Et rent helvete

Et rent helvete.

Det ble en helvetes pine, helhvetes mener jeg, en helhvetes pine å sitte ved de resorter som hadde utsikt mot mine tidligere hveteområder og se en helhvetes gjeng herje på åkrene. For så vidt en dyktig, men like fullt en helhvetes gjeng. Og grensene, grensen var ikke å passere for meg fysisk, bare å se og lide.Jeg tror jeg må være den eneste som daglig kan se inn i helhvete, det som nå lå under en annens jurisdiksjon. Det hørte inn under Fandens rike, visste jeg nå.

Etter hvert skygget jeg de resorter der jeg kunne se mitt tidligere hveteland. Det ble et rent helhvete å observere det og slett ikke det kicket jeg forventet da jeg avhendet de store hveteomrdene mine. Iblant kunne jeg se kjøperen gå rundt og inspisere, avslappet og fans til kar i t-skjorte og shorts og med sandaler. Han så ikke i min retning.

Nei, handle med han Tykje, han Gam-Erik eller Fanden - han hadde mange aliaser, jeg kjente neppe alle - det skulle man vakte seg for. Jeg hadde lært min lekse. Ikke noe kick.

Et rent helhvete!

Helvete

　

　

Helvete

Jeg satt alene i min store hveteåker og beundret de modne aksene. Vel, jeg beundret ikke alle, og jeg satt egentlig ikke i hveteåkeren. Jeg satt i en fluktstol i utkanten av den. Vel jeg satt egentlig ikke, jeg lå henslengt der, og vel, jeg var ikke alene heller. Jeg halvlå ved et svømmerbasseng og betraktet mine duvende hveteåkre. Vel, jeg betraktet ikke alt. Det ville være helt umulig om jeg så red i dagevis. Jeg eide hele området fra hav til hav og hadde hveteproduksjon over det hele. Vel, jeg eide egentlig ikke fra hav til hav, men fra hav til fjord, og det var ikke et lite område. Vel, jeg hadde ikke hvete over det hele. Det fantes noen fjellkjeder og innsjøer som tok av plass. Men den plassen hadde jeg utnyttet godt på annet vis. Vel, godt og godt. Jeg drev litt gruvedrift og turistanlegg ved innsjøene, rimelig smått. Ikke stort. Vel, stort nok til at hvert foretak alene kunne gjøre meg til millionær. Vel, millionær og millionær. Milliardær er vel en mer korrekt betegnelse. Jeg sultet ikke, uansett om jeg ikke hadde drevet noen geskjeft og ikke hadde noen inntekter og levde et luksuriøst liv, ville jeg kunne leve i de uendelige menneskealdre på det jeg hadde.

Jeg lente med tilbake ved bassenget. Vel, basseng og basseng. Det var en av de kunstige innsjøene jeg hadde anlagt her og der for mitt private bruk. Jeg måtte iblant trekke meg tilbake og slappe av. Vel, iblant og iblant. Jeg slappet alltid av. Geskjeften drev seg sjøl. Mitt navn var nok til å holde alle hjulene i gang, og millionene rullet inn samtidig med hjulene.

Jeg var en rik mann. Og kunne unne meg alt penger – og mitt ry – kunne skaffe meg. Vel ry og ry. La oss heller si rykte. Jeg arbeidet ikke og nøt livet ved mine private resorter rundt om på kloden. Vel, nøt og nøt. Jeg kjedet meg mer og mer med årene. Ingen fornøyelse var meg ny, ingen opplevelse heller. Alt var et langt gjesp.

Det var derfor jeg halvt lå ved bassenget, vel, den kunstige innsjøen, og betraktet hveteåkrene som bredte seg foran øynene mine. Jeg ville begynne å selge deler av geskjeften. Ikke fordi jeg trengte det, men fordi det å selge var noe helt nytt, noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg hadde bare økt og økt, ikke avgitt deler av den. det ville gi meg et lite kick i min hverdag ved resortene, håpte jeg, å vite at deler av geskjeften var utenfor min kontroll.

