Aksjer i hår

Mens ingen har noen som helst formening om mine bein, fotblad, har man desto mer mening om toppen av meg, håret især. Merkelig nok.


Jeg må stadig stålsette meg for å ikke bli overkjørt hva håret angår. Ok at håret er litt langt. Jeg liker det slik. Jeg gyser når jeg ser bilder av meg fra den tida da jeg var klippet ned til hårrota. Det kan jeg takke mamma for - om det da er noe å takke for. Nja, kanskje, for intensjonen var at det skulle være greit å sjekke meg for lus da lusepidemiene gikk over skolene i Skånland. Gad vite om de enda gjør det, og om det er årsaken til at enkelte korthårete individ er på skolene.

Hvem er så disse alle som bryr seg med håret mitt?

1. Leonid Blyum er leder av ABR. Han er nesten hårløs sjøl og synes nok alle skulle være halvskallet som han sjøl er. Han unnser seg ikke for å påpeke at jeg kler kort hår. Han har sett bilde av meg da jeg var snauskalle. Jeg treffer ham en gang om året, neste gang blir i november, og merkelig skulle det være om det ikke kom noen antydninger om hårlengden min. Det skulle i så fall være første gangen han ikke sterkt antydet noe slikt. Faktisk ville jeg bli nesten bekymret om han ikke gjør det. Jeg ville tro at han da var litt utafor. En annen sak er hva hårlengde har med strukturer i kroppen å gjøre siden ABR jobber med nettopp strukturer.

2. Matthew Newell er leder på Family Hope Center. Han er ikke skallet, men er nøye med hva han mener er perfekt utseende, og herunder hører en Putin-sveis. Man skulle i farta kunne ta ham for en russer. Også han gnåler om hårlengda min, og hans argumenter er at jeg da ville se mer elegant ut. Sikkert riktig. Jeg er elegant-søkende av natur, men setter grensa ved hår og kan ikke forstå at snauklipt er mer elegant enn lokker bak ørene. Nå er nå enkelte miljøer i USA opptatt av ytre eleganse. Jeg husker da Rumiko på Doamanisntituttet ga som program at jeg skulle gå i blazer og dressbukser. Jeg prøvde å forklare at om jeg kom jevnt spankulerende i blazer og dressbukser etter veiene her i Planterhaugen, var ikke elegant ordet som ville bli brukt om meg. Tvert om. I tillegg til å se ut som en avviker etter veiene her ville jeg stikke meg ut i den halv-lurvete familien min.

3. Haldor Sjåheim på Smartbrain er den eneste som har en delvis faglig grunn til å påpeke at det ville være praktisk med kort hår. I deres program sitter jeg med en tett hette på hodet, og kontaktgele skal gjennom hull tilføres hodebunnen. Selv jeg skjønner at det ville være enklere om man ikke måtte grave seg ned gjennom sammenpresset hår, men jeg skjønner det ikke så godt at jeg viker fra prinsippene mine.

4. Så er det her på heimebane. Jeg drister meg ikke av frykt for represalier til å bruke navn her, men kan antyde forsiktig at en av dem nesten ikke har hår sjøl annet enn i ørene. Jeg sier ikke mer. En annen her har riktignok hår, men forhindrer ikke at vedkommende har store-bokstavers-mening om mitt hår og antydninger om at en nedklipping ville være sunt for de to stakkars seborréene jeg har i hodebunnen. Dette støttes av en assistent som heller ikke er i fanklubben til mine to seborrér. Den fjerde er frisørutdannet og går med saks i lomma hele dagen, tror jeg. Rett som det er kommer saksa truende fram. Hittil har det gått bra,og neglene blir stusset, men jeg føler at håret er det egentlige målet.

I blant misunner jeg Harald Hårfagre som – antar jeg – fikk gå i fred med hårprakten sin mens han virret rundt og samlet Norge til ett rike. Sier historieboka. Norge og Norge fru Blom. Hvor langt nord kom han egentlig med det lurvefakset han måtte ha på den tida uten sjampoer og dess like? Jeg vet ikke engang om man kokte såpe da. Like bra at han ikke kom hit nord med alt han sikkert hadde opp i det kråkereiret sitt. Nå er jo mange samer av kongelig byrd, i alle fall tidligere,  og hadde en omrekende tronpredent som stamfar. Det gjelder dessverre ikke meg, så jeg kan ikke påberope meg noen kongelig tradisjon. Nå tror jeg nok unge samer i dag ikke trenger noen tronpredent, og jeg regner meg som ung i så måte.



