Alle valg har sine fordeler og ulemper, det er i alle fall min erfaring – livserfaring.
Jeg har valgt å slutte meg til gruppen «samiske sofagutter». Det er vi som er kommet til den alder at vi burde forlate gutterommet for lengst, men i stedet velger å bli heime mens en gammel mor kokker og steller for en. Vi er ganske mange, så mange at vi burde hatt en forening: Samiske Sofagutters Forening. Da ville vi kunne søke støtte til diverse. Akkurat nu kan jeg ikke helt se til hva. Felles aktiviteter er umulig, for samiske sofagutter forlater ikke servicen i heimen. Men jeg antar at ideer ville dukke opp, for samiske sofagutter er kreative. Vi har tross alt god tid til å spekulere på ting her vi sitter vel fornøyd, velstelt og velmatet uten at det har krevd for mye av våres tid.
Ulempen med dette er åpenbar. Siden vi aldri forlater heimens gutterom og sofaen foran TV-en, opplever v i heller ikke gjensynets glede når vi kommer heim – den som består blant annet av at man slakter gjøkalven slik som Bibelen forteller om i den fortapte sønns heimkomst. Tvert om må vi spise gjøkalvrestene etter at den fortapte sønn igjen er dratt ut på nye eventyr.
Det passer perfekt her i huset. Når de andre kommer heim, slaktes gjøkalven. Det blir mat vele vore, og tro ikke at den heimkomne sønn spiser restene dagen etter. Neida, det slaktes en ny gjøkalv hver dag.
Mamma ble intervjuet av Harstad Tidende om hva vi her i huset skulle spise til jul. De siterte trofast det hun sa om julaften: Grøt på formiddagen og ribbe til middag. De spurte også om hva vi spiste 1. juledag, men det svaret siterte de ikke. Hun sa nemlig at vi grov i skapene og fant oss noe å gnage på. Aner ikke hvorfor de unnlot å fortelle sannheten. Vi har nemlig nå spist en sein frokost der hovedingrediensene var rester etter gjøkalver. Dette vil gjenta seg til middag og kvelds her i huset pluss til morgendagens nødvendige påfyll av mat.
Dette er ulempen med å være samisk sofagutt. Man får aldri en gjøkalv slaktet til seg, men må i flere dager spise gjøkalvrester.
domantrener
tirsdag 25. desember 2018
lørdag 22. desember 2018
Kanskje ikke så dumt å leie en kamel til kilden?
«Jeg kan leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke», var en til dels syrlig kommentar fra min sidemann da jeg ikke orket å ta rosenrot-pillen. I tillegg til at dette er et forvrengt ordtak, tror jeg, så inneholder den en minst én fakta feil. Jeg tviler på at min sidemann får leid noen kamel til kilden, og jeg nekter å forholde meg til noe annet enn det konkrete innholdet i talemåten. Hvordan ville det bli om noen tolket ting fritt? Nei, holde seg til skriften – det er mitt grunnsyn. Derfor tar jeg ikke til meg den irettesettelsen som tydelig er ment å ligge i utsagnet.
Det er et brennbart område, dette med å tolke fritt. Når man får en lov, får man også forskrifter og merknader, og da skulle man forvente at det ikke var plass til tolkninger. Et lovverk med dets grundige gjennomgang danner rammen for myndighetsutøvelse. Man skulle tro alle hull da var tettet. Likevel ser man sak etter sak havne i domstolene, og noen saker gir presedens på feltet.
Setter man dette opp mot det lovverket jeg fikk slengt i øynene i morges om at man kunne leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke – ja, hva kam man si. Akkurat nå fikk jeg en ny kommentar slengt fra min høyre side: Det der går under regler og forordninger i hverdagen. Merkelig så gjennomregistrert ens hverdag er ned til detaljområdet på rosenrot man bør ta.
Er dette riktig? Er ens hverdag så gjennomregulert?
Google bekrefter at dette ikke er noe nytt.
Bjarkøyretten og Bjarkøyloven traff jeg på første søk som en av de eldste i Norden. Jepp!! Tenkte jeg. Der fikk de seg en på kjeften, de som trodde at området nord for Polarsirkelen var utafor moral og etikk. Jepp!!! Nord-Norge i førersetet! Så viste det seg – nå som ellers – at man ikke skal dømme noe etter heading. Denne loven regulerte virksomheten i birk - handelsplasser – i Norden. Og Nidaros og Bergen er nevnt som eksempler. Dette hadde ikke annet med Nord-Norge å gjøre enn at vi leverte fisk og skinn der. Som i dag! Man kan nesten ikke levere fisk i Nord-Norge etter at myndighetene ga bort fiskekvotene våre. Nå kan det neste være det samme. Nå slår de sammen Finnmark og Troms uten å ta hensyn til verken folkeavstemming eller vår spesielle historie.
Neste mann er Magnus Lagabøter som i 1274-76 spøtte i hop et lovverk for hele landet. Ett for by og ett for land. Han fant det nok riktig å differensiere her, luringen, mellom by og land. Senere prøvde AP å slå politisk mynt på dette og gå imot Magnus Lagabøter med slagordet «By og land hand i hand». Faktisk var dette lovverket omtalt i Sylfest Lomheim sin bok «Språkreisa – norsk gjennom to tusen år.» Det jeg mener å huske er at dette var en banebrytende lov da den blant annet ga kvinner arverett, dog fikk de halv arv. Det betydde at de arvet, men halvparten av brødrene fikk. Det er jammen mer enn nok. Synd dette ble tatt ut av videre lovgjennomgang.
Dette var en handlekraftig sak på flere felt, blant annet gjaldt det almisser. Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han bankes opp og settes i arbeid.
Nå lurer jeg på om museinvasjonen her i huset har lest Magnus Lagabøters Norske Lov og mener seg beskyttet under almissedelen. To av de tre vi har tatt har vært noen feite jævler som nesten ikke klarte gå og som nesten ikke så ut til å mangle mat. De syntes mer å høre til dem som skulle rundjules og så settes i arbeid. Akkurat det er litt vanskelig – å finne arbeid til to feite vånd. Nå har det vært musestille bokstavelig talt her i flere dager, og jeg lurer på om de planlegger noe der ute. I går spaserte en jævel bedagelig sakte rundt bilen.
Tilbake til loven. Neste gang noen mener å bøte på lovlydigheten i Norge er når de der Christian-erne i Danmark gjør dette. I 1604 fikk vi Christian IVs norske lov. Neste Christian i rekken opphevet denne 83 år senere, og vi fikk Christian Vs norske lov. Skal si de var ute og svingte seg, disse Christian-ene der i Danmark.
Så må man ikke glemme grunnloven. Ifølge den samme Sylfest Lomheim var det tvilsomt om man kunne si sånn generelt at de 112 brave norske menn som hamret den, var norsk. Tre fjerdedeler var danske, tyske og nederlandske tredjegenerasjons innvandrere. En var i alle fall skikkelig norsk og hadde et -sen navn. Han kunne ikke skrive. Dersom noen er uenig i dette, kontakt språkfolka direkte.
Så følger vi Moseloven også her i landet. De ti bud er en del av denne. Tora kaller jødene den.
Nå er jeg siden jeg parkerte rullestolen blitt svært lovlydig. I 1970 åra fikk man forbud mot rullebrett, og definerte rullebrett som noe av tre. metall eller plast med hjul beregnet til å kjøre med. Her er gutten som følger loven – hvis man da ikke kan definere ATV og bil inn her.
Ellers har man Murphys lover, kardemommeloven., janteloven, Parkinsons lov og ikke minst Ole Brumms lov.
Sånn oppsummert må jeg si at denne bloggen følger Ole Brumms lov. DET VAR KLOKT NÅR DET VAR INNI HODET MITT, MEN SÅ SKJEDDE DET NOE PÅ VEIEN UT.
God jul!
domantrener
Nå har jeg ikke fått med all regelverk i EU, EØS og Schengen utsetter oss for. Heller ikke har jeg omtalt konfliktfylte etniske lover. Det er jul, og nå skal man være godslig.
Konklusjonen må bli at jeg heretter forholder meg til sofaloven om rosenrot og kamel. Dette er tross alt en forståelig og praktisk lov.
Det er et brennbart område, dette med å tolke fritt. Når man får en lov, får man også forskrifter og merknader, og da skulle man forvente at det ikke var plass til tolkninger. Et lovverk med dets grundige gjennomgang danner rammen for myndighetsutøvelse. Man skulle tro alle hull da var tettet. Likevel ser man sak etter sak havne i domstolene, og noen saker gir presedens på feltet.
Setter man dette opp mot det lovverket jeg fikk slengt i øynene i morges om at man kunne leie en kamel til kilden, men ikke tvinge den til å drikke – ja, hva kam man si. Akkurat nå fikk jeg en ny kommentar slengt fra min høyre side: Det der går under regler og forordninger i hverdagen. Merkelig så gjennomregistrert ens hverdag er ned til detaljområdet på rosenrot man bør ta.
Er dette riktig? Er ens hverdag så gjennomregulert?
Google bekrefter at dette ikke er noe nytt.
Bjarkøyretten og Bjarkøyloven traff jeg på første søk som en av de eldste i Norden. Jepp!! Tenkte jeg. Der fikk de seg en på kjeften, de som trodde at området nord for Polarsirkelen var utafor moral og etikk. Jepp!!! Nord-Norge i førersetet! Så viste det seg – nå som ellers – at man ikke skal dømme noe etter heading. Denne loven regulerte virksomheten i birk - handelsplasser – i Norden. Og Nidaros og Bergen er nevnt som eksempler. Dette hadde ikke annet med Nord-Norge å gjøre enn at vi leverte fisk og skinn der. Som i dag! Man kan nesten ikke levere fisk i Nord-Norge etter at myndighetene ga bort fiskekvotene våre. Nå kan det neste være det samme. Nå slår de sammen Finnmark og Troms uten å ta hensyn til verken folkeavstemming eller vår spesielle historie.
Neste mann er Magnus Lagabøter som i 1274-76 spøtte i hop et lovverk for hele landet. Ett for by og ett for land. Han fant det nok riktig å differensiere her, luringen, mellom by og land. Senere prøvde AP å slå politisk mynt på dette og gå imot Magnus Lagabøter med slagordet «By og land hand i hand». Faktisk var dette lovverket omtalt i Sylfest Lomheim sin bok «Språkreisa – norsk gjennom to tusen år.» Det jeg mener å huske er at dette var en banebrytende lov da den blant annet ga kvinner arverett, dog fikk de halv arv. Det betydde at de arvet, men halvparten av brødrene fikk. Det er jammen mer enn nok. Synd dette ble tatt ut av videre lovgjennomgang.
Dette var en handlekraftig sak på flere felt, blant annet gjaldt det almisser. Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han bankes opp og settes i arbeid.
Nå lurer jeg på om museinvasjonen her i huset har lest Magnus Lagabøters Norske Lov og mener seg beskyttet under almissedelen. To av de tre vi har tatt har vært noen feite jævler som nesten ikke klarte gå og som nesten ikke så ut til å mangle mat. De syntes mer å høre til dem som skulle rundjules og så settes i arbeid. Akkurat det er litt vanskelig – å finne arbeid til to feite vånd. Nå har det vært musestille bokstavelig talt her i flere dager, og jeg lurer på om de planlegger noe der ute. I går spaserte en jævel bedagelig sakte rundt bilen.
Tilbake til loven. Neste gang noen mener å bøte på lovlydigheten i Norge er når de der Christian-erne i Danmark gjør dette. I 1604 fikk vi Christian IVs norske lov. Neste Christian i rekken opphevet denne 83 år senere, og vi fikk Christian Vs norske lov. Skal si de var ute og svingte seg, disse Christian-ene der i Danmark.
Så må man ikke glemme grunnloven. Ifølge den samme Sylfest Lomheim var det tvilsomt om man kunne si sånn generelt at de 112 brave norske menn som hamret den, var norsk. Tre fjerdedeler var danske, tyske og nederlandske tredjegenerasjons innvandrere. En var i alle fall skikkelig norsk og hadde et -sen navn. Han kunne ikke skrive. Dersom noen er uenig i dette, kontakt språkfolka direkte.
Så følger vi Moseloven også her i landet. De ti bud er en del av denne. Tora kaller jødene den.
Nå er jeg siden jeg parkerte rullestolen blitt svært lovlydig. I 1970 åra fikk man forbud mot rullebrett, og definerte rullebrett som noe av tre. metall eller plast med hjul beregnet til å kjøre med. Her er gutten som følger loven – hvis man da ikke kan definere ATV og bil inn her.
Ellers har man Murphys lover, kardemommeloven., janteloven, Parkinsons lov og ikke minst Ole Brumms lov.
Sånn oppsummert må jeg si at denne bloggen følger Ole Brumms lov. DET VAR KLOKT NÅR DET VAR INNI HODET MITT, MEN SÅ SKJEDDE DET NOE PÅ VEIEN UT.
God jul!
domantrener
Nå har jeg ikke fått med all regelverk i EU, EØS og Schengen utsetter oss for. Heller ikke har jeg omtalt konfliktfylte etniske lover. Det er jul, og nå skal man være godslig.
Konklusjonen må bli at jeg heretter forholder meg til sofaloven om rosenrot og kamel. Dette er tross alt en forståelig og praktisk lov.
torsdag 20. desember 2018
Mugg på første del
Man er nå inne i julegave-årstida.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.
Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.
Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.
Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.
Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.
Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.
Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.
domantrener
P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.
Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.
Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.
Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.
Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.
Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.
Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.
domantrener
P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.
mandag 3. desember 2018
Hvor hører jeg til?
Jeg våknet i morges og kjente lukta av jul. Og det er klart, lukter det jul så er det jul. Sånn er det bare. Men da overgangen fra sovende til våken var over, dere vet denne midtfasen, og andre organer enn nesen og andre sanser enn luktesansen begynte å fungere, visste jeg at det ikke er jul.
I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.
Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.
Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.
Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.
Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.
I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.
Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.
Nei, det er ikke lett det her.
I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.
Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.
Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.
Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.
Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.
I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.
Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.
Nei, det er ikke lett det her.
torsdag 8. november 2018
Plutselig ble det Daniels Bok
En kjenning – en innflytter fra et annet land – oppsummerte sin andre sommer i Norge slik: Norge står stille i juli. De bygde hus og kom i fellesferien til å trenge diverse. Dette gir en kobling til meg. Jeg bygger hus, og jeg tenkte på dette da jeg i dag – søndag – fikk en telefon da vi var parkert i området Saivovatn. En trailersjåfør ringte fra Fauske. Han var på tur nordover med et lass. Inklusive i denne lasten var septiktank til meg. Hans to utfordringer lot seg lett løyse. Jaha, tenkte jeg i en assosiasjonsrekke. Norge står ikke stille på en søndag.
Det var en naturlig assosiasjon siden KrF har avviklet sitt landsmøte der de har prøvd å knesette deres grunnsyn. Jeg er jo enig i at man må ha en dag uten forpliktelser – så langt det lar seg gjøre. På enkelte felt kan ikke Norge stå stille på søndager. Helse og omsorg er et av dem. Nå er det uklart om septiktanken min kan gå inn under helse og omsorg. Riktignok er god helse avhengig av at man i sitt daglige liv kan tømme tarmen, og da må man ha en septiktank. Nå er det ikke sånn lenger at man kan fly ut i naturen og lette på trykket sånn generelt. Selv på tur er det ikke populært å skite i veikanten . Dette gjelder ikke bobiltoaletter.
