Til Paris

15.03.2011

Da har vi avsluttet dagen her i domantrenerstua i skogen. Den siste tida har det mer vært en base for reisevirksomhet, faktisk fra vi kom heim fra USA i november etter å også ha feriert der. To uker etter det var det ABR i Oslo. I januar dro vi på første runde tomatis-trening og var følgelig en uke i Trondheim. Vel heime dro vi til Tromsø i møte med representanter for franske media og den norske ambassaden i Paris. Det ble to dager borte av det. Så hadde jeg i en rolig periode lovet å holde et foredrag i Ulsteinvik, og ja da, det ble i februar like etter at vi kom fra Tromsø. Etter to rolige uker her heime – vel, rolig og rolig – akkurat så rolig som det blir når administrasjonen blir stresset og synes vi mister mye treningstid med denne reisinga – selv om selv de forstår at tomatis er trening – om enn på en annen måte enn å åle.

Så etter to rolige uker dro vi til Trondheim på andre tomatis-runde – og nå reiser vi i morgen med 6.45-flyet til Oslo og videre til Paris – til det Paris som ligge sør for oss ute i Europa og ikke det Paris som ligger nord for oss i like ovenfor Nipen. Det siste Paris har jeg hørt en del spesielle historier om, og det står på min ønskeliste å komme dit. Jo da, jo da, jeg ligger litt tynt an med min ønskeliste for tida, så jeg order ikke noe som helst. Jeg sier ikke et knyst om plnene mine for

1. Gdansk og Svein og Basha.
2. Kroatia og Nearmin og Mirsada
3. Ingosetia og Eset og Wah

Jo da, det er blitt et nytt nr. 3. Eset reiser heim til Ingosetia og har invitert oss o på besøk. Jeg er ikke tungbedd i så måte, men min administrasjon er litt mer treg hva angår slike ting for tida og har meldt at alle ferieplaner er lagt på is av en for dem meget forståelig grunn. Jeg låner ikke så mye øre til det. Alle vet at is smelter i løpet av våren og sommeren. Bare de staeste snøflekker og breer blir liggende gjennom alle årstider, og jeg tviler på at min administrasjon hører til blant dem.

Den litt travle tida hver gang vi har vært heime er årsaken til at min siste bok ennå ikke har kommet til alle som skal ha den. Her står ennå uekspederte eksemplarer i en eske på et bord. Men i dag når pappa kjører til Evenskjer går rapporten til USA i posten sammen med en video – så da er i alle fall det unna.

Det er nemlig en masse som ikke er unna. Jeg har pakket til Paris det jeg skal ha med meg av klær og bøker, inklusive to kofter. Pappa har også pakket, men vi er begge bekymret over at mamma ikke har pakket annet enn havregryn og har lagt glutenfrie brød klar for å bli tatt med.

Om en liten stund er det sengetid, og vi skal som sagt helst være med 6.45-flyet fra Evenes.

Våer heimreise er søndag. Egentlig kunne vi returnert fra Paris lødag, men da ville vi ikke kommet lenger enn til Oslo den dagen, så i stedet for å sitte i Oslo lørdag ettermiddag, blir vi i Paris. Det skulle være vår – i følge mamma – kosedag uten program. Pappa har bestilt en tur til Montmartre + besøk på et marked. Men så fant vi en mail om at den norske ambassadøren i Paris hadde den glede å invitere til uformelt samvær lørdag ettermiddag. Jeg leste invitasjonslista og måtte flire litt. Personlig er jeg glad for det. Man kan lese om Montmarte, men ikke oppleve et ambassadeselskap. Dessuten lar det seg kanskje gjøre å kombinere ting. Gjett hvem vi skal ha uformelt samvær med?

Mamma og jeg har skrevet og tatt gass, og akkurat nå tok vi dagens siste gass. Da lukker v gassflaska for denne omgangen. Masha har reingjort trykktanken og satt den til lufting. I morgen på denne tida er vi i Paris.

Tomatis opprettet

28.02.2011

Da er det to timers opphold her på Tomatissenteret i Trondheim, og jeg har trumfet meg til en blogg – godt hjulpet av evalueringa her om mer medbestemmelse for meg, dvs, 1/3 bestemmelse. Jeg vet jo mange mener at jeg allerede bestemmer for mye, men det er tullemedbestemmelse som hva jeg skal ha på brødet. Veien er nok lang til reell delmakt, men jeg er i gang, og akkurat nå er den “gangen” at jeg motsetter meg å dra på Jernbanen i kveld og spise kjøttkaker i brun saus – pappas favoritt og dermed også hans forslag. For så vidt også en av mine favoritter, men der jeg før har nikket jada, jada og slengt med – noe skal man da spise, ikke sant? - har jeg nå sagt nei. Jeg drar på en vegetarrestaurant har jeg proklamert med den styrke en ny maktfølelse gir.

Det gjenstår å se om jeg må dra dit alene – noe jeg anser umulig uansett om jeg rent teoretisk vet jeg kan

a) Sjekke hvor det er

b) Bestille en drosje dit

c) Be om meny og bestille

d) Betale og be dem skaffe en ny drosje heim til hotellet

Så enkelt er det, men i min situasjon er det slik at jeg kan kartet utmerket, men utfordringa er når jeg forlater den teoretiske delen av det å spise vegetarmat i kveld.