Jeg ville ta hveteåkrene og selge dem ut – som en start. Så ville jeg se hva det kunne gi meg av opplevelse. Jeg trengte et kick, og det var forsøket verd å avhende all hveteland.

Derfor satt jeg ved bassenget, og vel, jeg var ikke alene. Jeg hadde en gjest. En velkledd mann i armanidress og håndsydde sko satt avslappet i en annen stol. Han var kommet for å avslutte kjøpet. Jeg visste lite eller ingenting om ham. Jeg ville lett kunne skaffe meg de opplysningene, men brydde meg ikke De holdt med de opplysningene jeg hadde fått innhentet. Fyren kunne betale for seg.

Handelen hadde lenge gått mellom våre advokater. Siden dette var første gang jeg solgte unna noe, ville jeg undertegne sluttdokumentet her. Derfor satt vi her.

Avtalen var undertegnet. Salget i orden. Kun for høflighet spurte jeg ham hva han ville gjøre med området, om han trengte det til noe spesielt. Han smilte fandenivoldsk. Så sa han sakte:

Jeg vil opprettholde produksjonen. I mitt rike trenger man mat. Jeg vil flytte grensene for mitt rike slik at hveten kommer innafor det. Jeg vil også gi dette området et nytt navn, og under det navnet vil området inngå i mitt rike.

Jeg var lamslått. Jeg hadde fått det kicket jeg ønsket, om ikke akkurat slik jeg planla det. Flytte grensene? La hele hveteområdet inngå i hans rike?

Jeg innså at jeg var lurt. Aldri hadde jeg tenkt at området skulle falle inn under en annen jurisdiksjon. Men jeg visste jeg var slått. Vel, slått og slått. Jeg hadde nok igjen.

Hva vil da området hete i ditt rike? sa jeg kun for å være høflig.

Han lo og betraktet et hveteaks han holdt i handa.

Jeg gir det navn etter dette, sa han og plukket av et hvetekorn. Hel hvete, skal det hete. Helhvete.

　

　

　

　

Fanden og hans oldemor

Fanden og hans oldemor

Mange ganger har jeg undret meg, der jeg travet rundt i Fandens rike og gjorde mitt dagsverk og ellers gikk rundt og spekulerte og undret meg. Jeg var i fandens rike blitt en undrer og en spekulerer, noe helt annet enn jeg var før jeg kom til Fandens rike. Da tok jeg alt for gitt og lot andre stå for det jeg mente var de unødvendige spekulasjoner og undringer. Jeg passet mitt, og dette inngikk ikke i prosjektet å passe mitt. Jeg trivdes med det og syntes absolutt ikke om unødvendig snoking, en snoking som iblant ble kalt forsking, iblant bare snoking.

Men her i Fandens rike var jeg nysgjerrig og undersøkende. Du kan si jeg på en måte passet mitt her også, det vil si, jeg gjorde min daglige dont. Noe annet var uhørt her i Fandens rike. Her gjorde alle sin dont. Men når min dont var gjort, tok jeg fatt på mine studier av alt og alle her. Ingen slapp unna mine observasjoner, og jeg følte en intens glede over all den kunnskapen jeg samlet om ditt og datt og alt og ingenting. Etter hvert var det slik at det jeg ikke visste om personer og hendinger i Fandens rike, var det kun Fanden som visste, antok jeg. Rimelig nok hadde han bedre oversikt enn meg, antok jeg, og akkurat det plaget meg en del, men det passet jeg nøye på å ikke vise. Jeg tvilte på at Fanden ville sette pris på det, og de andre beboerne ville gotte seg over det at jeg ikke visste alt og at jeg irriterte meg over det Fanden visste som jeg ikke visste. De var allerede litt på høgget i forhold til meg siden jeg visste alt som gikk å vite om dem.