Altså – min helt Holberg – vel Holberg er ikke min helt, men noen av figurene hans synes jeg har noe for seg i dagens samfunn. Den lærde Erasmus Montanus som så elegant beviste at mor Nille var en stein, er en av den. Nå er det ikke bare jeg som er fan av Erasmus Montanus. Facebook synliggjør det. Kanskje vi burde ha en egen fangruppe?
Nå skal det litt til å hoppe etter Wirkola hva bevis angår, men jeg har i alle fall prøvd å bevise at å frakte hit septiktanken min på en søndag, hører inn under helse- og omsorg. Og der står ikke Norge stille på søndager. Hence the telephonecall.
Blant de jeg er fan av er mine fire besteforeldre. Nå husker jeg ikke alle fire personlig. men jeg har det jeg kaller felles familieminne å lene meg til. Det er dette som kalles å leve i våre minner. Min bestefar, morfar, husker jeg, og det er han jeg i denne settinga siterer. Men før jeg kommer inn på det, må jeg gjøre en liten avstikker i fortellinga.
Helg er ifølge wikipedia opprinnelig en helligdag som ble en fridag. Men siden det på 60-tallet ble vanlig med lørdagsfri, ble begrepet helg erstattet av weekend og hadde ikke lenger den betydninga hellig. Det vil si, det finnes noen unntak. Syvendedagsadventistene er blant dem. De holder Bibelens helligdag hellig – lørdagene. Jeg er stor fan av den uredde og rakryggede Lars Levi Læstadius som sa at søndager var en helligdag. I samme rekke, men litt mer ved sida av, har jeg også nå plassert Knut Arild Hareide. Han er tøff. Skal jeg si noe negativt om han, er det at han ikke klarer svelge store ting, som kameler.
Da vender jeg tilbake fra avstikkeren og til den tida da slåttonna var livsviktig og resultatet av den var med på livberging for mennesker og dyr. Slåttonna var en sak for hele familien, og slik jeg har forstått det, gjaldt det å stå på det remmer og tøy holdt. Gresset måtte på hesjer for tørking og senere måtte tørrhøyet inn. Et arbeid man ikke kunne utsette. Men bestefar syntes nok at hans barn som gjerne ville slutte i 5-6 tida på lørdager, var uartige. Han mumlet at han var omgitt av syvendedagsadventister.
Mens jeg lette etter info om dette med helg og traff syvendedagsadventistene i søket, fant jeg en interessant sak. De setter nemlig året 1844 som meget viktig. I USA studerte baptistpredikanten Miller Daniels Bok i Bibelen og kunne slå fast at Jesu gjenkomst var 22. oktober 1844. Hans lære ble kalt millerisme. Når man i dag hører lite om millerismen, kan de være at de også ble omtalt som adventisme, selv om sistnevnte gruppe ble formalisert senere. Etter den 22. oktober 1844 kom 23. oktober samme år. Det må jeg tro var en skikkelig nedtur for Miller og millerismen. Denne perioden er omtalt som den store skuffelsen. Det er neppe en overdrivelse.
Imidlertid ble Miller senere reddet av en annen predikant i bevegelsen som fikk en visjon etter å ha studert Daniels Bok og Åpenbaringen. 1844 var året for start av den store dommen. Da skulle Gud undersøke hvert enkeltmenneskes regnskap og forberede for Jesu gjenkomst.
Så langt google.
Så sitter jeg her og funderer. 1844 er et kjent årstall for mange av oss samer. Her i huset var det nok en aktuell sak. Det året ble begynnelsen på Lars Levi Læstadius sitt nye virke. Rakrygget var han dommen over mye av det skeive han så i samfunnet. Kan det være dette Gabriel Miller forutså da han leste Daniels bok? Det er fort gjort å tolke litt feil. Noe gjenstår. På hvilken dato i 1844 traff Læstadius samepiken Maria? Ikke si at det var 22. oktober. Da fryser jeg på ryggen.
Nå vil nok metodistene også ha en del av dette, for Læstadis’ møte med samepiken (?) Maria i 1844 ble skjellsettende for ham. Hun hjalp ham fram til den troen som vi i dag kjenner som læstadianismen, Denne Maria var metodist. Dermed trenger man ikke undres over hvorfor metodistkirken i Trondheim var møtested for det første samiske landsmøtet i 1917. 80 år senere da det var et stort samisk møte i Trondheim, utga metodistene en bok om det første landsmøtet. Ja, og nå er metodistkirken etablert i Skånland og fremdeles en samarbeidende institusjon.
Helt til slutt: Om noen leser Gabriels Bok og finner noe spesielt der – knakk på døra mi på facebook.
domantrener
PS! Det er blitt tirsdag – og jeg setter et litt nølende punktum – for jeg kunne tenke meg å fordype meg i Daniels Bok, kommentere den og få tilbakemelding. Jeg har googlet litt og smålest om Daniels Bok. Det må man si! Hvis det holder vann, er det litt av en historie. Ikke rart Miller fordypet seg i den.
Jeg er jo totalt leg på feltet. En gang i tiden leste jeg meg litt opp opp på kristendomsfaget ved å lese skolebøkene opp til og med siste klasse i grunnskolen. Ellers har jeg også lest GT. Det sitter igjen som et ikke-godt minne om mye vold og urettferdighet. Jeg innser at jeg som leg på et feltet, ikke har kunnskap nok til å se årsakssammenhenger.
Så om jeg noen ganger hiver meg over Daniels Bok skal jeg ha det i mente – at jeg er leg og ikke ser sammenhenger,
Det var en naturlig assosiasjon siden KrF har avviklet sitt landsmøte der de har prøvd å knesette deres grunnsyn. Jeg er jo enig i at man må ha en dag uten forpliktelser – så langt det lar seg gjøre. På enkelte felt kan ikke Norge stå stille på søndager. Helse og omsorg er et av dem. Nå er det uklart om septiktanken min kan gå inn under helse og omsorg. Riktignok er god helse avhengig av at man i sitt daglige liv kan tømme tarmen, og da må man ha en septiktank. Nå er det ikke sånn lenger at man kan fly ut i naturen og lette på trykket sånn generelt. Selv på tur er det ikke populært å skite i veikanten . Dette gjelder ikke bobiltoaletter.
Altså – min helt Holberg – vel Holberg er ikke min helt, men noen av figurene hans synes jeg har noe for seg i dagens samfunn. Den lærde Erasmus Montanus som så elegant beviste at mor Nille var en stein, er en av den. Nå er det ikke bare jeg som er fan av Erasmus Montanus. Facebook synliggjør det. Kanskje vi burde ha en egen fangruppe?
Nå skal det litt til å hoppe etter Wirkola hva bevis angår, men jeg har i alle fall prøvd å bevise at å frakte hit septiktanken min på en søndag, hører inn under helse- og omsorg. Og der står ikke Norge stille på søndager. Hence the telephonecall.
Blant de jeg er fan av er mine fire besteforeldre. Nå husker jeg ikke alle fire personlig. men jeg har det jeg kaller felles familieminne å lene meg til. Det er dette som kalles å leve i våre minner. Min bestefar, morfar, husker jeg, og det er han jeg i denne settinga siterer. Men før jeg kommer inn på det, må jeg gjøre en liten avstikker i fortellinga.
Helg er ifølge wikipedia opprinnelig en helligdag som ble en fridag. Men siden det på 60-tallet ble vanlig med lørdagsfri, ble begrepet helg erstattet av weekend og hadde ikke lenger den betydninga hellig. Det vil si, det finnes noen unntak. Syvendedagsadventistene er blant dem. De holder Bibelens helligdag hellig – lørdagene. Jeg er stor fan av den uredde og rakryggede Lars Levi Læstadius som sa at søndager var en helligdag. I samme rekke, men litt mer ved sida av, har jeg også nå plassert Knut Arild Hareide. Han er tøff. Skal jeg si noe negativt om han, er det at han ikke klarer svelge store ting, som kameler.
Da vender jeg tilbake fra avstikkeren og til den tida da slåttonna var livsviktig og resultatet av den var med på livberging for mennesker og dyr. Slåttonna var en sak for hele familien, og slik jeg har forstått det, gjaldt det å stå på det remmer og tøy holdt. Gresset måtte på hesjer for tørking og senere måtte tørrhøyet inn. Et arbeid man ikke kunne utsette. Men bestefar syntes nok at hans barn som gjerne ville slutte i 5-6 tida på lørdager, var uartige. Han mumlet at han var omgitt av syvendedagsadventister.
Mens jeg lette etter info om dette med helg og traff syvendedagsadventistene i søket, fant jeg en interessant sak. De setter nemlig året 1844 som meget viktig. I USA studerte baptistpredikanten Miller Daniels Bok i Bibelen og kunne slå fast at Jesu gjenkomst var 22. oktober 1844. Hans lære ble kalt millerisme. Når man i dag hører lite om millerismen, kan de være at de også ble omtalt som adventisme, selv om sistnevnte gruppe ble formalisert senere. Etter den 22. oktober 1844 kom 23. oktober samme år. Det må jeg tro var en skikkelig nedtur for Miller og millerismen. Denne perioden er omtalt som den store skuffelsen. Det er neppe en overdrivelse.
Imidlertid ble Miller senere reddet av en annen predikant i bevegelsen som fikk en visjon etter å ha studert Daniels Bok og Åpenbaringen. 1844 var året for start av den store dommen. Da skulle Gud undersøke hvert enkeltmenneskes regnskap og forberede for Jesu gjenkomst.
Så langt google.
Så sitter jeg her og funderer. 1844 er et kjent årstall for mange av oss samer. Her i huset var det nok en aktuell sak. Det året ble begynnelsen på Lars Levi Læstadius sitt nye virke. Rakrygget var han dommen over mye av det skeive han så i samfunnet. Kan det være dette Gabriel Miller forutså da han leste Daniels bok? Det er fort gjort å tolke litt feil. Noe gjenstår. På hvilken dato i 1844 traff Læstadius samepiken Maria? Ikke si at det var 22. oktober. Da fryser jeg på ryggen.
Nå vil nok metodistene også ha en del av dette, for Læstadis’ møte med samepiken (?) Maria i 1844 ble skjellsettende for ham. Hun hjalp ham fram til den troen som vi i dag kjenner som læstadianismen, Denne Maria var metodist. Dermed trenger man ikke undres over hvorfor metodistkirken i Trondheim var møtested for det første samiske landsmøtet i 1917. 80 år senere da det var et stort samisk møte i Trondheim, utga metodistene en bok om det første landsmøtet. Ja, og nå er metodistkirken etablert i Skånland og fremdeles en samarbeidende institusjon.
Helt til slutt: Om noen leser Gabriels Bok og finner noe spesielt der – knakk på døra mi på facebook.
domantrener
PS! Det er blitt tirsdag – og jeg setter et litt nølende punktum – for jeg kunne tenke meg å fordype meg i Daniels Bok, kommentere den og få tilbakemelding. Jeg har googlet litt og smålest om Daniels Bok. Det må man si! Hvis det holder vann, er det litt av en historie. Ikke rart Miller fordypet seg i den.
Jeg er jo totalt leg på feltet. En gang i tiden leste jeg meg litt opp opp på kristendomsfaget ved å lese skolebøkene opp til og med siste klasse i grunnskolen. Ellers har jeg også lest GT. Det sitter igjen som et ikke-godt minne om mye vold og urettferdighet. Jeg innser at jeg som leg på et feltet, ikke har kunnskap nok til å se årsakssammenhenger.
Så om jeg noen ganger hiver meg over Daniels Bok skal jeg ha det i mente – at jeg er leg og ikke ser sammenhenger,
søndag 4. november 2018
Forandringens vind blåser
Hei og hopp og hurra.
Når galt skulle være, som man sier, må man se etter de andre ting rundt det. I huset heime i Bork-skogen hadde vi et oppslag som hang på grena ute i gangen. «Når forandringens vind blåser bygger noen levegger, andre bygger vindmøller.»
Det høres ut som skryt, men er det ikke slik jeg føler det. Jeg hører til i en familie som bygger vindmøller. Det har egentlig aldri stått så klart for meg som etter at det brant heime, men når jeg nå ser tilbake på livet, ser jeg at vi er en vindmølle-familie.
I går ettermiddag hadde vi fullt hus her i Gammelhuset. Da ble det formalisert at Grovfjord Bygg fører opp huset mitt. Mange var her. Foruten Grovfjord Bygg med prosjektleder og byggeleder møtte Tryg forsikring med avtroppende og påtroppende prosjektleder. Sylvia, filmskaperen, var kommet, og Nasim, Anka, mamma, pappa og jeg. Det ble litt mennesker her i stua, og stemninga var – om jeg skal sammenligne med noe, litt den som var i patterntida – mange mennesker, positiv og godt humør. Det gjør noe med et menneske å befinne seg i en slik setting. Jeg satt etter at kontrakten var underskrevet og jeg hadde hevve i meg eks antall vafler og tenkte på det viktige rådet fra enkelte terapeuter om å så langt som mulig bevege seg i settinger som påvirker deg og hjernen din positivt og unngå så langt som mulig det motsatte.
domantrener
PS! Det er igjen årle morgen her i gammelhuset. Jeg våknet tidlig av meg sjøl, noe som er uvanlig. Antagelig en kombinasjon av at klokken er stilt og lager en annen rytme i kroppen og gårsdagens hendinger. Det er klart og antagelig passe kaldt ute ser jeg gjennom vinduet. Silvia og Anka er gått over til Jonnerovvi og kapellet. Silvia vil fotografere omgivelsene litt. Da passerer de jo også Jonnerovvi. brua i mitt hjerte. Jeg har skrevet om den i Årbok for Skånland. Det er min barndoms- og voksendoms bru. En stund så det ut som om den skulle forfalle helt. Rekkverket var borte. En av svillene manglet, og brufestet hadde begynt å smuldre på den ene sida, men Planterhaug Bygdelag har totalrenovert den, og i dag er den igjen den staselige forbindelsen mellom kommunene Skånland og Evenes og fylkene Troms og Nordland.
Men da skal jeg spise frokost.
domantrener
Dagene har atter gått. I går kom folk sammen for en annen sak, dette med å føre fram vann til huset mitt. Jeg må krysse en eiendom og koble på hos en annen. Muntlig har jeg fått beskjed om at det barde er å grave. Folk er virkelig hjelpsomme. Men i dag skal slike ting tinglyses – og derfor var vi samlet i går kveld. Anne, Helge, Eirik, onkel Per og vi her i huset inklusive Silvia.
Når galt skulle være, som man sier, må man se etter de andre ting rundt det. I huset heime i Bork-skogen hadde vi et oppslag som hang på grena ute i gangen. «Når forandringens vind blåser bygger noen levegger, andre bygger vindmøller.»
Det høres ut som skryt, men er det ikke slik jeg føler det. Jeg hører til i en familie som bygger vindmøller. Det har egentlig aldri stått så klart for meg som etter at det brant heime, men når jeg nå ser tilbake på livet, ser jeg at vi er en vindmølle-familie.