domantrener

Mags feriestafett, del2

Jeg stod på kanten av Helvetesstupet i alle betydninger av ordet, Det skjønte jeg. Det jeg ikke skjønte, var hvordan jeg hadde kommet i den situasjonen at jeg stod der jeg stod, hvordan jeg hadde kunnet utføre den ugjerninga? Jeg ante heller ikke hvordan eller hvorfor jeg var der. I et annet liv hadde jeg sikkert passert Onkel-Per og hans velbrukte kikkert da jeg krysset jordene ned mot Storelva. Kanskje, kanskje ikke. Men var det noen Helvetsstup der ved Storelva? Jeg visste ikke, men jeg tvilte på det. På vift? Desidert ikke en slik tur, det kjente jeg på alle muskler i kroppen og i alle psykiske systemer i kroppen. Dette var ingen lettlivet viftetur. I min tilstand fløt mine liv sammen. Derfor, bakerst i hodet tvilte jeg på at det var i dette livet, for i dette livet stod jeg som Jobs hustru – en saltstøtte – på kanten av stupet. Som Jobs hustru hadde jeg sett meg tilbake. Mens Jobs hustru gjorde det av nysgjerrighet, gjorde jeg det av fortvilelse. En siste sjekk for å se om det fantes en vei tilbake for meg. Men veien var enveis – mot Helvetesstupet.

Hvorfor var jeg ved Helvetesstupet. Tips, tips. Tips belønnes på den mest sparsomme måte. Svar på mail. Premien denne gang går til Nora Nilsen for forslaget om at jeg stod på Helvetesstupet og til Arn, ikke tempelridderen, men den ekte,for forslaget om at jeg gikk på jordet nede ved Storelva på tur ut på vift en tirsdags natt, godt troende om at her ville nok ikke onkel-per oppdage deg i det du passerte huset hans... men neida. Med sin utdaterte kikkert sto han i stuevinduet og fikk med seg selv dette.

Mags feriestafett søker tipser

Mange hadde sett meg da jeg utførte ugjerninga viste det seg. Jeg trodde jeg hadde helgardert meg, men det viste seg at jeg oppførte meg som det jeg var, en amatør i faget. En skikkelig klossmajor.

Hvor var jeg i denne sammenhengen? Tips meg. Tips belønnes på rimeligste måte.

Mag

Ps. Dere vet hvordan man forkorter navn i USA. William blir Will, Matthew blir Matt og Mange blir Mag (på Family Hope).

Rusk og rask fra Borkskogen

Da er vi tilbake fra en sesjon på Family Hope i Danmark. Vi denne gangen er pappa, Inese og jeg. Siden pappa og jeg liker å raide i bil, tok vi fly til Gardermoen i stedet for til København, leide bil på Gardermoen og jaget gjennom Østfold og Sør-Sverige til Svendborg der Family Hope holder til når de to ganger i året kommer til Danmark.

Det er et ett år siden sist vi var der, og siden vi dette året har hatt et amputert program var jeg spent på evalueringa der. Men det gikk bra. Mine reflekser er nå såpass integrerte at jeg ikke fikk refleksprogram denne gangen. Matthew Newell tok clearance på meg, og den må ha vært kraftig, for etter den kastet jeg for første gang i livet opp (sies det). Etter det var jeg maroder og småklein lenge. Den samme Matthew satte meg på en diett i en uke der jeg blant annet ikke kan spise to av mine favoritter, egg og banan.

Før vi dro til Danmark, lukka vi Magne-instituttet for tre uker, rullet sammen ålemattene og satte bort gassflasken. Ferie, ferie, ferie! Vi har enda to uker igjen av den. Den kommende uka er Markomeannu, og i siste uke skal vi ræke både på besøk og til et par steder, samt få besøk. So be you warned.

Jeg er så takknemlig for all det regnet som har falt og faller, for mamma taper alle avstemninger om å spise ute. Hadde det vært godt vær, ville vi andre ikke hatt noen argumenter, men nå kan vi vise til kaldt og hustrig og lukke ørene for at det er så koselig med regn på verandataket. Eller det med å kle seg. Sannheten er i tillegg at dess flere vi er i er i huset, dess flere stemmer for å spise inne, og de som jobber ute med forberedelser til Markomeannu er allerede kalde. Så vi spiser inne. Luringen Emma Margret spiser frokost på Markomeannu og slipper truslene om frokost på verandaen og insinuasjoner om at man er innefluer eller noe lignende. Men av erfaring vet jeg at når de andre drar og det blir bare pappa og jeg igjen, er gjennomslagskrafta for det den evige utespisinga større.

Mag

P.s. Dere vet hvordan amerikanerne forkorter navn: William blir Will, Matthew blir Matt og Magne blir Mag, så jeg er Mag på Family Hope.

