Spons meg: Brannskadde barn trenger hjelp

Dere har sikkert sett annonsene for Walk and Run for Etiopia, i alle fall dere som bor i regionen her. Dette arrangeres 10. juni på Stangnes friidrettsbane i Harstad av Children’s Burn Care Foundation. Organisasjonen arbeider blant brannskadde barn i Etiopia. Ildsjel og initiativtaker Hans Petter Scheldrup er fra Harstad.

Denne Walk and Run har jeg tenkt å delta i. Jeg vil se i hvitøyet den som ikke er svidd på et eller annet sted i sjel eller kropp, og da kan man gjerne støtte de barn som er skikkelig fysisk forbrent og som nok også av det er blitt svidd i sjelen.

Hver runde på friidrettsbanen er på 400 meter. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg klarer. Tar sikte på to. En liten luring jeg kjenner på Sandane sponser meg med 200 kroner pr. runde.

·        Enten kan man sponse meg med en fast sum pr. runde.

·        Eller man kan sponse med en fast sum uansett hvor langt eller kort jeg går. 3-400 kroner kunne kanskje være ok for hele sekvensen.  Selvsagt kan man gi mindre eller mer,

Det jeg trenger er navn på sponsor, hvordan du vil sponse (runde eller fast sum) og din epost. Så vil Children’s Burn Care Foundations administrasjon sende deg faktura på mail.

Hvordan er det man formulerer slike ting i reklamer?

Ikke nøl ! Trykk på tastene, send meg en mail på magne@skaniidgirjie.no

eller op domantrener@gmail.com

med ditt navn, din epostadresse og din sum.

domantrener

Du kan lese mer på

http://www.childrensburncare.com/index.php/en/aktuelt

Sakset fra heimesida.

Childrens Burn Care Foundation, CBCF, er en norsk stiftelse, etablert 29. juli 2007. Organisasjonsnummer: 991 870 636
Godkjent av Lotteri- og stiftelsestilsynet. Brannskader blant barn er svært alminnelig i Etiopia. Sjansene for å overleve større skader er små. De som overlever mindre eller større skader, vil i stor grad utvikle ulike former for fysiske handikap grunnet sammenvoksninger fra arr vev. Barn med handikap i Etiopia har begrenset utviklings mulighet i samfunnet.

HJELP OSS - Å HJELPE DEM - TIL Å HJELPE SEG SELV!

Historien bak stiftelsen handler om 2 vidt forskjellige menn som tilfeldighetene førte sammen:

Dr Einar Eriksen er overlege ved Brannskadeavsnittet på Haukeland Universitets Sykehus i Bergen. Han har vokst opp som misjonær sønn i Etiopia. Siden 1987 har han har opplevd de medisinske utfordringene i Etiopia på nært hold gjennom 11 års arbeid som lege i landet. De første 6 årene var han engasjert som misjonslege på et sykehus i sør Etiopia. I perioden 2000 - 2005 var han prosjektleder i forbindelse med oppbyggingen av Etiopias første brannskade avdeling på Yekatit 12 Hospital i hovedstaden Addis Abeba. Dette NORAD støtta programmet er et samarbeids prosjekt mellom Etiopias helsemyndigheter og Plastikkirurgisk avdeling /Brannskadeavsnittet /Enhet for Internasjonalt Samarbeid ved Haukeland Universitets Sykehus. 7 av brannskadeavdelingens 19 senger på Yekatit 12 Hospital er forbeholdt barn. Dr Eriksens største ønske er å utvide behandlings tilbudet for denne pasientgruppen.

I august 2005 skjedde en forferdelig ulykke langt nord i byen Harstad. Hans Petter Schjelderup fikk 22.000 volt gjennom kroppen under et monterings oppdrag. Etter et kort opphold ved Universitets sykehuset Nord-Norge i Harstad ble Hans Petter fraktet til Brannskadeavsnittet i Bergen, hvor Dr Einar Eriksen fikk behandlings ansvaret for ham. Det var en alvorlig ulykke som resulterte i et langvarig sykeleie med mange dager på respirator, alvorlig infeksjon med høy feber, samt en rekke narkoser grunnet behov for repeterte operasjoner og omfattende sårstell. Før Hans Petter gradvis våknet til live igjen, hadde hans kone Marita hengt opp flere fotografier av familie og venner på sykerommet. Dr Eriksen la merke til deres lille sønn, Emrick, som ble adoptert fra Etiopia i 2003.

Det ble knyttet sterke bånd mellom Hans Petter Schjelderup og legen som reddet livet hans. Eriksen delte tanker og drømmer han hadde for de brannskadde barna i Etiopia. Hans Petter følte han hadde fått livet i gave, og ga uttrykk for ønske om å bruke det til å gi andre de samme mulighetene som han selv nå hadde fått. De delte en felles visjon. Ved hjelp av støtte fra ressurser rundt seg ble stiftelsen, Children's Burn Care Foundation Ethiopia, formelt etablert 27. April 2007. Stiftelsens hovedmål er å bygge et brannskadesenter for barn i Addis Abeba , samt å støtte utdanning av leger og sykepleiere og å drive brannskade- forebyggende arbeid.

