Bedre seint enn...

25.09.16.

Fan, der fikk jeg skriveputa mi rett i fleisen.

Her må ting avklares så det ikke oppstår misforståelser.

1) Skriveputa er en myk saccosekkvariant som jeg har på fanget når jeg skriver.  Den fungerer som skrivebord.

2) Midt i fleisen betyr at den lå på en stol et stykke unna, og jeg bad pappa slenge den til meg. Som han gjorde. Jeg fikk den midt i fleisen.

3) Her må enda en avklaring til. Puta er myk, så det er greit.

4) Pappa kaster alt. Han kaster ting i søpla og treffer som oftest. Som oftest.  Han ser på det som gratis trening av hjernen. Han kaster nesten hva som helst, og om det finnes noe som kalles kastoman, er han det.

Saken var at jeg på denne gørr kjedelige søndagen kjedet meg og giddet ikke gjøre noe. Heldigvis spiste vi frokost ute, og det livet opp litt opp og jaget fart i blodet. Men deretter falt blodet så til ro og rompa grodde så fast i sofaen at jeg lurte på hvordan definisjonene er på å være i gang – maskineriet mener jeg. Er maskineriet i gang i den situasjonen jeg beskriver?

Midt i dette at jeg satt som en halvdød sild og ikke gidda noe, foreslo mamma at vi kunne blogge. Vel, hun hadde hatt flere forslag som jeg avviste, så derfor tenkte jeg at jeg fikk være såpass hyggelig at jeg sa ja til noe. Så ble det blogg, for jeg tenkte jeg kunne nå rote litt rundt i den og så bare slutte. Jeg har mange slike halvhjertede blogger som aldri har kommet lenger enn til min maskin. Siden jeg sa ja til blogg, ba jeg pappa slenge over skriveputa, og jeg fikk den midt i fleisen.

Dermed er jeg rykket tilbake til start der jeg begynte.

Dette med avklaringer er viktig. I 2011 før jul ramlet fru Herting ned av en stige og knuste armen. Vel, først trodde vi det bare var et brudd, men da hun kom på sykehuset var konklusjonen ikke et pent lite brudd. Samtidig hadde hun dagen før vært hos Berit Anne på fysiovakuum. Alle som kjenner den behandlingsformen, vet at man kan se litt oppbanka ut etter rundene med vakumbehandling.  Da mamma var forsvarlig operert og armen lagt i jerngrind, spurte en av de ansatte forsiktig om de merkene hun hadde oppetter armen. Der var det nødvendig med en avklaring ellers hadde kanskje pappa og jeg ligget tynt an.

Så husker jeg første gang Emma Margret var med til USA på Domaninstituttet. Vi reiste heim fra Philadelphia (senere begynte vi å fly fra New York, men denne gangen altså fra Philly). Philadelphia Airport står høgt på lista over stressede flyplassopplevelser sammen med de Gaulle i Paris og Boston. Det var faktisk siste gang jeg reiste dit med rullestol. Det var enda den gangen Lufthansa mistet rullestolen på tur over dit. Vel, den kom da etter til slutt. Så var vi på tur heim fra Philly, og jeg klamret meg til rullestolen siden jeg av erfaring visste at den kunne forsvinne. Så kom vi til innsjekk der, og innsjekk var rop, skrik og stress. Jeg som klamret meg til rullestolen fikk virkelig opp temperaturen der. Har man rullestol står man automatisk på lista som en som virkelig må ettersjekkes, for hva kan man ikke frakte med seg i rullestolens hulrom. I tillegg er man liksom så mistenkelig uskyldig når man reiser slik. En svær indisk kvinne – en fordoblet versjon av Golda Meir + Angela Merkel reiv tak i armen på Emma Margret og tok rullestolen og meg i samme slengen og dro oss til spesialsjekk et lite stykke unna. Der ropte og kommanderte hun Emma Margret og sa hvordan hun ville sjekke «your son». Jeg gliste godt innvendig og ventet på svar. Emma Margret er replikkenes mester og evner å sette ting i perspektiv med en eneste setning. Det finnes mange eksempler på det – men sensuren tillater bare at jeg tar ett av alle de jeg har, og det gjelder fru herting. Det var på den tida bestemor trengte mye hjelp, og hennes barn delte på å være den som hjalp. På den tida hadde de ansvar en uke hver. Da var de til rådighet for nødvendige ting som kveldsmat og desslike. En mandagskveld kom mamma heim etter å ha vært der. Nå må jeg innskyte at bestemor var et av de mest uselviske og kravsmå mennesker som har trødd på denne jord. Jeg husker så godt den kvelden. Mamma kom heim, Sigbjørn, Emma Margret og jeg satt vaglet i sofaen. Mamma sa: Jeg så på bestemor at hun hadde lyst til å ræke (da måtte hun ha sjåfør og følge), men jeg sa ikke noe. Jeg orker ikke. Emma Margret sa rolig ut i lufta til Sigbjørn og meg; Uffda gutta, det er godt vi veit korsen vi skal gjøre med mor våres.  Mamma ringte til bestemor og spurte om de kanskje I morgen skulle ræke om bestemor orket det. Og hvem skulle de eventuelt besøke?