Jeg anser tomatistrening som utviklende. Gå inn på www.tomatis.no og sjekk. Tomatis er noe for de fleste, akkurat som lege er noe for de fleste.

Det er nydelig vær her, bart de fleste steder selv om her har vært en uke med speilis og byen er fri for strøsand. Akkurat nå kunne jeg ønske meg et skikkelig snøfall med litt regn oppå det. Pappa og jeg har nemlig vinterskotøy. Pappa har til alt overmål noen gyselig svære klamper som ville duge på Nordpolen. Han fikk dem i julegave av Sigbjørn, Emma Margret og meg for noen år siden, og etter flere års klamping er de enda gyseligere i akkurat dette føret. Jeg har også vintersko, men de er snertne og min julegave fra mamma i år. Jeg valgte dem sjøl. Jeg var skitlei spesialsko. Nå har jeg snertne vintersko med spesialsåler. Men det er nå vintersko uansett hvor snertne de enn er. Mamma har reist i joggesko, og som vanlig blant ufornuftige lytter hun ikke til fornuftens tale – i dette tilfellet representer ved pappa og meg som mente det ikke var joggeskoføre i Trondheim. Selv våre seriøse argument om den hålka vi så om på nyhetene rikket ikke henne og joggeskoene. Det er derfor jeg sitter her og ønsker meg et vått snøfall. Kanskje det kan slå gnisten av de hersens joggeskoene og den oppblåste svingen de gjør i gatene her.

domantrener

PS: Den som ikke sjøl spør, antar jeg ikke er interessert i hvorvidt jeg spiste vegetarmat eller ikke.

PSS: Ikke det at det er av interesse hva andre spiser.

PSSS: Unntatt om Gaddafi spiste rottegift.

01.03.2011.

Da er andre dag på tomatis gjort – nei, det er den ikke, vi har pause midt på dagen og det er denne pausen nå. Vi har tatt første økt og laget oss mat. Nå er vi klar for neste runde, og samtidig venter vi på tante Millaug og onkel Knut som skal prøve en delvis frivillig lyttetest. Delvis frivillig betyr at det er en gave fra oss, og hvor frivillig er det egentlig, da?

Det går folk ut og inn her hele dagen, et gjennomsnitt av befolkninga, sier mamma, og jeg tror jeg må være enig. Det store flertall, det veldig store flertall, er “vanlige” folk og så er det en bitteliten del av typen meg. Svært liten del. Tomatis er blant annet regresjonsterapi, tror jeg kan kalle det.

Tilbake til gjennomsnittet av befolkninga. Dette senteret dekker Nord-Norge og Midt-Norge og deler av Vest-Norge. En av de som er her nå er fra Fræna. Frenå, sier mamma som ved det er blitt mint på Nordmøre-dialekten. Jeg plukker med meg nye ord og konstellasjoner. Nå har jeg lært ordet skipla / skepla. Akkurat nå lytter jeg til en samtale mellom pappa og en fra en annen landsdel og nyter nye dialektord. I i stedet for æ har jeg hørt før, men jeg nyter forkortningene av pronomenene dette, denne, disse: -ta, -na og -sa hører jeg.

Vi bor på samme sted som sist, samme rom og alt det der. Det er et stort og godt allergirom, og etter at noen av oss sist fikk pustebesvær av sprayvaskemiddelbruk en dag og vi måtte lufte hele kvelden samt at hotellet så hyggelig vasket hele rommet med kokende vann for å fjerne sprayvaskemidlene, har vi det supert denne runden. Det er satt null-sprayvask på vår profil her.

domantrener

03.03.11

Nå er jeg i gang med den siste delen av uke 2 på Tomatis. Om dere synes det blir vel mye av disse behandlingsformene så er jeg enig. Jeg har jo vakuumkoppinga for det gjorde noe helsikes vondt. Hvorfor pines når man i stedet kan sitte og slumre til behagelig musikk i stedet og effekten blir den samme: man får kvittet seg med sine inngrodde frustrasjoner som har satt seg fast på ulike steder av kroppen og lager kvalm.

Nå er vi over halvveis i det intense opplegget til Tomatis. Å ligge på en sofa og la musikken, særlig Mozart, fikse mye av det som er galt. Jeg liker i alle fall en behandlingsform hvor du kan slappe av. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nå sier Vigdis på tomatis at jeg må ha mere åling hjemme, for jeg trenger fysisk aktivitet. Så nå er min gamle mor i gang med å planlegge en opptrapping av det fysiske når vi kommer hjem til fortrengsel av noe av ABR treninga. Ut av Paradiset der hjemme altså, for ABR er et program der man jeg kan ligge og slappe av mens andre utfører øvelsen på meg. Det blir andre boller på meg dersom noe av denne sløvingen blir borte og jeg må åle i stedet. Grøss og gru, men må man så må man.

Jeg skal ikke klage på reisevirksomheten i vinter. Vi er her i Trondheim for andre gang siden jul og har dessuten vært både i Tromsø og Ulsteinvik. Nå bærer det snart til den store bokmessa i Paris, dernest til ABR i Oslo og tilbake hit til Trondheim for en ny uke med en avslappende tomatisbehandling. Om vi får tid til noen opptrapping av ålinga hjemme? Ja, den som lever får se.