 

...nisser og dverge, bygger i berge...

Dette er ikke begynnelsen på bloggen. Den begynner et eller annet sted i løpet av denne skrivestunda. Men siden det ennå er uklart for meg hvor den begynner, lar jeg akkurat dette bero foreløpig.  

Hvor mange ministrer har vi i Nord-Norge hatt de siste  - la oss si – 20 år?

Spørsmålet reiste seg etter at vi har kjørt tur - retur Gardermoen-Balestrand-Sandane-Stryn-Gardermoen til Arnstein og Kristinas bryllup i Balestrand. Da kjørte vi gjennom den ene flotte, lange tunnelen etter den andre.  Mye av dette er å takke Kjell Opseth for da han var handlekraftig samferdselsminister. Nå har det sikkert blitt gravd tunneler der etter hans ministertid, men han slo i gang en voldsom prosess.

Nå var jo den samme Opsethen født oppe på et berg i Sogn og Fjordane, så han erfarte antagelig tidlig hvor praktisk det kunne være med hull gjennom bergene i stedet for å gå rundt eller over det. Det sies at han var en handlingens mann og fløy ikke opp og ned på talerstolen med replikker og replikkers replikk. Han brukte tida til å bygge allianser og hestehandle, noe SV blant annet merket. Man skulle nemlig ha sikker helårsvei mellom Oslo og Bergen, stamveien. Opsethen fikk den med støtte av SV lagt gjennom sine heimetrakter, en omvei, og man fikk den evig-lange Lærdalstunnelen vi kjørte gjennom. I bytte skulle SV få kortere Bergensbane over Ringerike. De venter ennå på den. Nåværende samferdselsminister har proklamert at han ikke vil være noen opseth og dra hele samferdselsbudsjettet til eget fylke. Spørs om rogalendingene i hans heimfylke er enig.

Da vi kjørte gjennom Gudbrandsdalen på tur heim var det påtagelig lite de kunne skilte med av tunneler. Og de få som var, var nesten som puslingers lekespill å regne etter standarden i Sogn og Fjordane. Vel, nå lå ikke ting særlig til rette for tunneler i Gudbrandsdalen. Det måtte da være om man laget seg noen snarveier mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.

En annen sak jeg lurte på er hvor det flyttet, alle disse ”nisser og dverge, som bygger i berge” som ble minet bort. Dere husker problemene med togtraseen fra Gardermoen til Oslo. Healeren og sjamanen Eirik Myrhaug fant årsaken til vanskelighetene. Man hadde ikke forhandlet med de som bodde der, langt mindre betalt for det man tok.  Nå har jeg jo, som Miss Marple, alltid noen felles referansepunkter til Markebygda, og jeg kjenner noen historier om hva som kan skje dersom man ikke forholder seg til nisser og dverge som bygger i berge eller andre som bor under jorden. Siden njeg har en følelse – som spinner ut fra erfaring – om at sensuren vil slå til, går jeg ikke nærmere inn på disse historiene, annet enn å si at en del av dem er fra meget nær samtid og noen litt fjernere hva tid angår.

Men siden ting ser ut til å blomstre i Sogn og Fjordane antar jeg at Opsethen eller de han bemyndiget har ordnet saken.

Jeg satt i leiebilen og tenkte på Moses som slo staven i fjellet og det åpnet seg og slapp ut vann til Israels folket der de vandret i ødemarken etter at de stakk av fra Egypt. Her må jeg bare få gjøre en avstikker fra temaet tunnel og forundre meg over at Israelfolket måtte vave rundt i ørkenen i 40 år før de slapp inn i det forgjettede land. Det må være en årsak til at det ble slik. Jeg vet ikke hva Bibelen sier om årsaken men Däniken har en fascinerende om enn luftfylt forklaring: de vandret i 40 år, og ingen av dem som dro fra Egypt kom inn i Israel. De døde i ørkenen. De som kom inn i Israel, var unnfanget i ørkenen. Däniken framsetter en teori at man fra en høgere sivilisasjon da hadde muligheten til å manipulere genene til det folket som vandret inn i Israel. Kanskje er dette årsaken til at det blant jødene finnes så mange dyktige kunstnere, musikere herunder, og at jødene er et meget tilpasningsdyktig folk. De ble som kjent spredt over store deler av verden, tilpasset seg og forble jøder.

Nå vet jeg jo ikke om det er noen sammenheng mellom det folket Moses slo staven i fjellet for og skaffet vann til og det folket Opseth slo boret i fjellet for og skaffet adganger. Moses’ handling ga hans folk adgang til Israel, så får en annen enn jeg filosofere over hva Opseths handling ga hans folk adgang til. Nå ser jeg ganske mange positive likhetspunkter mellom Moses’ folk og Opseths folk, men det går jeg ikke inn på her. I alle fall ikke denne gangen.