Jeg kunne laget et hefte med de situasjoner der Emma Margret med EN replikk har satt ting i perspektiv. Men så er det sensuren.

Følgelig satt jeg limt til rullestolen og ventet spent på hva nå. Men Emma Margret sa bare:  It’s not my son, it’s my big brother. Kanskje en nødvendig avklaring der og da.

domantrener

...tier i utide

Hva er egentlig en blogg?

Det florerer av blogger på nettet. Jeg er sikker på – uten å ha sjekket – at politikere blogger. Enkelte fagfolk gjør også det. Leonid Blyum, sjæffen for ABR (Advanced Biomechanical Rehabilitation) blogger. Jeg tror Matthew Newell, sjæffen for FHC (Family Hope Center) også blogger.

Så må man spørre seg: Hvorfor? Hvorfor blogger man? En del av grunnene må være at man har noe man vil melde til verden og slik nå ut til mange. En annen grunn er at man vil høres, man vil være med i det bildet i cyberspace der man legger sine meldinger. Eller man bare er taletrengt og liker å høre sin stemme også der. Slik sett er en blogg en slags talerstoler man formidler sitt budskap, det være seg på micro- eller macroplanet. Noen av bloggerne har mange talerstoler. Erna Solberg for eksempel. Hennes fysiske talerstoler er spredt over store deler av kloden og der sender hun sitt budskap ut. Man skulle tro hun nådde fram med det hun ville si. Men blogger gir en annen og mer personlig talerstol.

Apropos talerstol er det visstnok sagt om tidligere statsminister  Bratteli at han kunne sitte taus i en forsamling der samtalen fløt fritt. En eller annen sa. Gi Bratteli en talerstol så vi får høre hva han mener.

Jeg har stor forståelse for det. Det er ikke så lett å bryte inn i en samtale der den enes setning knapt er avsluttet før den nestes krøker seg på. Man må virkelig være lynkjapp, og er man ikke den typen som presser seg inn i en pustepause, ja, da sitter man der og trenger en talerstol for å kunne melde ut. Eller man må være tøff nok eller frekk nok til å begynne et innlegg før den forrige er ferdig. Her er bloggen super. Man har ordet og trenger ikke bekymre seg om å hive seg enn i en samtale. Jeg liker den arenaen bloggen gir meg. Nå bekymrer det meg at enkelte forskere mener at blogging er på vei ut.

Nå har jeg nettopp hatt en pause og googlet Trygve Bratteli på min Ipad som jeg alltid har for handa. Jeg skulle sjekke dette med å gi ham en talerstol så man fikk høre hva han mente. Jeg fant ikke det, men fant noe annet. Han tiet i utide. Fantastisk setning. Ellers hører man om folk som taler i tide og utide. Bratteli tiet i utide. Interessant å lese om ham, og hans mangeartede liv. Han har jammen ikke seilt inn i politikken på verken familie, navn eller venner og bekjente.

Det er egentlig farlig å google. Man finner ofte ikke det man leter etter, men finner noe annet. Som avsporer, eller rettere sagt, setter en på en annen linje. I dette tilfellet ble det at jeg skal bestille og lese Trygve Brattelis bøker. Han var fange i Nacht og Nebel. Jeg skal også lese boka Til Norge for å dø av en serber som overlevde de norske Nacht und Nebel-leirene.  Men det har jeg blogget om tidligere.

Selvfølgelig har jeg min egen bloggeetikk når jeg holder på.. Jeg sparker aldri mot den som er sparket mot ufortjent. Jeg raljerer gjerne med kongehuset (les kronprinsparet) staten, andre nasjoner eller ting og hendinger jeg akkurat da synes legger se i veien for min penn. Folk i posisjoner og andre med makt gjør det gjerne. Merkelig nok har jeg ikke raljert med kongen, tror jeg. Det sier litt om kongehusets leder at jeg i min sure og sære penneføring ikke har funnet å være innom der. Jeg raljerer gjerne med hertingene (les foreldrene mine), og det kan nok synes underlig. Men her må man ha litt nordnorsk kulturforståelse i bunnen for å se at det egentlig er positiv raljering.