Joda, joda, jeg vet at mange har syntes at gjør mye rart, men da sier jeg bare: Alle fyller sine dager og sitt liv. Så også jeg. Og det at jeg kanskje fyller mitt liv på en annen måte enn andre med hjerneskade – det er et valg hva man gjør i livet sitt, mener jeg. Men min type hjerneskade er jo avhengig av at andre er aktive i valget, og der er jeg heldig med administrasjonen. Joda, joda, jeg spøker ofte med den samme administrasjonen, men håper jeg holder meg innafor grensa slik at man skjønner at det er godsinnet spøk som bygger på at jeg er glad i og stolt av administrasjonen min.

domantrener

- Som nå er på Hovin og snart skal spise middag – onkel Knuts heimelagede elgepølser. Middag hos tante Millaug og onkel Knut er ikke en alminnelig sak. Vi tok toget til Støren i formiddag. Det gikk bare et tog og mange busser. Men tog er eksotisk, så det ble tog.

Tomatis igjen

03.03.11

Nå er jeg i gang med den siste delen av uke 2 på Tomatis. Om dere synes det blir vel mye av disse behandlingsformene så er jeg enig. Jeg har jo vakuumkoppinga for det gjorde noe helsikes vondt. Hvorfor pines når man i stedet kan sitte og slumre til behagelig musikk i stedet og effekten blir den samme: man får kvittet seg med sine inngrodde frustrasjoner som har satt seg fast på ulike steder av kroppen og lager kvalm.

Nå er vi over halvveis i det intense opplegget til Tomatis. Å ligge på en sofa og la musikken, særlig Mozart, fikse mye av det som er galt. Jeg liker i alle fall en behandlingsform hvor du kan slappe av. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nå sier Vigdis på tomatis at jeg må ha mere åling hjemme, for jeg trenger fysisk aktivitet. Så nå er min gamle mor i gang med å planlegge en opptrapping av det fysiske når vi kommer hjem til fortrengsel av noe av ABR treninga. Ut av Paradiset der hjemme altså, for ABR er et program der man jeg kan ligge og slappe av mens andre utfører øvelsen på meg. Det blir andre boller på meg dersom noe av denne sløvingen blir borte og jeg må åle i stedet. Grøss og gru, men må man så må man.

Jeg skal ikke klage på reisevirksomheten i vinter. Vi er her i Trondheim for andre gang siden jul og har dessuten vært både i Tromsø og Ulsteinvik. Nå bærer det snart til den store bokmessa i Paris, dernest til ABR i Oslo og tilbake hit til Trondheim for en ny uke med en avslappende tomatisbehandling. Om vi får tid til noen opptrapping av ålinga hjemme? Ja, den som lever får se.

Joda, joda, jeg vet at mange har syntes at gjør mye rart, men da sier jeg bare: Alle fyller sine dager og sitt liv. Så også jeg. Og det at jeg kanskje fyller mitt liv på en annen måte enn andre med hjerneskade – det er et valg hva man gjør i livet sitt, mener jeg. Men min type hjerneskade er jo avhengig av at andre er aktive i valget, og der er jeg heldig med administrasjonen. Joda, joda, jeg spøker ofte med den samme administrasjonen, men håper jeg holder meg innafor grensa slik at man skjønner at det er godsinnet spøk som bygger på at jeg er glad i og stolt av administrasjonen min.

domantrener

- Som nå er på Hovin og snart skal spise middag – onkel Knuts heimelagede elgepølser. Middag hos tante Millaug og onkel Knut er ikke en alminnelig sak. Vi tok toget til Støren i formiddag. Det gikk bare et tog og mange busser. Men tog er eksotisk, så det ble tog.

Derfor altså

Da starter jeg en ny serie av mine skriblerier. Denne gangen vil jeg prøve å forklare årsaken bak en del fenomen i den menneskelige natur, psyke og fysiologi, samt diverse ting i naturen. Til dette tar jeg mot forslag på ting som trenger en utvidet forklaring. Jeg har fått to spekulativer til nå. I denne bloggen vil jeg spekulere over \hvorfor håret blir grått og i den neste hvorfor det ikke vokser tulipaner 600 m.o.h. Deretter er jeg spekulasjonsløs.

Min mors spørsmål: Hvorfor blir håret grått?

Jeg var enehersker i mitt rike, den eneste eneherskeren som fantes siden mitt rike var det eneste. I alle fall kjente man ikke til andre riker. Jeg var en usynlig enehersker. Det var jeg som rådde, men det var det kun jeg som visste. Jeg bruste ikke med min makt. I mitt rike fantes det mange alfahanner som bruste med den makt de trodde de hadde. Jeg lot dem bruse. Jeg var laidback i forhold til slike oppvisninger av trodd makt. Jeg visste at jeg når som helst kunne knuse den makta som lå i alfahannenes tomme brunstoppvisninger, men jeg lot det være. Hvorfor skulle jeg bry meg om det når det ikke truet meg eller noen annen i mitt rike? Jeg så på det som en teateroppsetning, og teateroppsetninger er liv på en scene og intet virkelig liv. Så lenge det var på scenen, mener jeg. Jeg og tilskuerne forlot de mentale benkerader og ut i det virkelige liv. Men jeg visste at om alfahannenes maktoppvisningsbegjær begynte å nærme se mitt usynlige lederskap og enevelde, ville jeg måtte reagere om jeg enn ugjerne ville det.