Man skal ikke stikke under en stol at Opseth var samferdselsminister for Nord-Norge også. Skutvik har en Kjell Opseths plass på fergekaia. Han gjorde nemlig ingenting med planene om å legge ned fergeruta til Lofoten. For øvrig satte han i alle fall ett punktum her i Nord-Norge. Han satte punktum for den evige debatten om jernbane til Tromsø. Dermed må de fleste av oss ta 17.mai-toget.

Tilbake til tema hvilke ministre Nord-Norge har hatt. Kyllingmark peker seg ut som en god samferdselsminister. I hans handlingstid poppet småflyplassene opp i Nord-Norge. Disse ble naturlig nok kalt kyllingmarker. Visstnok er bare en av disse lagt ned. Man kan si at disse to minstre opererte i ulike deler av samferdselskorridorene. Kyllingmark i lufta, Opseth gjennom fjellene.

Nå kommer vi til forskjellene. I tillegg til de kyllingmarker vi nyter godt av, var hans innsats på andre felter også gigantisk. Han er høgt dekorert for sin innsats under krigen, blant annet fikk han to ganger St. Olavsmedaljen med ekegren. Han er også dekorert fra England, Frankrike og USA. For sin samfunnsnyttige innsats ble han utnevnt til Kommandør av St. Olavsordenen. Opseth oppretta et rådgivingsfirma.

Ellers pleier vi Nord-Norge å få slengt til oss et fiskebein vi har å gnage på mens vi venter på noe annet. Fiskeriministeren skal liksom være nordnorsk. Kanskje er tida kommet til at vi kan få et lite tillegg og få også en annen ministerpost.

domantrener

Ooops! Glemte det med å lage en begynnelse på bloggen.

Uselvisk, romslig, tolerant, belest og reflektert.

I aviser eller standardtelegrammer kan det stå at det smeller fra loft og til kjeller for nå er det XX det gjelder. Dette er en rimete måte å annonsere en begivenhet på. Antagelig stemmer det at det smeller fra loft og til kjeller selv om jeg egentlig ikke kan se det for meg sånn i praksis. Men jeg tilkjenner en poet rett til å kaste om seg med ord for det best mulige resultat.

Her i huset smeller det ikke fra loft og til kjeller selv om vi har vet krypeloft, så sånn fysisk kunne det være mulig. Jeg vil heller si at brikker legger seg på plass sånn smått om senn, den ene etter den andre.

I disse tider fokuseres det på hendelser under og etter 2. verdenskrig.

·        8 mai; 70 år siden krigen var slutt i Norge.

·        13. mai: Kronprins Olav ankommer et fritt land. Takket være i alle henseender hans rakryggede far Kong Haakon og Kongens avmålte og korrekte NEI til tyskerne ble Norge et okkupert land og ikke et lydrike under Tyskland.

Det som slår meg etter et raskt søk på google er hvordan datoen 13. mai er en kruisidal dato hva siste krig angår. 13. mai 1933 formaliserte Vidkunn Qvisling Nasjonal Samling. 13. mai 1940 angrep Tyskland Frankrike, og jeg er overbevist om at på den datoen sloss troppene i Nord-Norge i Gratangen og Narvik-fjellene. Samme kruisidale dato overtar Winston Churchill som statsminister i England og sier han ikke kan tilby sin nasjon annet enn blod, svette og tårer. Han overtok som kjent etter forsiktige og litt naive Chamberlain  som trodde han kunne forhandle med Hitler. Jeg grøsser og ser i dag tendenser til at naive politikere tror man kan forhandle med en diktator i øst – etter at man har bygget ned forsvaret i Nord-Norge.

13. mai 1943 snur ting. Da måtte ørkenreven Rommel overgi sine styrker i Afrika til de allierte.  Ting blir lysere og lysere. 13. mai 1945 kom daværende kronprins Olav tilbake til Norge mens det var frihetsrus og folkeglede i landet.  Som om ikke det var nok, ble det i denne lykkerusen født en gutt i Fredrikstad. 

Det sier seg sjøl at når man blir født på en slik bølge må man bli preget av det.  Lykke, glede og frihet er noe som smitter. Man blir merket positivt som person av det.

Uselvisk, romslig, tolerant, belest og reflektert. En som ikke roper i utide, men de få som har tråkket på hans verdier, gjør det ugjerne en gang til.

Gratulerer med dagen, pappa.

domantrener

Rap

Jeg vet at det ikke er helt veloppdragent ei heller samfunnstilpasset pr. i dag å si at nå tror jeg jeg må rape. Jeg er ikke en raper som man skulle tro etter den farten jeg iblant hiver innpå ting. Jeg antar jeg svelger en god del luft samtidig, men denne eventuelle lufta kommer ikke ut noen av veiene - hvor den enn nå blir av. Jeg hadde nok ikke dugd i de belevne middelalderhoffene der en rap var et signal på at maten var god og at man var vel forsynt. Gad vite når pendelen slo andre veien og rap ble et signal om plumphet og plebeierstatus. Nå anser nå ikke jeg det som noe plumpt å være plebeier og hadde jeg fått det til skulle jeg nå rapt så det gjallet for å understreke dette. I dag er det å rape nesten rape på uskrevne sosiale normer.  Det er på tide at denne pendelen raper litt over til den andre siden.

