Ute av skrivetrening

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg er ute av trening. Denne gangen er det ikke administrasjonen å skylde på. Jeg er inne i en total skrivetørke, og med skrivetørke mener jeg skrivetørke. Den siste måneden har jeg knapt nok satt to-tre ord sammen til en setning. Min tale har vært ja ja og nei nei. Hodet sammen med resten av systemet har vært opptatt med hva jeg skal skrive om. jeg mangler emner å skrive om, og ja, jeg har fått mange forslag, gode forslag, selv om de ikke har funnet gjenklang inne i det rommet i hjernen som produserer mine skriverier.

Saken er også at når et emne er gått tørr, er det gått tørr, og det er ikke mer å vri ut av det. Før jul utkommer boka om Fanden og talemåter omkring den karen. Det er utrolig mange av dem, og jeg skrev trøstig i vei – helt til det en dag var stopp. Da stod det enda 6 talemåter igjen, men ikke engang med min nestbeste vilje klarte jeg kreiste ut noe mer.

Vil er delvis permanent heime i skogen i Láŋtdievvá etter en nomadetilværelse verdig en samisk romani. Da vi kom fra bryllup i Polen stoppet vi i Oslo for to dager smartbrain-trening. Så var vi en uke her heime før vi vendte tilbake til Oslo for en uke på smartbrain – og etter en ny, uendelig lang uke her heime snudde vi til Oslo og ny uke på smartbrain. En ny lang uke heime,. Og vi snudde til Oslo og smartbrain og kombinerte det med å dra rett til Trondheim på tomatis-trening.

All denne kombineringa kan stå som et eksempel på hvor lite jeg har å si hva slik administrasjon angår. Jeg reiser gjerne att og fram, nemlig, men mamma står bak all denne kombineringa for å kutte ned på reising – og pappa velger å være Sveits og Sverige i den saken. – og da taper jeg, selvsagt. Jeg er avhengig av støtte fra én for å få mine ideer gjennom, og når noen er Sverige og Sveits går det galt, for av grunner jeg ikke helt har forstått er det da én som synes å ha dobbelstemme, og den ene er ikke jeg. Jeg tar gjerne mot tips om hvordan jeg kan bli den som har dobbeltstemme i slike saker.

I denne prosessen med reising har jeg først vagt, så videre mer seriøst, vurdert dette med samer og nomade, og urfolk. Jeg klarer ikke på noe vis skjønne at mamma er nomade, og jeg må innrømme at jeg leser innlegga til den energiske leserbrevskribenten Jarl Hellesvik med mer og mer nysgjerrig interesse. Kan han ha rett i det han hevder generelt om samer? Eller er det slik at han bygger sine antagelser på et lite og tynt materiale og studerer noen få kasus, kanskje bare ett, mamma? Og bygger bevisene hans på denne skogkjerringa som liker å være i ro her i skogen? Skulle ikke forundre meg! Hellesvik bør snarets utvide sine researcher, sier nå jeg.

Se nå på pappa og meg. Vi reiser omså en tur til månen på blunken, gitt vi hadde et fartøy, men siden en del av mine program har NASA-opprinnelse må det kanskje la seg gjøre. Hvem vet.

Brev strømmer inn i huset. Noen brev er hyggelige, noen sier jeg ikke noe om. I dag kom brev om skattepenger. Administrasjonen får noen kroner tilbake, og jeg – siden jeg ikke bruker hodet til å skrive – planlegger nå hva det kan brukes til. Kommer vi oss til Kroatia sammen med Nearmin på den summen, tro? Siden Nearmin og pappa er gode venner, antar jeg at han ikke blir Sverige og Sveits i den saken, men støtter meg. Time will show.