En dag var den dagen kommet da en alfahann truet meg. Jeg er, må jeg innskyte, ingen voldelig mann av natur, og slik var mitt lederskap også. Som nevnt var det nok bare jeg som visste at det var jeg som ledet denne kolonien av de eneste menneskene på denne jord. Jeg tror nok at noen hadde en anelse om at det var noe mer med meg enn man ved første og de påfølgende øyekast skulle tro, og de var derfor måteholdne og forsiktige i sin omgang med meg. Alfahannene sloss om koloniens aksept som leder, men til nå var som jeg har nevnt kun spillfekteri.

Men så kom dagen jeg visste skulle komme. En alfahann hadde presset de andre ut av den arenaen de fektet på. Nå var han alene, og som et dyr værer et bytte, været han meg, og han kom mot meg med brusende fjær klar for den reelle maktkamp om kolonien. Jeg var forberedt. Merkelig nok syntes det som om koloniens innbyggere også hadde ventet denne dagen. De samlet seg fra alle kanter om oss. Som jeg har påpekt er jeg en fredens mann og ønsker ikke så skade noen. Det sa jeg da også til den selvsikre, hånflirende bråkmakeren som stod bredbent foran meg. Hånlig betraktet han meg mens han spurte hvem jeg trodde jeg kunne skade. Jeg svarte rolig at min kraft var slik at de skader som kom av hans utfall mot meg, dessverre ville ramme hele kolonien og at han derfor burde tenke seg om før han gikk til angrep på meg. Han hånlo, men jeg kunne se en uro i kolonien. Noen skjønte hva som kunne skje – noen ante at det var slik jeg sa. De prøvde forsiktig å stoppe alfahannen.

Her må jeg innskyte at min koloni bestod av sunne, høgreiste mørkhårete mennesker. Jeg måtte vise alfahannen at jeg mente alvor og sa at det første angrepet på meg ville utløse milde reaksjoner. Det glitrende håret ville etter en viss alder miste sin spenst og sin farge. Det neste angrepet fra ham ville resultere i mer fatale reaksjoner for koloniens inn byggere. Virkningene ville ikke kunne reverseres. De var derfor fatale.

Hånflirende føk alfahannen på meg. Mitt skjold slo ut, og alfahannen ble slengt flere meter tilbake og ble forfjamset sittende på bakken. Jeg så håret hans endre seg. En del spenst var borte, og det vakre mørke håret var grått og livløst enkelte steder. At de andre i kolonien også så det jeg så, skjønte jeg av den uro som oppstod der de betraktet ham. Så betraktet de hverandre, og uroen steg etter hvert som de så de samme endringer hos noen av koloniens medlemmer.

Alfahannen kom seg på beina og skulle fly i meg igjen. Jeg sa:

- Ikke gjør det. De neste konsekvensene blir mer fatale for alle, og de må bære ansvaret for det du gjør.

Nå så også alfahannen hva som hadde skjedd i kolonien. Han nølte lenge nok til at en del medlemmer rykket inn mellom ham og meg. De drev ham bort, ut av koloniens område. Vi så ham aldri mer.

Også jeg ble drevet bort, om enn ikke geografisk og fysisk, men mentalt. Jeg ble en ensom en, en man var redd for og skydde. Den situasjonen endret seg ikke, for det stadig grånende håret hos innbyggerne var den daglige påminninga som holdt meg mentalt bortvist.

Tomatis

Onsdag 26. januar 2011.

Søndag reiste vi til Trondheim på tomatis-trening. Vi hadde på forhånd priset oss lykkelig over at Widerøe har en søndagsrute Evenes – Trondheim. Som laget for oss. Vane tro var vi på Evenes en time før vi trengte være der, og denne gangen var det bra. Widerøe hadde på pur faenskap innstilt den dagen, og vi måtte pese som jakthunder for å rekke SAS til Oslo og derfra til Trondheim. Fire timer forsinket og akkurat så oppløst som man blir når suverene planer går rett i dass. Men vi kom oss da inn til byen og der vi bor. Sentrum sies det.

Dagen etter startet vi på Tomatis. Her må jeg skyte inn at jeg var mindretall i henhold til Tomatis-trening. Jeg syntes det hørtes litt vel alternativ-pjattede ut, så selv om jeg liker å reise, var jeg mot det. Men det er et program, og noen av oss er så programtro at.

Men jeg tok skammelig feil, og Matthew Newell på Family Hope hadde rett. Det er ganske spesielt å bli testet gjennom musikk og så etter testen bli beskrevet med sterke og svake sider. Nifst som det stemte. Skulle tro Vigdis på Tomatis kjente meg . Og siden ble mamma og pappa testet med samme resultat. Spunky. Så har vi sittet med hodetelefoner og tatt inn signaler siden da. Pappa og jeg har gjort som på flyet over Atlanteren – sovet. Mamma har “brannsår” i hodet etter sitt opplegg, og da hun spurte hvorfor, var svaret at hennes røde hjernevinninger hadde spisser og tagger og programmet hakket og høvlet på dem. Jeg må skyte inn at det er jeg som har program, men Tomatis-Trondheim slenger på for foreldrene inklusive. Det er faktisk pussig at pappa sin blanke skalle ikke er svidd.

