...ingenting...

Jeg har faktisk god tid til å tenke mens jeg mager meg fram på golvet eller sliter rundt på armer og knær. Eller henger opp ned i vertical suspension og svinger i gravity free. Da går tankene gjerne fritt, og jeg tenker på alt og ingenting. Alt er selvsagt et interessant begrep. Men det sier kun alt og på enhvers definisjon av alt. Faktisk tror jeg noen og enhver har problem med å definere eller avgrense alt. Ingenting er sagt å være det motsatte av alt eller noe.

Det er dette ingenting / intet som fascinerer meg. Skal jeg velge mellom alt og ingenting er ingenting min favoritt. Mens jeg blogger videre skal jeg prøve å forstå min hvorfor. Det er helt greit hvorfor et klesplagg, en film, et musikkstykke er en favoritt. Der er fysiske knagger man henger sin fascinasjon på. Men ingenting har ikke slike fysiske knagger. Følgelig må man lete etter annet å belegge å belegge sin vurdering på, og det er den jeg håper skal bli klar mens jeg skriver. Skrivepedagoger sier man bare skal sette seg til med penn i hand, så begynner hjernen å jobbe. Eller når man taler spontant. Straks begynner hjernen å jobbe og rydde vekk uvesentligheter. Derfor kommer poengene til mange talere til slutt helt klart fram etter en lang og rotete fortale. Før pleide jeg tenke at Gro Harlem Brundtland var en slik taler, men nå er det gått noen år siden jeg har hørt henne svare spontant på noe. Nå skal jo det nevnes at det også finnes talere som lenge og vel prater om noe man kunne fristes til å kalle ingenting. Men ingenting dekker ikke. Jeg pleier tenke at man taler, og etterpå lurer jeg på om emnet var at Norge er hovedstad i Tsjekkia.

Selvsagt er ingenting også en personlig definisjonssak. Likevel tror jeg at når man generelt sier ingenting er begrepet ganske tomt kontra alt der begrepet synes å dekke noe som er stappfullt. Nå undres jeg på om alt har plass til noe mer i seg. Har den det er ikke alt alt. (Hah! En bevisførsel Erasmus Montanus verdig.)  På den motsatte siden av skalaen er ingenting. Hvis begrepet ingenting var helt tomt, kunne man ikke ta noe ut av det. Men ingenting er ikke et vakuum, følgelig må det inneholde noe. Derfor kan man si at det ikke finnes noe absolutt ingenting. Det er et paradoks at ingenting faktisk også er noe. Begrepet brukes oms soms og enhver synes å legge egen tolking inn i det. Så også jeg.

”Hva skjer hos dere?” kan noen spørre. ”Nei, ingenting,” svarer jeg da gjerne fordi jeg er usikker på spørreren egentlig spør om. Og et avvæpnende og samtidig dekkende svar er: Nei, ingenting, noe som ikke er sant. Også i dette tilfellet er ingenting ikke et vakuum. Det inneholder noe og egentlig ganske mye siden for eksempel hertingene står opp kl 5.00 (God knows why) trener, går turer og gjør diverse uspesifiserte øvelser av annen art før de lager en perfekt, gluten – melk – sukker – gjærfri frokost som i tillegg er smakfull. Bare det i seg sjøl er nok til at ordet ingenting ikke dekker det. Så står husets herre opp kl.9.00 og vakler på badet der han har forskjellige uspesifiserbare - men ikke omtalbare - program før han åler eller kryper og er klar for den spesielle frokosten. Da er klokka bare litt over 10.00 og mye har allerede skjedd. Moralen er at om noen spør hva som skjer og svaret er ingenting, er dette blank løgn. Akkurat nå lurer jeg på hvorfor det heter blank løgn. Der har jeg noe å fundere over.

Blank løgn er det også når lekende barn plutselig blir helt stille og man spør hva skjer og svaret er ingenting. Da skjer det virkelig mye og man må verre på vakt. Et eksempel på dette dukker ofte opp i mimresammenhenger her i huset. En rimelig støyende lek gikk over i dørgende stillhet. Etter en stund spurte en av hertingene hva vi holdt på med. ”Ingenting,” var det kjappe svaret. I dette tilfellet var ingenting at vi prøvde å sage biljardhull i stuebordet så man kunne spille på det.

Ingenting er også grunnlaget for et av de mange samiske utnavn her i Markebygdene. I dag er kanskje mange av utnavna glemt, for eksempel. Opphavet til dette var en enkel og delvis klagende setning. Nå vet jeg ikke om vedkommende ofte klaget eller om det bare var den enkelte setningen som ble historisk og et utnavn. ”Dak eai atte munnje ii meidek, iige čeattočuovddi veara.”  De gir meg ingenting, ikke engang så mye som en lillefingers verdi. Av dette ble Čeattu et utnavn på hennes etterkommere.

Årsaken til at sensuren ikke tok denne historien er antagelig at undertegnede er – om ikke Čeattu – så i alle fall masse annet: Nealge-Hánsá, Čirgá-Redjár, Hura-Jonsá, you name it. Sammenlignet med slike utnavn er Čeattu ingenting. Huff, der kom det igjen. Misvisende bruk av ordet ingenting.

Helt til slutt vil jeg vise til Bøkenes bok, den gode bok, som sier at av intet / ingenting skapte Gud himmel og jord.