Og siden jeg ikke får til noe annet oppe i hodet, spekulerer jeg på diverse annen fanskap. Gangelaus må ett gjøre, pleide visstnok min oldemor kommentere slike ting med. I det siste har jeg følt spørretegn komme i stedet for en gitt sannhet – som for eksempel om antonymer er motsetninger. Opp og ned er etter sigende antonymer, men er de det når man ikke kan bruke dem i sammensetninger? Oppesen kontra nedesen? Opptatt kontra nedtatt? Oppsigelse kontra nedsigelse? Oppsøke kontra nedsøke? Osv, osv…

Mangt og mye funderer den gangelause på, og mangt og mye finner man ikke svar på. Jeg vil derfor ønske meg en revisjon av begrepene omkring språk Er de i det hele tatt revidert? Dessuten liker jeg ikke ordet språk på norsk og ønsker meg en utredning omkring et eventuelt annet ord. Språk ligner for mye på spjåk og gir uriktige signaler. .Eller gjør det det? Var språket noe man spjåket med? Man spjåker seg ut. Kan man språke seg ut? Dessuten, slik språkendringene nå går med sammenfall av konsonantgrupper kan spr og spj gjerne ende opp som spj. Da er vi rykket tilbake til start og bruker et spjåk som kommunikasjonsmiddel. Nei, Sylfest Lonheim, ut på banen for et nytt ord! Jeg så deg i Nytt på Nytt på fredag. Forundret ble jeg ikke, men det forklarte meg hvorfor intet skjer når Språkrådets direktør leker moromann og spjåker seg ut som det. Noe andre kunne gjort bedre, forresten. Skomaker, bli ved din lest – og smi nyord i stedet for å fly på TV-show.

domantrener

PS:

Bør en skomaker bli ved sin lest, eller er det slik at det ikke gror mose på rullende stein?

Jeg hører gjerne dokkers mening…

En uke på Smart Brain

05.09.11

På bussen fra Gardermoen betraktet jeg den trolske regnværsryggen utenfor bussruta, en vegg aetter murens fall-trolsk stemning. Endelig forstod jeg noe jeg har lurt på, og det er hvordan den alternative bevegelsen her sør i landet kunne poppe opp av ingenting.

Selvfølgelig har den ikke poppet opp av ingenting, like lite som kirken og bruken av kirkene har poppet opp av ingenting i østblokk-land etter murens fall. Selvsagt, de har vært der hele tida – men levd under jorda til det igjen ble tillatt. Slik er det med den alternative bevegelsen her sør i Norge også. Den har levd under jorda helt fra den tid Asbjørnsen og Moe puslet rundt og offentliggjorde den. Så kom vitenskapen og narre-gjorde alt de ikke kunne bevise. (de har faktisk ennå i dag ikke bevist at de er noe annet enn det navnet sier; viten i skap, innelukket og innestengt. Det er ikke engang vinduer i et skap. Det er meget begrenset det som er der inne og akseptert der).

Etter hvert ble det slik at den alternative bevegelsen ble fy-fy og hysj-hysj – og da gikk de under jorda med sine troll og vetter, hekserier og helbredelser mens viteniskapet puslet i skapet sitt.

Men nå er slikt legalt igjen, tillatt og akseptert, og her popper de opp like levende som da Asbjørnsen og Moe prøvde gjøre eventyr av dem. Som om noen lot seg narre av det! At det er et eventyr, mener jeg. I dag ser man ikoner for denne bevegelsen overalt her sør. På hotellet hvor vi bor står store troll i gangene, småtroll selges som amuletter og beskyttende fetisjer over disk. De skal bringe lykke. Og man drister seg å undres over folkegrupper med skalper i beltet og dødningebein om halsen.

Men endelig forstår jeg hva Asbjørnsen og Moe prøvde å skjule som eventyr og ufarliggjøre. Jeg vil ikke bli forbauset om jeg ser folk med troll om halsen, eller nøkk, feer, alver, fossekaller – hele den alternative bunten.. Dette forstod jeg på bussen fra Gardermoen til Oslo – hvordan den alternative bevegelsen kunne poppe så brått opp her. Og her har jeg gått rundt og trodd at vi var på bølgetoppen i nord, og så har vi bare litt småpjusk og gand og sånt å vise for oss.

06.09.11

Vi er i Oslo til behandling, som jeg sa: Halve Nord-Norge reiser til behandling, og gjerne lenger enn til Oslo, for-tiden-regnhullet som er vår hovedstad. Jeg er hos nevropsykolog, spesialpsykolog i psyko-fysiologi, Odrun Flatabø, og lærer diverse knep.

