...så sulten jeg er...

20. oktober

Herregud så sulten jeg er! Klokka er nesten 17 canadatid. Vi sitter oppe i tårnet ved Niagara falls og venter på maten. Flott restaurant som roterer, slik den i Vilnius gjorde. Som der er dette flott. Vi startet med utsikt over fallene. Nå ser vi utover landskapet ellers.

Vi har hatt det superoptikjempefantafenomenalistisk i dag. Klokka 9 spiste vi en eksklusiv liten for-alle-våre gjester-sammen-frokost på vårt lille eksklusive hotell. Senere har vi ikke spist. Nå er vi godt sultne. Vi småhandlet i Niagara on the lake før vi kjørte hit, og her har vi løpt som gale for åp rekke alt før stengetid. Det er off season. Joda, joda, vi har gått under fossen. Skuffelse, selv om jeg forstår at man ikke kan slippe enhver galning løs der og må ha murer og gjerder. Men jeg regner oss ikke blant enhver galning, og selv vi måtte vandre i under-elviske ganger og stå bak netting og se på vann som fosset ned. Men båten under fossene, den anbefaler jeg virkelig! Mer er det ikke å si om det, for det må oppleves, som det heter i litteraturen.

Der kommer fossene igjen. Tårnet har gått rundt, og vi har spist.

Vi ferdes på løse vilkår her hvilket betyr at når vi forlater tårnet, kjører vi ikke tilbake til USA. Vi fortsetter i Canada og kjører canada-sida av Lake Ontario østover. Så krysser vi over til USA et eller annet sted.

Men nå skal jeg bare sitte velmett og sjabbe med de andre.

Vi høres.

romanitrener

Fra det ene til det andre

Mens vi venter på middagen på en liten kafe oppe i fjellene:

Som sagt, vi overnattet på en bed and breakfast som lå i mørke da vi kom, men unntak av et lite lys i et rom. Det så lukket ut, men Sigbjørn gikk inn, for i brosjyren vi hadde funnet stod det at de hadde god landsens frokost. Som det viste seg at de hadde.

Vi bare et menneske der, en kulerund, liten og hyggelig mann. Huste så ut som om noen skulle flytte, esker og kasser lagret overalt, men på veggene hang spesielle quiltarbeid og anna handarbeid som mamma spurte om hun fikk fotografere.

Da det om morgenen nærmet seg frokosttid var det intet livstegn i huset unntatt oss. Tilslutt gikk mamma for å se etter. Dette var et langt smalt hus, og hun gikk gangene til ende. Senere gikk jeg der, esker langs veggene og handarbeid på veggene. I så måte kunne det ligne boklageret i kjelleren hos oss. I enden av en lang, stille og folketom gang kjente mammas kaffetørste nese en svak kaffelukt, og hun fulgte den ned en smal trapp til kjelleren. Der var det en stor spisesal – selvsagt pappesker langs veggene – flott dekket frokostbord med frisk juice og – hol dere fast – en spekulasi som starter. Verten satt ved en spesiell ovn og ventet i stor ro på oss, og da vi kom, kom eggerøre og kjøttretter på bordet, pluss pluss, og alt heimelaget etter bestemors oppskrift. Det var forresten bestemor som hadde laget alt det som hang på veggene.

Den kjempehyggelige verten anbefalte oss å se Little Grand Canyon, og vi så lovte og gjorde. Man sier ikke nei til en slik person, ikke sant? Han bad oss stikke innom på rfeturen om vi rakk det.

Kveld i Canada:

Sorry folkens. Vi er nå i Canada og ikke i USA som planlagt. Nåja, planlagt og planlagt fru Blom. Det eneste vi har planlagt er flybilletter og Family Hope. Ellers lever vi romanis glade dager, hvis da mitt folk har noen glade dager for tida.