NB. Leste om dette en gang i tiden og har rotet fram det jeg husket. Uansett om det er helt korrekt eller ikke betyr det omtrent skapelse av intet.

domantrener

NB igjen! Jeg glemte at dette med fascinasjon av ingenting skulle bli klart for meg under skrivinga. Fy søren. Har jeg her skrevet om at Norge er hovedstad i Tsjekkia?

...akkederer og bukker av...

Egentlig hadde jeg for vel en uke siden tenkt at jeg skulle blogge om ingenting. Ingenting er en ganske interessant sak og minst én blogg verd. Men det får vente. Siden jeg planla en blogg om ingenting, endret en del planer seg her i huset. Sigbjørn kom heim torsdag kveld. Han er på forfatterturne og kom hit fra Lenvik bibliotek. Neste stopp for ham var Harstad på lørdag.

Når Sigbjørn og Emma Margret kommer heim, tilpasser jeg litt min dag slik at jeg får prate litt med dem de stundene de er her.

Fredag jobbet Sigbjørn i kjølvannet av den stormen som i bygda kalles «Listhaug» siden den la ned noen fjøs. Her hos oss la den ned noen store vakre gråorer. Jeg har sagt det før, men siden en god ting ikke kan sies for ofte gjentar jeg det: Det lekehuset mamma og vi unger bygde som ble profetert av en snekker: ”Kjem første vinterstormen – han står ikkje!” Men den har nå stått i mange år over alle stormer, selv da «Listhaug» knekte de to store gråorene, sto lekehuset like støtt. I halen av «Listhaug» ryddet Sigbjørn bort disse trærne, noe til vedskjulet og noe til bålet klart til sesongen starter.

Vi akkederte oss – vel det var egentlig ikke noen akkedering, men jeg liker akkurat det ordet og fant å ville bruke det – altså vi akkederte oss fram til at vi også ville dra på biblioteket og delta i bokbadet. Som vi gjorde og kom jagende inn der som de siste etter at bokbadet var startet. Flaut. Men til vårt forsvar må jeg si at vi tjente flere herrer på turen til Harstad og noen av disse herrene var ikke presise. Dermed fikk man dominoeffekten. Vi ble heller ikke presise –tre minutter kanskje for seine. Uansett er jeg glad vi var der, for jammen var de to flinke, både forfatteren og intervjueren Aud toga fra fylkesbiblioteket. At Sigbjørn var reflektert og fundert overrasket ikke. Det vet man jo at han er. Aud Toga imponerte med en grundig innsikt i boka «Våke over den som sover». Hun hadde jammen ikke forre over den med en harelabb. Eller skumlest den for å si det slik.

Jeg har et infernalsk ønske om å begynne å gi ut under psevdonym slik at ingen vet at boka er skrevet av den hjerneskadde raringen i Skånland som fasiliterer. Si hva man vil om saken, men det er ikke helt stuerent. Jeg er medlem av Harstad litteraturlag og Samisk forfatterlag. Men Nordnorsk forfatterlag ville ikke åpne døra for meg. Hadde jeg hatt nok mental styrke, skulle jeg ha sparket inn den døra sånn mentalt. Og kanskje blir det en gang noen som gjør det. Vi er etter hvert en del som fasiliterer bare her i Skandinavia.

Det er søndag ettermiddag og vi skal spise middag. Maten vår er blitt en tanke særere siden vi var i Danmark på Family Hope i januar. Hvor lenge den blir så sær vet jeg ikke. Vi skal møte på Family Hope i august. Da får vi se.

Men da bukker jeg av for denne gang og går til den sære middagen.

domantrener

Frontkjempere, TV, bryllup

Hvis man lytter til mimring om gamle dager – hva nå enn gamle dager er – jeg mener, hvor langt tilbake må man telle dagene for at de skal bli gamle? Men altså, hvis man lytter på sukk og lengsel angående de gamle dagene, er et hovedtema at folk hadde bedre tid før til hverandre.  Man gikk på besøk, man pratet i lange baner når man leverte melk ved melkerampen om morgenen, for eksempel. I alle fall hadde folk tid til det. I dag hadde man kanskje bare lempet melkespannene der og jaget hver til sitt. Nå er jo saken at det ikke lenger er noen melkespann å lempe. Jeg ser da bort fra de melkespannene de lemper på Tårstad-dagen. Ære være dem for det, ellers hadde vel melkespann snart vært like arkeologisk som den sofaen jeg sitter på akkurat nå og som tross iherdig liming av hud gjennom noen år nå går helt i oppløsning uten at jeg ser noen som helst tegn til at den får avløsning.  Jeg orker ikke mase mer om den. Jeg sier som Hanna Kvannmo. Man skal nøye vurdere hva man orker irritere seg over. Vel, jeg irriterer meg likevel litt over den hver gang jeg ser stoppen flyte ut. Det er greit å være sparsom, men det er dette med å passe måten, som, det sies i et folkeeventyr jeg ikke husker navn på. Kan noen google det for meg?

Siden jeg allerede er på krokveier fra temaet kommunikasjon / manglende kommunikasjon tar jeg likeså gjerne en krokvei fra krokveien.  Jeg har nettopp lest segner fra Sogn og Fjordane og må konkludere med at de jammen er vel så troende på diverse som vi samer. Nå tror jo vi samer på mer enn de immaterielle ting. Vi tror blant annet på et bedre liv og forståelse for vår situasjon. Jeg så på facebook en sur formening om Sametingets kontor i Skånland. Det skal nok skape forståelse, tror jeg, sånn etter hvert. Dette kontoret er kommet fordi samiske kulturpersoner, politikere, aktivister, frontkjempere (unnskyld, men Hitler har ikke enerett på det begrepet) har stått på for saken i mange år. Det underlige er at Stortinget ikke har noe kontor i Skånland. Jeg vet ikke om mannen bak den sure kommentaren har fundert på hvorfor ikke.