07.09.11

Da sitter vi på Dolly Dimples på Ullevoll stadion.. Vi er ihelsutne og har tydd inn hit i det øs-pøs-regnet som overfalt oss og andre i vår hovedstad.

Oi, akkurat nå lyste det opp, og jeg kan se fargen på husene på den andre siden av gata.

Vi holder om dagen til på Smart Brain ved Akerselva. Beierbrua krysser like ved over til Hønse-Lovisas hus. Jeg har fått lyst til å lese Oskar Braaten. Han beskriver jo dette området og livet til fabrikkjentene her. Sjøl var han visstnok barn av enslig mor og fabrikkjente, og på den tida antar jeg det ikke var annet enn å prøve å overleve. Den samme Akerselva har disse dagene speilet regnværet og har økt i omfang. I dag var det faktisk en liten elv i gata vi skulle krysse. Jeg husket tjernet nedafor hos oss og lurte på om jeg ville trenge flåte – eller om man skulle tørre vasse over. Hva vet vel jeg, skogboer og fjellape, om hvorvidt gater kan være bunnløse.

Jeg har forresten observert her jeg sitter og venter på den glutenfrie pizzaen at mennesker er mennesker uansett hvor man bor. Heime orker man ikke dra fram hagemøblene når vinteren går over mot grønn farge. Vi setter oss bare på sparken imens. Her orker ikke folk slå ned paraplyene selv om regnet opphører litt.

09.09. 11.

Gardermoen

Om en halv time begynner vi å stappe oss inn på flyet nordover.

For en uke!

Jeg er mer skutt nå enn jeg kan huske å ha vært, kanskje med unntak av det første halvåret av domantrening. Da var jeg også skutt.

Likevel liker jeg å forflytte meg og treninga slik som nå. Pappa har et 50-50 forhold til det å forflytte seg, og mamma, som er den ekte nomaden her, hevder hun har forflyttet seg mer enn nomader skal. Personlig tror jeg hun savner arbeidsrommet i kjelleren, hennes oase.

Men nå skal jeg duppe litt før de begynner å stable oss inn i flyet.

domantrener

Bryllup Polen, uforglemmelig

Fredag 26. august.

Da sitter vi i Poznan og venter på en bryllupsgjest som kommer fra London om ca to timer. Hun skal sitte på med oss til Ostrow Wielkopolski og Krotozsyn. Vi har bestilt leiebil, you see, som jeg har spandert. Hørte jeg noen antyde at jeg er gjerrig? Jeg er sparsom, og det er noe helt annet.

Det var som når vi i gamle dager reiste til USA; opp grytidlig, første fly fra Evenes, løpe gjennom Gardermoen… men der stopper likheten. Før løpte vi gjennom Frankfurt til Philly, denne gangen gjennom København til Poznan. Det er faktisk bare to uker siden vi løpte gjennom København.

Jeg er jo en observerer. Denne gangen har jeg fulgt prosessen med bryllupsgave. Pappa avgjorde at han fikset det og dro så til Harstad. Ingen hadde noen innvendinger før han kom heim med samme gave som Sigbjørn og Emma Margret fikk i husgave – en sammenleggbar gjesteseng med madrass. Jeg observerte haka datt hos mamma samtidig som den seig en anelse ned hos meg. Vi var imponerte over gaven og tanken. Det samme til alle! Men så er det en vesentsforskjell på å ta noe i bil til Tromsø sammenlignet med å frakte det til Krotozsyn.

Gaven stod lenge i stua heime, og til slutt heiv pappa og Araya seg over pakking av den. Den ble flott!

Så kom neste steg. Vi pleier ta Fiestaen til flyplassen når vi reiser og langtidsparkere den. Denne gangen måtte jeg ofre Berlingoen som har bedre plass. Mamma og jeg holdt pusten da vi sendte bagasjen på Evenes, men senga suste gjennom, og vi slapp pusten. Steget deretter var Poznan. Plutselig kom ikke mer bagasje på bandet, og folk begynte å trø urolig. Ikke vi. Vi så hva som hadde lagt seg på tverke på transportbandet og stod fast. Bak det hopet bagasjen seg opp. Nå er den i leiebilen mens vi smaker på polsk mat og venter på bryllupsgjesten

fra London.