Det fulgte med handa

Jeg hadde ingen forventninger til livet da jeg som godt voksen etablerte meg i et ganske avsidesliggende sted. Faktisk avsidesliggende, verken mer eller mindre. Jeg var stedets eneste beboer, og jeg hadde alle råderetter der jeg etablerte meg i en liten tømmerkoie jeg hadde satt opp i løpet av sommeren av råtømmer. Ikke det lureste i verden, men jeg måtte ha et slags hus for den kommende vinteren. Så fikk jeg heller neste sommer bygge en liten koie av det tømmeret som nå lå og tørket. Jeg var en knivens mann og pleide tenke at bare kniven var kvass nok, klarte jeg meg. Vel, jeg må tilstå at det samme gjaldt øksa, saga, sverdet, spydet og pilene. Også de måtte være kvasse nok.




Det vedkommer ingen hvorfor jeg valgte å bosette meg i dette avsidesliggende stedet, og heller ikke vedkommer det noen hvem jeg var og hvorfor jeg så lett kunne sette opp en koie. Eller kunne skaffe meg alle rettighetene til dette ganske supre, om enn litt-unna-offentligheten-stedet. Men her var jeg med alle rettighetene, og om jeg enn hadde en bare vag ide om å bruke dem, hadde jeg dog en ide, og jeg kjente meg sjøl såpass godt at jeg visste at den nå vage ideen ganske snart ville bli en handlingsplan og så handling.



Jeg var en utålmodig sjel, og et utålmodig sjel på et sted langt unna offentligheten må finne en del egne løsninger. Så gjorde jeg det, fant egne løsninger på ting der jeg ikke kunne henvende meg til offentligheten og kreve min rett.



Etter hvert vokste det opp et lite samfunn der på mitt avsidesliggende sted. Jeg var den eneste på to bein- de andre gikk på fire og var dyr holdt i innhegning og hentet av når jeg trengte deres hud eller kjøtt. Eller dere mage som jeg spente som glass foran vindusgluggene i alle de hus som etter hvert vokste opp der. Andre firbeinte hadde jeg temmet fra de var dyreunger, og de gikk løs rundt om. de kunne forsvinne for noen dager, men kom uten unntak alltid tilbake, så denne Call of the Wilderness stemte i alle fall ikke for dem. For de dyra som ikke tålte vinteren ute hadde jeg bygget fjøs. Disse dyra hadde bare sånn helt tilfeldig fulgt med handa når jeg var i nærheten av områder der ting kunne sånn helt tilfeldig følge med handa.



Mitt samfunn bestod også av en del praktiske innretninger som et lite anlegg i elva som forsynte meg med nødvendi8g strøm. Deler til det fulgte med handa.



Jeg levde i fullstendig uavhengighet, og jeg manglet stort sett intet hvis det var ev den beskaffenhet at det kunne følge med handa. En dag visste jeg at det nå var kun en ting som manglet i mitt velfungerende litt avsidesliggende rike; en kvinne. Jeg innså at nettopp denne bestanddelen var en utfordring.. vel kunne den følge med handa, men kunne den temmes slik jeg hadde temmet dyreunger til å holde seg i umiddelbar nærhet. Her måtte nye teknikker utvikles. Men jeg hadde foreløpig bare en vag ide om hvordan dette kunne løses.



Så en dag fulgte hun med handa til min litt avsidesliggende boplass. Jeg hadde laget henne et solid hus der hun ikke led noen nød. Varme feller var det, ild kunne man gjøre opp, og der var strøm i begrensede mengder. Og det beste av alt, en solid dør som kunne lukkes fra yttersiden. Noe som da også var gjort unntatt de ganger jeg var på innersida.



De barn hun fikk vokste opp med meg i hovedhuset som jeg hadde utvidet til å romme oss alle. Da ingen flere barn kom, åpnet jeg døra til huset hennes og lot henne streife fritt om. Hun kunne være borte noen dager, men kom alltid tilbake. Inn i hovedhuset kom hun ikke, men det gjorde heller ikke de dyra jeg hadde temmet.

Det er ingen moral, det er det som er saken.

Jeg hadde aldri forventet en varm velkomst, men en lunken en hadsde jeg nok sett for meg. Men slik ble det ikke. Jeg vil ikke kalle det en velkomst, det som ble meg til del. Komst kanskje, men ikke med noe vel foran. Desidert ikke. Ikke engang vel-vel i den litt nølende betydningen av ordet.

Derfor ble mitt besøk - om jeg kan kalle det besøk- ganske kort. Jeg ble jaget vekk med hånsord og steiner og fikk ikke engang gjøre et kort opphold der jeg hadde planlagt å ta et lengre opphold eller til og med vurdere å slå meg ned, i alle fall en tid framover.