Nå tror jeg nok at enkelte tyvholl i Sogn og Fjordane ala Skånland burde hatt et Sametingets kontor ettersom det ser ut til at Stortinget ikke prioriterer å være synlig i tyvholl.  Etter det jeg har lest om av senger fra Sogn og Fjordane kunne de definere seg som samisk område og følgelig få delta i det samiske særrettene jeg har hørt så mye om. Dette med å definere og bestemme er sinnrikt gjort av Ludvig Holberg i hans Erasmus Montanus. Erasmus Montanus, lærd som han anså seg, kunne bevise at hans mor var en stein. ”En stein kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly. Ergo er mor Nille en stein.” Jeg har dermed følgende bevisføring for at Nordfjord kan regne seg som et samisk område, et område med samer:

Jeg er ¼ nordfjording.

Jeg er same.

Ergo er Nordfjord samisk.

Det er mye jeg ikke forstår i denne saken (ref facebook). Og mens jeg prøver å rydde opp i dette med å forstå og hvordan og hvorfor ikke forstå, tenker jeg at jeg ikke må falle i den graven og si at jeg sjøl er f.eks. same, og så – selv om jeg i hjertet ønsket jeg var noe annet – og så bruke dette som en rettighet til å slenge skit om samene. Jeg har sett nok av det. Kanskje kan man føye dette til de samiske særrettene? Retten til å slenge drit om det man forakter ved seg sjøl. Altså – akkurat den graven faller jeg ikke i, men det er mange andre graver på veien.

Men det var dette med de samiske særrettene. Det som forundrer meg, det jeg ikke skjønner – og her prøver jeg å unngå en grav - er at mange enkeltpersoner, organisasjoner, bygder, you name it som roper om urettferdighet, forskjellsbehandling, at samer for-fordeles, de er sjøl samer, mange av dem som roper. Opplys meg. Hvorfor hopper de ikke inn i den kassa de kaller samiske særretter? Den som skal være så fordelaktig?

Da går jeg tilbake til tråden – for å bruke språket fra sosiale medier. Det var dette med kommunikasjon eller manglende sådanne. Min kommunikasjon til utenverdenen er bloggene mine – og jeg har ikke blogget på nesten en måned. Følgelig er denne bloggen nesten som ropet fra en fjern planet. Eller ropet fra fortiden.

Fra de nære gamle dager

Vi var altså heime i påsken enda en av oss hadde fremmet et forslag om at vi – når vi likevel var i Kautokeino i bryllup skulle ta noen flere dager der og følge enkelte evenementer. De har et stappet program for hele påsken, og hva ville være mer naturlig enn å få med seg noe av det. Selvsagt ble jeg nedstemt. Egentlig var det ikke noen demokratisk prosess i det hele tatt, for mamma la ned et personlig veto for hennes del om hvordan ting skulle være om hun dro. Kjøre til Kauto i bryllup, kjøre heim dagen etter. For øvrig kunne hvem som helst dra uten henne. Man trenger ikke stor innlevelsesevne for å skjønne utfallet av dette. Pappa ville ikke dra om ikke mamma dro. For meg var det take it or leave it.

Følgelig kjørte vi torsdag før påske til Kautokeino med nødvendige bunkringsstopp både for bilen og oss og kom dit om kvelden til ferdig middag hos Anne Kristine og Mats, gudforeldrene mine. De vet virkelig hvordan gudforeldre skal være, slik jeg ser det. Mette dro vi videre til Márjá dit Emma Margret allerede var kommet. Emma Margret og Marja hadde fikset at vi alle skulle bo der. Dagen etter dro Márjá til Soppero på isfiske-konkurranse – og da spredte rotet seg rundt om.

Jeg vet ikke om dette bryllupet var typisk for Kautokeino. Jeg er mektig glad både over å bli beæret med en invitasjon samt å få oppleve dette. Bryllupsdagen møtte vi i kirka i god tid, ikke så rart side Bete Marja-genene var i flertall. Oldemor Bete Marja var alltid ute i god tid – meget god tid. Vi var følgelig noen av de første som benket oss i ærverdige Kautokeino kirke. Derfra dro vi rett til festlaget på Báktehárji der det var dekket til vel 600 personer, anslo vi. Folk kom til ulike tider. Mat nok – og fra scenen ble det sagt at man måtte si fra til sin servitør om man skulle ha glutenfritt. When in Rome, do as the Romans do, så etter en bedre middag dro vi heim og sov noen timer til vi vendte tilbake til bryllupsfesten. Det var et tips vi fikk i forkant. Jeg så at vi ikke var de eneste som stakk av for å sove litt for så å komme tilbake oppfrisket og oppsovet. Det pussige var at Emma Margret som har en sjelden navnekombinasjon, der traff en gáibmi, en navnesøster. Mon jeg kommer til å møte en annen Magne domantrener?