I går ettermiddag hadde vi fullt hus her i Gammelhuset. Da ble det formalisert at Grovfjord Bygg fører opp huset mitt. Mange var her. Foruten Grovfjord Bygg med prosjektleder og byggeleder møtte Tryg forsikring med avtroppende og påtroppende prosjektleder. Sylvia, filmskaperen, var kommet, og Nasim, Anka, mamma, pappa og jeg. Det ble litt mennesker her i stua, og stemninga var – om jeg skal sammenligne med noe, litt den som var i patterntida – mange mennesker, positiv og godt humør. Det gjør noe med et menneske å befinne seg i en slik setting. Jeg satt etter at kontrakten var underskrevet og jeg hadde hevve i meg eks antall vafler og tenkte på det viktige rådet fra enkelte terapeuter om å så langt som mulig bevege seg i settinger som påvirker deg og hjernen din positivt og unngå så langt som mulig det motsatte.
domantrener
PS! Det er igjen årle morgen her i gammelhuset. Jeg våknet tidlig av meg sjøl, noe som er uvanlig. Antagelig en kombinasjon av at klokken er stilt og lager en annen rytme i kroppen og gårsdagens hendinger. Det er klart og antagelig passe kaldt ute ser jeg gjennom vinduet. Silvia og Anka er gått over til Jonnerovvi og kapellet. Silvia vil fotografere omgivelsene litt. Da passerer de jo også Jonnerovvi. brua i mitt hjerte. Jeg har skrevet om den i Årbok for Skånland. Det er min barndoms- og voksendoms bru. En stund så det ut som om den skulle forfalle helt. Rekkverket var borte. En av svillene manglet, og brufestet hadde begynt å smuldre på den ene sida, men Planterhaug Bygdelag har totalrenovert den, og i dag er den igjen den staselige forbindelsen mellom kommunene Skånland og Evenes og fylkene Troms og Nordland.
Men da skal jeg spise frokost.
domantrener
Dagene har atter gått. I går kom folk sammen for en annen sak, dette med å føre fram vann til huset mitt. Jeg må krysse en eiendom og koble på hos en annen. Muntlig har jeg fått beskjed om at det barde er å grave. Folk er virkelig hjelpsomme. Men i dag skal slike ting tinglyses – og derfor var vi samlet i går kveld. Anne, Helge, Eirik, onkel Per og vi her i huset inklusive Silvia.
lørdag 27. oktober 2018
Ka slags vinterforberedelser har dokker?
Det står ikke til nekting.
Jeg sliter meg opp, og allerede da mer enn nesen er ute av dyna, merker jeg at noe ligger i lufta, noe mer enn soveromsluft. Og jada, et blikk ut gjennom vinduet bekrefter at jorda er dekket av rim. Allerede i går merket jeg det i Harstad. Asfalten hadde en flate som så uskyldig ut, men som var speilglatt. Den hadde slått is.
Det er i slutten av oktober her i Nord-Norge, og da er vinterforberedelsene i full gang om enn ikke avsluttet for alle. Her i huset pleide det før stå et stort vedskjul der garasjen i dag er, sier mamma, og potetkjelleren var full av potet for både husdyr og mennesker, pluss settepotet. I kjelleren var det også ifølge samme kilde kvarteler med bær, og tønner med salt torsk, salt uer, salte kveithau og saltet kjøtt. Talg hang til tørking. Høylåven var full av mat til dyra i tillegg til at siloene var fulle.
Og jeg tenker her jeg sitter i et elektrisk oppvarmet hus uten ansvar for at dyr og mennesker skal klare seg gjennom vinteren. Dyr har vi ikke, og butikkene er åpne nesten døgnet rundt. Likevel er litt forskjellig fra den vinteren vi nå forbereder oss til kontra den vi pleide forberede før. Nå skalker vi diverse dører. Nede i kjelleren er det en dobbeltdør ut. I dag setter vi isolasjon mellom dørene og strekker bygningsplast over. Dog legger vi en tollekniv attmed slik at det går kjapt å skjære seg ut om det skulle bli nødvendig. Det samme gjør vi med verandadøra her oppe. Vi prøver å stoppe Kong Vinters innsigen der. Vinterens potet er lagret i kjelleren sammen med en del grønnsaker. Vi hadde en liten potetåker her like ved trappa på bakkekanten. Den har forsynt oss med dagens nypotet helt til i går. Da tok pappa opp slumpen, for tele og frost meldte seg. Heime i Borkskogen hadde vi også en høst-potetåker. I den satte vi i vår ned jordskokker. De kan visstnok stå ute hele vinteren og formerer seg sjøl. Til neste år kan vi sjekke status og kanskje ta med oss noen når vi flytter til huset i Jensinaskogen.
En del av de vinterforberedelsene vi før gjorde, har vi ikke gjort i år. Vi pleide stue inn tørrmat for vinteren, bønner, linser, erter, glutenfrie produkter etc. Alt som tålte vinterlagring. Det samme med dopapir og tørkepapir. Vi stuet alt inn. Det har vi ikke gjort her. Vi hadde nok kunnet gjøre det her også, for her er tørr og god kjeller, men det ble ikke til det. Noe annet som også falt ut, var vinterlager av nødvendige urter som løvetann, brennesle etc. Det ble ikke noe med det heller. Heller ikke ble det i sommer noe av dagens urter i all mat.
Bilen er vinterskodd, og det samme er vi. Jeg har måttet slutte å gå ute i de greie sandalene jeg kjøpte i Sveits i sommer. Nå er det anna fottøy som gjelder, pluss anna uteklær. Det virker nesten usannsynlig at jeg i sommer peste i varmen og tenkte at fordelen med kulden var at man kunne kle den ut. Nå tenker jeg at fordelen med varme er at man ikke trenger all denne klær-styringa.
Våre samboere utendørs gjør tydelig også sine vinterforberedelser. Sjura fløy i går att og fram og innom den store bjørka jeg ser like utafor vinduet. Den har ikke reir der, så hva den gjorde innom bjørka vet jeg ikke. Kanskje den henter materialer til en siste vintersjekk på huset sitt. Bjørka har forresten også gjort sine vinterforberedelser og fraktet klorofyllet fra bladene ned til vinterlagring i rota. Musa har satt seg på lur bak utetrappa og er klar til å smette inn straks det er et høve.
domantrener
P.S. I hustomta mi er man nå i full gang med grunnarbeidet, og muren støpes denne uka. Takk og pris at man rakk det før vinter og tele.
Mandag samles vi til kontraktskriving mellom Tryg, Grovfjord Bygg og meg. Da kommer også Silvia fra London. Hun lager en kortfilm om min hverdag til en filmfestival. Den første delen er ferdig og har vært vist på noen filmfestivaler.
Jeg sliter meg opp, og allerede da mer enn nesen er ute av dyna, merker jeg at noe ligger i lufta, noe mer enn soveromsluft. Og jada, et blikk ut gjennom vinduet bekrefter at jorda er dekket av rim. Allerede i går merket jeg det i Harstad. Asfalten hadde en flate som så uskyldig ut, men som var speilglatt. Den hadde slått is.
Det er i slutten av oktober her i Nord-Norge, og da er vinterforberedelsene i full gang om enn ikke avsluttet for alle. Her i huset pleide det før stå et stort vedskjul der garasjen i dag er, sier mamma, og potetkjelleren var full av potet for både husdyr og mennesker, pluss settepotet. I kjelleren var det også ifølge samme kilde kvarteler med bær, og tønner med salt torsk, salt uer, salte kveithau og saltet kjøtt. Talg hang til tørking. Høylåven var full av mat til dyra i tillegg til at siloene var fulle.
Og jeg tenker her jeg sitter i et elektrisk oppvarmet hus uten ansvar for at dyr og mennesker skal klare seg gjennom vinteren. Dyr har vi ikke, og butikkene er åpne nesten døgnet rundt. Likevel er litt forskjellig fra den vinteren vi nå forbereder oss til kontra den vi pleide forberede før. Nå skalker vi diverse dører. Nede i kjelleren er det en dobbeltdør ut. I dag setter vi isolasjon mellom dørene og strekker bygningsplast over. Dog legger vi en tollekniv attmed slik at det går kjapt å skjære seg ut om det skulle bli nødvendig. Det samme gjør vi med verandadøra her oppe. Vi prøver å stoppe Kong Vinters innsigen der. Vinterens potet er lagret i kjelleren sammen med en del grønnsaker. Vi hadde en liten potetåker her like ved trappa på bakkekanten. Den har forsynt oss med dagens nypotet helt til i går. Da tok pappa opp slumpen, for tele og frost meldte seg. Heime i Borkskogen hadde vi også en høst-potetåker. I den satte vi i vår ned jordskokker. De kan visstnok stå ute hele vinteren og formerer seg sjøl. Til neste år kan vi sjekke status og kanskje ta med oss noen når vi flytter til huset i Jensinaskogen.
En del av de vinterforberedelsene vi før gjorde, har vi ikke gjort i år. Vi pleide stue inn tørrmat for vinteren, bønner, linser, erter, glutenfrie produkter etc. Alt som tålte vinterlagring. Det samme med dopapir og tørkepapir. Vi stuet alt inn. Det har vi ikke gjort her. Vi hadde nok kunnet gjøre det her også, for her er tørr og god kjeller, men det ble ikke til det. Noe annet som også falt ut, var vinterlager av nødvendige urter som løvetann, brennesle etc. Det ble ikke noe med det heller. Heller ikke ble det i sommer noe av dagens urter i all mat.
Bilen er vinterskodd, og det samme er vi. Jeg har måttet slutte å gå ute i de greie sandalene jeg kjøpte i Sveits i sommer. Nå er det anna fottøy som gjelder, pluss anna uteklær. Det virker nesten usannsynlig at jeg i sommer peste i varmen og tenkte at fordelen med kulden var at man kunne kle den ut. Nå tenker jeg at fordelen med varme er at man ikke trenger all denne klær-styringa.
Våre samboere utendørs gjør tydelig også sine vinterforberedelser. Sjura fløy i går att og fram og innom den store bjørka jeg ser like utafor vinduet. Den har ikke reir der, så hva den gjorde innom bjørka vet jeg ikke. Kanskje den henter materialer til en siste vintersjekk på huset sitt. Bjørka har forresten også gjort sine vinterforberedelser og fraktet klorofyllet fra bladene ned til vinterlagring i rota. Musa har satt seg på lur bak utetrappa og er klar til å smette inn straks det er et høve.
domantrener
P.S. I hustomta mi er man nå i full gang med grunnarbeidet, og muren støpes denne uka. Takk og pris at man rakk det før vinter og tele.
Mandag samles vi til kontraktskriving mellom Tryg, Grovfjord Bygg og meg. Da kommer også Silvia fra London. Hun lager en kortfilm om min hverdag til en filmfestival. Den første delen er ferdig og har vært vist på noen filmfestivaler.
tirsdag 16. oktober 2018
Åre mandag morra blues
Årle mandag morra blues. Og jeg sitter nydusjet og nyfrisert og er klar til å møte entreprenør Grovfjord Bygg med deres underentreprenører for enkle ting som sjekk av punkter i huset. Hvor er kontakter og lyspunkter plassert. Vil man flytte dem? (Nei, sannsynligvis ikke). Det man heller trenger i dagens samfunn er flere punkt. For eksempel vil pappa sette inn en infrarød badstue, og den må antagelig ha jording. Vi må også ha plass til arbeidskontakt-plasser der vi skal ha arbeidsplasser.
Vi begynner etter hvert å se at vi ikke var så klare i hodet som vi trodde etter brannen. Vi ryddet kjapt opp og gjorde endringer for oss sjøl og to bedrifter, etablerte oss sjøl og disse to bedriftene her, - og begynte å se framover. Likevel, så helt klare i hodet var vi ikke. Nå kan det ha vært noen andre faktorer enn brann som har påvirket oss. Heime hadde vi ikke en smartmåler som bombarderte oss 24/7/365 med mikrobølger – sterkere enn det strømleverandører og NVE hevder. De viser til standard, den underliggende strålinga som durer jevnt og trutt. I tillegg skyter smartmåleren ut piler, stråler, og der er kroppene våre å tar imot- slik en ting i mikrobølgeovnen gjør. Dette må påvirke folk. Nå har vi i to uker levd med en smartmåler tullet inn i folie. faktisk merker jeg at ting i kroppen er litt bedre.
Det andre er den daglige dosen av løvetann og brenn-nesle som vi pleide ha i maten til nesten alle måltid – fersk om sommeren og frosset om vinteren. Det har vi ikke hatt i år. Urteplukkeren har liksom falt av lasset i år. Kanskje er det smartmåleren som har tatt energi.
domantrener
Da er vi tilbake fra møtet. Jeg sovnet på siste del av det i god formening om at de andre tok del. Så vilset jeg litt, bare litt. Men jeg brøt ikke. Det er de ting som kan skje. Vilse er ok – på en måte. Da bare må jeg gå noen runder før jeg slår meg til ro ved et møte bord. Selvsagt skulle jeg ønske jeg slapp det – men slik ar det bare ikke.
Vi begynner etter hvert å se at vi ikke var så klare i hodet som vi trodde etter brannen. Vi ryddet kjapt opp og gjorde endringer for oss sjøl og to bedrifter, etablerte oss sjøl og disse to bedriftene her, - og begynte å se framover. Likevel, så helt klare i hodet var vi ikke. Nå kan det ha vært noen andre faktorer enn brann som har påvirket oss. Heime hadde vi ikke en smartmåler som bombarderte oss 24/7/365 med mikrobølger – sterkere enn det strømleverandører og NVE hevder. De viser til standard, den underliggende strålinga som durer jevnt og trutt. I tillegg skyter smartmåleren ut piler, stråler, og der er kroppene våre å tar imot- slik en ting i mikrobølgeovnen gjør. Dette må påvirke folk. Nå har vi i to uker levd med en smartmåler tullet inn i folie. faktisk merker jeg at ting i kroppen er litt bedre.
Det andre er den daglige dosen av løvetann og brenn-nesle som vi pleide ha i maten til nesten alle måltid – fersk om sommeren og frosset om vinteren. Det har vi ikke hatt i år. Urteplukkeren har liksom falt av lasset i år. Kanskje er det smartmåleren som har tatt energi.
domantrener
Da er vi tilbake fra møtet. Jeg sovnet på siste del av det i god formening om at de andre tok del. Så vilset jeg litt, bare litt. Men jeg brøt ikke. Det er de ting som kan skje. Vilse er ok – på en måte. Da bare må jeg gå noen runder før jeg slår meg til ro ved et møte bord. Selvsagt skulle jeg ønske jeg slapp det – men slik ar det bare ikke.
lørdag 13. oktober 2018
Like før
Sakte henruller tiden.
Snart er det et år siden vi ble heimløs og tok inn her – som også er en heim. Det føles som om en del av denne tiden har vært preget av et «nå er det like før»- prinsipp. Alle ting er like før. I dag er det like før man begynner å hugge deg vei fram til tomta di.
Jeg har glemt mitt forrige liv fra for knappe 15 år siden da ting bestod av å vente uten at jeg visste hva jeg ventet på. Da var det ikke noe like før-følelser siden jeg ikke hadde noen følelse av hva denne ventinga hadde som neste steg og hva som ventet i enden. Joda, jeg visste jo at jeg ventet på at ting skulle endre seg, ta en sving, og at det jeg syntes var en ørkesløs tralt skulle endre seg. Da den gjorde det, ble det en U-sving. I blant har jeg det så travelt med å leve. Selvsagt har jeg tralt i dag også. Men tralt er ikke tralt. Denne er meningsfylt og går inn i min forståelse av å leve. Noen ganger føler jeg at jeg har det så innmari travelt med å leve.
Nå er hugging like før vei opp til tomta og som neste steg jeg kan ta ATV-en og dra opp dit. Så følger nye like før på. Det er forskjellen fra en ørkesløs venting, selv om folkevitenskapen sier at den som venter, venter alltid på noe godt. I så måte er ørkesløs venting også en like før – venting, selv om man ikke har oversikt over noe.