Vi forlot altså det meget spesielle bed & ebreakfast med den lille trillrunde verten med buksesler etc og dro til little Grand Canyon. I skrivende stund er det ikke Grand Canyon som huskes best, men naturen rundt generelt. Frøken GPS sendte oss videre oppover og oppover da vi skulle dit, og da vi skulle tilbake og hun var programmert til sende oss videre til Olean, som er fjellby mot grensen til Canada, sendte hun oss en snarvei jeg ikke ville trodd var registrert i satellitten der oppe. At det bar bakke opp og bakke ned i krok og sving var nå ett. Det andre var at planterhaugveien blir rene brede autostradaen i sammenligning. Der kan i alle fall to biler møtes. Slik var det ikke her. Noen steder var det åkrer man kunne kjøre ut i om en pickup - som det var fullt av på de små hauggårdene vi passerte – om en slik pickup kom fresende mot oss. 3-4 km. senere kom vi på en veg i god standard a la planterhaugveien. Da hadde vi surret i highlands hele formiddagen og gått innom gårdsbutikker og etc her og der, så da vi fant en liten lokal kafe med lokale matretter, tok vi middagen der. Jeg er ennå skrivende stund overmett av den overdådig store porsjonen med ekte highland-landsens kost.

For å gjøre en lang og begivenhetsrik dag litt kortere: vi stoppet ikke på USA-sida av Niagara, men freste inn i Canada. Her er vi på et ganske elegant hotell, et lite og eksklusivt et med kuskinn til golvtepper og en vert som tok mot oss som hovmesteren i en engelsk overklassefamilie. Hyggelig og profesjonelt underrettet han oss at alle hotellets gjester samles i spisesalen kl. 9 til frokost. Ikke bare å komme slengende katdi som helst.

… men nå må jeg sove i den fasjonable senga som venter meg –

- fremdeles heldige romanitrener -

Forlatte motorveier

Kort blogg. Hasteblogg. Vi er i Tioga county oppe i the highlands nord i USA. Her er det så høgt at de små gårdene vi ser har slåttonn. De trenger tydeligvis innefor til de dyra vi ser beite i bakkene. Lauvet er falt av trærne her, noe som ikke var tilfellet lengre nede.

Vi forlot ganske fort motorveien der det eneste vi så var biler i de fem kjøreretningene vi var i, og biler i de fem motgående kjøreretninger. Vi omprogramerte frøken GPS og ba henne sende oss opp i fjellene, og her er vi. Vi ser velstelte bygder og bygder i forfall. Vi besøkte en pub med handskrevet skilt om at bråk medførte arrestasjon. Langs veien har Sigbjørn talt 13 påkjørte hjort og en vaskebjørn pluss masse små dyr.

Sigbjørn og GPS’en sendte oss til overnatting her vi nå er i en avsidesliggende gård, og med avsidesliggende mener jeg avsidesliggende. En spesiell type driver det. Jeg må nok komme tilbake med beskrivelser av denne bed & breakfast senere, for nå er vi på spranget, eller på hjulene snart til Pennsylvania Grand Canyon og deretter Niagara, men kan i alle fall si: anbefales å kjøre opp i fjellene vekk fra motorveiene og hit til dette stedet.

Hilsen romanitrener

- som langsomt lærer seg av med å være lukusdyr.

-

-

Vårt farvel til USA 1

Ja, da er vi i alle fall i yttergrensen av byen New York. Vår første overnatting var en kriseovernatting da en av oss – jeg nevner ikke navn – var falleferdig og vi måtte bare ta kvelden kl. 17 lokal tid. Den samme av oss – jeg nevner fremdeles ikke navn, men kan avsløre at det er den eneste av oss som er romani – har sovet fram til morgen, fremdeles lokal tid, og er nå klar for å raide videre mot Canada etter at vi har spist det man kaller frokost her på Western Hotel.

Vi har ingen andre faste planer enn Niagara og Canada før vi møter på Family Hope neste onsdag. Jeg har jo lagt inn ønske om noen dager på Chestnut Hill før det braker løs på family Hope. Vi får se.