Jeg forlot stedet siden jeg ikke hadde noe valg hva det angikk, men lovet stille at jeg skulle komme tilbake en gang, og da skulle ingen få jaget meg vekk.

Årene gikk uten at jeg fant ut hvordan å realisere det jeg i stillhet hadde lovet meg sjøl.

En dag kom svaret med en liten fugl som langsomt dalte ned foran beina mine der jeg ørkesløst halvt satt halvt lå i skyggen av et tre. Jeg hadde siden min ikke-velkomst vært ørkesløs og ute av stand til noe annet konstruktivt enn å fåfengt  planlegge min tilbakekomst til stedet der jeg i alle fall ville oppholde meg en tid på mine siste år i dette livet.

Den lille fuglen ga meg en åpenbaring som fra oven. Vel, den kom jo fra oven, men du skjønner nok hva jeg mener. Jeg kom meg opp fra min halve posisjon og gikk inn i huset mitt og begynte mine forberedelser med nitid grundighet. Jeg er ganske grundig når jeg først kommer meg opp av den halve stillinga.  Jeg begynte med noen telefoner som bekreftet mine ønsker. Deretter la jeg et stort papir på bordet og begynte å risse opp planene. Jeg tegnet, visket og tegnet, og etter noen timer stod operasjonen klar for meg. Jeg visste nå ned til minste detalj hvordan jeg denne gangen skulle ankomme det stedet der jeg ville bo, i alle fall for en stund.

Noen nye telefoner fikk en del nødvendige anordninger på plass. Så var jeg klar. Denne gangen ventet man ikke meg, og overraskelsesmomentet var planlagt og fungerte etter mine kalkulasjoner.

Snart var jeg der jeg hadde planlagt å bo en stund – og jeg må skynde meg å si at velkomsten ble som jeg hadde planlagt, verken bedre eller verre.

Moralen i historien? Vel, det er ingen moral. Er man bare hensynsløs nok løser ting seg til ens beste. Sånn er det bare.

Notodden

Sangen kom seilende med god bør mot en ukjent strand. Sangen hadde forlatt sin heim i full fart, bare tatt med seg seg sjøl og noen noter.  Båten lå fortøyd ved en brygge. Sangen tok den og bad en stille note om at eieren hadde forsikring slik at tapet ble dekket.

Sangen var en god seiler. Seilet hans ble kalt vinger, og Sangens vinger førte ham framover og ga god bør. Kursen var satt etter noteverdier. Urolig hav viste seg også å ikke bli noen vanskelighet. Notene beveget seg elegant mellom de ulike stadier havet bød på. Sangen følte seg trygg. Aldri hadde Sangen ferdes så langt før, og aldri hadde sangen flyktet. En sang på rømmen. Sangen visste intet om hvor det bar, bare at det måtte gå framover. Det var ingen retur. Ingen broer var brent, men å krysse sonene tilbake var umulig. Derfor bar det forover, forover, med god bør i seilene.

Store dyr fulgte Sangens fartøy over havene, fulgte, lyttet og lærte av Sangens toner og lyder. Snart begynte disse store dyrene først å imitere disse lydene, etter hvert begynte de å bruke lydene til hverandre. Lydene ble sterkere, dristigere og stadig mer frekvent. Snart var det klart at de store dyrene kommuniserte med hverandre etter de noter de hadde lært av Sangen. Sangen lo fornøyd.  Hvalsangen var født.

En dag så sangen land. Var det trygt å legge til her? Notekartet ble tatt i ny bruk. Sangen lot # kryssene lede observasjonen. Han krysset att og fram mens notene elegant manøvrerte etter stigende og synkende verdier.

Sangen la til lands ka notekryssene viste at intet fiendtlig syntes æ være der. Likevel trådte Sangen varsomt, largo, og enstonig langs en linje og gjorde seg klar til kvantesprang om nødvendig. Notekartet holdt han i handa slik at manøvrene kunne sikres i henhold til innlærte reflekser. Sangen orienterte seg i området, men hadde alltid fartøyet i øyekroken, klar til retrett. Det ble ikke nødvendig. Tvert om. sangen hadde i sine observasjoner sett en elvs utløp og bestemte seg til å følge denne elva, om ikke til elvas kilde så i alle fall et stykke inn i landet. Der antok han at han kunne være tryggere.

Ved en odde i et vatn ankret Sangen opp, tok med seg notekartet og etablerte seg der.

Han kalte stedet opp etter det trofaste notekartet som hadde veiledet og guidet ham dit. Notens odde ble navnet. Århundrer kom og århundrer gikk og navnet endret seg i takt med språkets forkortninger. Slik ble Notens odde til Noteodden og i dag Notodden.