Det vil si, jeg som alle andre visste temmelig lite om Fanden. Han styrte sitt rike med struktur og plan, han avgjorde alt og hadde full oversikt over alt og alle i hans rike. Men hvem var han egentlig som person? Hvor kom han fra? Hvordan og når oppstod hans rike?

Etter hvert som det ikke var noe mer å grave fram og ut om de andre, ble disse spørsmåla det eneste jeg tenkte på. Hvem var han, denne sjefen vår, hvor hadde han sine røtter, hvem var hans foreldre, når og hvordan ble hans rike opprettet? Hadde han barn? Hvem ville overta riket etter ham? Jeg antok han ville dø, han som andre. Man døde i Fandens rike som man døde i andre riker jeg kjente til. Fanden ville dø, han også, antok jeg. Og hva da? Var det noe som tilsa at han var udødelig? Jeg gransket ham alltid nøye for å se etter tegn på aldring.Jeg var aldri sikker på om jeg kunne spore noe. Enn jeg sjøl? Eldtes jeg? Ble jeg eldre? Jeg gransket meg sjøl også nøye for å se om jeg bar tegn på at jeg ble eldre, og jeg gransket de andre. Jo da, plutselig kunne jeg synes om noen at de så gammel ut. De hadde eldtes.

Men Fanden? Eldtes han? Jeg betraktet ham i smug og prøvde å se tegn på livets gang, men intet syntes å vises. Heller ikke fant jeg noen svar på hvor Fanden kom fra, hva hans slekt var, der jeg forsiktig sjekket litt rundt. Uhyre forsiktig. Jeg ville tross alt ikke legge meg ut med Fanden. Hvem ville vel det? Og ikke visste jeg hvordan det ville gå med den som falt i unåde her. Jeg kjente ingen slike tilfelle, og når jeg ikke gjorde det, jeg med all min oppsamlede kunnskap, antok jeg at ingen andre kjente til slike tilfeller. Jeg visste at iblant hadde Fanden sendt noen tilbake, men det var personer han hadde tatt med seg for skifte av fortegn, av identitet og personlighet, og så sendt tilbake for å ha det moro med de andre omkringliggende riker.

Jeg gjorde mine undersøkelser med nitid forsiktighet. Var det noe jeg var redd for, var det at Fanden skulle skjønne hva jeg holdt på med. Jeg trodde nok at han visste at jeg snoket rundt etter alt og ingenting, men jeg trodde også at han ikke skjønte at det gjaldt ham også. Men jeg var fanden så forsiktig. Likevel hadde jeg en ekkel følelse av at noen overvåket meg og min forskning. Iblant som et lynglimt syntes jeg gjennom øyekroken å se en skygge komme inn fra venstre og forsvinne like fort. Innbilning eller ikke, det førte til at jeg ble enda mer forsiktig i mine undersøkelser som nå i all hovedsak dreide seg om Fanden. Den informasjonen jeg klarte grave fram omkring Fanden var egentlig helt verdiløs. Den var av den sorten alle og enhver kunne se og finne ut av.

Fanden skulle man ikke undervurdere uansett om han var i short og t-skjorte eller i armanidress. Det visste alle, også jeg. Likevel undervurderte jeg ham når jeg trodde han ikke visste at jeg snoket omkring hans person, hans slekt og historie. Selv om jeg ikke fant ut noe, så snoket jeg trøstig på. Et eller annet sted måtte det finnes et hull jeg kunne krype inn gjennom for å finne ut noe mer. Derfor fortsatte jeg trøstig min forskning og lodet forsiktig rundt etter smutthull i guarden omkring Fanden.

En dag fant jeg det, smutthullet mener jeg, og jeg var ikke sein om å smette inn der, for å si det i overført betydning. Jeg smatt inn naiv som en toåring i en godtebutikk, og hullet lukket seg straks jeg var inne. Det visste seg å ikke være noe smutthull inn til kunnskap om Fanden, men en finurlig felle som klappet igjen bak meg, toåringen i godtebutikken. Jeg så meg rundt. Jeg var innelukket. Fella, den symbolske fella, hadde klappet sammen om meg i overført betydning.