Vi har leid en Kia og Sigbjørn freser oss nordvestover på femfelts motorvei i en retning. Sigbjørn og jeg har oppført oss normalt og sovet fram til normal tid. De andre to har tullet oppe om natta og er snart klare for en dupp, antar jeg. Så om vi rekker Canada i dag vet jeg ikke, men vi er jo på løse vilkår og skal i natt ligge litt mindre hotellaktig. Kjenner jeg noen rett blir det ganske så lite hotellaktig. De mener det gir mer og at ferieovernatting ikke bare er en seng. Vi får se. Jeg mistenker Sigbjørn for å mene det samme, men han tier solidarisk med meg som er et luksusdyr.

Vi fløy Continental air hit, og det var jammen noe annet enn Lufthansa som vi før har fløyet. Flyet var lite - størrelse SAS Evenes – Oslo. Litt forsarvet, velbrukt kan man ve si. Ingen fløy med varme vaskekluter før mat. Ingen fløy og fallbød folk annet å drikke enn kaffe, te, vann og juice. Maten var enklere. Rimelig nok ble jeg sittende og fundere på at Tyskland var bombet i ruiner i 1945, USA ikke. Men se nå. Forstå det den som kan. Joda, joda, jeg vet at man sprøytet trøstepenger inn i Vest-Tyskland i 1945, men for meg ser det ut som om man sprøytet vel og vore. Giverne er nå fattige i sammenligning.

Her kom Sigbjørn, og nå skal det være en herregud-for-en frokost, men jeg vet at vi kommer til å finne oss et marked på tur nordvestover, så neste frokost blir en annen.

Høres

-fremdeles romanitrener som nå er etter veien-

I dag er jeg co-pilot når vi header vestover. Jeg plasserer mine lange tynne fotlabber opp på dashbordet og pløyer vei vestover. I går var pappa co-pilot. Han mente Sigbjørn trengte det, noe som bare var en unnskyldning for å sitte foran og breie seg. Men nå er det min tur.

En mann uten en mann

Mannen i gata så seg fortvilet om der han gikk rundt i en fremmed by. Han kjente seg ikke igjen. Han visste ikke hvor han var eller hvorfor han var der han var. Han visste faktisk ikke hvem han var i det hele tatt. Han var en fremmed, fremmed i tid, fremmed i sted, fremmed i årsak, en fremmed person. Han betraktet seg sjøl i et butikkvindu, så en middelaldrende mann der, alminnelig utseende. Alminnelig kledd Alminnelig på alle måter. En som kunne forsvinne i mengden.

Mannen hadde ingen mål for sin vandring. Hvordan kunne han ha det? Han visste ikke hvor han var, han kjente ingen steder å gå mot. Han bare kjente det han så i øyeblikket.

Mannen hadde ingen mening med sin vandring. Hvordan kunne han det? Han visste ikke hvorfor han var der han var, og det han så, ga ham ingen mening.

Mannen visste ikke hvem han var. Speilbildet i butikkvindu ga ham ingen gjenkjennelse. Hans lommer var tomme med unntak av en ganske stor rull penger, for stor til at han skulle være så alminnelig kledt.

Mannen satte seg ved et vindusbord i en kafé og så ut. Sulten var han ikke. Maten forble urørt på bordet. Hvorfor var han ikke sulten? Hadde han spist nylig? Han visste ikke hvor lenge han hadde gått om kring her i byen. Han vurderte nølende det til max to timer. To timer visste han om av sitt liv. To timer! Ingen syntes å kjenne ham der han satt ved vindusbordet. Ingen hilste gjenkjent. Ingen tok notis av ham. Han sjøl tok notis av alle. Kunne noe rundt ham, noen fjes, noen kroppsholdninger, hva som helst gi ham et glimt av gjenkjennelse? Han kjente ingen.

Lenge satt han i kafeen. Det ble etter hvert slik at kafeen med disken, bordene og stolene var hans identitet. Han kjente og gjenkjente dem. Han kunne se seg rundt, og han visste hva han kom til å se. Han visste hva som stod på nabobordet, han kjente og gjenkjente formen på stolen ved siden av, han betraktet serveringspersonalet med gjenkjennelse. Han gjenkjente dem hver gang han så på dem.