Vi pleier når vi reiser ta en litt luksusmiddag og deretter leve på det som er. Så også denne gangen. Rema har butikk om hjørnet så vi klarer oss fint. I dag tok vi med oss take-away-wok på tur heim fra Tomatis. Den maten kan kategoriseres som “artig å ha prøvd”, men uvant oss ble ikke alt spist her på hotellrommet. Jeg er ingen matforakter, det er faktisk ingen av oss. Likevel syntes jeg det var drøyt da mamma kommenterte at innholdet i wok-eska hennes lukta og ligna på hennes barndoms fjøsbøtte med skyller. Så her sitter vi, og kanskje går vi ut en tur i kveld, bare for moro skyld på en scottish pub rett ved her. Eller kanskje vi legger oss. Det er utrolig at man skal bli slått ut av å sitte og sløve med head-set en dag. Fredag har vi kortere dag og jeg har et halvveis løfte om at vi skal dra ut på byen og handle da. Jeg har lyst til å fikse meg nye bukser og en lett jakke. De andre to kjøper nok ikke noe. Faktisk hender det at jeg undrer meg over at de har klær å ha på kroppen. Men så er jo vi romanis vant til å handle. Det ligger i genene. Jeg har med meg noen bøker jeg tenkte å tuskhandle med.

Som nevnt har Widerøe direkte ruter Trondheim-Evenes på søndager og følgelig reiser vi heim da. Lørdag skal vi ta toget til Støren for å besøke familie der. Det gleder jeg meg til. Det er lenge siden jeg har tatt toget, inklusive 17. maitoget som jeg heller ikke har tatt de siste år. Apropos spennende kommunikasjoner, vi bybusser til Toomatis-senteret. Kjempeopplevelse. Morgenbussen er stappfull av ungdom som skal på universitetet eller høyskolen like ved Tomatis. I morges var det stappfullt. En ung, utenlandsk mann reiste seg fra handicap-setet og ga meg plass. Mamma med sine skrøpelige ledd balanserte i midtgangen mens pappa betalte og etc. En middelaldrende kvinne reiste seg og spurte om hun trengte sitte. En ungdom surket fordi ryggsekken hennes tok plass – skumpet litt borti ham – men vi tror han angret det. Det mange måter å si unnskyld på, og han sa det med å spørre om vi trengte hjelp da vi gikk av ved Tomatis. Pappa, den luringen, satte seg på sitteryggsekken i midtgangen og ruvet skikkelig der. For hvert stoppested kom det på ungdommer som måtte ta dagens jump for å passere ham.

Men vi kommer oss jo fram til Tomatis og synker ned i stolene med head-settene.

romanitrener

29.01.2011.

Da er det blitt lørdag kveld og i morgen bærer det heimover. En uvanlig uke er over. Jeg anbefaler folk å ta en runde på Trondheim lære- og lyttesenter. Det er et tilbud for noen hver, ikke bare for oss med hjerne skade. For meg er det et program som skal gå intensivt i tre runder. Det er et program fra Family Hope, og ja, Sigrid, det er det programmet du snakket om i 2005 og anbefalte oss å prøve.

I går, fredag, var vi ferdig såpass tidlig at vi kunne ta oss en tur på stripa og handle litt. Jada, jeg kjøpte dongeribukse og genser, og pappa overrasket med å kjøpe seg bukser, han også. Jeg ble så imponert av det at jeg omgående forfremmet ham til konsulent i administrasjonen. Det er en vag tittel og vil ikke true min stilling som økonomisk administrator – øk.ad – og samtidig får det ingen økonomiske konsekvenser heller. Mamma sikler nok etter en forfremmelse hun også, men titler og adelstegn deles bare ut etter en nøye vurdering fundert på giverens forståelse, ikke sant? Min forståelse av titler og prakt er størst når jeg handler litt – selv om jeg generelt er sparsom inntil det gjerrige – men når jeg en sjelden gang er raus og handler, rauser jeg også ut ikke bare penger, og da kan det rause ut en forfremmelse a la den pappa fikk fordi han som jeg handlet. Titler er ikke noe man deler ut til folk som er stikk motsatt en sjøl, ikke sant? Det er da ganske logisk.

Men en tittel er nå en gang en tittel og det står litt prakt av det å være konsulent, ikke sant? Samtidig øker det sikkert motivasjonen og innsatsen selv om jeg nok tror den er på topp fra før. Pappa slo umiddelbart til og brukte den nye myndigheta til å bestemme at vi skulle spise kjøttkaker og ertestuing nede på jernbanerestauranten her i Nidaros. Og det var godt må jeg si, men det slår ikke ut onkel Knuts heimelagede elgekjøttkaker, elgsteik og elgepølser i brun saus. Det var maks og den rekorden tror jeg skal bli vanskelig å slå. Likeså tante Millaugs heimelagede vaniljesaus og kaker pluss selvplukkede bær til dessert.