Det minner om unggutten som straks presten hadde tatt handa av ham, stakk til sjøs og ble der i mange år. Dette var lenge før mobiler, ipader, internett og alt det der.  Det var på den tida enda slik at man ikke brukte telefon i utide, og telefoner fantes det få av i bygdene.  Det var regnet nesten som en ukultur å ringe når det ikke var behov. Unggutten var ute i mange år og ble en ungdom som begynte å lure på hvordan foreldrene hadde det og om de levde. Tilslutt mønstret han av og reiste heim forberedt på at han kanskje kom for seint. Da han uventet steg inn på kjøkkenet heime og så mora stå ved komfyren, ble han glad. ”Du mor, du mor, du helsikes mor!”  datt det ut av han.

Slik kan min raljering med hertingene forstås.

De samme hertingene fungerer som en sensur – og det vet jeg. Derfor lar jeg i blant min penn løpe for fritt, for jeg vet at før jeg slipper ting på nettet, har jeg fått en papirkopi av bloggen og spørsmål om det understrekede skal stå der. Så redigerer og redigerer jeg og gremmer meg over en del ting og gode sammenligninger som går tapt, men trøster meg med at de ligger på min datamaskin.

En annen sak er at jeg liker å relatere ting til det jeg har hørt og sett rundt meg. Verden er egentlig ikke større enn Markebygda hva allmenn-menneskelige relasjoner angår. Egentlig burde jeg skrive ned alt jeg vet og alt jeg har sett. Nå kan jeg ikke rose meg av å være på samme nivå som en bygdebokforfatter – NB NB! ikke fra området/regionen her – som sa: det jeg ikke vet, er det bare Vårherre som vet.

Å blogge er på mange måter som å behandle melk til diverse produkt. Man skal lage det ene og får en masse annet i tillegg. Man lager fløte og får skummet melk. Man lager ost og får saup. Slik er bloggen for meg. jeg blogger og må ofte google for å finne ut av ting – og får ny kunnskap.

Og nye spørsmål reiser seg.

Fødselsdager, hoderullinger og ubesvarte spøsmål

Feiring av fødselsdager har vært sentral her i huset i en periode de siste månedene – og det er blitt aktualisert i mine tanker også de siste dagene – vel, egentlig de siste ukene. Jeg fylte år for noen uker siden. Tradisjonen her i huset er ikke så mye hipp hipp for en bursdag. Alle vi søsken feiret våre bursdager hvert år med behørig selskap under et strengt regime der det enten var alle eller ingen som var bedt. Enten alle guttene i klassen, alle ungene i en aldersgruppe i Planterhaugen etc. Hos oss dugde det ikke med trusler som «du får ikke komme i min bursdag». Så nylig på TV om en som ikke ble bedt i barnebursdag. Der manglet det den etikken hertingene har. Jeg antar jeg pleide gi mitt besyv til en del ting, selv om det ikke ble forstått. Jeg har sett i mine album at jeg i blant hadde overnattingsbursdager. I et rom i kjelleren hadde vi en vegg-til-vegg seng med plass for mange. Den ble i sin tid bygget for at det skulle være plass for oss alle fem å ligge der.  Der sov gjestene, en stor flokk i en seng. Jeg husker hertingene pleide lage skattejakt for å finne bruskassa. Fant man den ikke, ble det ingen brus. Man fant den alltid. Jeg husker ikke når det ble slutt med barneselskap og en bursdag ble noe som gled forbi med et i beste fall «gratulerer med dagen» og med at enkelte spesielle årsdager markert.

Nå er det ikke så svart som det høres ut – eller: jeg er ikke så halt som jeg hinker. Det vanker alltid en oppmerksomhet i form av at man vet det er bursdag og en gave i ny og ne. Hertingene lider av syndromet ”gidder ikke kjøpe gave bare for å kjøpe”. Jeg husker at i den spede begynnelsen av domantrening var det en bursdag der jeg antydet at jeg kanskje kunne ha en bursdag uten trening. Det var mens vi var på Iahp/Domaninstituttet, og regimet der var krystallklar på hva en gave var: muligheten til å få lov til å jobbe med egen utvikling.