 I samme bane ligger det å gå på do. De gamle utedoene med sine to hull var sosiale arenaer. I dag er dette en ensom sak. Man låser seg inn for sikkerhets skyld.

Trenden ser ut til å være at kroppslige uttrykk blir regnet som plumpt. Rape, skite, prompe…Å klø seg diskret er ennå akseptert (tror jeg. Vel, det kommer an på hvor man klør seg). Det samme med å kvele et gjesp. Et gjesp er egentlig kroppens signal på at man trenger oksygen til hjernen. Med en god gjesp drar man inn en del luft.

Årsaken til at jeg sitter her og kjenner at jeg burde rape, men ikke får det til, er faktisk gjær. Siden påskeuken har vi her i skogen levd totalt uten gjær i tillegg til tidligere nutrition som var uten sukker, gluten og melk. Nå er dietten her i skogen grainfree, ikke bare glutenfri, så det er bare havre av kornsortene som er i maten vår. Fra før er kunstige tilsetninger, les ferdigprodukter, non grata. Vi var litt spente på hvordan dette skulle gå. Havregryna har vært vårt faste følge overalt hvor vi har reist og berget oss ut av mange matsituasjoner. Det var alltid en mulighet til å koke havregrøt. I Paris fikk pappa gå på kjøkkenet og koke grøt, I Albania var det mamma som gjorde det. Noen steder har hotellet kokt.

Likevel. Det hadde vært ille om vi nå måtte misbruke en god og trofast venn og følgesvenn så mye at vi ble lei hverandre. Det var mest det jeg var redd for skulle skje. Men slik ble det ikke. Tvert om.  Havren er fremdeles en god følgesvenn, men ikke alt.  Frokost og kveldsmat er blitt en kulinarisk nytelse, og det er derfor jeg sitter her etter frokost og kjenner at jeg burde fått ut et rap. Jeg langet nemlig inn bønnelapper fylt med løk og oliven + fromstekte kaker av mandelmel og kokosmel.

Nå er det slik at vi ikke er de eneste i verden som følger akkurat denne dietten. Family Hope har satt opp en ny protocol der dette inngår, og det er laget en ny nettside for mødre. Selvsagt for mødre. En onkel pleier spøke med at kvinnens plass er på kjøkkenet uansett hvor mange jobber hun ellers har. Fra denne nettsiden fråtser vi i oppskrifter som i sin tur gjør at vi fråtser ved matbordet.

Derfor strutter jeg her meg magen.

Men jeg antar at når denne protocol er over, kommer brødskiva til å smake himmelsk.

domantrener

Jeg vet at jeg som Miss Marple alltid finner eksempler fra mitt lokalmiljø, men denne gangen har jeg ingen. Enten skyldes det at lokalmiljøet ikke raper og promper i utide og på u-steder eller jeg ikke kjenner til det.

...ingenting...

Jeg har faktisk god tid til å tenke mens jeg mager meg fram på golvet eller sliter rundt på armer og knær. Eller henger opp ned i vertical suspension og svinger i gravity free. Da går tankene gjerne fritt, og jeg tenker på alt og ingenting. Alt er selvsagt et interessant begrep. Men det sier kun alt og på enhvers definisjon av alt. Faktisk tror jeg noen og enhver har problem med å definere eller avgrense alt. Ingenting er sagt å være det motsatte av alt eller noe.

Det er dette ingenting / intet som fascinerer meg. Skal jeg velge mellom alt og ingenting er ingenting min favoritt. Mens jeg blogger videre skal jeg prøve å forstå min hvorfor. Det er helt greit hvorfor et klesplagg, en film, et musikkstykke er en favoritt. Der er fysiske knagger man henger sin fascinasjon på. Men ingenting har ikke slike fysiske knagger. Følgelig må man lete etter annet å belegge å belegge sin vurdering på, og det er den jeg håper skal bli klar mens jeg skriver. Skrivepedagoger sier man bare skal sette seg til med penn i hand, så begynner hjernen å jobbe. Eller når man taler spontant. Straks begynner hjernen å jobbe og rydde vekk uvesentligheter. Derfor kommer poengene til mange talere til slutt helt klart fram etter en lang og rotete fortale. Før pleide jeg tenke at Gro Harlem Brundtland var en slik taler, men nå er det gått noen år siden jeg har hørt henne svare spontant på noe. Nå skal jo det nevnes at det også finnes talere som lenge og vel prater om noe man kunne fristes til å kalle ingenting. Men ingenting dekker ikke. Jeg pleier tenke at man taler, og etterpå lurer jeg på om emnet var at Norge er hovedstad i Tsjekkia.