Det var to dagers bryllup. Neste dag dro vi sentrum og gikk i aktuelle butikker og besøkte Basia og Svein.  Og typisk, vi dro derfra med poser av urter. Jeg har ennå ikke glemt den bagasjen vi reiste heim med fra Gdansk. Det klukket i tinkturer og spraket i urter. Men tollen syntes visst det var ok.

Om formiddagen ble Báktehárji ryddet og vasket etter første dags fest og dekt på for neste dags sådanne.

I den stille uka jobbet vi de to første dagene. Ev av dagene fikk vi et tidlig-besøk mens jeg jobbet med morgenprogrammet. Alle som kjenner meg vil nok skjønne hva som da skjedde. Jeg begynte å følge med i samtalen som gikk noen meter unna samtidig som jeg prøvde å gjøre programmet. Det gikk ikke.  

Jada, jada. Jeg er som andre, de fleste, folk flest, mannen i gata. Nysgjerrigheten seiret og jeg sluttet å blogge. Det ble umulig å både blogge og følge med i diverse løgnaktige historier som gikk att og fram i huset. Da var jeg en skikkelig ráigebeallji – en som bare lytter.  Ráigebeallji ble også brukt om folk som man mistenkte forsto samisk uten at de lot det bli kjent. Dermed kunne de fritt lytte til det som foregikk. og siden de som pratet regnet med at de ekstra tilstedeværende ører ikke forsto, pratet man gjerne litt friere. Nå var nå ikke utbyttet av den tyvlyttinga så stor annet enn at jeg fikk fastslått at jeg ikke er den eneste som spissformulerer og blåser bagateller opp til noe vesentlig. Nå skal jeg være litt forsiktig, for ikke alt som er bagateller for lytteren kan være bagateller for fortelleren.

I de riktig gamle dager

for ca en måned siden dro vi til Oslo på ABR og hadde bestilt oss et luksusopplegg hos en anbefalt akupunktør her. Første gang jeg har ligget med nåler i kroppen. Da ser jeg bort fra å ligge på nåler. Det gikk utrolig bra selv om hertingene mente jeg ikke klarte det.  Dagen etter var viet til Smartbrain og til å spise middag med Sigbjørn som akkurat da var i Oslo som styremedlem til Norsk forfatterforening Om kvelden hadde vi en avtale med en annen familie som hadde startet for et halvt år siden med noe vi skal leke oss med, og vi var interessert i deres erfaringer.  Men dette er unntatt offentlighet som det pleide stå i enkelte brev vi mottok de første åra vi domantrente.

P-hotel er stedet der ting skjer.  Andre etasje er et stort fellesrom med diverse saler spredd rundt det. Her foregikk selvfølgelig ABR som er grunnen til at vi reiste til Oslo. Fredag var fellesrommet scene for ventende som skulle på audition på en eller annen reality-serie. Artig å observere dette. De påmeldte satt og ventet, og noen så jeg ikke gruppet seg sammen med de andre ventende, men satt for seg sjøl i den ytre sirkel ganske så avslappet. En eller annen for rundt og samlet inn noe de tydeligvis skulle ha med seg samt ga dem et nummer. En fotograf kom så og hentet dem turvis til fotografering. Han hilste på samme innøvde måte på alle og ordet hyggelig inngikk i dette. Så vet jeg det. Når jeg hilser på noen og de navnet sitt sier jeg hyggelig. Alt man lærer her og der. Til slutt ble hele gruppa hentet inn til et eller annet fellesopplegg der ting tydelig gikk ulikt for seg. Vi hørte både hvin og latter. En del senere kom en av dem jeg antar skulle plukke ut deltakerne ut på fellesrommet der alle nå var og leste opp tre navn. Han ba disse bli mens han takket de andre for oppmøtet og ønsket dem velkommen igjen senere. Det ble litt, men bare litt surmulende protester blant resten og kanskje stoppet denne surmulingen fort siden det på fellesrommet var flere enn deres gruppe. Jeg i alle fall fulgte intenst med.

Nå vet jeg ikke om dette var TV3 som skulle ha en nytt sjikaneserie der de symboliserer rangeringa av deltakerne ved å knytte dette til bilder. Fuom! Bildet av samer ble brukt for å synliggjøre ”nederst på rangstigen”. Men dyktige Ann Mari tok saken og gikk i møte med TV3 om dette. Så vidt jeg har skjønt fikk T3 skavet av horna sine. Så man kan håpe at neste gang de skal rangere noen lavt og trenger bilder til å synliggjøre dette, kan de sette bilder av seg sjøl. De satte nemlig seg sjøl langt ned på rangstigen med denne handlinga.

domantrener

PS. I boka om segner i Sogn og Fjordane leste jeg blant annet om marmelen. Hvorfor har ingen fortalt meg om det praktiske vesenet før? Da hadde jeg kanskje ikke surket så mye og dermed forkortet fisketurene våre på Erikstad. Tenk om man kunne få marmelen på kroken !. Da kunne google bare gått og lagt seg. Steller man godt med marmelen, svaret den på ALT, og da også om slike ting google ikke har peiling på. Nå kjenner jeg et par allvitere som vet ALT, for eksempel mer enn man sjøl vet om seg sjøl. Jeg har undret meg over dette. Kan det være at de har fått en slags løgnaktig marmel på kroken?

...as shaky as a fiddler on the roof...

Tradisjon er noe som gjentas tilstrekkelig mange ganger og som kommer igjen og igjen like uavvinnelig som flo og ebbe. Ikke alle tradisjonene er like gamle som flo og ebbe, og jeg har egentlig ikke noen formening om hvor lenge en ting skal ha kommet og gått for at et skal kunne kalles en tradisjon.