Tidligere hadde jeg det travelt med å føle at jeg måtte ta igjen livet, at livet gikk uten at jeg hang på. En svensk samisk forfatter, Stina Inga, har skrevet: Mus lea hoahppu, verten ellima joksat. Jeg har det travelt, jeg må innhente livet.
I går var vi på besøk. I blant tenker jeg på den nye livsvisdommen at man skal forholde seg til folk som utgir positive energi og velge bort de andre. Nå lar ikke alle negative energi-formidlere seg lukke totalt ut av livet, men jeg fikk et tips en gang om å lage meg et bilde i hjernen av en spesiell buss. Denne bussen var min reise gjennom livet. Jeg var sjåfør på bussen, eide den, styrte den og avgjorde hvem som kunne entre den. Buss-sjåføren – jeg – avleser de positive energier som er i bussen, og disse positive energier gir bussen både kraft og informasjon om bussreisen.
Men så er det slik at noen ganger entrer noen man ikke klarer stoppe. De er på å ulike måter en del av ens liv. Men denne bussen har et lydtett og strålebeskyttet rom bakerst. Dit skal man henvise slike passasjerer.
I går var jeg på besøk hos noen som jeg er himla glad for at de har entret min buss. De har på mange måter vært med på å legge kursen på bussen. Jeg satt og tenkte på at jeg håpte jeg kunne yte noe som passasjer i deres livsbuss uten at jeg vet hvordan.
domantrener
Jammen har tiden henrullet siden jeg skrev dette. Den er blitt liggende og forglemt. Like før for alltid. Siden jeg skrev bloggen, er skogen hugget for vei og planering for hus og garasje. Veien er anlagt, og i går var jeg der med ATV-en.
Det går unna her.
Snart er det et år siden vi ble heimløs og tok inn her – som også er en heim. Det føles som om en del av denne tiden har vært preget av et «nå er det like før»- prinsipp. Alle ting er like før. I dag er det like før man begynner å hugge deg vei fram til tomta di.
Jeg har glemt mitt forrige liv fra for knappe 15 år siden da ting bestod av å vente uten at jeg visste hva jeg ventet på. Da var det ikke noe like før-følelser siden jeg ikke hadde noen følelse av hva denne ventinga hadde som neste steg og hva som ventet i enden. Joda, jeg visste jo at jeg ventet på at ting skulle endre seg, ta en sving, og at det jeg syntes var en ørkesløs tralt skulle endre seg. Da den gjorde det, ble det en U-sving. I blant har jeg det så travelt med å leve. Selvsagt har jeg tralt i dag også. Men tralt er ikke tralt. Denne er meningsfylt og går inn i min forståelse av å leve. Noen ganger føler jeg at jeg har det så innmari travelt med å leve.
Nå er hugging like før vei opp til tomta og som neste steg jeg kan ta ATV-en og dra opp dit. Så følger nye like før på. Det er forskjellen fra en ørkesløs venting, selv om folkevitenskapen sier at den som venter, venter alltid på noe godt. I så måte er ørkesløs venting også en like før – venting, selv om man ikke har oversikt over noe.
Tidligere hadde jeg det travelt med å føle at jeg måtte ta igjen livet, at livet gikk uten at jeg hang på. En svensk samisk forfatter, Stina Inga, har skrevet: Mus lea hoahppu, verten ellima joksat. Jeg har det travelt, jeg må innhente livet.
I går var vi på besøk. I blant tenker jeg på den nye livsvisdommen at man skal forholde seg til folk som utgir positive energi og velge bort de andre. Nå lar ikke alle negative energi-formidlere seg lukke totalt ut av livet, men jeg fikk et tips en gang om å lage meg et bilde i hjernen av en spesiell buss. Denne bussen var min reise gjennom livet. Jeg var sjåfør på bussen, eide den, styrte den og avgjorde hvem som kunne entre den. Buss-sjåføren – jeg – avleser de positive energier som er i bussen, og disse positive energier gir bussen både kraft og informasjon om bussreisen.
Men så er det slik at noen ganger entrer noen man ikke klarer stoppe. De er på å ulike måter en del av ens liv. Men denne bussen har et lydtett og strålebeskyttet rom bakerst. Dit skal man henvise slike passasjerer.
I går var jeg på besøk hos noen som jeg er himla glad for at de har entret min buss. De har på mange måter vært med på å legge kursen på bussen. Jeg satt og tenkte på at jeg håpte jeg kunne yte noe som passasjer i deres livsbuss uten at jeg vet hvordan.
domantrener
Jammen har tiden henrullet siden jeg skrev dette. Den er blitt liggende og forglemt. Like før for alltid. Siden jeg skrev bloggen, er skogen hugget for vei og planering for hus og garasje. Veien er anlagt, og i går var jeg der med ATV-en.
Det går unna her.
onsdag 3. oktober 2018
Overtro eller mangel på kunnskap?
Merkelig at regn på rute kan være så vakkert mens regn på min usle kropp ikke er i nærheten av å bli kalt vakkert. Jeg er en værpyse og går ikke for dette med dårlig vær – dårlige klær. ger er meer for:
Dårlig vær og blåst ute
forbli varm bak din rute
Det er hustrig ute, og jeg tenker på huset vårt – eller resten av det – som står ute og fryser. Det er et både og, dette med ….. Forsikringsselskapet vil slå ned muren og jevne alt med jorden. Her kommer det ambivalente aspektet inn. Det er fælt å se det slik som nå og like fælt vil det bli når det er slik at det ser ut som om ingen har bodd der enda vi bodde i nesten 40 år. Før oss var det en gamme i nærheten. Gammen hadde en brønn, og den grøftet vi ut da vi bygde. Jeg vil anta at den var for liten til å serve to boenheter.
Denne brønnen var like utenfor soveromsvinduet mitt. Da murene var kommet opp, kom min gudmor og ville sjekke tomta. Hun gikk først en gang rundt, så en gang til og sa at vi hadde tatt vannet til de andre som bodde der. Det ble ubehagelig, for hvis man ikke sambor godt med de andre, kan meget ubehagelige ting skje. Vi har mange eksempler på det her i bygda. Hva nå? Murene var alt oppe. Vi spurte min gudmor om hun kunne snakke med de andre og spørre om ikke vi kunne ha vann i lag. De skulle ha førsteretten, og når de kom for å hente vann, skulle vi flytte oss. Min gudmor gikk en tredje runde og kom tilbake og sa at det var greit.
Da rørleggeren jobbet med vannet i kjelleren, sa vi at om noen kom for å hente vann, måtte han flytte seg. Det var ikke farlig. Det var bare en avtale vi hadde og ville holde. Han trodde nok ikke på det, men en dag forsvant han bare, heiv seg i bilen og forlot og kom ikke tilbake på mange dager. Faktisk ikke før vi etterlyste ham. Da kom han og spurte forsiktig om det var alvor dette med vannet.
I de åra jeg bodde der merket jeg aldri at noen kom etter vann, men vi bodde i fred, alle vi som bodde der. I blant har jeg tenkt på de andre som ble igjen i Bork-skogen – hva de nå gjorde uten oss. Savnet de oss? Vi hadde tross alt bodd sammen i nesten 40 år, og de var der allerede da vi kom. Det er litt over en menneskealder – et langt liv målt menneskemål.
I ettertid tenker jeg at de andre som bodde der, sambodde også med dem som hadde bodd i gammen. Men de andre, de man ikke ser, men som allikevel er der, var nok de første i området. Desto viktigere er det å fare fram som folk når man slår seg ned et sted.
I min familiehistorie har vi en sak om en fjøsgamme som ble satt opp seinhøstes uten at man hadde klarert felles bosituasjon med de andre. Min for-mor stakkar forhandlet en hel natt med de andre og lovte at de til våren ville flytte gammen, men de rakk det ikke nå om høsten, og uten hus til dyra ville det gå galt. De kom til en avtale der de andre flyttet for et år.
‘
Her er det egentlig snakk om kunnskap, kunnskap til å avlese og avkode fra naturen. Den som er kunnskapsløs på dette feltet, prøver å trekke de andres kunnskap ned og kalle det overtro. Det er slik jeg ser det et forsvar for egen kunnskapsløshet og bruke Napoleons strategi – Angrep er den beste form for forsvar.
Sånn innskutt trodde jeg dette kom fra Napoleon, den store strategen i verdens krigshistorie, men jeg fant det ikke på google. Derimot fant jeg at utrolig mange har brukt det senere. Angrep som forsvar.
Tidlig i vår var vi i Trondheim på Tomatis, vår åndelige heim. Her heime er vi allerede litt rar og trenger ikke fylle på den imagen. Fra her jeg sitter, ser jeg ABR- og ABM-opplegget med memory foam, ABR-maskin, weighted ball, wallball, masker, forebrain etc. Alt dette gjør at stakkars jeg ikke ramler bakover i utvikling. Men altså, i Trondheim slår vi ut håret og prøver forskjellig. Tomatis er virkelig rette stedet for tips om diverse mer enn det de allerede sjøl driver med. Denne gangen dro vi til en klarsynt, og det var litt nifst i positiv betydning av ordet. Hun så på oss og slo fast at vi hadde flyttet. Joda, bekreftet vi. Ikke langt, sa hun. Nei, sa vi. Og dere flytter ikke tilbake, slo hun videre fast. Nei, sa vi. Vi skal bygge nytt. Ikke så lang unna, slo hun videre fast. Nei, sa vi igjen. Dere bodde ikke alene, fortsatte hun. Nei, sa vi noe nølende, for nå ble det litt nifst. De andre har savnet dere og er på flyttefot til det nye stedet, slo hun fast. Og det var det.
I samisk tradisjon skal man være omtenksom og forholde seg til de andre og samtale med dem før man for eksempel bygger. Det hadde vi ikke gjort på forhånd i Bork-skogen, men min gudmor reddet oss. Det finnes faktisk et eksempel på et nytt og offentlig samisk bygg der man fra samisk hold ville at byggherren skulle sove på tomta. Da vil de andre melde seg i søvne - hvis de har noe de vil si. Dette gjelder for oss som ikke har de evner min gudmor har. Byggherren gjorde det, mest for å få ørfred og tilfredsstille de overtroiske samene. Det var en svært urolig natt. Sammen med byggherren lå to gamle samer som når de våknet ga byggherren et råd. Som byggherren ga blaffen i. Dette bygget hadde hele veien problem under oppføring, og ennå i dag skjer det ting som at det plutselig renner inn vann i den tørrbakken bygget står.
Denne gangen var det ikke snakk om noen da capo. Vi måtte gjøre ting sjøl i forkant. Denne gangen skulle vi sove på tomta før vi bygde. Via facebook fikk vi kjøpt billig et helt nytt to-mannstelt. Vi stablet oss opp dit og inn i mørke skogen, satte opp tomannsteltet og slo oss til. Der var det så fredelig og godt å ligge utstrakt, så allerede før vi sovnet, visste jeg at vi var velkomne og at forhandlinger ikke trengtes.
Så var det slik at vi i september igjen reiste til Trondheim. Vi måtte passe høvet før arbeid på tomta begynte. Også denne gangen dro vi til den klarsynte, og også denne gangen slo hun bare fast ting. Blant annet sa hun: De andre er kommet til tomta. De venter på dere. Denne gangen ble jeg ikke forundret. Det hadde jo vært så fredelig da vi sov der.
Jeg kjenner faktisk til et lignende tilfelle der folk flyttet, og flere måneder senere kom de andre flyttende etter. Kanskje er det ikke bare tull, dette med nissen som satt på vognlasset og sa at «vi flytter i dag vi to». Kanskje ligger det en kunnskap og tradisjon bak dette, men den er glemt og dukker opp som den skjemtevisen om mannen som ville fra nissen flytte.
Jeg pleier å tenke på dette som å ha antenner oppe og så ha et mottakersystem som fungerer og tolker signalene. Oppe i eteren er det radiobølger eller hva det nå enn er som bibringer at f.eks. Trump har gjort det og det. Jeg ser opp i lufta og ser ingenting. Overtro! Det er det man kaller noe man ikke ser, ikke evner å se. Men har man en antenne som kan ta inn signalene og et TV-apparat som omformer og tolker, kan man ta inn signalene og se at ja, faen, det stemmer jo. slik er det med andre ting også. Har man kulturelt tatt ned antenna og slått sund mottakerapparatet – ja, da kan man se og si at det er ikke noe der. Overtro. Jeg pleier å tenke på dette som at jeg har valgt den gode del. Valgt. For man kan velge det bort. Man kan også velge bort antenner og TV-apparat som omformer og tolker signal fra radiobølgene i atmosfæren.
I noen samiske områder kjøper man hustomta ved å grave ned en kobberskilling i hvert hjørne. Det fungerer sikker, det også, men da går man glipp av den tradisjonen vi har hos oss på å lære å sambo med de andre. Men her må jeg trø forsiktig siden jeg ikke kjenner den tradisjonen med kobbermyntene. Men siden jeg ikke kjenner den tradisjonen, vet jeg lite om hvordan den fungerer. Er det som å kjøpe seg en andelsleilighet i en blokk?
domantrener
PS. Det er blitt søndag morgen og siste dag i uka. Jada, jeg vet det ikke stemmer at søndag er ukas siste dag, men i min forståelse er det slik. Søndag er siste ukedag, og mandag gyver man på igjen.
Uka har vært travel også om ettermiddagene. Onsdag dro vi på foredrag på Vardobaiki. Torsdag var det ditto på Trondarnes historiske senter. Fredag var jeg ute om ettermiddagen i forbindelse med husbygging, lørdag var vi i en kjempehyggelig bursdag, og i dag søndags morgen, venter vi gjester i flere omganger. Godt å ha det travelt i blant. Man føler at man lever. Disse dagene hvor vi har dratt ut på diverse om ettermiddagene og kommet heim seint, har vi bare stupt i seng uten å klargjøre for kveld- og nattprogrammet som er rapping og ABR-maskin. Men selv jeg innser at man ikke rekker både A og B. Noen ganger må man velge.
Dårlig vær og blåst ute
forbli varm bak din rute
Det er hustrig ute, og jeg tenker på huset vårt – eller resten av det – som står ute og fryser. Det er et både og, dette med ….. Forsikringsselskapet vil slå ned muren og jevne alt med jorden. Her kommer det ambivalente aspektet inn. Det er fælt å se det slik som nå og like fælt vil det bli når det er slik at det ser ut som om ingen har bodd der enda vi bodde i nesten 40 år. Før oss var det en gamme i nærheten. Gammen hadde en brønn, og den grøftet vi ut da vi bygde. Jeg vil anta at den var for liten til å serve to boenheter.
Denne brønnen var like utenfor soveromsvinduet mitt. Da murene var kommet opp, kom min gudmor og ville sjekke tomta. Hun gikk først en gang rundt, så en gang til og sa at vi hadde tatt vannet til de andre som bodde der. Det ble ubehagelig, for hvis man ikke sambor godt med de andre, kan meget ubehagelige ting skje. Vi har mange eksempler på det her i bygda. Hva nå? Murene var alt oppe. Vi spurte min gudmor om hun kunne snakke med de andre og spørre om ikke vi kunne ha vann i lag. De skulle ha førsteretten, og når de kom for å hente vann, skulle vi flytte oss. Min gudmor gikk en tredje runde og kom tilbake og sa at det var greit.