Selvsagt er ingenting også en personlig definisjonssak. Likevel tror jeg at når man generelt sier ingenting er begrepet ganske tomt kontra alt der begrepet synes å dekke noe som er stappfullt. Nå undres jeg på om alt har plass til noe mer i seg. Har den det er ikke alt alt. (Hah! En bevisførsel Erasmus Montanus verdig.)  På den motsatte siden av skalaen er ingenting. Hvis begrepet ingenting var helt tomt, kunne man ikke ta noe ut av det. Men ingenting er ikke et vakuum, følgelig må det inneholde noe. Derfor kan man si at det ikke finnes noe absolutt ingenting. Det er et paradoks at ingenting faktisk også er noe. Begrepet brukes oms soms og enhver synes å legge egen tolking inn i det. Så også jeg.

”Hva skjer hos dere?” kan noen spørre. ”Nei, ingenting,” svarer jeg da gjerne fordi jeg er usikker på spørreren egentlig spør om. Og et avvæpnende og samtidig dekkende svar er: Nei, ingenting, noe som ikke er sant. Også i dette tilfellet er ingenting ikke et vakuum. Det inneholder noe og egentlig ganske mye siden for eksempel hertingene står opp kl 5.00 (God knows why) trener, går turer og gjør diverse uspesifiserte øvelser av annen art før de lager en perfekt, gluten – melk – sukker – gjærfri frokost som i tillegg er smakfull. Bare det i seg sjøl er nok til at ordet ingenting ikke dekker det. Så står husets herre opp kl.9.00 og vakler på badet der han har forskjellige uspesifiserbare - men ikke omtalbare - program før han åler eller kryper og er klar for den spesielle frokosten. Da er klokka bare litt over 10.00 og mye har allerede skjedd. Moralen er at om noen spør hva som skjer og svaret er ingenting, er dette blank løgn. Akkurat nå lurer jeg på hvorfor det heter blank løgn. Der har jeg noe å fundere over.

Blank løgn er det også når lekende barn plutselig blir helt stille og man spør hva skjer og svaret er ingenting. Da skjer det virkelig mye og man må verre på vakt. Et eksempel på dette dukker ofte opp i mimresammenhenger her i huset. En rimelig støyende lek gikk over i dørgende stillhet. Etter en stund spurte en av hertingene hva vi holdt på med. ”Ingenting,” var det kjappe svaret. I dette tilfellet var ingenting at vi prøvde å sage biljardhull i stuebordet så man kunne spille på det.

Ingenting er også grunnlaget for et av de mange samiske utnavn her i Markebygdene. I dag er kanskje mange av utnavna glemt, for eksempel. Opphavet til dette var en enkel og delvis klagende setning. Nå vet jeg ikke om vedkommende ofte klaget eller om det bare var den enkelte setningen som ble historisk og et utnavn. ”Dak eai atte munnje ii meidek, iige čeattočuovddi veara.”  De gir meg ingenting, ikke engang så mye som en lillefingers verdi. Av dette ble Čeattu et utnavn på hennes etterkommere.

Årsaken til at sensuren ikke tok denne historien er antagelig at undertegnede er – om ikke Čeattu – så i alle fall masse annet: Nealge-Hánsá, Čirgá-Redjár, Hura-Jonsá, you name it. Sammenlignet med slike utnavn er Čeattu ingenting. Huff, der kom det igjen. Misvisende bruk av ordet ingenting.

Helt til slutt vil jeg vise til Bøkenes bok, den gode bok, som sier at av intet / ingenting skapte Gud himmel og jord.

NB. Leste om dette en gang i tiden og har rotet fram det jeg husket. Uansett om det er helt korrekt eller ikke betyr det omtrent skapelse av intet.

domantrener

NB igjen! Jeg glemte at dette med fascinasjon av ingenting skulle bli klart for meg under skrivinga. Fy søren. Har jeg her skrevet om at Norge er hovedstad i Tsjekkia?

...akkederer og bukker av...

Egentlig hadde jeg for vel en uke siden tenkt at jeg skulle blogge om ingenting. Ingenting er en ganske interessant sak og minst én blogg verd. Men det får vente. Siden jeg planla en blogg om ingenting, endret en del planer seg her i huset. Sigbjørn kom heim torsdag kveld. Han er på forfatterturne og kom hit fra Lenvik bibliotek. Neste stopp for ham var Harstad på lørdag.

Når Sigbjørn og Emma Margret kommer heim, tilpasser jeg litt min dag slik at jeg får prate litt med dem de stundene de er her.