Fanden betraktet meg avventende. Ikke kjølig, ikke irritert, bare avventende. Han sa ikke noe. Øynene var rolige. Han så ut som om han moret seg, men akkurat det var jeg ikke sikker på. Jeg sa ikke noe. Jeg ventet. Jeg anså at utspillet ikke var mitt, om du forstår hva jeg mener. Men heller ikke Fanden sa noe. Han bare betraktet meg. Til slutt kremtet jeg.

- Ja, jeg har jo denne lille hobbyen om å samle informasjon om folk her, begynte jeg forsiktig. Det ble etter hvert en mani.

Jeg ventet. Fanden sa fortsatt ikke noe. jeg fortsatte:

- Og jeg ble selvfølgelig nysgjerrig på deg og ditt. Jeg mener, det er jo ganske naturlig. Du er jo sjefen her og en man ikke vet så mye om, så… Jeg holdt inne.

- Og hva fant du ut? spurte han rolig.

Flau måtte jeg tilstå at det ikke var noe annet enn det alle og enhver kunne finne ut. Jeg var en elendig etterforsker, medgikk jeg, hva ham angikk, ellers mente jeg å ha kontroll. Fanden smilte.

- Jeg har jo sett deg snuse rundt og prøve å være usynlig.

Jeg var flau. Prøve å være… Jeg var altså observert hele tida. Jeg sa ikke noe. Om jeg hadde hatt en ballong, var lufta gått ut av den bokstavelig talt. Jeg krympet. Fanden betraktet meg rolig.

- Det er for ille at du bruker din tid her på et umulig prosjekt. Du vil aldri finne ut mer enn jeg vil du skal finne ut, og det er ikke mye. Du vil her bare gjøre Sisofyses arbeid. Derfor har jeg besluttet å gi deg en reell oppgave. Som du vet har man fire oldemødre. Jeg kjenner tre av dem. Fandens til kvinnfolk alle tre, sa han stolt. Men den fjerde vet jeg ikke annet om enn at hun var fra et av de fjerntliggende riker. Jeg sender deg nå dit, og din oppgave blir å finne ut om henne. Og så, når du vet hvem hun er, kan du vende tilbake med opplysningene. Inntil da leter du.

Han gav meg et ark med et navn, et enkelt navn.

Her går jeg nå i et fjerntliggende og kaldt rike og forbanner Fanden og hans oldemor. Der har man for å stikke nesen sin i Fandens saker!

Jeg fryser. Jeg vil heim.

Han Tykje for i ham

Han Tykje fòr i han

Kjært barn har mange navn, så også Fanden. Han hadde mange navn etter hvem som brukte det og hvor han ble omtalt. I noen utenforliggende riker ble han kalt han Tykje. Fanden forholdt seg ikke til noen av navna. Han var den han var der omkringliggende riker. Som han ikledde seg armanidress og håndsydde sko, ikledde han seg også hva slags so m helst navn og begrep.

En dag var han Tykje på headhunting i et av de omkringliggende riker. Han var i et ekstra ertefullt og spøksomt lune den dagen, og etter at han hadde foretatt nødvendige alvorlige headhuntinger, lot han ertelunet ta over. Han søkte og fant et alminnelig menneske med dagligdags språkbruk, slik folk flest har. Man har det språket man trenger til det man trenger det til, ikke sant? Så også med dette mennesket han Tykje tok med seg over til sitt rike. Han var handverker med en handverkers språk – et godt språk som dekket meget godt hans behov, presist og nøyaktig.