Derfor torde han ikke forlate kafeen. Utenfor den hadde han intet han kjente. Han ville igjen være en fremmed i fremmede omgivelser. Her inne var han en fremmed i kjente omgivelser.

...

Blogg.

Det nærmer seg avreise til USA, men masse er uklart. Vi har viktige ting som billetter og overnatting, leiebil er klart, revisit report, rapporten til Family Hope er sendt – alt sånt er klart. Pakking også, i den betydning for min del at jeg er ferdigpakket i mitt hode og vet hva jeg skal ha med. Det gjelder nok de andre også. Vi tar med en del glutenfri mat, pappa tar med bøker han skal lese, mamma tar med manuser hun skal korrekturlese, og Sigbjørn tar sikkert med seg en bok. Jeg tar med visakortet mitt.

Det er bare en ting som plager meg. Dere vet, det er ubekvemt å reise fra ugjorte ting, og jeg har jo konkluderende rapport å skrive etter at jeg som snarest kjørte gjennom Finland. Jeg avventer med den rapporten til de andre observatørene, de som var her og observerte domantreninga, har skrevet sin rapport. Når jeg ser hvordan de vurderer etter at de om snarest var her, kan jeg evaluere mine som-snarest-observasjoner.i Finland. Det bekymrer meg at den rapporten ennå ikke er kommet. Det er bare en uke til vi reiser, og det er slik her i huset at når det kommer brev fra enten Hab.teamet eller Helse Nord gidder ingen åpne det med en gang. Det hender slike brev kan stå tre dager i hylla før noen orker sprette det. Dette gjør at timeglasset renner ut for min rapport om Finland. Nå tror jeg ikke akkurat at Finland ni-venter på den, men likevel. Heller ikke tror jeg Finland går rundt og har en anke i hodet slik det er her i huset.

Det blir en utfordring om rapporten kommer to dager før vi reiser. Hva gjør man da? Skal man gå rundt hele tida i USA og la den der skiten og skit-innholdet gnage? Ikke vet jeg. Og ikke rekker man å anke da, og jeg rekker ikke å skrive min rapport til Finland.

Nå er det for så vidt stor forskjell på meg som observatør og de fire som var her. De har sin statsbetalte lønn, statsbetalt administrasjon, statsbetalte reisepenger og kostpenger for å komme hit – eller til andre. Jeg undres på hvordan jeg kunne sno meg for å få samme goder når jeg som snarest svinger ubedt og delvis uønsket innom noe eller noen. Fy søren, fikk jeg det, kunne ingen være trygg for å bli observert og konkludert. Helse Nord holder til i Bodø. Der har jeg ikke vært. Det kunne bli en flott hurtigrute-opplevelse å svinge meg dit mens jeg satte av, tja, si fire timer max til observasjoner før jeg hastet videre til neste oppdrag. Hab.teamet i Tromsø og Harstad? Harstad er for prosaisk. Men Tromsø kunne jeg svippe innom.

Nå er det jo slik at mine observatører her sendte meg faktura på det hvor det stod behandling i Tromsø. Noe som ikke bare er løgn, men svart løgn. Altså må en faktura ikke inneholde sannheter, og jeg lurer derfor på hva jeg skal kalle min faktura til Helse Nord. Jeg kan ikke si uønsket observasjon, som jo er sannheten, og heller ikke si at det var i Bodø, som jo også er sannheten. Hva i all verden skal jeg sette på fakturaen? Samme problem får jeg med Hab.teamet. Jeg må på fakturaen gjøre som dem, lyver så det smeller med et godslig smil og største selvfølge.

Nei, det skal ikke være enkelt for den lille mann, ikke her i denne regien og ikke Sovjet under en viss person der.