Denne gangen har jeg blitt overøst med gaver. Svigersøster og jeg er enige. Gaver er flott. I tillegg dro vi og spiste middag på Chinarestauranten i Harstad, og jeg var så heldig at Torny og Sigurd ble med. Vi dro dagen etter min bursdag fordi Anja var frivillig på Tårstad-dagen (les: min bursdag).  Nå er gaver så mangt. Oddvar Eivind kom med en spesiell gave til 70-årsdagene til mamma og pappa. Han meldte i et kort at han skulle slipe kniver og anna redskap.  Nå er dette huset et skarpslipt hus på alle felt. Man må være kvesset når man driver slik vi gjør her i huset. Nå også hva redskap angår. Spader, sager, økser… har endret status fra rund egg til sylskarp egg.

Nå har ellers bursdagsfeiring vært et omdiskutert sak blant kristne, men det er det bare Jehovas Vitner som husker i dag og som lever etter det. De første kristne feiret ikke fødselsdager før ca år 300 e.kr. Det var en hedensk skikk. Onde ånder kunne angripe den som feiret bursdag. Ikke så rart, egentlig, sett i lys av at man både i GT og NT kan lese at hoder rullet og ble servert på fat som bursdagspresang. Farao i GT og Herodes i NT. Sistnevnte fikk døperen Johannes’ hode på et fat. Nå undres jeg på hvorfor de begynte å feire bursdager etter det. Det kan synes som om man ikke lenger var redd for å få sitt hode levert på fat til noens bursdag. Kanskje en forordning fra et kirkemøte?

I dag ruller hoder jevnt og offentlig.  Etter siste fotballkamp mot Tyskland kunne man se antydning til hoderulling. Norge tapte. So what!  Vi vant krigen i 1945, men Tyskland vant saken. Nå styrer de Europa.

Jeg googlet bursdag og tror google må ha gått på en glipp. Fant at i Danmark ble ikke bursdager registret i kirkebøkene før etter 1814. Merkelig! Enda merkeligere er det at det var året da Skagerak virkelig ble et skille mellom de to land. Merkelig. Hvorfor beynte man i Danmark å registrere etter 1814 (gitt at google har rett)? Var det slik at det var samme praksis i Norge?

1814 er et merkeår på mange måter. Blant annet avskaffet man adelsveldet i Norge, og den norske adelen lever i dag på svunne minner om titler. Sverige og Danmark holder på sin adel, for ikke å snakke om England! Der er det virkelig nobility

Mange uker er gått, og nå setter jeg punktum for denne bloggen som har ligget og gjæret i mange uker.

domantrener

Norske Auschwitz-leire. Konsentrasjonsleire på norsk jord

Vi kom i går kveld til Karasjok og hyrte oss inn på Den hvite rein. Nå har vi nettopp spist en god frokost med godt glutenfritt brød til. Ikke verst. OBS – jeg glemte å si at det er tyskere som driver dette stedet. Hyggelige tyskere. Denne turen fikk utilsiktede elementer som blant annet sekvenser om krigen og det gamle Jugoslavia. På turen hit lyttet vi enda en gang på boka om Mamma Karasjok og hennes rolle da tyskerne flyttet jugoslaviske krigsfanger hit som slaver (mitt ord) i 1942, tror jeg det var. Vel fire hundre kom hit. I løpet av vinteren ble antallet under 50, og de resterende ble slavetransportert til Narvik. Man hadde altså serberleiren her med folk fra store deler av Jugoslavia. Tyskerne som vakter var forskjellige – som folk er. Man husker best de på ytterpunktene, de som så bort når mamma Karasjok ferdes med den kvite sekken sin og lurte mat til fangene – og de som absolutt ikke så bort. Det ytterste ytterpunkt var kanskje leirkommandanten som etter jul i kuldens måned sendte krigsfangene ut i elva for å vaske seg sjøl sine klær. Det kunne bli opptil en halvtime i kaldt vann. Iskaldt elvevann.

De nye jødene

Alt dette tenkte jeg på under frokosten. Der var vi samlet i matsalen, tyskere, jugoslaver samer og nordmenn, pluss noen svensker som også i denne settinga gjorde svensker av seg. Jeg har faktisk lenge hatt lyst til å vite hvor denne serberleiren lå og lurte på hva som ville skje om jeg spurte disse tyskerne som drev dette stedet. Jeg spurte ikke. Jada, jada jeg vet jo at man ikke kan laste enkeltmennesket for en nasjons politikk. Samtidig satt jeg ved frokostbordet og funderte over dette med forsoning. Det er in i dag. Staten Norge har bedt samene om unnskyldning for fornorskningspolitikken. Kongen har i en tale hedret partisanene og slik gitt dem aksept som det de var – motstandsfolk minst på linje med Gutta på skauen og ikke suspekte kollaboratører. Har man mon tro bedt taterne om unnskyldning? Og min tanke ved frokostbordet: har nasjonen Tyskland beklaget det krigen medførte av terror, grusomhet og ydmykelse? Har staten Norge beklaget det som skjedde i serberleirene med norsk vakthold?