La en ting være sagt med en gang; denne gaven blir det å følge lykke med. Det er jo slik at jo mer man styrer med en ting, dess mer lykke følger det med den. En kofte som syersken har plagdes med, er en skikkelig lykkekofte, har jeg hørt.

Tirsdag 30. august.

Det er blitt tirsdag. Jeg sitter ved et elegant frokostbord med lin og sølvtøy (tror jeg det er) og ser en gartner gi dagens stuss til de elegant-fasong-klipte vekstene utenfor. Han stusser bort mikroskopiske deler. Det var vår nestsiste natt i Polen. Vi har overnattet i et elegant spa-hotell der det føles som om man kan speile seg i golvet. Vinduene går fra tak til golv og har flott danderte silkegardiner, og stolene her ved bordet er myke. I ettermiddag begynner vi å kjøre mot Poznan der vi leverer bilen og reiser til Oslo i morgen. I går overnattet vi i et lite familiedrevet motell med solide bondemøbler og den slags.

Magdas og Juozas’ bryllup lar seg nesten ikke beskrive. De feiret i 4 dager. Fredag ettermiddag hadde de grillselskap slik at polske, litauiske, spanske og norske gjester skulle bli kjent med hverandre. Vi var 4 fra Norge, vi tre og en gutt som er samboer med Magdas venninne. Fra Litauen kom Juozas’ familie og venner i felles buss. Magda og Juozas giftet seg i Døperen Johannes’ kirke i Krotoszyn, som er Magdas kirke. Jeg hadde hørt at katolske kirker hadde annen dekor og ornament en protestantiske, og ja, det var slik. En polsk og en litauisk prest forrettet på to språk. Apropos, da vi kom inn i kirka og fant en plass vi mente var høvelig sånn midt i kirka, kom Magdas mor og flyttet oss vennlig og bestemt framover. Plutselig hilste en på oss på norsk, Dominica, hun som kom som au pair til Miriam og Emrah i desember 2005 og som feiret jul sammen med oss. Kjente over alt!

Man kan lettvint finne ord for å beskrive hendinger, det er miljøet og det andre som er vanskelig å finne ord for – formelt og uformelt samtidig, - hvordan skal man beskrive det - avslappet, elegant og stimulerende, inkluderende og fantastisk. De kan det, polakkene og litauerne.

Selve festen var i Ostrow Wielkopolski på hotell Borovianka der vi alle bodde. Da vi kom inn til middagsbordet etter en del spesielle seremonier og fant plassene våre, gjett hvem som fant sin merkede plass ved brudens venstre side? Riktig! Pappa! Gjett hvem som deretter tronte ved bordenden ved brudeparets bord? Riktig! Jeg! Hedersplass, spør noen meg!

Brudeparets foreldre satt ved ulike bord og var vertskap der. Lurt.

Juozas ønsket velkommen på litauisk, Magda tok det på polsk og norsk.

Og all den maten! Variert og masse! Og alle kakene! Og kald mat etterpå. Og suppe! I polsk tradisjon skal mat stå på bordet hele tida. Man bytter fat og setter inn mer og anna mat. Etter middagen spiser man litt her og der som man vil. Innimellom danser man – hele tida. Jeg også. Jeg stod som en elegant søyle på dansegolvet og danset. Pappa danset litt på den ene sida av meg og mamma på den andre sida av meg – den reumatiske og astmatiske mora mi, danset en masse hele natta med meg med bare små pauser der jeg elegant stod på dansegolvet unntatt når dansen gikk i løpesirkler ledet av Juozas’ bror Ludas i sin tracks. Han har CP og ledet ringdansene i tracksen. Da hang jeg også på i disse dansene rundt i ring i slyng og sving. Og jeg tenkte at det jammen ikke var rart at lille Magda trivdes så godt på leikarringen på Tårstad. Hun hadde jo dansetradisjon fra før.