Men når han nå kysset grensen til Fandens rike sammen med han Tykje og de headhuntede ble det satt motsatt fortegn ved språket hans. Det var slik at når man krysset grensen til Fandens rike, ble motsatt fortegn satt, gavmilde ble gjerrige, storspisere ble anorektiske og dorske ble aktive. Denne handverkerens presise og nøyaktige språk ble babbel. Han klarte ikke beskrive noe uten å henge på delvis meningsløse og pretensiøse adjektiv og adverb. Skulle han omtale en øks, kunne han si: o, du skarpeggede stålbror som ligger og glinser i lauvet og blinker om kapp med doggdråpene som fuglene speiler deres forgylte kropper i. Skulle han si brød, kunne kan si. Som av jordas grå og svartporøse muld som regnet har vætet har vokst opp og som barnehender har strøket og voksenhender knadd.

I Fandens rike ble man etter hvert lei av dette, noe Fanden antok da han tok ham med seg, men Fanden var som sagt i et ertende lune den dagen, og han mente å sende handverkeren tilbake etter en stund, noe han da også gjorde. Den dyktige håndverkeren ble da han krysset grensen til Fandens rike en lediggjenger som slang rundt og slengte om seg med intetsigende blødmer.

Det underlige er at når man krysser grensen ut av Fandens rike, settes ingen motsatt fortegn, så slik ble det at en seriøs håndverker med et presist og nøyaktig språk, krysset grensen tilbake fra Fandens rike som en lediggjenger med et fjottespråk. Siden han ikke dugde til håndverk mer, ble han også her en lediggjenger som drev rundt og slengte om seg med ord han anså som poetiske og litterære.

Hans område hadde mange språkutviklere som lekte seg elegant med språket. Disse ville han matche, og han frekventerte det lokale treffstedet og slo av en prat med gamle kjente og strødde om seg med blødmer. Gamle kjente lyttet tålmodig, nikket og applauderte mens de undret seg over hva som hadde skjedd med deres gamle venn. Hadde en av sammenføyningene løsnet og han mistet kontakt med seg sjøl? Men de sa det ikke. De nikket og applauderte. Ingen ønsker å såre en gammel venn, så de ga uttrykk for at de likte hans nye språklige geberder. Seg i mellom prøvde de å finne ut av hva som hadde skjedd og om det var noe man kunne gjøre for ham. De prøvde ulike kunster uten hell, og måtte til slutt bare slå fast at han Tykje hadde forre i ham. Noen annen forklaring fant de ikke.

Insekter og dess like

04.08.10.

Blogg.

Jeg sitter ute ved bålet bak huset. Vi spiser sein middag her i dag, og vanligvis er jeg i godt lune her. Men denne gangen gråter jeg ensten.

Rett før vi gikk ut, sjekka vi mail, og jeg fant en mail fra Family Hope Center. De tilbød oss å møte på deres avdeling i Danmark fra og med neste gang. Alternativt, om vi allerede hadde lagt planer for høstens møte i USA, kunne vi møte fra sommeren 2011.

Jada, jada, jada! Jeg vet jo at det er en tung reise til USA, men så er også Chestnut Hill blitt en heim på livsveien. Selv mamma og pappa, som har ventet og ventet på Danmark, er skikkelig vemodige. Vi har vedtatt her rundt bålet at vi skal møte i Philly i oktober og ta skikkelig farvel på Chestnut Hill, Family Hope Centers hovedavdeling og kanskje Amishland. Vi skal gå innom de små butikkene på Chestnut Hill, spise på yndlingsstedene våre og si farvel til den lutherske kirka der. Vemodig, vemodig, vemodig. Så i oktober reiser vi til USA. Deretter til Danmark.

Vi sitter her ute ved bålet. Dette er en gave. Noen var så ubetenkt å spørre mamma hva hun i hine hårde dager ønsket seg i 50-årsgave. Dermed stod vi her og spadde og flyttet noen rispbusker, spadde og steinla et kokehull og la enkle planker på lekasteiner til benker. Ikke noen moderne grillbu, men denne er vår, og den har tjent oss godt i 14 år. Vi spar den fram på seinvinteren allerede.