Fredag jobbet Sigbjørn i kjølvannet av den stormen som i bygda kalles «Listhaug» siden den la ned noen fjøs. Her hos oss la den ned noen store vakre gråorer. Jeg har sagt det før, men siden en god ting ikke kan sies for ofte gjentar jeg det: Det lekehuset mamma og vi unger bygde som ble profetert av en snekker: ”Kjem første vinterstormen – han står ikkje!” Men den har nå stått i mange år over alle stormer, selv da «Listhaug» knekte de to store gråorene, sto lekehuset like støtt. I halen av «Listhaug» ryddet Sigbjørn bort disse trærne, noe til vedskjulet og noe til bålet klart til sesongen starter.

Vi akkederte oss – vel det var egentlig ikke noen akkedering, men jeg liker akkurat det ordet og fant å ville bruke det – altså vi akkederte oss fram til at vi også ville dra på biblioteket og delta i bokbadet. Som vi gjorde og kom jagende inn der som de siste etter at bokbadet var startet. Flaut. Men til vårt forsvar må jeg si at vi tjente flere herrer på turen til Harstad og noen av disse herrene var ikke presise. Dermed fikk man dominoeffekten. Vi ble heller ikke presise –tre minutter kanskje for seine. Uansett er jeg glad vi var der, for jammen var de to flinke, både forfatteren og intervjueren Aud toga fra fylkesbiblioteket. At Sigbjørn var reflektert og fundert overrasket ikke. Det vet man jo at han er. Aud Toga imponerte med en grundig innsikt i boka «Våke over den som sover». Hun hadde jammen ikke forre over den med en harelabb. Eller skumlest den for å si det slik.

Jeg har et infernalsk ønske om å begynne å gi ut under psevdonym slik at ingen vet at boka er skrevet av den hjerneskadde raringen i Skånland som fasiliterer. Si hva man vil om saken, men det er ikke helt stuerent. Jeg er medlem av Harstad litteraturlag og Samisk forfatterlag. Men Nordnorsk forfatterlag ville ikke åpne døra for meg. Hadde jeg hatt nok mental styrke, skulle jeg ha sparket inn den døra sånn mentalt. Og kanskje blir det en gang noen som gjør det. Vi er etter hvert en del som fasiliterer bare her i Skandinavia.

Det er søndag ettermiddag og vi skal spise middag. Maten vår er blitt en tanke særere siden vi var i Danmark på Family Hope i januar. Hvor lenge den blir så sær vet jeg ikke. Vi skal møte på Family Hope i august. Da får vi se.

Men da bukker jeg av for denne gang og går til den sære middagen.

domantrener

Frontkjempere, TV, bryllup

Hvis man lytter til mimring om gamle dager – hva nå enn gamle dager er – jeg mener, hvor langt tilbake må man telle dagene for at de skal bli gamle? Men altså, hvis man lytter på sukk og lengsel angående de gamle dagene, er et hovedtema at folk hadde bedre tid før til hverandre.  Man gikk på besøk, man pratet i lange baner når man leverte melk ved melkerampen om morgenen, for eksempel. I alle fall hadde folk tid til det. I dag hadde man kanskje bare lempet melkespannene der og jaget hver til sitt. Nå er jo saken at det ikke lenger er noen melkespann å lempe. Jeg ser da bort fra de melkespannene de lemper på Tårstad-dagen. Ære være dem for det, ellers hadde vel melkespann snart vært like arkeologisk som den sofaen jeg sitter på akkurat nå og som tross iherdig liming av hud gjennom noen år nå går helt i oppløsning uten at jeg ser noen som helst tegn til at den får avløsning.  Jeg orker ikke mase mer om den. Jeg sier som Hanna Kvannmo. Man skal nøye vurdere hva man orker irritere seg over. Vel, jeg irriterer meg likevel litt over den hver gang jeg ser stoppen flyte ut. Det er greit å være sparsom, men det er dette med å passe måten, som, det sies i et folkeeventyr jeg ikke husker navn på. Kan noen google det for meg?

Siden jeg allerede er på krokveier fra temaet kommunikasjon / manglende kommunikasjon tar jeg likeså gjerne en krokvei fra krokveien.  Jeg har nettopp lest segner fra Sogn og Fjordane og må konkludere med at de jammen er vel så troende på diverse som vi samer. Nå tror jo vi samer på mer enn de immaterielle ting. Vi tror blant annet på et bedre liv og forståelse for vår situasjon. Jeg så på facebook en sur formening om Sametingets kontor i Skånland. Det skal nok skape forståelse, tror jeg, sånn etter hvert. Dette kontoret er kommet fordi samiske kulturpersoner, politikere, aktivister, frontkjempere (unnskyld, men Hitler har ikke enerett på det begrepet) har stått på for saken i mange år. Det underlige er at Stortinget ikke har noe kontor i Skånland. Jeg vet ikke om mannen bak den sure kommentaren har fundert på hvorfor ikke.