Det jeg har formening om er at å spise ute er en tradisjon her i skogen. Jeg burde derfor ikke blitt overrasket da det i morges var dekket til frokost ute på verandaen. Signalene har kommet i forrige uke. Da ble bålet spadd fram og klargjort for en sesong. Følgelig: ingen stor overraskelse at frokosten ble ute i dag. Det som var overraskelsen var at jeg syntes det var helt flott og kjente at det var godt at den sesongen er i gang. Merkelig. Jeg har ikke akkurat vært fan av dette utespise-opplegget man har her i huset. Så gjenstår det å se om jeg har samme gode følelsen når vi spiser middag ute ved bålet i dag for det er jeg sikker på at vi kommer til å gjøre. Akkurat i denne tradisjonen har jeg ingen innflytelse siden de andre to er svært så enige om det. Det som er flott, tenker jeg her jeg sitter akkurat nå, er at den stormen som herjet her i slutten av januar la ned to store tre rett utfor her

Da har vi noe å brenne utover våren og sommeren, for det er ikke å nekte for at den utespise-luksusen koster oss en god del ved selv om vi brenner alt av gammelt skrotmateriale vi kommer over. Det var forresten den stormen som uoffisielt ble kalt «Listhaug» siden den la ned en del fjøs rundt om. Den andre stormen som fulgte like etter ble kalt «Ole» og ikke skjønner jeg hvorfor den fikk det navnet. Hvis det da ikke var olé?

###

Så gikk dagen, og det ble middag ved bålet.  Det var helt fantastisk å spise der.

Dette har fått meg til å fundere over dette med tradisjoner. Når slutter en tradisjon å et evig mas fra de som er eldre og går over til å bli noe man liker, nettopp fordi det er en tradisjon? Er det når det man kaller frigjøringsprosessen er over og man søker tilbake og plukker med seg det man har lyst til å plukke med seg? Det gjelder jo ikke meg.  For meg er det ikke snakk om å ”plukke med meg” ting. Det er mer snakk om å like eller ikke like. Og jeg har desidert ikke likt dette utespise-opplegget før nå. Det har heller ikke for meg vært snakk om en frigjøringsprosess i generell forståelse av ordet.  Jeg har jo alltid tilhørt familien og aldri vært i tvil om, det. For meg har frigjøringsprosessen mer vært en endring av min rolle og plass i familien, i alle fall slik jeg sjøl føler det. En frigjøring i form av at jeg pakker min snippeeske er en ikke-sak for meg. Det perfekte for meg ville være en liten hytte eller campingvogn ikke mer enn en Cd og knapt nok lenge unna dit jeg kunne frakte noen av mine jordiske tødler og i blant stikke innom. Men det er det lengste jeg går for en generell frigjøring.

Nå ble det en krok på den rette veien en fortelling er på sitt aller kjedeligste. Jeg har lagt merke til at gode fortellere har en begynnelse og en slutt, men at de på denne veien gjør en del avkrokinger. Men de roter seg aldri ut på viddene. De tar bare en avstikker og vender tilbake til hovedtråden.

Altså – jeg tok en liten avstikker fra dette med tradisjoner.

Her i huset er noen svært opptakk av jødedommen og som sådan fascinert av filmen Fiddler on the roof  om jødenes situasjon i Russland. Hovedpersonen Tevje er svært opptatt av tradisjobner og mener at uten tradisjoner our lives would be as shaky as a fiddler on the roof.

Akkurat det vet jeg ikke noe om. Men skulle dette ha gyldighet kan man forstå at for eksempel innvandrere klamrer seg til sine tradisjoner.

domantrener

PS:  Og apropos: I går ettermiddag ringte Anka og sa at hun kom hit på vårrull-fabrikk.  Noe hun gjorde. I hele går kveld luktet det vårrull-produksjon i huset. Da jeg våknet i morges undret jeg meg over at denne lukta hang i så lenge. Men da jeg stod opp s¨jeg at fabrikken hadde gjenopptatt produksjonen.

PSS. F..  som dagene går. Vi er  i Oslo og snur heim i morgen. 

Et hundeglam og kakken til

Hva er egentlig langt?

Dette - eller måling av distanse - har den siste tida opptatt meg. Jeg vet jo at man properly måler lengder i mil, kilometer, meter etc i det metriske systemet, det vil si. Men lengde måles også på mange andre måter, og til forskjell for det metriske systemet trigger de andre målingsmåtene tankene. Hanesteg er en målingsmåte. Nå har jeg i mitt liv ikke omgåttes så mange haner, men jeg kan se for meg begrensingene i lengde. Et hanesteg kan neppe bli lenger enn en meter i det metriske systemet. Men i alle fall. Solas forflytting på himmelen kan måles i hanesteg. Sola forflytter seg et hanesteg pr dag, sier man i Sør-Skånland. I Nord-Skånland er man mer eksklusiv hva angår solas forflytting pr dag. Der sier man at sola forflytter seg et rypesteg pr dag. Det er mye mer sus over det enn et hanesteg.