Det var også tyske gjester der vi bodde, og gjester og vertskap utvekslet kommentarer om at tyskere i dag levde overalt. Wir fahren gegen…. Anja sa hyggelig senere at hun visste om en dokumentar om tyskere som de nye hotelleiere over hele verden. Og jeg tenkte: Som jødene som var forretningsfolk over hele verden før tyskerne gikk for den endelige løsning.  Så får man håpe at historien ikke gjentar seg med den endelige løsning av dyktige forretningsfolk.

Det ble som jeg ønsket. Etter at vi hadde spist middag dro vi for å se på minnelunden for Serberleiren. Den ligger like ovenfor den videregående skolen. Det underlige var at det var slik fred der, tenkte jeg, med tanke på hva som hadde skjedd der. Senere hørte jeg at selve leiren ikke lå der, men lenger oppe i haugene.

Ifølge Google som er mitt sannhetsvitne i den del ting, lyver google så lyver også jeg, var det totalt 5 store serberleire i Norge og mange små leire. Bare mellom Korgen og Narvik var det 50 leire med rundt 30 000 fanger. Dette var Nacht und nebel-leire på norsk jord, og mens man hører om Auschwitz og dess like, hører man lite om konsentrasjonsleirene/utryddelsesleirene på norsk jord. I dag reiser busslaster med norsk skoleungdom til Auschwitz for å få et bilde av utryddelsesleire. Kanskje på tide at man studerer det som skjedde på norsk jord. Og man hører lite om den norske hirdvaktbataljonen med ungdom for unge til fronten som ble satt til å vokte fangene. De yngste var 14-16 år. Det samme var enkelte av fangene. Den norske hirdvaktbataljonens grusomheter var så store at hirdsjef Oliver Møystad i et brev ber Qvisling avvikle denne vaktordningen. I Karasjok hørte jeg også at det ble mindre grusomt da tyskere overtok vaktordningene, men da hadde også Røde kors kommet på banen.

Fangene i de norske Nach und Nebel var i tillegg til at de skulle tilintetgjøres også billig arbeidskraft for SS-staten. Man hadde tilgang på nok arbeidskraft fra okkuperte land. I Karasjok hørte jeg at mange ligger begravet langs veien mot Finland. Falt man om, ble man drept hevet inn i veifyllinga.

Ved rettsoppgjøret i Beograd i 1946 ble 32 vakter stilt for domstolen. Jeg vet ikke om det også var nordmenn som sto foran domstolen i Beograd. Google omtaler noen SS-offiserer ved navn. I  Norge hadde man et tafatt rettsoppgjør sommeren 1947. 363 nordmenn stod for domstolene, og dommen deres – om den enn var hard da, ble senere mildnet og mildnet. Man anså visstnok ikke dette som noen viktig forbrytelse (mitt syn). Ikke før Nils Christie som ung student i 1950 av professor Johs. Andenæs og riksadvokat Andreas Aulie ble bedt om å finne ut hva som egentlig skjedde. Dette ble i 1952 hans hovedoppgave i sosiologi med tittelen «Fangevoktere i konsentrasjonsleire». Oppgaven vakte liten oppmerksomhet i sin samtid før den i 1972 kom ut i bokform på Pax forlag.

Da vi i Karasjok var på besøk på en gård, lå boka Til Norge for å dø på bordet. Den var skrevet av en av de jugoslaviske krigsfangene.  

En annen nifs opplysning jeg fikk i Karasjok, var at norske nazister fra ca 1960 hadde en dag for året der de ringte rundt til tidligere motstandsfolk og folk som blant annet hadde sittet i Falstad-leiren. De kom med trusler og terroriserte dem psykisk. En av disse som ble terrorisert av gammel-nazistene klarte ikke mer. Han fikk psykiske problem.

God morgen, rettsstaten Norge.

domantrener

PS! Håper ikke noe av dette har forbindelse med den terrorsiktede som ville hit til Karasjok?