På tur til Hovin kjørte vi forbi hos dere Reidun og så det som må være Melhus’ største trønderlån om ikke Sør-Trøndelags største. Ja, vi tok ikke toget. Det slapp vi. Oddvar kom og plukket oss opp på hotellet. Det var godt, og Oddvar kunne guide oss gjennom Gauldalen. De andre to hadde glemt mye selv om vi engang har bodd i Melhus kommune.

Men nå skal jeg køye, og i morgen bærer det heimover med et lass ekte Gaula-laks og – resten vi har med skal jeg fortelle om senere.

romanitrener

..fra min slektsforskning...

12.01.2011.

Moduser og sinnsstemninger er merkelige ting, og ikke vet jeg hva som styrer dem eller trigger dem. Man kan være i kjøttmodus og bare ønske seg kjøtt til middag, eller man kan være i et sosialt modus, dra på besøk og tilstelninger og ta mot besøk. Noen ganger er man i gunkemodus og kan sitte med avslått lys for at ingen skal se at man er heime (jo da, jeg har som andre som fremmer vidløftige påstander, belegg for mine ord. Jeg har sjøl sett mørke hus mange ganger). Jeg kan følgelig med sikkerhet fastslå at det finnes noen i gunkemodus. Et eksempel er et hus jeg passerer iblant. Jeg trenger bare kaste et blikk på det, så vet jeg hvilken modus man er i der. Noen ganger er det mørkt og man er i gunkemodus. Slike ting er såre enkle å fastslå.

Jeg er et modus-menneske, og for tida er jeg i lesemodus. Hver kveld og i ledige stunder leser jeg. Nå leser jeg meg gjennom mine egne bøker. Jeg har faktisk en golv-til-tak bokhylle på rommet mitt med masse rart, permer med gamle rapporter og brev fra diverse instanser som opp gjennom årene har visst mye om meg og beskrevet meg – akkurat som jeg har beskrevet mørke hus og vet at folk der inne gjemmer seg og ikke vil ha besøk

Det er masse annet i den bokhylla også, blant annet bøker jeg har fått opp gjennom årene. Nå leser jeg meg gjennom dem i en hulter-til-bulter orden, det vil si, hver gang jeg skal ha lesestoff, henter pappa ut noen bøker. Slik har jeg lest meg gjennom barneboker som Lille svarte Sambo (ja, ja), Kaspar Himmelsprett (fantastisk), Datamaskinens historie (takk, Mona) og Nyheter slik NRK så det (takk, Mats), OL på Lillehammer og fakkelstafetten (takk, pappa). Der så jeg forresten kjente som fakkelbærere inklusive Pål Johansen og meg. Kan ikke huske noe særlig av det, så sterke spor har det ikke satt, antar jeg, den stafetten. Jeg antar videre at jeg satt i maxivogna med fakkelen festet på mens pappa løp. Når jeg ikke husker det, kommer det nok av at det var ganske vanlig at pappa og jeg løp på den måten i all slags vær og føre. Vi var i sin tid narvikløpets kjendiser, har jeg fått høre. Men fakkelstafetten husker jeg ikke spesielt, så den føyer seg nok inn rekken av pappas og mine joggeturer.

Jeg har også lest meg gjennom Slekten Svonni (takk, mamma). Den boka hadde nok mamma hatt mest glede av mens jeg leste der hun satt og var min bladvender og småleste her og der, samt kommenterte dette her og der. Jeg for min del satt og filosoferte over det harde livet som vi svonnier og andre slekter som Kaupik, Sebek, Matti, Lalla, Pinga, Muddapeli – you name it – har hatt. For noen navn, sier jeg bare, og jammen er det bra at prestene grep fatt i det og fikk ordnet opp i det tilfeldige navnerotet. Ta for eksempel en av mine forfedre, Jonne Tsjoggi. Hva byr dere meg! Jonne Tsjoggi! I dag går det vel an å hete noe slikt med alle de navnene innvandrere har brakt med seg. Men da Jonne Čoggi kom til presten for å ta ut lysning, fikset presten dette fort og greit. Han spurte hva Jonne Čoggis far het, og da han hørte det var Lásse, skrev han at det skulle lyses for John Larsen og Ella Olsdatter. Også hun fikk fikset på navnet sitt. Ordnung must sein!

Blant annet dette filosoferte jeg over mens mamma hadde det småkoselig og lest her og der i den svenske delen. (Her i huset er det politisk korrekte språket at det er slekten på østre side av den av statene opptrukne grense. Jeg skiter i det. Jeg sier nå norsk og svensk side.) Altså, i den svenske delen ble jeg å filosofere over hvordan folk virret hit og dit, på den ene sida av boka var de her, på neste side et annet sted. En hadde virret seg til Boltås. Boltås! Hva byr dere. Bygda ved den asfalterte veien! Det var neppe asfaltert da, knapt nok vei, men likevel. Til Boltås!

