-vis. Folkene i varebilen tok over, prøvde å slukke brannen, skaffet oss en bil som brakte oss til Gåsbakken og sa at de tok seg av resten. De varslet også pappa på Melhus bibliotek.
Egentlig er denne avsporinga lenger. Den kom av ordet spekt. Der kan man se hva et enkeltord kan gi av assosiasjoner.
Tilbake til samtalen ved frokostbordet etter en spekt natt. Vi er tre individuelle typer hva natt og varme angår. Jeg er på den ene sia av skalaen. Gode, varme nattklær, varmeflaske, god og varm dyne og så saueskinnsdyna mi gudmor ga meg. Den er stor, dobbel og varm og beregnet på at den skal være nok på Elverum der det også kan være kaldt. Så jeg fryser ikke for den delen av meg som stikker ut, nesetippen, tåler mye. Der har du meg. Jeg har nektet åpne vinduer om natta vinterstid. På den andre sia av skalaen er mamma som ikke tåler varme og ligger med noe hun kaller vattplata. Den var fra hennes barndom her i huset og ble tatt i bruk da vi kom hit. Likevel blir det for varm og føttene stikker ofte ut. Pappa befinner seg midt på skalaen og normaliserer dette. Han vil ha det middels varmt enten han ligger i overkøya eller han ligger på loftet.
Ved frokostbordet: Pappa: i natt måtte jeg flytte meg inne på stua for å legge meg, for det ble utålelig kaldt på kammerset. Så ble det for varmt på stua, og jeg flyttet opp på loftet. Mamma: Æ måtte også opp. Iskaldt (Magne inne i seg sjøl: Så den oppskrytte vattplata holdt ikke). Æ vurderte om æ skulle rive ulldyna av dæ og ta den. Sånn helt teoretisk
Nå er det snart tid for å ta ABR her vi sitter gode og varme på stua. Kanskje må vi begynne å sette inn en ovn på kammerset. Faktisk gjorde pappa det i dag på grytidlig morra, så da æ våkna va det godt og varmt.
domantrener
Bakgrunn; På kammerset her nede har vi en familieseng og en enkelt seng. I teorien er det god plass til fire å sove der. I praksis er vi to faste der: Jeg i den store underkøya i familiesenga og mamma i enkeltsenga. Pappa varierer mellom to klatrealternativ. Enten å klatre opp i overkøya eller opp på loftet. I natt var det overkøya først. Kammerset har ikke ovn, og stort sett trengs det ikke. Men i natt var det spekt, som dem visstnok sa på Hølonda. Det begrepet fulgte med oss etter to år det i indre og høyereliggende strøk av Sør-Trøndelag. Der kunne det være spekt om vinteren.
Her må jeg passe meg, for det ligger en avsporing i penna. I vårt felles familieminne ligger det mye om spekte dager på Gåsbakken. En gang fikk vi gjester fra Trondheim som ble over natta hos oss. Dagen etter var bilen deres død. Spekt. Men hølendinger er handfaste og hjelpsomme folk, så bilen ble skjøvet inn på lageret på Hølonda samvirkelag og satt til tining. Vi fikk et forlenget besøk. Vi kjørte på den tida en liten boble. Mens vi bodde i Kaldfjorden, var start på bobla noe man ikke trengte bry seg om, men da vi kom til spektland, ble saken annerledes. Pappa skulle jo kjøre 3,5 mil en vei hver dag, og en spekt bil var ikke så bra. Onkel Knut smeisa en motorvarmer på bobla. Dermed var saken løst.
Den samme bobla fikk sitt endelikt på Hølonda. Farmor var på besøk, og hun Sigbjørn, mamma og jeg hadde vært på Korsvegen og handla. Deriblant fylte vi bensin før vi startet på mila mot Gåsbakken med stappfull bil. Tilfeldigvis så mamma i speilet at det steg varme opp fra motoren bak. Slo av motoren og i et knips (sånne ting går vist lynfort), løste Sigbjørn og meg av barnesetene bak og sa spring til Sigbjørn og farmor og fikk oss alle ut. Så sprang vi. Vi var redde for eksplosjon om bensintanken tok fyr. Et eksempel på kor fort det gikk, er at bak oss kom varebilen til Hølonda Samvirkelag. De hadde sett røyken og flammene og prøvde å varsle oss da vi stoppet. De løp ut av varebilen for å evakuere oss i bobla, men da var vi ute og godt unna. Deretter skjedde ting på god hølonda-vis. Folkene i varebilen tok over, prøvde å slukke brannen, skaffet oss en bil som brakte oss til Gåsbakken og sa at de tok seg av resten. De varslet også pappa på Melhus bibliotek.
Egentlig er denne avsporinga lenger. Den kom av ordet spekt. Der kan man se hva et enkeltord kan gi av assosiasjoner.
Tilbake til samtalen ved frokostbordet etter en spekt natt. Vi er tre individuelle typer hva natt og varme angår. Jeg er på den ene sia av skalaen. Gode, varme nattklær, varmeflaske, god og varm dyne og så saueskinnsdyna mi gudmor ga meg. Den er stor, dobbel og varm og beregnet på at den skal være nok på Elverum der det også kan være kaldt. Så jeg fryser ikke for den delen av meg som stikker ut, nesetippen, tåler mye. Der har du meg. Jeg har nektet åpne vinduer om natta vinterstid. På den andre sia av skalaen er mamma som ikke tåler varme og ligger med noe hun kaller vattplata. Den var fra hennes barndom her i huset og ble tatt i bruk da vi kom hit. Likevel blir det for varm og føttene stikker ofte ut. Pappa befinner seg midt på skalaen og normaliserer dette. Han vil ha det middels varmt enten han ligger i overkøya eller han ligger på loftet.