Jeg sier vi og mener vi. Selv om jeg ikke akkurat hang over spaskaftet, bar stein eller flyttet ripsbusker, var jeg den i teamet som overvåket det hele fra min plass i maxivogna. Jeg var sjefen. Det var alltid min jobb i teamet. Iblant måtte sjefen sette i en skarp kommando til de andre. Jeg kan i dag ikke huske om det hjalp noe. Men så er det da også en skjebne jeg deler med andre som skal sjefe over de som hang på spader.

Så her sitter jeg mellom bakken og lekehuset med ripsbusker som ly den ene veien og skogen den andre veien. I dag er grillbu topp mote, men den tid vi begynte å hutre og spise her ute, var det bare sært. Siden har ingen spurt mamma hva hun ønsker seg i gave. Et år var vi nesten vedlaus før vinteren kom, kan jeg huske. Det går med en del ved her på uteplassen.

- som fuglene synger - hva de nå enn driver og forteller.

Det er så utrolig trivelig her i kroken mellom lekehuset, ripsen, bakken og skogen, og fuglene syns det visst også enda de i vinter ikke har vært foret med en halv sekk fuglemat for dag. Instituttdelen av huset ligger denne veien, og på den tida når vi spiste på Instituttet, matet pappa fuglene hver dag, og stadig mer, for det var stadig tomt siden det kom flere og flere fugler for å spise på Institutt-trappa. De var så velfødde at de knapt gadd fly, og mamma vurderte å slakte noen til middag. Var det ikke mat på trappa i rett tid, var det alltid en som knakket advarende på vinduet til oss. Kanskje det er en klagesang de synger nå siden vinteren har vært magrere?

Bålet brenner sakte ned, som man så poetisk sier på Facebook. Pappa har rømt inn. Mamma og jeg sitter her. Jeg prøver å hefte henne med denne bloggen slik at vi har noe å gjøre her og holder oss her. det er litt kaldt nå, men enda ikke så kaldt at jeg rømmer inn.

Tida har gått. Jeg gir opp og rømmer inn, litt skamfull, Men så trøster jeg meg med at også vi romanis må innomhus iblant. Vel, iblant og iblant, fru Blom. For mitt vedkommende ofte. Jeg er en frossenpinn. Innomhus, her kommer en kulsig romanitrener mens samemora hans tydelig ikke er så lysten på å forflytte seg. Men nå er det for kaldt!

Søndag 08.08.10.

Da er vi igjen ved bålet. Mamma og jeg har nettopp kommet heim fra en lengre (ha,ha, ha) bærtur (ha, ha, ha) inn i skogen her. Vi er så heldige at bvi kan gå rett ut av Alexander-porten, den ALEXANDER LAGET I FJOR SOMMER DA HAN SÅ SEG LEI PÅ At vi måtte humpe etter en traktorhjul-sporete vei for å komme ut i skogen. Da laget han en snarvei rett herfra bålet. Han klipte opp gjerdet og laget port. Merkelig at man må komme helt fra Ukraina for at sånne viktige detaljer fikses. Ok, tidligere har det ikke vært samme behov. Jeg satt i maxivogna om vi skulle ut og humpet alle hjulspor. Senere har jeg vraket vogna, og mamma sine ledd er ikke blitt bedre, så Aleksaner-porten er perfekt.

Det er greit å ha utstyret i orden. Vi dro på bærtur med ryggsekk, bærplukker og poser. Utstyret var i alle fall klart der vi satt (jeg satt, mamma lå) på en knaus og luktet lyng og mose. Det er jammen stor forskjell, tenkte jeg der jeg satt, på video av et område og så sitte og kjenne alle grenene som stikker om kapp med insekter. Men skitt au, er man naturfolk, er man naturfolk og må hilse hvert insektstikk og anna ubehageligheter velkommen.