Mens de virret rundt skjedde uønskede ting. De frøs i hel på fjellet, ble drept av bjørn, kom bort i snøstorm og ble aldri funnet (går det virkelig an?), ble overkjørt av tog, ble drept på Bones og så videre. Men dess lenger jeg kom ut i boka, dess mer normalt ble det både i navn og i andre ting. Jeg var da kommet over til den norske delen av slektene, og her i Norge var det den gang som nå mer sivilisert enn i Sverige. Da ser jeg bort fra ham som druknet i fylla på Tennevatnet (Boltås igjen!) og andre litt uheldige glipp. Jeg vører ikke nevne at den typen som druknet er en forfar av meg. Jeg er totalavholdende, så de gener traff ikke meg. En av dem jeg leste om la i vei til USA, men jeg antar at han angret på det og lengtet heim, for han vervet seg til krigen, 1. verdenskrig, og omkom i Frankrike (det er forresten delvis normalt, å legge i vei til USA, mener jeg- men det gir atskillige minuspoeng når man så virrer tilbake i krigshandlinger på fastlandet9. En annen fjern slektning klatret opp på kirketårnet på en av kirkene i regionen og stod der og talte. Om han er det en det en meget spesiell historie. Ellers leste jeg om slekta til en kjenning som kulser bare gener er nevnt – og jeg fant hans gener igjen under Sarri. Det forteller jeg ham ikke. Han mener sjøl å ha Løwenskiold- gener eller noe i den dur. En hver må hva gener angår få bli salige i sin tro.

Bildematerialet i boka var ganske snevert om enn enormt i antall. La gå at det er en slektsbok, men trenger man ha bilder av folk og deres boplasser for det? Noen av bildene var ganske informative, tross de var ensidige. Noen skremmende. Jeg så bilder av folk på salgstur under krigen. Dere vet, da kunne de selge melkedunker og kjøttbiter til byfolk. Jeg kan godt forstå at de byfolka ikke ville ha noe å gjøre med salgsgjengen etter krigen. De så skumle ut på bildet der de stod med sine tøler og landsprodukter på kaia i Narvik.

Etter å ha lest den boka, ser det ut for meg som om jeg er den eneste normale personen i den slektsgreina – og mind you - jeg har ikke fortalt alt. Siden jeg nå leser meg gjennom bokhylla mi, vet jeg at jeg kommer til å lese slektsbøker fra alle de områder der jeg har røtter. Mamma plaget oss nemlig i mange år med å gi oss slektsbøker i julegave. Snart står øksendalslekta for tur, og jeg frykter det er mye rart der også. Så kommer slektsbøker for Sør-Sverige. Heldigvis har jeg lest bygdebok for Innvik og sett bilde av min romani-tipp – og det klamrer jeg meg til ettersom jeg antar at når jeg er ferdig med slektsbøkene, vil jeg kunne summere opp resultatet slik:

Romani-tippen og jeg mot røkla!

romanitrener

PS! Vi har nettopp snakket med Anja. Saken er at vi ikke hadde hørt fra henne på evigheter verken på sms eller mail, og administrasjonen begynte å bli nervøse for sin slovenske datter. De sjekket på facebook, og der hadde det ikke vært noen bevegelse på måneder. De siste ukene har de prøvd å få tak i telefonnummeret heim til hennes foreldre i Jesenice, men det norske telefonsystemet har ikke telefonkatalog lenger sør enn til Asker, så den gikk ikke. Men pappa fant så mailadressen til Anjas far og mailet ham, og han i sin tur ringte Anja som ringte oss. Det var i sekundet før vi slo alarm og politiet stod på døra i Ljubljana.

Jeg forteller dette så dere vet at om dere ikke nu og da gir livstegn fra dere, kan politiet plutselig stå på døra. Det holder med korte meldinger som OK, etc på mine blogger. Eller som (helst ikke som) gutten som for 50 år siden var i militæret og skrev jevnlig heim. ”Har det bra. Send penger. Hilsen…”

Skamklipt romani

Nyttårsbrev fra ei nedsnødd stue i skogen.

Da har jammen nyåret innhentet meg uten de store forandringer man skulle forvente av et årsskifte. Jeg gjør det samme uansett hvilket siffer som står bak 201. Vel, nesten i alle fall.

Mamma og jeg pleier ligge på gulvet på søndagene og ta en ettermiddagskvil. Sove eller ikke sove er ikke poenget. Poenget er å ligge en halv time på gulvet og lytte til en lydbok. Jeg liker å ligge på gulvet. I mitt nye program har jeg orofacial. Sånn i utgangspunktet skulle orofacial tas på patternbordet som nå er refleksbordet egentlig, men som alltid vil forbli patternbordet for meg. Mon tro hvor mange ganger jeg har ligget og blitt patterened.

Uansett, da ABR kom inn i programmet ble bordet til anna bruk og altså: Orofacial skulle gjøres der. Gadd vite hvordan jeg klarte å få gjennom at vi tar orofcial her på stuegulvet, men slik ble det i alle fall, og snedig nok fikk jeg innført at en time ABR blir gjort med det samme. Mens vi tok orofacial “sovnet jeg så tungt” at adm fant det høvelig å ta ABR på kinn og hals med det samme siden jeg nå lå der så urikkelig. Der kuppet jeg dem flott, og nå er jeg hver ørkedag ca. 1,5 timer på gulvet og dormer under saueskinnsfellen jeg har fått hos min gudmor på Hedemarken. Jeg lånte den da vi besøkte henne i fjor høst, og hun mente jeg hadde mer bruk for den enn ho, og jammen var hun synsk. Jeg bruker den hver dag.