Da rørleggeren jobbet med vannet i kjelleren, sa vi at om noen kom for å hente vann, måtte han flytte seg. Det var ikke farlig. Det var bare en avtale vi hadde og ville holde. Han trodde nok ikke på det, men en dag forsvant han bare, heiv seg i bilen og forlot og kom ikke tilbake på mange dager. Faktisk ikke før vi etterlyste ham. Da kom han og spurte forsiktig om det var alvor dette med vannet.
I de åra jeg bodde der merket jeg aldri at noen kom etter vann, men vi bodde i fred, alle vi som bodde der. I blant har jeg tenkt på de andre som ble igjen i Bork-skogen – hva de nå gjorde uten oss. Savnet de oss? Vi hadde tross alt bodd sammen i nesten 40 år, og de var der allerede da vi kom. Det er litt over en menneskealder – et langt liv målt menneskemål.
I ettertid tenker jeg at de andre som bodde der, sambodde også med dem som hadde bodd i gammen. Men de andre, de man ikke ser, men som allikevel er der, var nok de første i området. Desto viktigere er det å fare fram som folk når man slår seg ned et sted.
I min familiehistorie har vi en sak om en fjøsgamme som ble satt opp seinhøstes uten at man hadde klarert felles bosituasjon med de andre. Min for-mor stakkar forhandlet en hel natt med de andre og lovte at de til våren ville flytte gammen, men de rakk det ikke nå om høsten, og uten hus til dyra ville det gå galt. De kom til en avtale der de andre flyttet for et år.
‘
Her er det egentlig snakk om kunnskap, kunnskap til å avlese og avkode fra naturen. Den som er kunnskapsløs på dette feltet, prøver å trekke de andres kunnskap ned og kalle det overtro. Det er slik jeg ser det et forsvar for egen kunnskapsløshet og bruke Napoleons strategi – Angrep er den beste form for forsvar.
Sånn innskutt trodde jeg dette kom fra Napoleon, den store strategen i verdens krigshistorie, men jeg fant det ikke på google. Derimot fant jeg at utrolig mange har brukt det senere. Angrep som forsvar.
Tidlig i vår var vi i Trondheim på Tomatis, vår åndelige heim. Her heime er vi allerede litt rar og trenger ikke fylle på den imagen. Fra her jeg sitter, ser jeg ABR- og ABM-opplegget med memory foam, ABR-maskin, weighted ball, wallball, masker, forebrain etc. Alt dette gjør at stakkars jeg ikke ramler bakover i utvikling. Men altså, i Trondheim slår vi ut håret og prøver forskjellig. Tomatis er virkelig rette stedet for tips om diverse mer enn det de allerede sjøl driver med. Denne gangen dro vi til en klarsynt, og det var litt nifst i positiv betydning av ordet. Hun så på oss og slo fast at vi hadde flyttet. Joda, bekreftet vi. Ikke langt, sa hun. Nei, sa vi. Og dere flytter ikke tilbake, slo hun videre fast. Nei, sa vi. Vi skal bygge nytt. Ikke så lang unna, slo hun videre fast. Nei, sa vi igjen. Dere bodde ikke alene, fortsatte hun. Nei, sa vi noe nølende, for nå ble det litt nifst. De andre har savnet dere og er på flyttefot til det nye stedet, slo hun fast. Og det var det.
I samisk tradisjon skal man være omtenksom og forholde seg til de andre og samtale med dem før man for eksempel bygger. Det hadde vi ikke gjort på forhånd i Bork-skogen, men min gudmor reddet oss. Det finnes faktisk et eksempel på et nytt og offentlig samisk bygg der man fra samisk hold ville at byggherren skulle sove på tomta. Da vil de andre melde seg i søvne - hvis de har noe de vil si. Dette gjelder for oss som ikke har de evner min gudmor har. Byggherren gjorde det, mest for å få ørfred og tilfredsstille de overtroiske samene. Det var en svært urolig natt. Sammen med byggherren lå to gamle samer som når de våknet ga byggherren et råd. Som byggherren ga blaffen i. Dette bygget hadde hele veien problem under oppføring, og ennå i dag skjer det ting som at det plutselig renner inn vann i den tørrbakken bygget står.
Denne gangen var det ikke snakk om noen da capo. Vi måtte gjøre ting sjøl i forkant. Denne gangen skulle vi sove på tomta før vi bygde. Via facebook fikk vi kjøpt billig et helt nytt to-mannstelt. Vi stablet oss opp dit og inn i mørke skogen, satte opp tomannsteltet og slo oss til. Der var det så fredelig og godt å ligge utstrakt, så allerede før vi sovnet, visste jeg at vi var velkomne og at forhandlinger ikke trengtes.
Så var det slik at vi i september igjen reiste til Trondheim. Vi måtte passe høvet før arbeid på tomta begynte. Også denne gangen dro vi til den klarsynte, og også denne gangen slo hun bare fast ting. Blant annet sa hun: De andre er kommet til tomta. De venter på dere. Denne gangen ble jeg ikke forundret. Det hadde jo vært så fredelig da vi sov der.
Jeg kjenner faktisk til et lignende tilfelle der folk flyttet, og flere måneder senere kom de andre flyttende etter. Kanskje er det ikke bare tull, dette med nissen som satt på vognlasset og sa at «vi flytter i dag vi to». Kanskje ligger det en kunnskap og tradisjon bak dette, men den er glemt og dukker opp som den skjemtevisen om mannen som ville fra nissen flytte.
Jeg pleier å tenke på dette som å ha antenner oppe og så ha et mottakersystem som fungerer og tolker signalene. Oppe i eteren er det radiobølger eller hva det nå enn er som bibringer at f.eks. Trump har gjort det og det. Jeg ser opp i lufta og ser ingenting. Overtro! Det er det man kaller noe man ikke ser, ikke evner å se. Men har man en antenne som kan ta inn signalene og et TV-apparat som omformer og tolker, kan man ta inn signalene og se at ja, faen, det stemmer jo. slik er det med andre ting også. Har man kulturelt tatt ned antenna og slått sund mottakerapparatet – ja, da kan man se og si at det er ikke noe der. Overtro. Jeg pleier å tenke på dette som at jeg har valgt den gode del. Valgt. For man kan velge det bort. Man kan også velge bort antenner og TV-apparat som omformer og tolker signal fra radiobølgene i atmosfæren.
I noen samiske områder kjøper man hustomta ved å grave ned en kobberskilling i hvert hjørne. Det fungerer sikker, det også, men da går man glipp av den tradisjonen vi har hos oss på å lære å sambo med de andre. Men her må jeg trø forsiktig siden jeg ikke kjenner den tradisjonen med kobbermyntene. Men siden jeg ikke kjenner den tradisjonen, vet jeg lite om hvordan den fungerer. Er det som å kjøpe seg en andelsleilighet i en blokk?
domantrener
PS. Det er blitt søndag morgen og siste dag i uka. Jada, jeg vet det ikke stemmer at søndag er ukas siste dag, men i min forståelse er det slik. Søndag er siste ukedag, og mandag gyver man på igjen.
Uka har vært travel også om ettermiddagene. Onsdag dro vi på foredrag på Vardobaiki. Torsdag var det ditto på Trondarnes historiske senter. Fredag var jeg ute om ettermiddagen i forbindelse med husbygging, lørdag var vi i en kjempehyggelig bursdag, og i dag søndags morgen, venter vi gjester i flere omganger. Godt å ha det travelt i blant. Man føler at man lever. Disse dagene hvor vi har dratt ut på diverse om ettermiddagene og kommet heim seint, har vi bare stupt i seng uten å klargjøre for kveld- og nattprogrammet som er rapping og ABR-maskin. Men selv jeg innser at man ikke rekker både A og B. Noen ganger må man velge.
lørdag 29. september 2018
Myter? Sannheter? Forvrengninger?
I går fikk jeg knust noen myter på et foredrag i Harstad i regi av Harstad historielag. Jan P. Pettersen presenterte boka «Kampen om Narvik- Myter – sannheter – fortielser » Det er slik at vi har hatt en enorm stolthet over ting som skjedde i Nord-Norge i begynnelsen av krigen. Det var VI som kunne det, Vi som tilførte Hitler hans første nederlag. Og det er riktig. Men så kommer vi til hvem som eier retten til å formidle historien og hvordan den formidles. Slik Hjemmefronten ufortjent har tilranet seg æren for all motstand under krigen og slik endret historien, slik har også noen gjort det her i området og skapt forvrengt historie – som er blitt myter. Det har vært en «sannhet» om hvor greit vi organiserte motstanden. I foredraget møtte vi refleksjoner omkring dette etter at en del krigsarkiv ble åpnet.
En av «sannhetene» var den uvurderlige innsatsen Alta-bataljonen gjorde. Det har slik jeg har forstått det før nesten vært de alene som gjorde jobben. I går ble en del fakta presentert. Det var 6-7 bataljoner der. Forskjellen på Alta-bataljonen og de andre var at oberstløytnant Dahl som leder for Altabataljonen, fort som faen da krigen var slutt, skrev en bok der han la fram sin sannhet slik han ville den skulle være. Det ble vanskelig for de andre bataljonene å imøtegå dette siden den samme Dahl etter krigen ble general og sjef for alle bataljonene. En annen nifs sak jeg aldri har hørt om var at Alta-bataljonen skjøt mot Trønder-bataljonen – ved en feiltakelse selvsagt, men dette var skjult helt til den godeste Dahl ble presset til å vedstå at hans bataljon skjøt mot Trønderbataljonen.
Akk ja, ta livsløgnene fra et menneske…..
I går ble sannheten om den fortreffelige Alta-bataljonen gjort om til en konstruert myte. Egentlig burde jeg kanskje reflektert over det før, men jeg antar a t dette ikke var av de emner jeg grunner over. Man tilranet seg all ære for det som hadde skjedd og ønsket ikke at andre skulle få sin velfortjente del av æren.
Så sitter jeg her dagen etter og er glad vi dro i går. Vi bestemte oss i siste liten og heiv oss i bilen.
domantrener
PS. Tilbake til en annen virkelighet. Har nettopp snakket med Grovfjord bygg som i dag fikk klarmelding om igangsettelse av arbeidet på tomta mi. Mandag eller tirsdag regner jeg med at en gravemaskin er i gang der.
PSS. For noen dager siden fikk viet knippe bilder inn i huset med en gul lapp på: - Scan om dere er interessert det dere vil ha. Om!!!Vi har scannet og skal nå levere originalene tilbake-. Blant bildene var det mange fra da Sigbjørn, Emma Margret og jeg var små.
Tusen takk-
En av «sannhetene» var den uvurderlige innsatsen Alta-bataljonen gjorde. Det har slik jeg har forstått det før nesten vært de alene som gjorde jobben. I går ble en del fakta presentert. Det var 6-7 bataljoner der. Forskjellen på Alta-bataljonen og de andre var at oberstløytnant Dahl som leder for Altabataljonen, fort som faen da krigen var slutt, skrev en bok der han la fram sin sannhet slik han ville den skulle være. Det ble vanskelig for de andre bataljonene å imøtegå dette siden den samme Dahl etter krigen ble general og sjef for alle bataljonene. En annen nifs sak jeg aldri har hørt om var at Alta-bataljonen skjøt mot Trønder-bataljonen – ved en feiltakelse selvsagt, men dette var skjult helt til den godeste Dahl ble presset til å vedstå at hans bataljon skjøt mot Trønderbataljonen.
Akk ja, ta livsløgnene fra et menneske…..
I går ble sannheten om den fortreffelige Alta-bataljonen gjort om til en konstruert myte. Egentlig burde jeg kanskje reflektert over det før, men jeg antar a t dette ikke var av de emner jeg grunner over. Man tilranet seg all ære for det som hadde skjedd og ønsket ikke at andre skulle få sin velfortjente del av æren.
Så sitter jeg her dagen etter og er glad vi dro i går. Vi bestemte oss i siste liten og heiv oss i bilen.
domantrener
PS. Tilbake til en annen virkelighet. Har nettopp snakket med Grovfjord bygg som i dag fikk klarmelding om igangsettelse av arbeidet på tomta mi. Mandag eller tirsdag regner jeg med at en gravemaskin er i gang der.
PSS. For noen dager siden fikk viet knippe bilder inn i huset med en gul lapp på: - Scan om dere er interessert det dere vil ha. Om!!!Vi har scannet og skal nå levere originalene tilbake-. Blant bildene var det mange fra da Sigbjørn, Emma Margret og jeg var små.
Tusen takk-
fredag 21. september 2018
Er smart smart?
Det har vært en god del ditt og datt her den siste tida. Vi kom fra Trondheim tirsdag i forrige uke, landet og vasket klær. Torsdag ettermiddag kjørte vi til Tromsø på info om smartmålere. Vi hadde ikke smartmåler heime i Borkskogen. For cirka ett år siden sa nei til smartmåler, men nå når vi skal bygge, er saken litt mer komplisert. Vi trenger være orientert om saken, vi trenger utvidet kunnskap om emnet - det vil si hvordan stoppe det eller begrense skadeomfanget. For skadeomfang er det uansett hvilken info nettselskapene anfører. De bygger sin info på NVE som bygger sin info på neste steg som bygger sinn info Verdens helseorganisasjon. Denne organisasjonen har to ansatte som iblant er innom saken – og blant annet rådgir nedover i systemet. Med den konsekvens at plutselig får du uten noen info på forhånd melding om at din måler skiftes. Flere tilfelle har vist at det skiftes omså ved tvang ved at man kutter strømmen.
Det store flertall, det meget store flertall, vi treffer sier pytt. pytt. «Dere har jo allerede tre mobiler og wifi i huset som alle stråler.» So what. Egentlig er dette rar argumentasjon hvis dette er et argument for smartmålere. Man grilles jo allerede med mikrobølgestråling i huset, Dette burde være et argument mot smartmålere. Når man allerede har så mye stråling fra før, bør man være varsom med å ta inn mer. Forskjellen på en smartmåler og de ovennevnte er store. Mobilene slår vi av om natta. Wifi-en likeså. Men smartmåleren står 24/7/365 og bombarderer deg. Det lave nivået NVE på stråling er den standarden det er mellom hver strålepinne som skytes ut. Det skytes ut mange ganger i minuttet – og de er sterke. Det betyr at om natta når man sover og kroppen skal restituere seg – så bombarderes den med stråling.
Noen som husker hvordan det gikk på USAs ambassade i Moskva?
Men over fra overoppheting av levende vev til noe annet. Mandag kl 10 satt vi pent på stubben på et møterom på flyplassen. Det var møte mellom Tryg og oss på den ene sida og entreprenører som la fram sine anbud på totalentreprise på oppføring av huset mitt. Oppsummert blir det et ekte skånlandshus (minus en sliten snipp Evenes). Det bygges i Skånland til en skånlending av et skånlandsfirma – Grovfjord Bygg – med underentreprenører fra Skånland. Det første blir å arbeide seg vei fram til tomta, få fram vann og kloakk samt grunnfundamentet for hus og garasje. Garasjen har vi. Vi vil prøve å få den flyttet.
Tilbake til der jeg begynte. Da vi kom heim fra møtet dro pappa på hytta for diverse, og jeg prøver etter evne å holde kvinnfolkan i gang.