Kl 4 om natta var det slutt. Klokka 1 gav vi opp, men da hadde noen andre gått før oss. Søndag morgen spiste brudeparet, deres familier og alle gjestene felles frokost kl. 11. Deretter hadde de to timers billek med en gammel polsk bil av typen for 30 år siden. Den er i dag sjelden og verdifull og kan leies for noen timer. Med den brummet gjestene rundt i det store hotell-området mens man delvis skjøv den i start, lo og spøkte om sin fortid. Man satte også rekord. Den tidligere rekorden var at den lille bilen hadde plass til 6 personer. Den nye rekorden ble 10, en myk en i bakruta, tre i baksetet, to framme, en stod på stigbrettet, en satt på åpen motorkasse og to lå på takgrinda. Klokka 3 spiste vi felles middag. Gjestene fra Litauen dro deretter i felles buss, og vi kjørte til Kerbno.

I ettermiddag skal vi innom Magdas foreldre i Krotoszyn før vi kjører til Poznan. Der har vi bestilt siste overnatting.

Heime igjen. Søndag 04.09. om kvelden.

Pappa har en innebygd radar i tillegg til den GPSen vi også har. Iblant slår han av GPSen og kjører etter egen radar – og det går supert. Iblant kobles radaren inn og overstyrer GPSen som straks begynner å rekalkulerer ruta. Det skjedde blant annet tirsdag i Polen. Plutselig svingte pappa av fra ruta, GPSen blandet seg inn og rekalkulerte vilt en ny rute for å få oss inn på rett vei, men radaren overstyrte, og plutselig var vi inne i en bakgård der det var en lokal kafe med et par utebord. Det luktet trekull og anna rart fra noe som var et verksted, antar jeg, på tunet. Menyen var på polsk. Ingen problem. Vi så ryba som vi visste var noe med fisk – Alexander Rybak betyr jo Alexander Fisker, ikke sant, og kutlet som vi antok var noe kjøtt. Det gikk helt greit.

Jeg antar dette måltidet balanserte den elegante frokosten vi hadde spist. Men intet kan balansere det neste måltidet. GPSen overtok, og vi kjørte til Krotoszyn og ul. Grxegorewska til Magdas familie. Der ventet et polsk festbord, kaker, salater, kjøttretter…. Magdas foreldre tok i mot oss som datterens norske familie. Det er virkelig flott å bli møtt slik, og det var trist å dra om kvelden. Magdas foreldre bad oss bli over natta, men vi hadde et par timers biltur foran oss til Poznan og skulle rekke å levere leiebilen og så reise til Oslo tidlig neste morgen.

Polen gav mersmak. Det er et land jeg gjerne skulle sett mer av selv om jeg er klar over at de spesielle hendinger og menneskene er det som gjorde dette til noe annet enn et turistmål.

Torsdag hadde jeg time på Smart Brain i Oslo og satt og jobbet med elektroder på hodet. Om kvelden reiste vi heim, og dagen etter var det ABR, elektro, reflekser, gass, masker, body talk, åling etc, etc. Gjentagningstegn for de neste dagene.

domantrener

Saken er at akkurat nå, søndag kveld, driver pappa og pakker. Vi nordlendinger reiser jo stadig på behandling, det være seg kurbadet i Tromsø, ut av landet til kurbad Tyrkia eller Hellas eller andre steder, sørover til Oslo….Så også jeg. Jeg er en meget gjennomsnittlig nordlending, og jeg reiser i morgen tidlig til Oslo fem dagers behandling. Pappa pakker ned ABR, elektro og masker, og det er vel omtrent det vi rekker i tillegg til behandlinga.

The Observer og de usynlige

Jeg er i et veldig observasjonsmodus for tida. Jeg observerer og funderer. Som naturlig er observerer jeg mest oss sjøl. Vi står så godt til for hugg. I tillegg er det slik at i bloggesammenheng er det oss det er lettest å spissformulere. Jeg observerer andre også, men lar de observasjonene forbli mine private inntel jeg eventuelt bruker dem i en novelle eller lignende. Da fire av mine noveller ble snonymt sendt til oversetti ng til fransk, trodde oversetteren – som ikke vite annet enn at det var en man nlig forfatter – at forfatteren måtte være en erfaren mann i 50-årsalderen, en med vide erfaringer. Hun ble overrasket da hun fikk navn, alder og forfatteropplysninger.