PS 2! I løpet av dagen i Karasjok, vel jeg må tilstå at den for mitt vedkommende ble litt god tid i senga om morgenen, jeg hadde lært av dagen før og lagt lista litt lavere. Hvem sier at jeg ikke er opplæringsdyktig?  Vi delte oss en del der. Anja dro på Sametinget pluss, pluss. Mamma dro på et eller annet med bøker og pappa og jeg valgte det gode liv på Den hvite rein. Da det nærmet seg middagstid og troppen var samlet, dro vi for å spise middag. I Karasjok har man et koselig spisested som har som en slags tårn. De serverer en middagsbuffet: Dagens middag med tilbehør. Da vi var der, var det kjøttkaker med tilbehør. Man spiste så mye man ville, og både kjøttkakene og sausen var glutenfri. Forskjellen på dette spisestedet og kafeen Shanghai i Svendborg er: I Karasjok betaler de som spiser, i dette tilfellet pappa, mamma og meg. Anja er som kjent veganer og fikset sin egen mat. I Svendborg på Shanghai (de hadde også buffet) måtte alle som kom inn der betale. Anja fikset sin egen mat, men vi måtte betale for fire.   I tidligere tider ble sjømann i Shanghai shanghaiet, man ble dopet og lurt om bord i en båt. Når man våknet langt ute på havet, var det lite man kunne gjøre. Det var nemlig mangel på sjøfolk i enkelte fartøy og en fiffig måte å øke bemanninga på. Så også på kafeen Shanghai i Svendborg. En fiffig måte å øke omsetninga på. Var man først innafor døra, var det å regne som om man hadde spist.

Hardt liv...

Hardt liv å være på tur – og notabene, det er forskjell på tur og reise.  Vi reiser til Danmark på f.eks.  ABM-senteret. Vi reiser dit. Joda, jeg har hørt man reiser jorda rundt og kan akseptere at man bruker ordet reise for noe som egentlig er å være på tur.

Vi er nå i Guovdageaidnu. Vi er på tur, og å være på tur er noe annet enn å reise. Helt klart et annet liv. Vi er på tur i Finnmark og har første overnatting her i Guovdageaidnu. Man merker på kroppen at man er på tur. Jeg for eksempel kan ikke ta en «litt til» i senga om morgenen fordi jeg har vært dum nok til å ha en del ønsker om hva å gjøre her. Følgelig er dette med litt mer tid i senga ikke noe som hører til i en tur, i alle fall ikke i denne turen. Grunn god nok. Skal man ligge i senga, kan man gjøre det heime.

Vi startet i går på vanlig vis. En av hertingene, jeg nevner ikke navn, mente vi skulle sitte i bilen kl. 10 for å komme fram til Guovdageaidnu i rimelig tid.  Da klokka nærmet seg ti, lempet den samme hertingen kofferter og mat inn i bilen med dødsforakt. Resterende turgjengere måtte bare løpe halvpåkledd og halvsulten med mobilen i handa for å komme seg inn i bilen før den rullet ut av gårdsplassen. kl. 10.04. Egentlig ikke noe å skrive om. Det er dagligdags når vi skal på tur.

Ser jeg bort fra en nødvendig tissepause – noe som måtte skje fort – raste vi non stop til Kiruna og inn på Samegården der vi var for sein til en avtale. Sier ikke mer om den saken.

Da dette var gjort, ble temperaturen såpass mild at vi kunne spise middag i ro og mak. Vi durte inn på kulturhusets store og flotte kafé. Stor, flott og matlaus slik det var på en gård der min bestemor i sin meget pure ungdom var tjenestejente. Stor, flott og matlaus. Den gården hette bare Matlaus på undergrunnsspråket. Anja klarte å kreiste ut en kopp kaffe fra dem før vi sjanglet til en liten thai-kafé for å høre om de hadde middag. De hadde. Nydelig mat som Kongen av Thailand var øverste beskytter for der han tronte på veggen like overfor bordet vårt. Dronningen var ikke der. Kulturforskjeller. Kulturforskjeller. Her i Norge troner Dronnngen vel så mye som Kongen.

Tradisjoner tradisjoner sa Tevje i Fiddler on the roof eller var det selve fiddleren som sa det der han balanserte på et hustak med fela si. Uansett, tradisjonen er at vi aldri kjører forbi Den goda härdens kyrka i Øvre soppero. Nå er det to år siden vi var der. Da overnattet vi, husker jeg. Jeg aner ikke når vi første gang stoppet der, men siden har det blitt en tradisjon, noe man alltid gjentar. Det fortelles at en gang i min pure ungdom sovnet jeg i rullestolen mens vi var der. Følgelig lånte de oss omkostningsfritt et rom i kjelleren. Der har de utleierom, og der kunne vi sove før vi dro videre. En annen gang var det stengt og de holdt på å rydde etter et lukket lag. De så oss, åpnet og bød oss på rester etter dette selskapet – omkostningsfritt. Denne gangen var det også lukket, og de hadde ikke mat, men da de så matkista vår, lånte de oss et kjøkken hvor vi laget mat og spiste. Tips: Stikk innom denne kirka. De har matsal, dvs de er også en kafé. Bygget er meget spesielt, kirka likeså.