Så er det lengder her på jordkloden kontra der oppe, og ikke skal jeg engang prøve meg på å vurdere hvordan man ellers måler lengde oppi der. For ikke å snakke om lengde opp dit. Jeg får holde meg til det kjente her på kloden, i alle fall det jeg kjenner. Denne bloggen ble satt i gang av at jeg er i lesemodus for tida og blant annet tok for meg ordboka «Márkku sánit». Der er mellom annet et bilde av Torneträsk. Torneträsk er 7 hundeglam langt. Nå er hundeglam en ganske unøyaktig lengdeangivelse. Det er mange faktorer i denne måleenheten. For det første avhenger det av hvor kraftig hunden glammer. En annen faktor er hørselen til mottakeren av glammet. Ikke alle hører like godt. Følgelig er hundeglam slik jeg ser det en rimelig personlig lengdeangivning. Det samme med den lengden som måles i kaffekok. Jeg antar at kaffekok her er synonymt med at man tar en matrast. Også det vil jeg tro er personlig målinger. Noen er seige som en ulv og kan gå lenge uten mat. Andre er som høns og plukker i seg rett som det er.

Så er det alle de assosiasjonene som popper opp når jeg tenker på et emne. I så henseende er Markebygdene som miss Marples St. Mary Mead der man finner alle typer representert. Nå tror jeg nå dette er universelt, dette at man innafor en tilstrekkelig innholdsrik sone finner alle typer representert.

Så var det de to gode vennene som trivdes i hverandres selskap og tok diverse oppdrag der det var behov for det. Det være seg grøftegraving eller å reise et hus/fjøs. Det siste likte de særlig godt. Den ene var rimelig snekkerkyndig, autodidakt selvsagt som man var i de dager. I byggeprosjekt kom ulikhetene deres fram. Den ene var svært nøyaktig og målte i det metriske systemet. Den andre hadde et mer avslappet hundeglam-målesystem som han hadde utviklet sjøl. Det gikk på «og vel så det» eller «knapt nok» eller «kakken til». Så kan man lett tenke seg hvordan det ble når han målte og anga målingene sine: «en meter og kakken til», «20 cent og knapt nok»,» tre meter og vel så det»

Nå har vi her i huset også som denne fyren utviklet vårt eget målesystem som fungerer ved siden av det metriske systemet. Vi hører alltid på lydbøker når vi kjører Vi måler legden i CD’er.. For eksemepel er avstanden Skånland – Kautokeino 7 CD’er oh kakken til. En Harstad-tur er 1 CD og knapt nok.   

domantrener

Duger hode-lig?

Helt forferdelig trett her jeg sitter med morraprogrammet, men jeg orker ikke slite meg opp for neste steg som er ABR. Da må jeg forflytte meg til Instituttet, og akkurat nå vil det være som å forflytte meg til en fjelltopp – vel, sterkt overdrevet, men billedlig talt. Allerede morraprogrammet har krevd en del mas att og fram, opp og ned, og siden dette er elektrodressdag betyr det kryping.

Lenge siden jeg har lest en engelskspråklig fagbok, som jeg har gjort i dag, og kanskje er det det som har slitt meg ut sånn hode-lig, vel, det heter kanskje mentalt, kanskje noe annet, men hode-lig føler jeg er det mest dekkende ordet. Det er tungt å gå inn i et område som krever hode-lig anstrengelse.

Ting har skjedd siden sist her, og mye vann har sikkert rent under brua her nede, Jonnerovvi. Jeg forutsetter da at elva ikke er bunnfrosset, men hva vet jeg annet enn at jeg lurer på hvor kjøa, hovedfisken i elva, har gjort av seg om alt er is, så jeg går ut fra at elva ikke er bunnfrosset. I alle fall til annet er bevist. Jeg har nå ellers krysset den samme Jonnerovvi mange ganger de siste ukene på min fremdeles navnløse scooter. Det forundrer meg at en scooter kan forbli navnløs, så streng og restriktiv man i dag er med at alt skal være registrerbart, registrert og lesbart av satellittene oppi der og andre – litter. Jada, joda, jeg vet at scooteren har et registreringsnummer, men det er ikke nok for meg. Det er så upersonlig liksom. Det er som om mennesket skulle ha bare personnummer. For meg er scooteren (og ATV’en og bilen) en forlengelse av meg sjøl.

Kveld.

Som tida flyr – og eller går. Hva er egentlig farten tida har når den går til forskjell på når den flyr? Uansett har den flydd i dag. Det er kveld, og jeg har igjen parkert meg i den sofaen som holder på å gå i oppløsning. Det er greit å være sparsom. Det e jeg også, men grensen burde kanskje gå med en sofa som holder på å gå i oppløsning. Ikke at jeg er forundret. De fleste gangene vi har vært i USA har de ikke kjøpt en skit. Tenke seg til, være i en annen verdensdel og ikke kjøpe seg noe. Med ABR-maskinen påkoblet beina og for-brain treneren – og selvsagt de siste maskene og gassen sitter jeg nå i den sofaen.

Egentlig er det ikke så seint, for yours sincerely har satt strek ved klokken 19.00. Etter det gjør den samme yours sincerely ikke en mannskit, og med mannskit mener yours sincerely alt han sjøl akkurat da ikke synes er komfortabelt. Altså er ikke klokka sju enda, og vi har en maske igjen.

Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at yours sincerely liker å reise og tar alle slike muligheter med akklamasjon. Dette nevner jeg fordi vi uventet fikk invitasjon til et bryllup i palmesøndagshelga i Kautokeino. Hah, kjempeflott. Da blir det en tur til Kauto i påskens første dager. Kompromisset her i huset ble at vi kjører dit dagen før og returnerer dagen etter og er dermed så kjedelige og ukulturelle som det kan gå an. Alle – unntatt to stykker her i huset - vet jo at Kautokeino er stedet for det som skjer i påsken. Hertingene vil gjerne i bryllup, og de gler seg det, aberet er bare at de må forlate4 skogen, gunker som de er. Der ligger knuten. Uansett måtte jeg bare gå for en omforent løsning. Her i huset hjelper det ikke som i Norwegian-komflikten å stå steilt på sitt.

Jeg har de siste dager fått svar på noe jeg har undret meg over – at et selskap med navnet Norwegian som faktisk betyr norsk på sine telefoner svarer på ikke-norsk. Er man heldig svarer en svenske. Er man ikke heldig svarer en som geografisk har røtter lenger sør enn Sverige. Det er for så vidt greit, men saken er at vedkommende da sannsynligvis ikke har norsk som hovedmål. Og er man riktig heldig ikke engelsk heller. Men nå har jeg forstått at Norwegian = ikke-norsk. Det eneste som bekymrer meg i den sammenhengen er om dette at Norwegian =ikke-norsk smitter over til andre sammenhenger. Man kan presentere seg og si I am Norwegian, og den man snakker med lurer på hvor i all verden man da er fra.

Språkforvirring er ikke å spøke med, men heldigvis er menneskehjernen så smidig at den alltid finner nye kommunikasjonsformer og utvikler nye språk. Dette har vi i Nord-Norge opplevd og er gode eksempler på. Allerede i 1316 forbød den norske kongen (jo da, jo da, vi hadde enda egen konge, Håkon V, som ble etterfulgt av Håkon VI som giftet seg men en dansk prinsesse, datter av Valdemar Atterdag, og etter det fikk Norge grunn til å gjøre som den danske kong Atterdag; sukke og håpe på en bedre dag i morgen. Norges atterdag = en bedre dag, kom i 1814 og 1905) handel i nordområdene for utenlandske kjøpmenn. Helt fram til Luther hadde fått skiftet religion her i landet, hadde erkebiskopen i Trondheim kontroll over handelen mellom Nord-Norge og særlig hanseatene i Bergen. Etter at vi ikke lenger hadde noen erkebisp (synd egentlig, det er liksom sus over en tittel med erke-) overtok borgerne i Trondheim og Bergen monopolet på Nord-Norge. Forresten, hvis jeg kan gjøre en liten avkroking til i dag, kan Norwegian-situasjonen muligens føre til et flymonopol på Nord-Norge. Merkelig hvordan alle skal ha et slags monopol på oss her i nord. Tidligere i historien skattela både norske, svenske og russiske diversiteter våre områder. Skatten som ble betalt i naturalia som skinn var så tøff at man måtte felle mange dyr for å klare den. Men tilbake til handelsmonopolet. I 1789 ble handelsmonopolet avviklet og handelen mellom Nord-Norge og Russland kunne bli legal. Den hadde foregått i som en illegal geskjeft før. Hva gjør man ikke for å unngå å svelte?

Det utviklet seg et eget handelsspråk mellom nordmenn og russere der ca 90% av orda kom fra enten russisk eller norsk. Dette språket eksisterer i dag ikke som et levende språk siden behovet for denne kommunikasjonen opphørte ved den russiske revolusjonen i 1917. Men en del ting lever enda etter det, for eksempel heter kveite i min mors familie bálduska fra russenorsk. Bálddis er kveite og uska står russisk for. Kartanka er velkjent fottøy i nord – russenorsk.

Som sagt drar vi om noen uker til Kautokeino i bryllup, og her jeg sitter ugift og alt, lurer jeg på hvorfor. Mailboksen min fylles jevnt av tilbud fra kvinner som vil være alt for meg. Kanskje jeg skulle hive med rundt og invitere noen hit på prøve? Første test vil være en natt i hyperbaric chamber. Det vil være skjellsettende om vedkommende klarer det. Men etter mengden av tilbud som ryr inn her, kan det kanskje bli flere forsøk. Nå ryr det inn med giftemålstilbud til mamma og pappa også. Jeg vet ikke noe om det med flere-manneri, men ved flere-koneri er first wife sjefen over de andre. Ikke noe for mamma. Hun klarer knapt holde styr på pappa og meg, langt mindre flere koner i huset.

Jeg har fra min observasjonspost hørt en historie om nettopp det å finne seg en livsledsager eller noe slikt på prøve.  To brødre levde som ungkarer. Ingen av dem brydde seg noe særlig om husstell og matlaging, ei heller om personlig hygiene. Tilstanden ble etter hvert slik at de bestemte seg for å avertere etter en husholderske i et blad lenger sør, og de anførte seg som formuende, noe de nok også var siden de ikke brukte penger på verken husvedlikehold, klær eller andre fornødenheter. De fikk flere svar og valgte en de meldte var ansatt. Hun kom til Evenskjer med lokalbåten. Hvordan hun kom seg derfra opp i markebygdene vet jeg ikke. Men hun til huset, og de to brødrene tok mot henne i deres vanlige hygieniske tilstand i tilsvarende vanlige hygieniske omgivelser. De hilste henne hjertelig velkommen så godt de kunne på norsk. Det språket var heller ikke så hygienisk for dem. Antagelig kunne de ikke så mange flere ord på norsk enn det de brukte der og da. Hun bråsnudde, tok med seg tødlene sine og fōr. Akkurat dette holder meg på matta i forhold til det å svare på en epost.