Jo da, jeg er erfaren. Som Miss Marple, Agatha Christies kvinnelige oppgaveløser som i et helt liv har sittet i landsbyen St. Mary Mead og studert livet der – og på den bakgrunn løser mordgåter, så har også jeg sittet her i Skånland og observert fritt gjennom livet, og på den bakgrunn skriver jeg noveller. Jeg har i tillegg en fordel i forhold til Miss Marple hva observasjoner angår. Jeg sitter og ser ut som om jeg ikke er i denne verden og denne verden ikke angår meg. Gjett om jeg har hørt og observert mye – mer enn jeg egentlig burde.

Forresten hørte jeg det samme om etterkrigstidas unger i Markebygda. Da begynte det fleste å snakke norsk til sine barn mens de bruke samisk seg i mellom. Man hadde da ingen erfaring med passivt språk, og man visste ikke at de enspråklige barna, norskspråklige sådanne, forstod samisk selv om de ikke snakket det. Voksne pratet fritt i vei på samisk også om det som ikke var for barneører. Haha, jeg har hørt en si at denne generasjonen barn ble de virkelig opplyste. De visste også om det de ikke skulle vite om.

Slik er det med meg også. Og ikke bare med meg. Når jeg er i kollegasammenheng ser jeg andre hjerneskadde sitte ” i sin egen verden” og ta inn alt. Jeg vet hvordan å observere at de observerer. Be you warned. Den gjengen ser og vet litt av hvert om livet.

Ooops! Saget jeg av den greina jeg sjøl sitter på? Tør noen ha med meg å gjøre etter dette? Ta det bare med ro. Jeg er som Ni livs hovedperson da han lå skjult i fjellene i Manndalen og kodeordet hans var gentelmainn, jeg er gentelmainn. Jeg spissformulerer iblant ting på heimebane, og jeg tror nok alle skjønner at jeg gjør det og egentlig er stolt over hertingan.

I vårt hus bor det mange usynlige - ikke usynlige av den typen man vanligvis mener med usynlige, slike som kan kusjes mot lyset, og dett var dett. Kanskje er det slike også her, det vet jeg ikke. Jeg tenker mer på typen usynlige som lever i beste velgående andre steder i verden, men som likevel er til stede i situasjoner her. I dag, da vi spiste frokost, var Rumiko Ion Doman her og Coralee Thompson her. Jeg var så uheldig å spytte ut en skorpe.

- Som Rumiko så treffende sier der, sa pappa, man må ha cewable

food også. Jeg bokstavelig talt så Rumiko sitte på sofaen og betrakte oss. Litt senere skjedde noe annet, og da satt Dr. Thompson og betraktet oss.

Har dere den typen usynlige gjester?

domantrener

Hva skal til for at vaner blir uvaner, og hva skal til for at uvaner aksepteres som vaner?

Morgenfrokost ute på verandaen er nettopp over, og mens det ryddes opp, sniker jeg meg til en blogg.

Fra og med at temperaturen er – 5 om våren begynner vi å spise ute, og vi fortsetter til gradestokken igjen nom høsten igjen er blitt – 5, minst.

Jeg har fundert på vanens makt mens jeg spiste. Fundamentet er at jeg er som min bestefar som i slåttonna ikke likte å spise ute. Han ville spise ordentlig ved et kjøkkenbord. Slik er jeg også, vel, selvfølgelig har jeg en annen definisjon enn han på hva spise ordentlig er, og den evige utespisinga hører ikke inn i min definisjon av å spise ordentlig. Iblant når vi har tid, og vi spiser kveldsmat ute ved bålet, sitter jeg ved bålet og tenker at verandaen er å foretrekke framfor bålsvidde osteskiver. Her på verandaen kan de i alle fall ikke steike skiver over bål.

Men tilbake til vanens makt. I dag oppdaget jeg hvor godt det er å sitte her og spise, fredelig (vel, det er det inne også), skogen suser (bare lytt, den suser). Jeg tok meg i å sitte og lytte til om jeg hørte elvene Duolbá og Čoardá der de kaster seg ned fjellet på den andre siden av myrene her. Om våren høres de godt. Men denne sommeren har tatt elvelyden – for tørt, for varmt, for lite vann i elvene! Jamre, jamre!