Vi har abeidsfordeling her i huset og mingler vanligvis ikke i hverandres departement. Dette kom vi til å nevne på Family Hope i oktober da Andrea Stevens trodde mamma kunne detox og supplements og snakket til henne. Mamma kan null om det, og for å forklare at hun kunne null sa hun at vi hadde arbeidsdeling og dette var ikke hennes departement. Av alle ting sa Andrea at det var bra, og at de så at det fungerte best i familier med arbeidsdeling.

Tilbake til poenget jeg rotet meg bort fra. Pappa styrer arbeidsdagen med jernhånd, og jeg forventet han skulle protestere på dette gulv-ABR-opplegget jeg hadde klart å lure inn. Antagelig fikk jeg støtte av mamma som syntes det var godt å sitte lent mot en vegg og ta ABR. Så godt at hun uten videre tar en hel time sammenhengende i stedet for en halv time og så skift slik vi gjør det når vi har ABR på instituttet.

Tilbake til arbeidsdelinga. Mamma er pedagogen som strukturerer programmet og driver det framover. Så er det min andel av arbeidsdelinga. Her jeg sitter og blogger lurer jeg på hva mitt departement er, om jeg har noe departement i det hele tatt. Jeg føler meg nesten som Karl Schjøtt Pedersen som er i regjeringa uten noe departement. Forskjellen på Karl Schøtt Pedersen som sier han er fra Finnmark, men visstnok ikke har bodd der på evigheter, er at han har makt selv om han er departementsløs. Jeg har ingen makt lenger. Før domantreninga hadde jeg den makta som lå i å være vrang og vanskelig i hverdagen. Det er en makt jeg ga avkall på og nå i skrivende stund undres jeg på hva slags makt jeg eventuelt kunne ha.

Her påstås det akkurat nå at jeg er Allmakt, som den læreren som kom til Trøssemark en gang i urtida. Og, joda, jeg har den makta som ligger i at jeg forvalter familiens økonomi, og der synes jeg sjøl jeg gjør en god jobb. Vi sulter ikke, men vi sløser heller ikke! Da Andrea på Family Hope hørte jeg var øk-ad i familien, sa hun noe om at hennes familie kunne ha hyrt meg inn. Det tror jeg ikke ville gått så bra, for tvilsomt om hun ville akseptert at diverse luksus ble høvlet helt bort.

Tre netter i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Da er mamma maskinist. Hun lukker oss inne der og kjører opp trykket. Sjøl sier hun at straks trykket er oppe, legger hun seg til på madrassen og spikermatta attmed tanken. Jeg tror det jeg vil om det. Det vil si, hun legger seg nok på spikermatta på madrassen, men før det har hun sittet drukket te, lest, sett TV og kost seg mens vi er plassert slik at vi ikke kan forstyrre på noe vis.

I morges våknet jeg av mareritt der jeg sov i tanken, og ble såpass høgmælt av det at tanken ble kjørt ned en time før tida, og vi snublet i seg og sov videre – ikke en time, men 2,5t. siden jeg hadde fått den æren å være ordførende for når vi skulle stå opp. Jeg sto ikke opp med et slikt mandat kan dere skjønne, og pappa som er daglig leder her prøvde å få mannskapet ut av sengene og på føttene. Jeg aner at det blir en stund til neste gang jeg blir betrodd å være saksordfører på noe sånt.

I dag har vi hatt en kongemiddag, sier administrasjonen. I går kveld fikk vi fersk sild inn døra, og fru administrasjon saltet den straks for nystråla sildemiddag i dag. Så satt vi der og spiste nystråla koksild med masse små bein som ikke engang hadde vært godt uten beina, men jeg sa ikke noe ettersom flertallet spiste og stønnet over hvor godt det var. Man skal nøye vurdere på i hvilke saker man er konge på haugen, og en sjelden koksild-middag er ikke av de saker jeg prioriterer å markere meg på. Det samme vil gjenta seg på steiksildmiddagen jeg antar vi skal ha i morgen. Det hersker stor flertallsmessig gastronomisk glede i huset for tida da vi fikk vite at vi skulle få flere slike sildebud. Jeg sier ikke noe, jeg antar jeg overlever det.

Jeg har mine små knep som jeg bruker i hverdagen her og der. Ikke ofte, men nu og da. Som nå. Jeg har ikke blogget på evigheter og har derfor blogge-goodwill. I motsatt fall ville jeg for lengst fått en stadig sterkere hentydning om at jeg måtte avslutte - for vi har annet å gjøre. Til nå har det vært taust, og jeg blogger på slik at jeg ikke skal rekke den halve tima jeg etter programmet skal ha saltvann i kveld. Saken er at jeg nå kan avslutte bloggen, for jeg ser at vi rekker ikke noe dykk i epson salt.

Derfor sier jeg bare hasta la vista.

romanitrener

P.s. Endelig begynner håret å vokse ut etter at fru skamklipper forklipte seg før jul. Nå begynner jeg heldigvis å ligne det jeg er: en romani med svart, krøllete hår.