Dagene har gått. I morgen er det kvinnedagen, som jeg antar vil bli som alle andre kvinnedager her i huset.  Det året som stikker seg ut med egen markering var 8. mars 2005. Da satt Elena og vi og jobbet med rapportering til Domaninstituttet. Jeg fasiliterte ennå ikke, så jeg var den varlige observatøren. Steminga var tense, for dette var en slags steg nr 2. Steg 1 var det foreldrekurset mamma og pappa var på høsten 2004. Etter det skulle man sette opp et program , trene minst to måneder, rapportere og vise at man hadde forstått grunnprinsippene i deres opplegg. Og dette ble gjort 8. mars 2005.  Steg 3 ville så være en kontakt fra etter at de hadde lest denne rapporten og sett videoen vi sendte. Enten ble man så avvist eller man fikk oppmøtedato. Nå tror jeg nok at terskelen for avvisning var høgere enn vi trodde der vi satt med rapporten. Uansett. Knapt 3 uker senere fikk vi en telefon fra USA med beskjed om at ting var ok med unntatt av leseprogrammet. Og vi fikk en avtale i juni samme år.

Mye vann av varierende kvalitet, dog høyere enn tidligere, har jammen rent under de broene siden da. Men det er akkurat nå en annen historie.

En synder på Guds jords

«Hvis man tar en penn i hand og setter seg til med et blankt stykke papir gjør hjernen seg klar til å jobbe og begynner å strukturere seg».

Har en eller annen en eller annen gang i en eller annen setting sagt. Altså ikke mine ord. Skal man nemlig helgardere seg, må man bruke både belte og bukseseler, har en annen sagt i en annen setting et annet sted. Og helgardere seg er viktig. Skal jeg hetse på nordlendinger, samer, læstadianere eller annet kan jeg jo si : «vi læstadianere.» og så vrenge ut av seg ting. Det er trygt og helgardert, om en noe feigt etter min vurdering.

Dette er egentlig en test på første statement: om man setter seg klar med penn i hand, begynner hjernen å jobbe.  Så langt har det vært et magert resultat av testen – bare dette med å ta på seg både belte og bukseseler for å ikke bli tatt med rumpa bar når man vil  raljere over noe. Jeg valgte her ordet raljere framfor et mye mer negativt ladet som dukket opp først, men i det jeg skulle til å sette det på papiret, lurte jeg plutselig på om jeg hadde helgardert nok, eller om jeg her ville bli tatt med buksene nede. Altså ble det den mildere varianten som ble brukt her. Et meget magert resultat selv med helgarderte belter og bukseseler. Da holder det kanskje ikke vann, dette med å sette seg til med penn i hand og et blankt og uskrevet papir foran seg. Jeg har hørt dette som et råd til for eksempel det å skrive om sitt liv og sine erindringer at man bare skal sette seg til og skrive det første som faller en inn. Dette vil så være nok for å gi hjernen et startpuff så den begynner å lete opp nye erindringer samt systematisere blant erindringene. – og kanskje også reflektere omkring det som kommer.

 

Men her kommer intet opp for meg, og i så måte må jeg delvis si meg enig med kirkereformatoren Martin Luther da han sto med et blankt stykke ark som skulle være hans preken. Foran kirkelig øvrighet i Tyskland «Her er intet», sa han, snudde arket og så at også den andre sia var blank og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord. Så holdt han en flammende preken.

Vel, her må jeg si at det kanskje ikke var Luther som gjorde dette. Kanskje var det Petter Dass, kanskje var det Læstadius, eller kanskje har det aldri skjedd. Jeg begynte nemlig å google Luther for å finne ut når han  sa dette og i hvilken setting. Jeg fant intet om det, men dessverre fant jeg ut en del om Luther jeg som en første reaksjon ønsket jeg ikke fant ut. Nå er jo google ingen sannsiger, men akkurat dette er vel vanskelig å lyve om.

Her må jeg vise til et reipslager-redskap som kalles forsyngogn som tvinner deler sammen til sterkt snøre eller reip. Alt tvinner seg liksom sammen i livet. For tida lytter vi til Jan Guillous bok Lauritsen-gutta som kom i reipslagerlære og endte opp som krøsuser før første verdenskrig og i mellomkrigstida. Etter et studieopphold i Dresden. De ble meget tyskvennlige, men så langt vi er kommet er det bare e ot barnebarn som ble nazivennlig. Nazibevegelsen brukte et av Luthers skrifter mot løgnaktige jøder. Og hva mer – og uhyre vanskelig både å tro på og sette ord på var hans råd om likesågodt å drukne en 12 år gammel hjerneskadd gutt da han bare var et stykke kjøtt og ikke sjel. Nå kan man si at dette er seks hundre år siden og at ting må ses på i lys av sin tid. Likevel, han gjelder som person ikke bare i sin tid, men også i dag. Atskillig mer dukket opp mens jeg googlet ham, og jeg tror jeg kan for min del konkludere med at han ikke har vært noe annet på en del felter enn en synder på Guds jord, han som vi andre, og da har jeg både belte og bukseseler på denne uttalelsen. Jeg setter strek her fordi jeg akkurat nå mistet gut’sen for å sitte med penn i hand foran et blankt stykke papir. Det man minst aner kan dukke opp.