Jeg lurer også på dette med kriminalitet og det å komme i politiets ruller for falske fakturaer. Jeg har sett enkelte lure-bedrifter sende ut slike. De kommer i alle fall på varslingslisten.no, og det advares mot dem. Men kommer de i politiets ruller? Vil det samme bli tilfelle med meg om jeg sender ut en falsk faktura? Enn med Hab.enheten i Troms, de sender jo ut falske faktura? Akkurat nå kom jeg på at jeg må sjekke om de står på www.varslingslisten.no over dem som sender ut falske fakturaer til uskyldige mottakere og intetanende mennesker som meg.

Pilbueklubben kontra panservognklubben

Jeg forundrer meg over hvor fort gamle og kanskje glemte kunster hentes fram igjen. Det er som å sykle. Man glemmer det ikke om man en gang har lært det, sies det. Ikke at jeg personlig vet noe om det, jeg kan ikke sykle, men du verden som jeg har sett folk uttale seg som eksperter om det man ikke kan. Jeg slutter meg til den gruppen. De skråsikre som vet om det de ikke kan. Der er jeg. Det er min klubb.

Ole Henrik Magga sa en gang at det finnes to typer kunnskap. Den ene er når man vet at man ikke vet. Da er man ydmyk i forhold til det man ikke vet. Det der er ikke min klubb. Det andre er når man ikke vet at man ikke vet. Da er man skråsikker og bombastisk. Det er min klubb.

Det er mange kjente fjes i min klubb, vi er mange i den. Jeg nevner ikke navn. Det trengs ikke. Vi er uansett sikre på hva vi vet, vi i klubben min. Iblant, ikke rent sjeldent faktisk, kan jeg se folk i klubben min på TV. Jeg digger den naturlige skråsikkerheten deres. Jeg kjenner meg styrket når jeg ser det, og jeg samler på slike minner. Det er vi som vet. Whatsoever, vi vet! Sånn er det bare. En annen flott og nødvendig sak med klubben min, er at vi har fått definert oss en rett til å vite og ha rett uansett. Whatsoever! Det er med på å gi oss den naturlige autoritet når vi så skråsikkert uttaler oss. Det gir oss også et godt vern når ubetydeligheter i den andre klubben skyter mot oss. Ha ha, sier jeg. Det er som å skyte med pilbue mot en panserbil. Akkurat så mye, eller rettere sagt, så lite, betyr det. Men det er nå der og skyter med sine pilbue, og jeg i alle fall liker ikke denne trassige opposisjonen mot oss skråsikre som vet. Hva skal det forresten være godt for? Det rammer oss ikke uansett.

Jo da, joda. Jeg vet da om denne Daviden som gikk mot Goliat med en steinslynge. Men det er unnataket som bekrefter regelen. Dermed er allerede unnataket gjort, så den der pilbueskytinga har ingen hensikt. Akkurat det sier jeg til foreldrene mine også når de driver og anker diverse som noen i klubben min skriver og mener. Det er pilbue mot panserbil, sier jeg, men de mener nå at det er akilleshæler i klubben min også. Fanden vet om de kanskje ikke har rett. Det bekymrer meg litt. Akilleshæler! Har ikke de som gav oss makten og retten til å definere og vite uansett, har ikke de lært av historia? De kan nå aldri ha vært så uvitnede at de lot et sårbart punkt stå igjen når de i overført betydning dukket oss i styrkekaret? Gudene holdt jo Akilles i den ene hælen, men de trengte nå ikke holde oss noen steder, trengte de vel? De kunne jo bare ha dukket oss helt under!

Jeg skal når høvet byr seg foreta et søk på det, og jeg regner med at de som gav oss retten til alltid å ha rett, de skal finansiere dette søket. Jeg vil dra rundt i drosjer og privatfly for å gjøre nødvendige undersøkelser. Å harke etter landeveien i en nedsunket bil kan de i den andre klubben, pilbueklubben, gjøre. Vi i panserbilklubben gjør det ikke. Vi tar drosjer og privatfly.