Denne gangen har jeg bestemt meg til å ikke mæle et ord om å flytte inn å spise og på den måten se hvor lenge vi spiser her ute når jeg ikke maser. Vi har pleid å måtte slenge på oss ytterklær på den siste tida. Men grensen har gått med votter. Da går vi inn fordi jeg nekter å spise. Nå skal det bli en annen dans. You wait! Jeg skal spise omså ulldottene fyker og ikke orde om noen forflytning. Så ser jeg hvem som går inn først.

Vanens makt, ja. I dag tenkte jeg for første gang at det å spise her ute er kjempehyggelig. Da skjønner man at ikke alle mine vaner endrer seg fort, for jeg har spist her ute i i alle fall 20 år.

Jeg oppdager iblant at gamle vaner (uvaner egentlig) stikker hodet fram, og der de før ble oversett, blir de nå korrigert hardt (vel, hardt er et relativt begrep). Jeg prøvde også mens jeg spiste å trekke skillelinje mellom vaner og uvaner, men fant ingen god definisjon. Vanligvis pleier jeg google slike ting, men verandaen har ingen PC, og da ble det ubesvart.

Tips meg gjerne på hva som er en vane og hva som er en uvane, gjerne også på hvilke eventuelle uvaner som kan tolereres. Jeg undres også over hva som skal til for at en vane blir en uvane og hva som skal til for at uvaner aksepteres som vaner.

Høres

domanterener

Luksusklaging

Jamre, jamre!

Dette blir en økonomisk minusmåned av rang. Forsikringen på bilen er kommet, reiseforsikringa likeså, jeg skal reise i bryllup til Polen, så der blir det selvsagt å rulle ut i reise og diverse, pluss at jeg har lovet, dumsnill som jeg er, å betale leiebil i Polen. Så skal jeg selvfølgelig handle der, og jeg har utgifter til hus, mat og strøm, jeg som alle andre. Ok, ok, de siste utgiftene er forholdsvis nøkterne. I tillegg skulle jeg gjerne hatt noen ekstra utgifter som forbruket kjærring og unger har, men det har jeg dessverre ikke.

Jamre, jamre!

Vi har slitt i nesten en uke – nåja, en halv uke for å være nøyaktig – med det nye programmet. Ikke alt er like enkelt og går like smurt. I dag måtte vi ringe Olav i Sandane for ekstern konsulenthjelp da tre av oss ikke fikk til elektro-dressen. Den fjerde av oss lå tålmodig på patternbordet mens de andre tre knøvlet med dressen, og da de til slutt ga opp og ringte Olav, var han på patternbordet glad. Spørs om Olav var så glad. Han måtte veilede mamma, pappa og Araya gjennom det, og det klarte han flott trass i at de ikke tok ting med en gang, og nabobygdas sauer samtidig brøt seg friskt inn. Nå gjenstår kun ett, og det er å bestille inervention table, men noen driver og sjekker typer og priser i det uendelige og har krav til at det skal svinge lett.

Som nevnt var vi på Family Hope i Danmark, noe som var vesentsforskjellig fra det å møte i Philadelphia, men det skal jeg ikke på grunn av husfreden berøre her. Jeg sier bare ett: når vi møter i Philly tar vi med oss supplements og detox for halvåret, en koffert til det. I Svendborg kunne vi ikke det, så pappa som er leder for avdelinga for supplements og detox, har jaget opp Nordic lab på mail.

Selv om vi ikke hadde suppements og detox med oss fra Danmark, hadde vi et kolli med noe annet. Matthew Newell hadde kommet over et supert åleunderlag, mykt og samtidig passe glatt. Det ble solgt i København, og frøken GPS loset oss til den butikken den dagen vi reiste heim. Følgelig hadde vi et kolli som lignet en rull golvbelegg. Det gikk greit å få den heim. Moroa begynte da den skulle tilpasses åleområdet mitt. På grunn av husfreden sier jeg ikke mer enn at en av oss i siste øyeblikk klarte stoppe to av oss i å spikre det ned i golvet med firtoms-spiker. Men rett skal være rett: det er godt å åle på det.