Sånn går nu dagan mot en vinter jeg merker er på tur. Men ennå står oldemors og oldefars store bjørketrær delvis grønne. Blader har ikke falt av. Potetgresset i den åkeren vi anla på en bergnabb med liten jorddybde, er ennå grønn, og åkeren forsyner oss med vår daglige potet, om enn ikke io de meget store mengder pr. potetgress. Vi var redd det ikke skulle bli noe pga regnet i juni ved at settepotetene på berget stod under vann.
domantrener
Det store flertall, det meget store flertall, vi treffer sier pytt. pytt. «Dere har jo allerede tre mobiler og wifi i huset som alle stråler.» So what. Egentlig er dette rar argumentasjon hvis dette er et argument for smartmålere. Man grilles jo allerede med mikrobølgestråling i huset, Dette burde være et argument mot smartmålere. Når man allerede har så mye stråling fra før, bør man være varsom med å ta inn mer. Forskjellen på en smartmåler og de ovennevnte er store. Mobilene slår vi av om natta. Wifi-en likeså. Men smartmåleren står 24/7/365 og bombarderer deg. Det lave nivået NVE på stråling er den standarden det er mellom hver strålepinne som skytes ut. Det skytes ut mange ganger i minuttet – og de er sterke. Det betyr at om natta når man sover og kroppen skal restituere seg – så bombarderes den med stråling.
Noen som husker hvordan det gikk på USAs ambassade i Moskva?
Men over fra overoppheting av levende vev til noe annet. Mandag kl 10 satt vi pent på stubben på et møterom på flyplassen. Det var møte mellom Tryg og oss på den ene sida og entreprenører som la fram sine anbud på totalentreprise på oppføring av huset mitt. Oppsummert blir det et ekte skånlandshus (minus en sliten snipp Evenes). Det bygges i Skånland til en skånlending av et skånlandsfirma – Grovfjord Bygg – med underentreprenører fra Skånland. Det første blir å arbeide seg vei fram til tomta, få fram vann og kloakk samt grunnfundamentet for hus og garasje. Garasjen har vi. Vi vil prøve å få den flyttet.
Tilbake til der jeg begynte. Da vi kom heim fra møtet dro pappa på hytta for diverse, og jeg prøver etter evne å holde kvinnfolkan i gang.
Sånn går nu dagan mot en vinter jeg merker er på tur. Men ennå står oldemors og oldefars store bjørketrær delvis grønne. Blader har ikke falt av. Potetgresset i den åkeren vi anla på en bergnabb med liten jorddybde, er ennå grønn, og åkeren forsyner oss med vår daglige potet, om enn ikke io de meget store mengder pr. potetgress. Vi var redd det ikke skulle bli noe pga regnet i juni ved at settepotetene på berget stod under vann.
domantrener
tirsdag 11. september 2018
I forbifarten
Man må bli flinkere til å smøye masker, en maske her og en maske der, og det blir en genser. Når jeg er på Trondheim på Tomatis må jeg smøye masker om det skal bli noen blogg. Jeg innser at jeg ikke har vært flink nok denne gangen. Om vel et døgn snur vi heim uten at jeg har tatt i en strikkepinne. Bundingen er ikke en gang lagt opp.
VI sitter ved frokostbordet her på Sandmoen, og jeg lytter til det merkelige målet til noen ved et nabobord. De snakker NORSK. Ellers er det vi og noen som bruker et slavisk språk og en annen gruppe som bruker muligens et arabisk språk. Med fare for en rasistisk blogg – den ene gruppen trenger et lite kurs i grei oppførsel i staten Norge. Når de har spist, står de utafor døra og røyker – og sigarettstumpene går rett ned i etablissementets steinlegging. Få meter unna er røykeplass med dertil tilhørende sted for sneiper. Så koster tydeligvis ansatte her det opp, og så får vi samme procedure. Er det rasisme å antyde at dette ikke er en grei måte å omgås på i Norge? Kanskje kjenner de ikke kotymene her, og ingen har villet si noe pga det er å frivillig gå inn i en uriaspost, eller de kjenner kotymene og tenker at de der oljesjeikene godt kan sope opp etter oss.
Siden jeg allerede har tatt Urias’ plass, kan jeg tilføye at dette hyggelige etablissementet har kaffe og vafler fra 6-8 om kvelden. Gratis. Skal man ha sjanse til å få en vaffelbit, må man stå her ti minutter før tida. I går kom jeg vaffelsugen litt seinere, og alt var borte, men utafor døra stod en gjeng med struttende vaffelmager og røkte. Kanskje tenker de at de oljesjeikene godt kan betale maten sin sjøl.
Vær så god. Skyt rasismens piler. Jeg har sett det jeg har sett og opplevd det jeg har opplevd.
Vi har alltid en lydbok med oss når vi reiser. Vi sliter ennå med Språkreisa. Norsk gjennom 2000 år. Nå begynner den å bli interessant på en annen måte enn tidligere. Da var det språklige spissfindigheter. Men nå er vi kommet til språket på 13-1400-tallet, og da er det mye mer enn språk.
Vi må dra nå. Vi skal på Tomatis.
xxxxx
Vi er altså i Trondheim, og lydboka føler oss geografisk. For eksempel blir språkutvikling på 13-1400-tallet sett i lys av byene, og Bergen i hansatiden var større enn København. Plutselig er det omvendt. Sånn går det. Gjennom århundrer har hvite ansikter oversvømmet andre land og verdensdeler og hentet ut godene der eller bosatt seg på de beste stedene. I USA for eksempel. Min mor pleide deppe over indianernes situasjon. Nå er ting delvis omvendt. Andre hudfarger strømmer til de hvites land av samme grunn som våre forfedre i sin tid – for å få del i godene. Dog er det ikke balansert enda. Vi strømmer og kjøper oss inn i flotte steder ved Middelhavet, Adriaterhavet og Atlanterhavet. Forresten, kan noen tipse meg om et idyllisk lite hus ved Svartehavet? Billig, selvsagt.
Ting endrer seg fort. Nidaros var senter i staten og burde i dag vært hovedstad. Da unionen med Danmark ble oppløst i 1814, ble statsadminteistrasjonen i Norge etablert i Oslo. Og det var det, og over og ut for en del annet. Det er en stor ulempe med den geografiske tyngdeforskjellen. Se bare hva som nå skjer. I den ene enden av Kongeriket sitter man og vedtar sammenslåinger den andre enden av Kongeriket nekter å forholde seg til. Vi har fått Finnmarksaksjonen. Endelig og på tide. Forståelig. Nok er nok.
Jeg har før blogget om detye og avstår denne gangen fra å være Cato den eldre.
xxxxx
Dette er siste dagen på Tomatis. I kveld skal vi spise middag på Kristiansten festning. Denne festningen linker ser til flere historiske hendelser. Den ble opprettet i 1682 av Kristian den femte og var kun aktiv under den store nordiske krig. Den krigen da en stri leder falt ved en annen festning, Fredrikssten – og krigen var over. Men budet om dette nådde ikke svenskene her i Trondheim før mange måneder senere, så de slet forgjeves med å innta festningen og Munkholmen. Deres retrett tilbake til Sverige orker jeg ikke å omtale. Den er for grusom. Grusomhet til fånyttes. Helt uforståelig for meg i dag at en gang i tida giddet svenskene, danskene og vi sloss. Jada, jada, jeg vet at landegrenser kunne flyttes på den tida, men likevel.
Mens jeg er inne på denne tråden – jeg forstår ikke helt tyskernes intermesso i Norge i 1940-45. På tretten-fjortenhundretallet påvirket de store deler av landet og språket og i dag spaserer de inn her med EØS og Schengen i ryggen. Sett i det lys er de fem år fra 1940-45 helt feil taktikk og kostet mer enn det smakte. Fem bortkastede år 1940-45.
I morgen har vi fridag.
VI sitter ved frokostbordet her på Sandmoen, og jeg lytter til det merkelige målet til noen ved et nabobord. De snakker NORSK. Ellers er det vi og noen som bruker et slavisk språk og en annen gruppe som bruker muligens et arabisk språk. Med fare for en rasistisk blogg – den ene gruppen trenger et lite kurs i grei oppførsel i staten Norge. Når de har spist, står de utafor døra og røyker – og sigarettstumpene går rett ned i etablissementets steinlegging. Få meter unna er røykeplass med dertil tilhørende sted for sneiper. Så koster tydeligvis ansatte her det opp, og så får vi samme procedure. Er det rasisme å antyde at dette ikke er en grei måte å omgås på i Norge? Kanskje kjenner de ikke kotymene her, og ingen har villet si noe pga det er å frivillig gå inn i en uriaspost, eller de kjenner kotymene og tenker at de der oljesjeikene godt kan sope opp etter oss.
Siden jeg allerede har tatt Urias’ plass, kan jeg tilføye at dette hyggelige etablissementet har kaffe og vafler fra 6-8 om kvelden. Gratis. Skal man ha sjanse til å få en vaffelbit, må man stå her ti minutter før tida. I går kom jeg vaffelsugen litt seinere, og alt var borte, men utafor døra stod en gjeng med struttende vaffelmager og røkte. Kanskje tenker de at de oljesjeikene godt kan betale maten sin sjøl.
Vær så god. Skyt rasismens piler. Jeg har sett det jeg har sett og opplevd det jeg har opplevd.
Vi har alltid en lydbok med oss når vi reiser. Vi sliter ennå med Språkreisa. Norsk gjennom 2000 år. Nå begynner den å bli interessant på en annen måte enn tidligere. Da var det språklige spissfindigheter. Men nå er vi kommet til språket på 13-1400-tallet, og da er det mye mer enn språk.
Vi må dra nå. Vi skal på Tomatis.
xxxxx
Vi er altså i Trondheim, og lydboka føler oss geografisk. For eksempel blir språkutvikling på 13-1400-tallet sett i lys av byene, og Bergen i hansatiden var større enn København. Plutselig er det omvendt. Sånn går det. Gjennom århundrer har hvite ansikter oversvømmet andre land og verdensdeler og hentet ut godene der eller bosatt seg på de beste stedene. I USA for eksempel. Min mor pleide deppe over indianernes situasjon. Nå er ting delvis omvendt. Andre hudfarger strømmer til de hvites land av samme grunn som våre forfedre i sin tid – for å få del i godene. Dog er det ikke balansert enda. Vi strømmer og kjøper oss inn i flotte steder ved Middelhavet, Adriaterhavet og Atlanterhavet. Forresten, kan noen tipse meg om et idyllisk lite hus ved Svartehavet? Billig, selvsagt.
Ting endrer seg fort. Nidaros var senter i staten og burde i dag vært hovedstad. Da unionen med Danmark ble oppløst i 1814, ble statsadminteistrasjonen i Norge etablert i Oslo. Og det var det, og over og ut for en del annet. Det er en stor ulempe med den geografiske tyngdeforskjellen. Se bare hva som nå skjer. I den ene enden av Kongeriket sitter man og vedtar sammenslåinger den andre enden av Kongeriket nekter å forholde seg til. Vi har fått Finnmarksaksjonen. Endelig og på tide. Forståelig. Nok er nok.
Jeg har før blogget om detye og avstår denne gangen fra å være Cato den eldre.
xxxxx
Dette er siste dagen på Tomatis. I kveld skal vi spise middag på Kristiansten festning. Denne festningen linker ser til flere historiske hendelser. Den ble opprettet i 1682 av Kristian den femte og var kun aktiv under den store nordiske krig. Den krigen da en stri leder falt ved en annen festning, Fredrikssten – og krigen var over. Men budet om dette nådde ikke svenskene her i Trondheim før mange måneder senere, så de slet forgjeves med å innta festningen og Munkholmen. Deres retrett tilbake til Sverige orker jeg ikke å omtale. Den er for grusom. Grusomhet til fånyttes. Helt uforståelig for meg i dag at en gang i tida giddet svenskene, danskene og vi sloss. Jada, jada, jeg vet at landegrenser kunne flyttes på den tida, men likevel.
Mens jeg er inne på denne tråden – jeg forstår ikke helt tyskernes intermesso i Norge i 1940-45. På tretten-fjortenhundretallet påvirket de store deler av landet og språket og i dag spaserer de inn her med EØS og Schengen i ryggen. Sett i det lys er de fem år fra 1940-45 helt feil taktikk og kostet mer enn det smakte. Fem bortkastede år 1940-45.
I morgen har vi fridag.
torsdag 6. september 2018
Ufullendt arbeid ut på markedet
Hiver meg rett utpå for å formidle min sterk fargede og krydrede versjon av yours sincerely sin 41-årsdag. Men hva er mat uten salt og pepper? Så også en historie.
Som den egoisten jeg er våknet jeg på bursdagen og kjente leppene dra seg nedover da det ikke var noen antydning til den minste gave. Nå hadde jeg jo så riimin ramiin sagt at gaven min i år skulle gå til Leger uten grenser og slik ble det. Ser at jeg passerte 5000 i innsamlinga. Men jeg hadde forventet i både pose og sekk, både være the Humanist og samtidig en materialist. Utpådagen visste det seg at Anka hadde en flott genser i gave, mens hertingene tydeligvis mente gaven var overlevert via facebook. Det er en slags antiklimaks fra i fjor da jeg feiret 40-årdagen med bulder og brak. Men da hadde jeg jo i en felles innbydelse på facebook sagt at jeg var en hund etter gaver. Dette gjenspeilte så det bugnende gavebordet. I år skulle jeg som nevnt være en type med utvidet ansvarsfølelse. Det straffer seg. Heldigvis doblet Torny og Sigurd antallet gaver da jeg om kvelden fikk et stort verk av dem.
Her sitter jeg trøtt og slapp i kroppen. Vi kom heim fra Danmark seint på søndag kveld, og mandag hadde jeg stort sett som formål å holde meg på beina mens kommunefysioterapeuten var her for å tilpasse enkelte ting til huset. Om kvelden dro vi til Harstad på Kina-restauranten - en tradisjon fra for to år siden – ansatte, vikarer, hertingene, onkel Per og jeg – de som kunne. Det ble en grei opptur og slutt på dagen. Kina-restauranten i Harstad ligger i HALVMØRKET, muligens for å skape stemning og muligens for at man ikke skal se hva man spiser. Det ble ganske mørkt der inne, og Nasim som kjente kelneren, prøvde å få tent taklysene. Det gikk ikke, for om de tente taklysene, ble hele restauranten flombelyst, og det var tydelig at de andre gjestene ikke ville like det. Ok, så det måtte vi duohttat. Saken var imidlertid at i alle fall jeg ikke så andre gjester enn oss, men som sagt det var mørkt der inne. Hva med et lys en lampe på bordet da? Nei, det gikk ikke, mente kelneren. Han var for øvrig det eneste mennesket jeg så i lokalene foruten oss. For å komme maset vår i møte, sa han om vi flyttet oss til et vindusbord, ville det bli lysere. Jeg så på vinduene som var stengt med persienner og gardiner og tenkte at det var greit å være sterk i troen og tro at de vinduene ville slippe inn fys. Men vi flyttet oss nå til vindusbordet – mest for å være litt imøtekommende. Nå tror jeg kelneren fikk seg en liten overraskelse, for Anka og Nasim dro opp alle persiennene og knyttet gardinene til sides på de store vinduene der – og for å plagiere Bibelen: Det ble lys. Da hadde det allerede gått en halv time, men sett i evighetens perspektiv er en halv time lite for å få lys.
Så kom kelneren med menyene, og siden vi representerte et bredt og variert aspekter av allergier og krav til mat, tok det litt tid før alle hadde sine bestillinger klare. Men det gjorde ikke noe, for alle hadde fått drikkevarer og kunne slurpe seg mens man betraktet menyen og sammenlignet sine allergier og ande krav til mat. Mens kelneren intervjuet oss om mat, intervjuet Nasim ham om hva han hadde gjort siden de sist treftes for 5-6 år siden.