Nå tror jeg nok at enkelte tyvholl i Sogn og Fjordane ala Skånland burde hatt et Sametingets kontor ettersom det ser ut til at Stortinget ikke prioriterer å være synlig i tyvholl.  Etter det jeg har lest om av senger fra Sogn og Fjordane kunne de definere seg som samisk område og følgelig få delta i det samiske særrettene jeg har hørt så mye om. Dette med å definere og bestemme er sinnrikt gjort av Ludvig Holberg i hans Erasmus Montanus. Erasmus Montanus, lærd som han anså seg, kunne bevise at hans mor var en stein. ”En stein kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly. Ergo er mor Nille en stein.” Jeg har dermed følgende bevisføring for at Nordfjord kan regne seg som et samisk område, et område med samer:

Jeg er ¼ nordfjording.

Jeg er same.

Ergo er Nordfjord samisk.

Det er mye jeg ikke forstår i denne saken (ref facebook). Og mens jeg prøver å rydde opp i dette med å forstå og hvordan og hvorfor ikke forstå, tenker jeg at jeg ikke må falle i den graven og si at jeg sjøl er f.eks. same, og så – selv om jeg i hjertet ønsket jeg var noe annet – og så bruke dette som en rettighet til å slenge skit om samene. Jeg har sett nok av det. Kanskje kan man føye dette til de samiske særrettene? Retten til å slenge drit om det man forakter ved seg sjøl. Altså – akkurat den graven faller jeg ikke i, men det er mange andre graver på veien.

Men det var dette med de samiske særrettene. Det som forundrer meg, det jeg ikke skjønner – og her prøver jeg å unngå en grav - er at mange enkeltpersoner, organisasjoner, bygder, you name it som roper om urettferdighet, forskjellsbehandling, at samer for-fordeles, de er sjøl samer, mange av dem som roper. Opplys meg. Hvorfor hopper de ikke inn i den kassa de kaller samiske særretter? Den som skal være så fordelaktig?

Da går jeg tilbake til tråden – for å bruke språket fra sosiale medier. Det var dette med kommunikasjon eller manglende sådanne. Min kommunikasjon til utenverdenen er bloggene mine – og jeg har ikke blogget på nesten en måned. Følgelig er denne bloggen nesten som ropet fra en fjern planet. Eller ropet fra fortiden.

Fra de nære gamle dager

Vi var altså heime i påsken enda en av oss hadde fremmet et forslag om at vi – når vi likevel var i Kautokeino i bryllup skulle ta noen flere dager der og følge enkelte evenementer. De har et stappet program for hele påsken, og hva ville være mer naturlig enn å få med seg noe av det. Selvsagt ble jeg nedstemt. Egentlig var det ikke noen demokratisk prosess i det hele tatt, for mamma la ned et personlig veto for hennes del om hvordan ting skulle være om hun dro. Kjøre til Kauto i bryllup, kjøre heim dagen etter. For øvrig kunne hvem som helst dra uten henne. Man trenger ikke stor innlevelsesevne for å skjønne utfallet av dette. Pappa ville ikke dra om ikke mamma dro. For meg var det take it or leave it.

Følgelig kjørte vi torsdag før påske til Kautokeino med nødvendige bunkringsstopp både for bilen og oss og kom dit om kvelden til ferdig middag hos Anne Kristine og Mats, gudforeldrene mine. De vet virkelig hvordan gudforeldre skal være, slik jeg ser det. Mette dro vi videre til Márjá dit Emma Margret allerede var kommet. Emma Margret og Marja hadde fikset at vi alle skulle bo der. Dagen etter dro Márjá til Soppero på isfiske-konkurranse – og da spredte rotet seg rundt om.

Jeg vet ikke om dette bryllupet var typisk for Kautokeino. Jeg er mektig glad både over å bli beæret med en invitasjon samt å få oppleve dette. Bryllupsdagen møtte vi i kirka i god tid, ikke så rart side Bete Marja-genene var i flertall. Oldemor Bete Marja var alltid ute i god tid – meget god tid. Vi var følgelig noen av de første som benket oss i ærverdige Kautokeino kirke. Derfra dro vi rett til festlaget på Báktehárji der det var dekket til vel 600 personer, anslo vi. Folk kom til ulike tider. Mat nok – og fra scenen ble det sagt at man måtte si fra til sin servitør om man skulle ha glutenfritt. When in Rome, do as the Romans do, så etter en bedre middag dro vi heim og sov noen timer til vi vendte tilbake til bryllupsfesten. Det var et tips vi fikk i forkant. Jeg så at vi ikke var de eneste som stakk av for å sove litt for så å komme tilbake oppfrisket og oppsovet. Det pussige var at Emma Margret som har en sjelden navnekombinasjon, der traff en gáibmi, en navnesøster. Mon jeg kommer til å møte en annen Magne domantrener?

Det var to dagers bryllup. Neste dag dro vi sentrum og gikk i aktuelle butikker og besøkte Basia og Svein.  Og typisk, vi dro derfra med poser av urter. Jeg har ennå ikke glemt den bagasjen vi reiste heim med fra Gdansk. Det klukket i tinkturer og spraket i urter. Men tollen syntes visst det var ok.