Nå er det på tide å slutte. Bålet brenner, og det begynner å lukte svidd mat. Da er det på tide å avslutte her og si at vi høres neste gang det byr seg en anledning.

romanitrener

fandenivolsk

Fandenivoldsk

Han hadde et fandenivoldsk lynne hadde han ofte fått høre. Som barn trodde han det var flott, at han var positivt utvalgt. Han solte seg i det slik andre solte seg i å høre at de hadde pene øyne, etc. Han hadde fandenivoldsk lynne, bare han, ikke andre. Han hørte ingen andre få det komplimente4t. Mange hadde pene øyne og vakkert hår, han alene hadde fandenivoldsk lynne.

Årene gikk, og alle fikk de samme komplimentene. De hadde pene øyne, vakkert hår og alt det andre – og de solte seg i det. Han fikk ikke så ofte høre at han hadde fandenivoldsk lynne, og de gangene det glapp ut av noen, var det tydelig at den som sa det, mente det ikke var noe man solte seg i. Men han ga blaffen i det selv om det såret ham mer enn han ville vedgå. Det var hans lynne, og ikke hadde han satt navn på det, men når først navn var satt, var han meget fornøyd med det selv om han etter hvert som han vaks i høyde og visdom lærte en del om hvem Fanden var og at det nok ikke lå noen positiv beskrivende ved bruk av ordet fandenivoldsk.

Han hadde ingen formening om ordets rot annet enn at han som andre kjente til Fanden og de assosiasjoner det ga. Men han hadde vokst i visdom, og han delte ordet opp i sine enkelte faktorer. Fanden-i-vold-sk. Et Fanden-i-vold-sk lynne, et lynne der man var Fanden i vold. Hva var det å være i vold? Å være tatt av, bergtatt av? Hvordan var så dette lynnet? Fanden var ikke den mest avskrekkende personen han visste om, han i alle fall.

Han noterte seg etter hvert synonymer på ordet. Han smålo etter hvert som han fylte yt listen og det ble mer og mer en beskrivelse som bygde på andres fordommer. Senere begynte han å leke ordbytte-leken. Om man tok bort ordet Fanden i fandenivoldsk og byttet det med presten, et presten-ivoldsk lynne. Hvordan var det lynnet? Enn et graver-ivoldsk lynne? Hvordan var det lynnet? Et nabo-ivoldsk lynne? Et bror-ivoldsk lynne? Et konge-ivoldsk lynne? Han lagde mange beskrivende adjektiv og fant dem like lite beskrivende som et fanden-ivoldsk lynne.

Så begynte han å bruke disse nye adjektiva. Første gang han gjorde det, var da noen glapp ut ordet fandenivoldsk lynne til ham om ham. Han smilte.

- Ikke sant? Lynne er rare ting. Jeg har et fanden-ivoldsk lynne og du har et dotømmer-ivoldsk lynne.

Reaksjoner uteble selvsagt ikke etter hvert som han i ulike sammenhenger delte ut lynne-beskrivelser selv uten at noen hadde glippet hans lynne. Hans lynne-beskrivelser var treffende. Mange, de fleste, ble såret eller rasende, men som han så riktig påpekte var det da ikke noe å ta på vei for. Han hadde jo fra barnsben av hatt en lynne-beskrivelse på seg, båret det og taklet det. Da måtte man vel tro at en voksen skulle takle det. Noen, svært få, satte pris på hans lynne-beskrivelse og bar det med seg som en rosenkrans om halsen.

Etter hvert som lynne-definisjonene bredte om seg - et rotte-ivoldsk lynne, et flue-ivoldsk lynne, et maur-ivoldsk lynne, et gråtekone-ivoldsk lynne, et maler-ivolks lynne, et lærer-ivoldsk lynne – så ble det slik at det p ha et fandenivoldsk lynne faktisk var noe av det meste positive.

Samtidig som han delte ut lynne-beskrivelser til andre, lynne-beskrivelser som klebet til dem og ikke var å få fjernet, begynte han å bruke sitt eget lynne i samtaler. Han kunne for eksempel kommentere:

- Der slo mitt fanden-ivoldske lynne til igjen. Eller:

- Jeg med mitt fanden-ivoldske lynne!