Det ble en ny halvtime, men resultatet ble flott. Onkel Per spiste sterkt krydret svin i sursøt saus, pappa og jeg lam i ulike varianter, Anka kylling og Nasim og mamma vegetarisk.
domantrener
Denne uavsluttede bloggen ble aldri ferdig og går inn i rekken av det ufullendte som sendes ut på markedet. Siden Schubert er det fritt fram for alle andre. Tenk på all ufullendt arbeid rundt om – hva kunne ikke skje om de kom i sirkulasjon?
Jeg er i Trondheim og gjør det som så populært kalles å lade batteriene. Om et par uke er det klart for kontrakt om husbygging – og da er det bra batteriene er fulladet.
Som den egoisten jeg er våknet jeg på bursdagen og kjente leppene dra seg nedover da det ikke var noen antydning til den minste gave. Nå hadde jeg jo så riimin ramiin sagt at gaven min i år skulle gå til Leger uten grenser og slik ble det. Ser at jeg passerte 5000 i innsamlinga. Men jeg hadde forventet i både pose og sekk, både være the Humanist og samtidig en materialist. Utpådagen visste det seg at Anka hadde en flott genser i gave, mens hertingene tydeligvis mente gaven var overlevert via facebook. Det er en slags antiklimaks fra i fjor da jeg feiret 40-årdagen med bulder og brak. Men da hadde jeg jo i en felles innbydelse på facebook sagt at jeg var en hund etter gaver. Dette gjenspeilte så det bugnende gavebordet. I år skulle jeg som nevnt være en type med utvidet ansvarsfølelse. Det straffer seg. Heldigvis doblet Torny og Sigurd antallet gaver da jeg om kvelden fikk et stort verk av dem.
Her sitter jeg trøtt og slapp i kroppen. Vi kom heim fra Danmark seint på søndag kveld, og mandag hadde jeg stort sett som formål å holde meg på beina mens kommunefysioterapeuten var her for å tilpasse enkelte ting til huset. Om kvelden dro vi til Harstad på Kina-restauranten - en tradisjon fra for to år siden – ansatte, vikarer, hertingene, onkel Per og jeg – de som kunne. Det ble en grei opptur og slutt på dagen. Kina-restauranten i Harstad ligger i HALVMØRKET, muligens for å skape stemning og muligens for at man ikke skal se hva man spiser. Det ble ganske mørkt der inne, og Nasim som kjente kelneren, prøvde å få tent taklysene. Det gikk ikke, for om de tente taklysene, ble hele restauranten flombelyst, og det var tydelig at de andre gjestene ikke ville like det. Ok, så det måtte vi duohttat. Saken var imidlertid at i alle fall jeg ikke så andre gjester enn oss, men som sagt det var mørkt der inne. Hva med et lys en lampe på bordet da? Nei, det gikk ikke, mente kelneren. Han var for øvrig det eneste mennesket jeg så i lokalene foruten oss. For å komme maset vår i møte, sa han om vi flyttet oss til et vindusbord, ville det bli lysere. Jeg så på vinduene som var stengt med persienner og gardiner og tenkte at det var greit å være sterk i troen og tro at de vinduene ville slippe inn fys. Men vi flyttet oss nå til vindusbordet – mest for å være litt imøtekommende. Nå tror jeg kelneren fikk seg en liten overraskelse, for Anka og Nasim dro opp alle persiennene og knyttet gardinene til sides på de store vinduene der – og for å plagiere Bibelen: Det ble lys. Da hadde det allerede gått en halv time, men sett i evighetens perspektiv er en halv time lite for å få lys.
Så kom kelneren med menyene, og siden vi representerte et bredt og variert aspekter av allergier og krav til mat, tok det litt tid før alle hadde sine bestillinger klare. Men det gjorde ikke noe, for alle hadde fått drikkevarer og kunne slurpe seg mens man betraktet menyen og sammenlignet sine allergier og ande krav til mat. Mens kelneren intervjuet oss om mat, intervjuet Nasim ham om hva han hadde gjort siden de sist treftes for 5-6 år siden.
Det ble en ny halvtime, men resultatet ble flott. Onkel Per spiste sterkt krydret svin i sursøt saus, pappa og jeg lam i ulike varianter, Anka kylling og Nasim og mamma vegetarisk.
domantrener
Denne uavsluttede bloggen ble aldri ferdig og går inn i rekken av det ufullendte som sendes ut på markedet. Siden Schubert er det fritt fram for alle andre. Tenk på all ufullendt arbeid rundt om – hva kunne ikke skje om de kom i sirkulasjon?
Jeg er i Trondheim og gjør det som så populært kalles å lade batteriene. Om et par uke er det klart for kontrakt om husbygging – og da er det bra batteriene er fulladet.
torsdag 16. august 2018
Å markere en dag
I fjor feiret jeg en heidundrende 40-årsdag i to dager med masse gjester, gaver, taler, god mat. Et minne å ta med seg videre. I år ønsker jeg å støtte noe som ikke er forgjengelig. Mitt første valg var Hjernebarna, organisasjonen som danner en buffer. Det er organisasjonen for intensive hjernetrenere og deres foreldre - ABR og domantrening. Blant en del toneangivende norske fagfolk er det ikke populært at man bruker utenlandske tjenester i intensiv trening selv om man i oljestaten ikke sjøl har de tjenestene og den kompetansen. De vil følgelig få opphevet dette med støtte til denne treningstypen, og de kjører hardt ut med statsmaskineri. Mot dette står en liten handfull foreldre, samlet i organisasjonen Hjernebarna. Muligens også noen handicaporganisasjoner, men det vet jeg ikke. Det er Davids kamp mot Goliat. Så må man håpe at det går som i Bibelen.
Men hjernebarna stod ikke på lista. Så ble det Leger uten grenser. Ikke noen nummer to. Nummer en i sin gruppe og ansiktsgitt lokalt av datter til Harstad Tidendes tidligere fredaktør, Bård Borck Mikalsen. Hun var legen som ble smittet av ebola-viruset, kom heim for behandling – og reiste så ut igjen.
Fra Bibelen vet man at ikke alle fødselsdagsferinger gikk bra. Døperen Johannes ble halshogd og hodet servert som gave til Herodes Antipas’ stedatter. Døperen Johannes hadde kritisert at Herodes giftet seg med sin halvbrors tidligere kone. Etter jødisk tradisjon var dette ikke akseptabelt. Er det slik ennå? Hadde dette vært for 100 år siden her – og gitt de ovennevnte regler – ville døperen Johannes hatt litt av hvert å rydde opp i. Bare i min slekt kunne vi ha sysselsatt ham en stund. Tradisjonen her var bra, for ved slike giftemål med avdød kones søster eller avdød manns bror ble barn i familien.
Det skal være en til ikke så heldig fødsesdagsfeiring omtalt i Bibelen, antagelig i GT. En farao feiret sin dag, og jeg har googlet og lett etter den dagen, men fant ikke hva som var så spesielt da. Nå er det slik at jeg ikke har for handa en bibel så jeg kunne ikke lete der. Google sa noe om en mosebok og angiving til et kapittel. Tips, tips!
Det er ingen grunngitt sak, dette med bursdagsfeiring. På 1800-tallet begynte overklassen å feire bursdagene sine. Vi andre fulgte på, og det dannet seg ritualer for feiring. Her i huset feiret vi bursdagene til oss søsken til vi var konfirmert. Da var det slutt, og jeg antar vi da skulle ordne det sjøl. Jeg feiret 25-årsdagen husker jeg med inviterte gjester rundt bålet heime. Ellers hadde vi, som jeg antar alle har, utviklet familietradisjoner. Et av dem var alle eller ingen. Enten alle i klassen eller ingen i klassen. Enten alle i bygda eller ingen i bygda. Vi hadde også skattejakt for å finne bruskassen.
Det finnes religiøse fødselsdager. Jesu fødselsdag kjenner man jo godt, Muhameds fødselsdag feires i 12. dagen i en måned, sihkene feirer guru Nanaks dag 13. november, 12. november feirer Bahai Bahaullas dag. Men størst av alle fødselsdager er 27. august. Cassandra og jeg feirer dag sammen med Moldova som feirer nasjonen og Magdas og Juozas’ bryllupsdag. Og Norges tre første distriktshøgskoler ble åpnet. Hvor er forresten i dag disse distriktshøgskolene? Har de strøket distrikt av navnet og header mot universitet. Uansett, litt av en dag med tommelen opp.
Men joda, 20. april fikk ingen tommel opp. Det var Hitlers fødselsdag, og han skulle ha seg frabedt jøder også hadde det som fødselsdag. De måtte skifte dag. Hadde Hiltler fått etablert verdensriket sitt ville nok samer født 20. april være i skuddet. På alle vis, også hva angår å være født 20. april. Riktignok ville han beholde en liten samisk enklave, men det var mest for en dyrehage å regne, å ha noe å vise fram. Nå har vi jo en samisk enklave i dag. Den kalles forvaltningsområdet for samisk språk. Den er også for en liten dyrehage å regne.
Tilbake til det vesentlige. På facebook ligger min innsamlingsaksjon i anledning min 41-årsdag. Jeg har som ønskemål å nå 5000, men går det ikke så går det ikke.
Men hjernebarna stod ikke på lista. Så ble det Leger uten grenser. Ikke noen nummer to. Nummer en i sin gruppe og ansiktsgitt lokalt av datter til Harstad Tidendes tidligere fredaktør, Bård Borck Mikalsen. Hun var legen som ble smittet av ebola-viruset, kom heim for behandling – og reiste så ut igjen.
Fra Bibelen vet man at ikke alle fødselsdagsferinger gikk bra. Døperen Johannes ble halshogd og hodet servert som gave til Herodes Antipas’ stedatter. Døperen Johannes hadde kritisert at Herodes giftet seg med sin halvbrors tidligere kone. Etter jødisk tradisjon var dette ikke akseptabelt. Er det slik ennå? Hadde dette vært for 100 år siden her – og gitt de ovennevnte regler – ville døperen Johannes hatt litt av hvert å rydde opp i. Bare i min slekt kunne vi ha sysselsatt ham en stund. Tradisjonen her var bra, for ved slike giftemål med avdød kones søster eller avdød manns bror ble barn i familien.
Det skal være en til ikke så heldig fødsesdagsfeiring omtalt i Bibelen, antagelig i GT. En farao feiret sin dag, og jeg har googlet og lett etter den dagen, men fant ikke hva som var så spesielt da. Nå er det slik at jeg ikke har for handa en bibel så jeg kunne ikke lete der. Google sa noe om en mosebok og angiving til et kapittel. Tips, tips!
Det er ingen grunngitt sak, dette med bursdagsfeiring. På 1800-tallet begynte overklassen å feire bursdagene sine. Vi andre fulgte på, og det dannet seg ritualer for feiring. Her i huset feiret vi bursdagene til oss søsken til vi var konfirmert. Da var det slutt, og jeg antar vi da skulle ordne det sjøl. Jeg feiret 25-årsdagen husker jeg med inviterte gjester rundt bålet heime. Ellers hadde vi, som jeg antar alle har, utviklet familietradisjoner. Et av dem var alle eller ingen. Enten alle i klassen eller ingen i klassen. Enten alle i bygda eller ingen i bygda. Vi hadde også skattejakt for å finne bruskassen.
Det finnes religiøse fødselsdager. Jesu fødselsdag kjenner man jo godt, Muhameds fødselsdag feires i 12. dagen i en måned, sihkene feirer guru Nanaks dag 13. november, 12. november feirer Bahai Bahaullas dag. Men størst av alle fødselsdager er 27. august. Cassandra og jeg feirer dag sammen med Moldova som feirer nasjonen og Magdas og Juozas’ bryllupsdag. Og Norges tre første distriktshøgskoler ble åpnet. Hvor er forresten i dag disse distriktshøgskolene? Har de strøket distrikt av navnet og header mot universitet. Uansett, litt av en dag med tommelen opp.
Men joda, 20. april fikk ingen tommel opp. Det var Hitlers fødselsdag, og han skulle ha seg frabedt jøder også hadde det som fødselsdag. De måtte skifte dag. Hadde Hiltler fått etablert verdensriket sitt ville nok samer født 20. april være i skuddet. På alle vis, også hva angår å være født 20. april. Riktignok ville han beholde en liten samisk enklave, men det var mest for en dyrehage å regne, å ha noe å vise fram. Nå har vi jo en samisk enklave i dag. Den kalles forvaltningsområdet for samisk språk. Den er også for en liten dyrehage å regne.
Tilbake til det vesentlige. På facebook ligger min innsamlingsaksjon i anledning min 41-årsdag. Jeg har som ønskemål å nå 5000, men går det ikke så går det ikke.
søndag 12. august 2018
Det står på lappen
To ting har man hørt mye av den siste tida. Med mye folk i huset og stor aktivitet, utløser det både husk og ryggmargsrefleks + nye talemåter, nye talende talemåter.
Jeg begynner med lappen. Lappen er et meget variert ord. Det er et ord man bruker mye her i huset for tida. Og nei, vi mener ikke same selv om det er et foreldet begrep på samer på svensk side. Man fikk Lappland der mens man i Norge fikk Finnmark og det nye Sápmi. Lappen er også sleng på førerkortet. Jeg vet ikke hvorfor.Så har man merkelapp, jukselapp, huskelapp og lapp man bøter med. Vår lapp er mer i retning av huskelapp, men den har fått mye større plass enn en huskelapp generelt har.
Men det som har gjort lappen til et sentralt og mye brukt begrep her i huset er en sak jeg en gang tok opp og som jeg flere ganger har tatt opp. Det begynte med at jeg ble lei av å gjenta en del viktige ting som ble husket og etterlevd en stund. Den stund. Så var det påatt med ny påminning. Derfor skrev jeg en lapp om det, og den ble kopiert ut i x antall. Der står nødvendige ting – beskjeder (ordrer, mener noen) fra meg. Når det nå er behov for påminning, trenger jeg bare si LAPPEN, og ting faller på plass. Det fungerer og fungerte godt helt til mamma, den hertingen, laget en lapp til meg. Der stod det blant annet: la vær å gnage på genserermet når du skal spise. Så nå har jeg helt uforvarende og uforskyldt bitt meg sjøl i halen.
Jeg vet jo at det står på lappen. Kan tolkes på flere måter. Det er valgt med hensikt slik at overskriften kan appellere til noen og enhver.
Da jeg skulle finne tittel til barneboka mi om hjerneskade valgte jeg TomArent som navn på den hjerneskadde gutten - og navnet skrevet i ett. Jeg la det ut for tolking. Jeg så for meg tom – are not- men har så langt ikke fått noen tilbakemeldinger på det. Men tom er han ikke.
domantrener
torsdag 2. august 2018
Jeg er her ennå
Nå er det krise her. Jeg har så mye inne i den kuppelen som kalles hodet og som jeg vil ha ut at jeg nå ikke skjøtter noe, verken at det er for varmt eller for travelt. Jeg har parkert meg i det drivhuset som kalles stue og skal her svette meg gjennom en del ting. At de andre to også svetter her (mamma som fasilitator og Emma Margret bak laptopen kan jeg ikke ta hensyn til. Kunsten krever sine ofringer, så også her).
Ikke vet jeg hvor i livet jeg sluttet å blogge og spissformulere ting. Men det får gå som det vil, og om jeg skulle være så uheldig og her anrøre noe jeg før har blogget om og sannheten er litt forskjellig i de to bloggene, skrives dette på kunstens alter.