Senere skjedde ikke noe før vi seint på kveld eller mot natt snublet inn på ei hytte i  Guovdageidnu og rett i seng.

domantrener

Fast om løst

Dette er begynnelsen på en blogg jeg ikke vet hvor langt jeg kommer på. Vi er nemlig på tur til EU for å handle det «Nei til EU» ikke synes vi skal ha billigere. Unnskyld, unnskyld. Det var en dårlig fleip – men den kan passere for en som er medlem i «Nei til EU» og har deres valgplakat fra 1994 hengende på dodøra. Det er nemlig et sikkert sted der folk bare må gå, og slik se og lese den. Om man tar inn det man leser, er noe annet. Nå er det jo mange toaletter der man må trikse for å komme seg inn, og jeg vurderer et system der man koder seg inn, og samtidig koder man seg inn i Nei til EU. Hva syns du om det, Sigbjørn+ Det kan være en videreføring av plakaten fra 1994.

Men altså, vi er på tur til EU for å proviantere blant annet vinterens behov for glutenfrie produkter, og det er ikke så rent lite det går av det her i huset med tre glutenfrie gramser.

Vi er nettopp kommet heim fra sesjon på ABM (Anat Baniel Method) og FHC (Family Hope Center) i Danmark, og man kan jo ikke starte hals over hode. Denne gangen skrev jeg et notat til FHC om hvordan min hverdag tilrettelegges og av hvem. Slik jeg ser det er det fire parter inne og har sitt ord med i laget. I alfabetisk orden er det ABM (Anat Baniel Method), ABR (Advanced Biomecanical Rehabilitation), FHC (Family Hope Center) OG Magne Skåden. Vi fire må enes om forbruk av dagen. Jeg tror jeg er blitt voksen siden jeg nå har valgt å i skrift å melde alle mine hjelpeorganisasjoner om mitt syn – sånn at man forholder seg til at det er flere aktører på feltet. Og om man ikke forholder seg til det, vil fjerde aktør – Magne Skåden – sjøl gjøre valg fra programmene til de andre tre.

Mens man er i reisemodus har vi lenge tenkt at vi skulle dra til Finnmark slik at Anja fra Slovenia kan møte også denne delen av Nord-Norge. Her må jeg prøve å ordne tankene mine, for jeg leste nettopp i  «Ságat» at en terrorsiktet (jeg tør ikke nevne navn, for om noen googler ham, kommer  min blogg opp, og jeg kan få en molotov-cocktail inn  vinduet) … at han kunne tenke seg å flytte til Karasjok i stedet for fengsel. Han anså altså Karasjok hakket over norsk fengsel. Her må jeg tenkte på en historie jeg hørte fra en av markebygdene i Ofoten/Sør-Troms. Jada, jada, jeg er som miss Marple og knytter alt til kjente omgivelser. Hun løser mordgåter ved å gjøre det. Jeg eksemplifiserer. Altså en historie fra en av markebygdene. En ungdom i 1960-åra fikk aldri bra nok hus uansett hvor ho/han bodde. Det var alltid noe som ikke var helt bra. Standarden holdt ikke. Muligens fordi ho/han var vokst opp i en rissjå. Jeg mener, man sammenligner automatisk med det kjente. Sannsynligvis kunne intet hus måle seg med rissjåen.

Nå vet jeg ikke hva slags rissjå den terrorsiktede har forlatt i sitt heimland siden fengselet ikke er bra nok, men Karasjok kan holde.  Mener han å bo i lavvo der?

Jeg er motsatt den terroristsiktede, - og lik ham. Jeg liker Finnmark. Den landsdelen har noe jeg ikke klarer definere. Skånland er i det Nord-Norge jeg elsker (dere husker dette med å være født inn i et verdisyn. Muligens er det det). Vidda er også Nord-Norge og så forskjellig fra Skånland – og så likt i mange ting. Kan det være den udefinerbare følelsen Idar Kristiansen har satt ord på i diktet Her bor mitt folk. Men jeg vil ikke bo i lavvo. Der er jeg min bestefars barnebarn. Han hadde sin egen tolking av hvordan han ville leve som same – og same var han. Man skal ikke være lenge sammen med hans og bestemors barn før skjønner hva slags heim de har vokst opp i. En lavvo er bare røykos og pjask for meg – så der er jeg ulik den terrorsiktede. Hvis det da er for dette han velger seg Karasjok. Eller vil han hive seg inn i den eviggående debatten om Finnmarkseiendommen?