Om formiddagen ble Báktehárji ryddet og vasket etter første dags fest og dekt på for neste dags sådanne.

I den stille uka jobbet vi de to første dagene. Ev av dagene fikk vi et tidlig-besøk mens jeg jobbet med morgenprogrammet. Alle som kjenner meg vil nok skjønne hva som da skjedde. Jeg begynte å følge med i samtalen som gikk noen meter unna samtidig som jeg prøvde å gjøre programmet. Det gikk ikke.  

Jada, jada. Jeg er som andre, de fleste, folk flest, mannen i gata. Nysgjerrigheten seiret og jeg sluttet å blogge. Det ble umulig å både blogge og følge med i diverse løgnaktige historier som gikk att og fram i huset. Da var jeg en skikkelig ráigebeallji – en som bare lytter.  Ráigebeallji ble også brukt om folk som man mistenkte forsto samisk uten at de lot det bli kjent. Dermed kunne de fritt lytte til det som foregikk. og siden de som pratet regnet med at de ekstra tilstedeværende ører ikke forsto, pratet man gjerne litt friere. Nå var nå ikke utbyttet av den tyvlyttinga så stor annet enn at jeg fikk fastslått at jeg ikke er den eneste som spissformulerer og blåser bagateller opp til noe vesentlig. Nå skal jeg være litt forsiktig, for ikke alt som er bagateller for lytteren kan være bagateller for fortelleren.

I de riktig gamle dager

for ca en måned siden dro vi til Oslo på ABR og hadde bestilt oss et luksusopplegg hos en anbefalt akupunktør her. Første gang jeg har ligget med nåler i kroppen. Da ser jeg bort fra å ligge på nåler. Det gikk utrolig bra selv om hertingene mente jeg ikke klarte det.  Dagen etter var viet til Smartbrain og til å spise middag med Sigbjørn som akkurat da var i Oslo som styremedlem til Norsk forfatterforening Om kvelden hadde vi en avtale med en annen familie som hadde startet for et halvt år siden med noe vi skal leke oss med, og vi var interessert i deres erfaringer.  Men dette er unntatt offentlighet som det pleide stå i enkelte brev vi mottok de første åra vi domantrente.

P-hotel er stedet der ting skjer.  Andre etasje er et stort fellesrom med diverse saler spredd rundt det. Her foregikk selvfølgelig ABR som er grunnen til at vi reiste til Oslo. Fredag var fellesrommet scene for ventende som skulle på audition på en eller annen reality-serie. Artig å observere dette. De påmeldte satt og ventet, og noen så jeg ikke gruppet seg sammen med de andre ventende, men satt for seg sjøl i den ytre sirkel ganske så avslappet. En eller annen for rundt og samlet inn noe de tydeligvis skulle ha med seg samt ga dem et nummer. En fotograf kom så og hentet dem turvis til fotografering. Han hilste på samme innøvde måte på alle og ordet hyggelig inngikk i dette. Så vet jeg det. Når jeg hilser på noen og de navnet sitt sier jeg hyggelig. Alt man lærer her og der. Til slutt ble hele gruppa hentet inn til et eller annet fellesopplegg der ting tydelig gikk ulikt for seg. Vi hørte både hvin og latter. En del senere kom en av dem jeg antar skulle plukke ut deltakerne ut på fellesrommet der alle nå var og leste opp tre navn. Han ba disse bli mens han takket de andre for oppmøtet og ønsket dem velkommen igjen senere. Det ble litt, men bare litt surmulende protester blant resten og kanskje stoppet denne surmulingen fort siden det på fellesrommet var flere enn deres gruppe. Jeg i alle fall fulgte intenst med.

Nå vet jeg ikke om dette var TV3 som skulle ha en nytt sjikaneserie der de symboliserer rangeringa av deltakerne ved å knytte dette til bilder. Fuom! Bildet av samer ble brukt for å synliggjøre ”nederst på rangstigen”. Men dyktige Ann Mari tok saken og gikk i møte med TV3 om dette. Så vidt jeg har skjønt fikk T3 skavet av horna sine. Så man kan håpe at neste gang de skal rangere noen lavt og trenger bilder til å synliggjøre dette, kan de sette bilder av seg sjøl. De satte nemlig seg sjøl langt ned på rangstigen med denne handlinga.

domantrener

PS. I boka om segner i Sogn og Fjordane leste jeg blant annet om marmelen. Hvorfor har ingen fortalt meg om det praktiske vesenet før? Da hadde jeg kanskje ikke surket så mye og dermed forkortet fisketurene våre på Erikstad. Tenk om man kunne få marmelen på kroken !. Da kunne google bare gått og lagt seg. Steller man godt med marmelen, svaret den på ALT, og da også om slike ting google ikke har peiling på. Nå kjenner jeg et par allvitere som vet ALT, for eksempel mer enn man sjøl vet om seg sjøl. Jeg har undret meg over dette. Kan det være at de har fått en slags løgnaktig marmel på kroken?