Tenk at det bare er en uke siden vi reiste heim fra Danmark. Den første monarken av det fjelløse landet ble min venn og beskytter. Han holdt sin ene hånd over oss, og den andre handa holdt han over den himmelske dusjen slik at vi hadde et supert opphold i landet hans. Den dagen vi var kommet oss i leiebilen for å kjøre til Kastrup, tok han vekk handa over dusjen, og det pøste ned, men vi satt tørt og godt i bilen, og det visste han nok. Det er sikkert også han å takke for at jeg for noen dager siden fikk en mail fra en avis på Fyn med spørsmål om jeg ville redigere Danmarks-bloggene mine til en kronikk.

Neste fredag reiser vi til Polen. Lille Magda og Juozas gifter seg. Vi gler oss til å treffe igjen Magda samt møte familien hennes og Juozas og hans familie.

Da setter jeg punktum. Jeg er sulten ettersom jeg ikke spiste noe særlig middag. Fisk er godt, men den jordbæra vi har i kjøleskapet er også godt, og jeg har spart magen til det.

domantrener

Domantreners sommerstafett, siste del

Mannen betraktet den åpningen han hadde kommet til i jordens indre. Han betraktet maten som ikke var mat, vegger som ikke var vegger, golv som ikke var golv, hus som ikke var hus og mennesker som ikke var mennesker. Han snudde seg og så at bak ham var det lukket. Hans eneste vei var framover gjennom hallen som ikke var hall, på golvet som ikke var golv, langs vegger som ikke var vegger, forbi maten som ikke var mat – og forbi menneskene som ikke var mennesker.

Han klemte handa om steinen i lomma, lukket øynene og gikk rett fram. Menneskene som ikke var mennesker flokket seg tett om ham. De var vennlige, ikke påtrengende, men de flokket seg om ham. han begynte å bevege seg sakte framover, menneskene som ikke var mennesker fulgte ham. Han lukket øynene og fikk slik tilgang til de deler av hjernen som fungerer best med lukkede øyne. Da hadde han andre ressurser til rådighet.

Han gikk og gikk, iblant lente han seg mot veggen som ikke var vegg og hvilte. Iblant spiste han av maten som ikke var mat – og han følte nærværet av menneskene som ikke var mennesker – men han åpnet ikke øynene. Det rommet i hjernen som fungerte best med lukkede øyne ga ham nødvendige signaler. Han nølte ikke, men gikk rett på der det var korrekt å så gjøre, svingte til venstre der det skulle svinges til venstre og nølte aldri. Han trengte ikke sjekke hva som skjedde bak ham. Han hørte det lukke seg etter hvert som han steget forover.

I livets mannsalder er ingen tid, og i livets mannsalder beveget mannen og menneskene som ikke var mennesker seg framover. De hvilte mot vegger som ikke var vegger og spiste av maten som ikke var mat. I løpet av denne tidløse mannsalder smeltet mannen og menneskene som ikke var mennesker sammen og ble Enhet.

I løpet av denne mannsalderen uten noen begynnelse stumlet Enheten fram til et sted der vegger ikke fantes å lene seg mot og neven med mat var tom. Men den andre neven knuget fortsatt om steinen som var plukket med før ferden til jordens indre.

Enheten kom fra i lyset og åpnet øynene langsomt. Rundt stod det hvitkledde mennesker.

- Han våkner! sa en med en stemme som ga gjenlyd i Enhetens ører.

Det ble travelt om han. Hvitkledde mennesker omga han. En ny stemme:

- Så var det ikke en livslang koma! utbrøt en annen. Også den stemmen ga gjenlyd.

- Hører du oss? spurte en stemme.

Enheten nikket fra sin posisjon i senga. Langsomt lot Enheten øynene gli rundt til de som stod om ham. Alle smilte. I alle fall mente Enheten det var smil.

Den ene handa knuget om noe og minte ham på hvor han kom fra.

Han lukket øynene og gikk tilbake samme vei som han var kommet. Han visste ikke om det var et klokt valg. Men han gikk. Steinen i handa ga løfte om at han skulle finne seg igjen.