Men uansett, i morgen kjører vi til Finnmark. Jeg gler meg. Jeg har ikke vært det siden 2014.

 domantrener

P.S. Jeg undres på hva den terrorsiktede kunne tenke seg av tilbud i Karasjok. I fengselet har man rettigheter. I ULOBAS utmerkede medlemsavis «Selvsagt» kan man i siste nummer i ledersida lese en sammenligning mellom fengselstilbud i Trondheim kontra tilbudet til hjerneskadde. Alle deler av fengselet skal til enhver tid være godt rengjort og vedlikeholdt. Man skal kunne bade eller dusje helst daglig. Fengselsinnsatte skal ha mulighet til fysisk aktivitet og kulturell virksomhet. De skal ha mulighet til gym og idrett. Og fengselet skal tilrettelegge for hobbyvirksomhet og for fritidsaktiviteter tilpasset innsattes behov med formål å unngå isolasjon og skadevirkninger av dette. Innsatte skal ha et aktivitetsprogram for å få tilstrekkelig menneskelig og sosial samhandling. De skal ha tilbud på dagtid i form av arbeid eller opplæring for å ha en normal arbeidsdag og samvær med andre.

Siden det er medlemsbladet for ULOBA, sammenligner man med tilbudet for hjerneskadde. Jeg siterer: Det er vanskelig å forstå at levestandarden for straffedømte som har begått alvorlig kriminalitet skal være bedre, og omtanken større, enn for funksjonshemmede som ikke har gjort annet galt enn å pådra seg eller bli født med et assistansebehov. Sitat slutt.

Når man ser hvilket tilbud som venter den terrorsiktede i fengselet – og man ser at han tydeligvis forventer et bedre tilbud i Karasjok – må man lure på hva han forventer seg der.

Busy days are here

Jeg har hatt en travel dag. Først til Johannes for ABM, så raste vi non stop til Retro Shopen for å treffe Camilla Holm som residerer der sammen med mann og datter. De sistnevnte var i full sving i bakgården med restaurering av en eller annen gjenstand. Camilla, eller Retrodamen herself, tok imot oss med åpne armer bokstavelig talt og spanderte kaffe til pappa og Anja og sannelig banan til meg. Hun er et funn. Tenk å treffe noen som trakterer meg også. Det er slett ikke noe jeg er vant til når vi er ute og reiser i den store verden. Men verden blir liten når man treffer slike mennesker som ønsker en hjertelig velkommen. Og det er jeg sannelig hos Retrodamen, Camilla Holm herself. Hun sa strengt at jeg ikke måtte reise til Danmark uten å besøke henne i Retro Shopen. Så dermed vet vi det. Og på toppen av alt fortalte hun at hun hadde drømt om meg og at jeg i drømmen førte en samtale med ord. Det er jo noe jeg også drømmer om i alle fall når jeg er våken. Men Camilla Holm sier at hennes drømmer går i oppfyllelse, og hun lurte på hva jeg kom til å si som mitt første ord. Da før det en djevel i meg og jeg sa at det ble kanskje ”fanden”. Dermed overrasket jeg henne, og på elegant vis trakk fram min bok om nettopp fanden. Så nå fikk hun den å studere. Pappa passet på og smette inn å si at når det sto om gamle Erik i boka var det synonym for fanden i den nordnorske talemåten.

Tilbake til Scandinavian Center of Neurodevelopmental Movement ble jeg kastet rett inn i det svære nevene til Johannes uten å ha fått tid til å få igjen pusten. Han var i storform og la meg flat på benken og ville at jeg skulle heve meg opp etter armene. Jeg var på forehånd ganske matt, så der ble jeg nesten sjakk matt. Likevel klarte jeg å komme gjennom denne sesjonen også og var heldigvis ikke gått helt opp i liminga.

Etterpå var jeg skrubbsulten og spiste en stor porsjon av Anjas havregrøt med rikelig innslag av svisker og ved siden av enkelte godsaker som hun pleier å servere slik som avokado, kokte rødbeter og litt tomat og egg. Hun insisterer på at jeg selv skal fylle skeia med grøt og bruke gaffel mest mulig selv når jeg forsyner meg av det andre. Hun er også streng når det gjelder at jeg selv må åpne bildøra. Jeg prøver å gjøre meg svak og hjelpeløs, men hun viser ingen nåde. Skal jeg inn i bilen må jeg selv åpne døra. Jeg vet at du kan, sier hun. Det vet jeg også, men viljen er jo ikke alltid der. Men når det gjelder Anja så vet jeg at det ikke finnes noen snillisme i slike situasjoner, så jeg kan likeså godt åpne bildøra først som sist. Ja slik går nå dagene.

domantrener