Ved frokostbordet: Pappa: i natt måtte jeg flytte meg inne på stua for å legge meg, for det ble utålelig kaldt på kammerset. Så ble det for varmt på stua, og jeg flyttet opp på loftet. Mamma: Æ måtte også opp. Iskaldt (Magne inne i seg sjøl: Så den oppskrytte vattplata holdt ikke). Æ vurderte om æ skulle rive ulldyna av dæ og ta den. Sånn helt teoretisk
Nå er det snart tid for å ta ABR her vi sitter gode og varme på stua. Kanskje må vi begynne å sette inn en ovn på kammerset. Faktisk gjorde pappa det i dag på grytidlig morra, så da æ våkna va det godt og varmt.
domantrener
onsdag 16. januar 2019
Det ligger i veggene
Du skulle ikke tro det når du ser meg, men jeg er et sosialt dyr og ville vært DEN festløven om ting var annerledes.
Sett i det lys må ingen undre seg over at jeg grep muligheten til mønsåslag – riktignok på min måte – som er tilpasset det vi her på Gammelflata kan få til. Men jeg grep muligheten – det er min variant av grip dagen, carpe diem. Altså – dette var min carpediem-sak for å bli litt kjent med snekkerne på huset. Alle de andre har jeg truffet i andre hyggelige settinger. Men ikke snekkerne. Det at det reiser seg et hus er et resultat av mange fagfolk på feltet.
Ikke uventet var de den trivelig gjengen jeg antok de var. Det kan man se allerede fra veien når man betrakter huset som reiser seg. Gjengen der oppe er folk med humor. Dette fikk jeg stadfestet da de var her. Ikke at jeg trengte noen stadfestelse. Jeg visste det var slik. Likevel er det artig å se at ting er som jeg tror de er. Egentlig skulle vi dra opp til Huset og arbeidsbrakka med klappakaker, men i siste time helt bokstavelig, spurte vi om de kunne komme hit. Mens de var her spøkte den ene med at nå hadde de vasket og ryddet brakka forgjeves. På spørsmål fra oss om der hadde vært plass til oss fem i tillegg til dem, sa de at joda, de hadde ståplass langs veggene.
Og det sier jeg bare: Det blir et artig hus å flytte inn i, for som alle vet, setter stemninger seg i veggene.
Som dere vet pleier jeg google meg fram til diverse. Det er begrenset hva man klarer å ha innabords. Da er google og andre søkemotorer kjekk å ha. Jeg googlet dette med mønsås, det å markere at bygget er lukket.
Nå sitter jeg her og funderer på hvordan å overlate et bygg som er ship shape hva stemninger i veggene angår.
Det finnes faktisk en studie på det. Det som sitter i veggene. Rommet og huset. Oppsummert kan man si at samtidig som vi er i stedet er stedet i oss. Stedet innrammer oss. Det kan få oss til å føle oss heime, eller føle oss som fremmede. Det kan faktisk også få oss til å føle oss i Åndenes makt, men det er ikke mitt tema her.
domantrener
PS. Dagene har gått, og denne Askeladden blant byggherrer sier
Sett i det lys må ingen undre seg over at jeg grep muligheten til mønsåslag – riktignok på min måte – som er tilpasset det vi her på Gammelflata kan få til. Men jeg grep muligheten – det er min variant av grip dagen, carpe diem. Altså – dette var min carpediem-sak for å bli litt kjent med snekkerne på huset. Alle de andre har jeg truffet i andre hyggelige settinger. Men ikke snekkerne. Det at det reiser seg et hus er et resultat av mange fagfolk på feltet.
Ikke uventet var de den trivelig gjengen jeg antok de var. Det kan man se allerede fra veien når man betrakter huset som reiser seg. Gjengen der oppe er folk med humor. Dette fikk jeg stadfestet da de var her. Ikke at jeg trengte noen stadfestelse. Jeg visste det var slik. Likevel er det artig å se at ting er som jeg tror de er. Egentlig skulle vi dra opp til Huset og arbeidsbrakka med klappakaker, men i siste time helt bokstavelig, spurte vi om de kunne komme hit. Mens de var her spøkte den ene med at nå hadde de vasket og ryddet brakka forgjeves. På spørsmål fra oss om der hadde vært plass til oss fem i tillegg til dem, sa de at joda, de hadde ståplass langs veggene.
Og det sier jeg bare: Det blir et artig hus å flytte inn i, for som alle vet, setter stemninger seg i veggene.
Som dere vet pleier jeg google meg fram til diverse. Det er begrenset hva man klarer å ha innabords. Da er google og andre søkemotorer kjekk å ha. Jeg googlet dette med mønsås, det å markere at bygget er lukket.
Nå sitter jeg her og funderer på hvordan å overlate et bygg som er ship shape hva stemninger i veggene angår.
Det finnes faktisk en studie på det. Det som sitter i veggene. Rommet og huset. Oppsummert kan man si at samtidig som vi er i stedet er stedet i oss. Stedet innrammer oss. Det kan få oss til å føle oss heime, eller føle oss som fremmede. Det kan faktisk også få oss til å føle oss i Åndenes makt, men det er ikke mitt tema her.
domantrener
PS. Dagene har gått, og denne Askeladden blant byggherrer sier
Abonner på:
Innlegg (Atom)