Han hørte ingen av de nye lynne-beskrivelsene bli brukt av eieren selv om han kunne se disse var i alles tanker. Gjorde noen noe, kunne han se andre tenke:

- Ikke så rart, med hans rotte-ivoldske lynne!

Etter hvert begynte alle som enda ikke hadde fått noen lynne-beskrivelse å sky ham, og de som hadde fått det, de fleste av dem, likeså. De begynte å sky ham og hate ham.

En dag gikk hatet for langt, og det ble enda en lynne-beskrivelse, denne gang av andre – et morder-ivoldsk lynne.

...på dyp sjø med han Gaml-Erik

Ut på dyp sjø med han Gaml-Erik

Han drev en stor bedrift i en av byene i landet der han hadde etablert seg noen år tidligere under et annet navn enn det han hadde som barn. Han hadde funnet det nødvendig å skifte navn og identitet – og følgelig for å få til det, måtte han skifte boområde. Og her var han, langt unna alt og alle fra et tidligere liv. Og her var han vel etablert og velsituert. Vel på alle måter, en slags vel vel. Han smilte fandenivoldsk for seg selv der han breiet seg i sitt veletablerte liv.

Iblant lot han tanken streife sitt tidligere liv under et annet navn og en annen identitet, og det føltes som om det ikke hadde vært noen del av ham. Det føltes for ham som om tankene streifet en annen, en han en gang hadde kjent.

Som ung fattiggutt hadde han prøvd å overleve på optimisme og pågangsmot i en verden der det syntes å være det eneste som man hadde å overleve på. Han hadde i en periode prøvd seg på ran og tyveri, men ettersom det var mange om det beinet og risikoen høg, ga dette knapt til smør på det brødet han ikke hadde. Han hadde også prøvd seg som formidler av harde stoffer – og var nøye med å aldri sjøl bli avhengig av det, men også det miljøet var overfylt og brukertilgangen ikke så stor at det holdt liv i alle som omsatte det. Og siden han ikke var noen hard muskeltype, var han en av de første som ble drevet ut av det salget av sterkere og råere og atskillig mer brutale typer. Hans optimisme og pågangsmot hadde strandet på alle felt, og han var i på grensen til at det eneste han hadde igjen var å sitte i gatene og tigge. Han hadde allerede begynt å livnære seg ved å gjennomgå søppelboksene, men også der var det mange om beinet.

Det var da forandringen kom, det som hadde ført ham hit han var i dag, i en annen verden som et annet menneske.

En dag mens han satt i et gatehjørne med bøyd hode og koppen foran seg, stoppet en mann foran ham og la en onge4l, en fiskekrok, i koppen hans. Han så opp og tok ongelen og betraktet den – og så betraktet han giveren. Lenge satt han slik og betraktet vekselvis giveren og ongelen. Ingen ord var nødvendige. Han visste hva han aksepterte om han aksepterte ongelen. Han satt på gatehjørnet og vurderte. Hva hadde han her? Hva hadde han å tape? Ingenting! Hva kunne han oppnå ved å akseptere ongelen? Han visste ikke. Kunne det bli verre enn det han hadde her? Om det ble verre, hva da? Kunne han ta sjansen? Ville han ta sjansen? Han visste han med ongelen var invitert ut på dyp sjø med han Gaml-Erik. Han visste også at det var risikabelt å skippe seg på lag med han Gaml-Erik, kakke seg sammen med ham. All erfaring var at om man så gjorde, måtte man vite å kunne ro i land.

Han betraktet ongelen. Om han nå dro ut på dyp sjø med han Gaml-Erik, hadde han det som skulle til for å ro i land om det ble nødvendig?

Giveren av ongelen sa ikke noe, han stod avslappet avventende. Han som satt på hjørnet visste at han fikk denne ene sjansen, denne risikoen. Deretter ville det bli en annen som ville få forespørselen.

Han reiste seg med ongelen i handa og fulgte giveren.