Men nå har jeg rotet meg litt ut på viddene. Det har forresten vi i panserbilklubben rett til. Vi har lov til å rote oss ut på viddene og likevel ha rett.

Tilbake til saken. Jeg bare vet at har man en gang lært å sykle som 7-åring, kan man hente det opp igjen senere om man enn ikke har praktisert det noe særlig. Iblant ser jeg folk gå med støtter, med staver, krykker eller rullatorer. Sykler får de ikke.

Jeg rotet meg litt på avveier i denne bloggen bare fordi jeg ble sittende å filosofere om dette med å hente tilbake gamle og møysommelig innlærte ferdigheter. Da jeg administrerte denne økonomisk skakk-kjørte familien i 2007, tok det en stund før de andre lærte hvordan det skulle fungere under min styring. Ingen sløsing. Ingen kafébesøk med utlegg. Kaffekjøp forbudt. De lærte etter hvert å ta med seg termos og matpakke på bytur, men det var nok en tung innlæring.

Etter at mitt engasjement tok slutt i april 2007 hadde vi en lang, altfor lang, periode med økonomiske simsalabim her inntil jeg 2. september i år ble tryglet om å ta en ny øk-ad periode fram til vi drar til USA. Der kan man snakke om å bli bedt om å ta kommandoen over en morken skute som så vidt klarer holde seg flytende. Hadde jeg ikke vært så uforfær – og så maktsyk – hadde jeg sagt nei. Men jeg tok imot tilbudet. Det er i den sammenhengen jeg tenkte på gamle innlærte ferdigheter som kan hentes opp. Denne gangen var matpakke og termos standard med et knips. Heller ikke har jeg denne gangen mottatt noen pistrende forsøk på å få bruke penger på tull. Her vet man fra 2007 hva svaret blir, så man spør ikke.

Årsaken til at det ble behov for en øk-ad her er vår neste og siste USA-tur. Da skal vi feriere en del, og jeg antar visse personer begynte å synes det var temmelig lite på visakortet å feriere for. Nyss fikk jeg antydning om at jeg heldigvis har et visakort som det er gagn i å ta med seg til USA, og at vi da kunne… Jeg avbrøt kontant. Nix, nei, njet, no, ii, hapana… hele rekka.

Jeg føler meg overbevist om at når vi kommer heim fra USA har vi akkurat så mye penger på glasset i kjøkkenet at vi kan kjøpe potet og leve på det en stund. Da vil jeg bli tryglet om å ta en ny periode. Jeg har bestemt meg for svaret. Det korteste engasjement jeg tar er minst tre måneder. Det betyr over jula, nyåret og fram til i februar. Vi kommer ikke til å sulte i jula, men vi kommer heller ikke til å ha noen unødvendigheter. Det avgjør jeg fra gang til gang og ut fra dagsformen. Dagsformen er generelt ingen sløsing.

En bivirkning av min administrasjon er at det blir så ryddig og oversiktlig i hyller, skuffer og skap. Jeg gir ikke tillatelse til innkjøp så lenge det finnes noe i huset. Det betyr for eksempel at joikaboller fra 2001 blir middag, at bjørnekjøtt pappa og jeg så riimiin ramiin kjøpte på riksgrensa - og som smakte bjørn og ikke ble spist mer – at det nå havner i grytene og at noe trådaktig som har ligget i matboden fra den tida Kanya laget vårruller – som jeg savner vårruller og fai lai! – at det nå hentes fram og vi prøver å gjøre noe spiselig av det, at hirsemel som skulle være rotasjonsmat i matprogrammet i domantreninga og aldri ble det – vel, jeg likte det ikke den gang. Nå må jeg nok bite i meg ting og spise det. Forsvoren ting går rundt i ring. Slik kunne jeg fortsette. Oversiktlig blir det (i mitt kjlcvann).

Sånn går no dagan, og de går godt, synes jeg. Skuta med slagside begynner så smått å rette seg opp, vel, den haller i alle fall ikke lenger faretruende nær vannspeilet.