For noen uker siden var vi i Bø kommune i Vesterålen på lansering av Just Qvigstads Lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. For å komme inn dit måtte man sluses gjennom en lang passasje i fjellet. Det fikk fram en kjapp assosiasjon til slusen som visst nok var på Spiralonga, der spedalske ble sendt inn. Men der slutter all likhet, for de spedalske hadde ingen returmulighet gjennom slusen, mens vi suste ut med adskillig færre bøker i lasten. Dessuten var det arrangementet ved lanseringa så flott og positivt at en masse assosiasjoner kom til og endte i en konklusjon om at jeg i neste liv skal slå meg til i Bø. Da vi kom dit og slustes inn gjennom tunellen, tenkte jeg at her kunne de lett lukke ute dem de ville. Det var bare å korke tunellen. Nesten som å trekke opp vindelbrua i en borg, men der slutter likheten. For Bø har en lang kystlinje der man kan komme til havveien. Det er nok ikke like lett å stoppe inntrengere der som det var i Herjangen da man ville stoppe samemisjonæren fra å legge til lands, og man samlet seg i fjæra og heiv stein. Dessuten er Bø et så vennlig område med masse aktiviteter og folk kommer dit ikke bare gjennom tunellen og havveien, de yrer ned fjellsidene også. Noen dager etter at vi var der, kom Lars Monsen med følge ned – og hvem vet om ikke dronningen også fór og trødde nedover fjellet der. Ekstra hyggelig var det at Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger også var der. Aslak Piera sjarmerte alle, og når det regner på presten, drypper det på klokkeren også. På tur til Bø spiste vi felles middag på kafe, men på tur heim var vi ikke helt i samme følge og ble enig om en kjapp pølsemiddag når vi alle kom heim. Min bil – der jeg var – stoppet for å kjøpe noen poser pølser i Sortland. Anka og mamma gikk inn på butikken og ble så lenge at pappa og jeg ikke ble overrasket da et par pakker pølser var blitt til to pappesker med diverse varer. Men vi klaget ikke, pappa og jeg. Vi var bare glad de ikke kjøpte hele butikken og vi hadde måttet ta den på slep heim.
Dagen etter kom en melding på ALTINN om at jeg hadde et brev der fra Skånland kommune. Det var byggetillatelse. Jammen kjapt gjort, men det var også det rådmannen sa da jeg var i møte med ham om saken: Det skal ikke stå i oss! Dermed organiserte pappa hele gjengen opp til den tomta der vi skal bygge, min tomt. Mitt inne i tykke bjørker, masse ulike gressorter, steiner, brennesler og anna uting. Jeg må ærlig talt si at jeg satt der og så mørkt på saken, og det trur jeg mamma også gjorde. Sigbjørn og pappa fløy rundt og påsto at den flekken der vi bredte ut presenningen og hadde som piknikbord, var sånn omtrent i stua. Jeg lurer fremdeles på hva jeg har begitt meg ut på siden jeg og gammelhuset er blitt bestevenner. Jeg kjørte jo opp dit i ATVen – deler av veien – for mamma hevdet at den gamle Jensinaveien gikk der, og det gjorde den kanskje, men hvem så den i gresset? Og av alle ting stoppet ATV-en. Ronald fikk den i gang med mye slit og jeg antar kanskje indre bannskap. Ytre hørte jeg ikke noe.
Så var det Márkomeannu, og dit dro alle unntatt den asosiale. Som vanlig fikk jeg kjøretillatelse med ATVen, og Ronald og jeg knallet fort over myra dit. Dessuten er det så avkjølende å knalle i ATVen. Den er åpen, og jeg satt i livsfriskende vind og var glad jeg ikke kjøpte en overbygd ATV. Jeg ville nemlig det skulle være forskjell på en ATV og en bil. Og det ble det jammen, for den bilen jeg har nå pleier starte når vi ønsker det, men ATVen sto i stein da vi skulle heim den kvelden. Egentlig skulle jeg blitt sur for det, men det satt enda i meg DEN følelsen etter å ha deltatt i quiz sammen med gjengen her i huset pluss to fra Karasjok, Stig Arne og Lemet Arne. Det gikk rimelig skit med oss, men det er ikke saken med quiz. Vi vant nå ialle fall en loddtrekning etterpå med glass i 3 pakker. Den ene pakken delte Stig Arne og Lemet Arne, de andre to pakkene er her i huset, og jeg sender den ene med til Tromsø. Selv om det protesteres. Det er lett å bare lure den inn i bilen deres. Den siste pakken blir pappa og min sin, og den får nok samme skjebne som mye annet: Den blir båret på loftet og stuet bort ett eller annet sted. Det loftet er blitt et skattkammer de gros, og det vil nok komme noen overraskelser fram her og der.
Men tilbake til at torsdagen. Márkomeannus første dag, var over, og ATV-en sto i stein, og vi skulle heim. Nå er jeg litt som Askeladden med de gode hjelpere, så heim kom jeg. Leif Lien suste pappa og meg heim, og Ronald og en kompis, Tommy Vesterfjeld, heiv seg over ATV-en og fant feilen. To små løse skruer der batteriet var tilkoblet.
Nå vet man jo at løse skruer her og der kan skaffe litt problem. Hvem har ikke hørt: Har du en skrue løs eller? Og ATVen hadde TO løse skruer. Men nå er den så tilskrudd og fastskrudd at den står og tripper klar for nye eventyr.
Fredagens Márkomeannu var topp. For 1) jeg hadde ikke kjør. 2) Jeg handlet i vei. 3) Jeg hadde ro i kroppen. Men noen ganger sniker han tykje seg inn og lager krøll, og jeg fant ut at jeg skulle dra heim før alt var slutt – noe jeg angret bittert på da jeg var kommet heim. Jeg ble så frustrert og irritert av det at jeg heiv i meg litt is i bare forbannelse – vel, litt og litt. Tenker man kan si litt vel mye is, selv om jeg vet at sukker kan gå rett opp i planeten dagen etter.
Noe det da også gjorde på lørdag. Da hadde jeg kjør, men heldigvis tror de fleste når de ser det at jeg smiler og er storfornøyd. Det var nemlig noen der fra Wikipedia og tok bilder av lanseringa av bøker og kom etterpå og ville ta bilde av mamma, og der satt jeg bredvid og fikk lurt meg med på bildet. Da jeg så det etterpå, så jeg bare glad og blid ut. Det er vanlig på Márkomeannu at jeg drar opp til hytta til Maren Anne og sover litt for å klare resten av eventen. Så også denne gangen, for jeg hadde gitt beskjed om at hvis jeg skulle finne på å si at jeg ville dra før alt var over, skulle ingen høre på meg. Følgelig var jeg til slutt der.
Søndagen er utblåsningsdagen. Tradisjonen er å spise pølser ved bålet i skogen sammen med gjester og de som dukket opp. Denne gangen ble det brudd siden 1) vi ikke er i skogen og 2) alle var lei pølser. Det ble bacalao under oldeforeldrenes store bjørketrær her, og heldigvis fikk vi gjester. En markosøndag uten gjester ville være hustrig. For min del sluttet middagen litt annerledes. De andre kvelte seg ned på gresset og sov middag. Jeg tenkte på senga og ville sove middag der. Det må da være måte på å være naturfolk. Alt trenger en avstemming – noe i vektskåla på den andre sida. Og der var jeg på den andre sida og gikk i seng. Aslak Piera, som hadde holdt hele huset i ånde i en uke og hadde fått hjelp til å snoke opp de som prøvde å sove litt lenger enn klokken altfor grytidlig om morgenen, hadde tatt med seg Sigrid og Sigbjørn og reist til Bishop Arnø i Stockholm. Sigbjørn skulle være lærer på et kurs der. Plutselig ble det liksom så stille i huset.
I går var det fremdeles slik man har hørt de siste dagene: Hælvettes varmt! Ikkje væranes! Emma Margret avgjorde at her måtte vi komme oss til vann, så vi stuet i bilene og fant oss et fredelig og vakkert sted ved sundet et sted. Det flødde da vi kom, og pappa og jeg satt og lot floa vaske over den ene tåa (jeg) og det var nok bading for meg. De andre påsto at det kjølte dem ned å være ute i saltvannet. Vi hadde DEN flotte middagen der, for Emma Margret og Ronald har grillutstyr klart i bilen. Om kvelden dro mamma og pappa i 70 årsdag. Det var fremdeles like hælvettes varmt og ikkje væranes, så Emma Margret og jeg tok ATVen for å kjøre og kjøle oss ned litt. Jammen var det bra hertingene ikke var her og kunne blande seg inn med alt som ikke var mulig, særlig pappa, for vi suste til Trøssemarka og prøvde oss på Fjellveien. Bommen var åpen, flere holdt på med restaurering av veien, og vi knallet oppover fjellsida og helt til postkassa ved Geitvannet. Der står mitt selebre navn nå i turboka. Man har en vippskonto for opprusting av denne veien, og nu skal jeg vippse min skjerv dit. Da vi kom heim, var de andre kommet, og da hadde vi jo allerede vært på fjellet så det var ikke noe å bråke om mer. Og apropos, det var jo kveld og den hyggelige gjengen som jobbet med veien ventet at vi skulle komme fresende tilbake før de lukket bommen. Sånn er verden. Full av flotte folk.
Det er blitt tirsdag og fremdeles hælvettes varmt og ikkje væranes, så hva nå?
Ikke vet jeg hvor i livet jeg sluttet å blogge og spissformulere ting. Men det får gå som det vil, og om jeg skulle være så uheldig og her anrøre noe jeg før har blogget om og sannheten er litt forskjellig i de to bloggene, skrives dette på kunstens alter.
For noen uker siden var vi i Bø kommune i Vesterålen på lansering av Just Qvigstads Lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. For å komme inn dit måtte man sluses gjennom en lang passasje i fjellet. Det fikk fram en kjapp assosiasjon til slusen som visst nok var på Spiralonga, der spedalske ble sendt inn. Men der slutter all likhet, for de spedalske hadde ingen returmulighet gjennom slusen, mens vi suste ut med adskillig færre bøker i lasten. Dessuten var det arrangementet ved lanseringa så flott og positivt at en masse assosiasjoner kom til og endte i en konklusjon om at jeg i neste liv skal slå meg til i Bø. Da vi kom dit og slustes inn gjennom tunellen, tenkte jeg at her kunne de lett lukke ute dem de ville. Det var bare å korke tunellen. Nesten som å trekke opp vindelbrua i en borg, men der slutter likheten. For Bø har en lang kystlinje der man kan komme til havveien. Det er nok ikke like lett å stoppe inntrengere der som det var i Herjangen da man ville stoppe samemisjonæren fra å legge til lands, og man samlet seg i fjæra og heiv stein. Dessuten er Bø et så vennlig område med masse aktiviteter og folk kommer dit ikke bare gjennom tunellen og havveien, de yrer ned fjellsidene også. Noen dager etter at vi var der, kom Lars Monsen med følge ned – og hvem vet om ikke dronningen også fór og trødde nedover fjellet der. Ekstra hyggelig var det at Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger også var der. Aslak Piera sjarmerte alle, og når det regner på presten, drypper det på klokkeren også. På tur til Bø spiste vi felles middag på kafe, men på tur heim var vi ikke helt i samme følge og ble enig om en kjapp pølsemiddag når vi alle kom heim. Min bil – der jeg var – stoppet for å kjøpe noen poser pølser i Sortland. Anka og mamma gikk inn på butikken og ble så lenge at pappa og jeg ikke ble overrasket da et par pakker pølser var blitt til to pappesker med diverse varer. Men vi klaget ikke, pappa og jeg. Vi var bare glad de ikke kjøpte hele butikken og vi hadde måttet ta den på slep heim.
Dagen etter kom en melding på ALTINN om at jeg hadde et brev der fra Skånland kommune. Det var byggetillatelse. Jammen kjapt gjort, men det var også det rådmannen sa da jeg var i møte med ham om saken: Det skal ikke stå i oss! Dermed organiserte pappa hele gjengen opp til den tomta der vi skal bygge, min tomt. Mitt inne i tykke bjørker, masse ulike gressorter, steiner, brennesler og anna uting. Jeg må ærlig talt si at jeg satt der og så mørkt på saken, og det trur jeg mamma også gjorde. Sigbjørn og pappa fløy rundt og påsto at den flekken der vi bredte ut presenningen og hadde som piknikbord, var sånn omtrent i stua. Jeg lurer fremdeles på hva jeg har begitt meg ut på siden jeg og gammelhuset er blitt bestevenner. Jeg kjørte jo opp dit i ATVen – deler av veien – for mamma hevdet at den gamle Jensinaveien gikk der, og det gjorde den kanskje, men hvem så den i gresset? Og av alle ting stoppet ATV-en. Ronald fikk den i gang med mye slit og jeg antar kanskje indre bannskap. Ytre hørte jeg ikke noe.
Så var det Márkomeannu, og dit dro alle unntatt den asosiale. Som vanlig fikk jeg kjøretillatelse med ATVen, og Ronald og jeg knallet fort over myra dit. Dessuten er det så avkjølende å knalle i ATVen. Den er åpen, og jeg satt i livsfriskende vind og var glad jeg ikke kjøpte en overbygd ATV. Jeg ville nemlig det skulle være forskjell på en ATV og en bil. Og det ble det jammen, for den bilen jeg har nå pleier starte når vi ønsker det, men ATVen sto i stein da vi skulle heim den kvelden. Egentlig skulle jeg blitt sur for det, men det satt enda i meg DEN følelsen etter å ha deltatt i quiz sammen med gjengen her i huset pluss to fra Karasjok, Stig Arne og Lemet Arne. Det gikk rimelig skit med oss, men det er ikke saken med quiz. Vi vant nå ialle fall en loddtrekning etterpå med glass i 3 pakker. Den ene pakken delte Stig Arne og Lemet Arne, de andre to pakkene er her i huset, og jeg sender den ene med til Tromsø. Selv om det protesteres. Det er lett å bare lure den inn i bilen deres. Den siste pakken blir pappa og min sin, og den får nok samme skjebne som mye annet: Den blir båret på loftet og stuet bort ett eller annet sted. Det loftet er blitt et skattkammer de gros, og det vil nok komme noen overraskelser fram her og der.
Men tilbake til at torsdagen. Márkomeannus første dag, var over, og ATV-en sto i stein, og vi skulle heim. Nå er jeg litt som Askeladden med de gode hjelpere, så heim kom jeg. Leif Lien suste pappa og meg heim, og Ronald og en kompis, Tommy Vesterfjeld, heiv seg over ATV-en og fant feilen. To små løse skruer der batteriet var tilkoblet.
Nå vet man jo at løse skruer her og der kan skaffe litt problem. Hvem har ikke hørt: Har du en skrue løs eller? Og ATVen hadde TO løse skruer. Men nå er den så tilskrudd og fastskrudd at den står og tripper klar for nye eventyr.
Fredagens Márkomeannu var topp. For 1) jeg hadde ikke kjør. 2) Jeg handlet i vei. 3) Jeg hadde ro i kroppen. Men noen ganger sniker han tykje seg inn og lager krøll, og jeg fant ut at jeg skulle dra heim før alt var slutt – noe jeg angret bittert på da jeg var kommet heim. Jeg ble så frustrert og irritert av det at jeg heiv i meg litt is i bare forbannelse – vel, litt og litt. Tenker man kan si litt vel mye is, selv om jeg vet at sukker kan gå rett opp i planeten dagen etter.
Noe det da også gjorde på lørdag. Da hadde jeg kjør, men heldigvis tror de fleste når de ser det at jeg smiler og er storfornøyd. Det var nemlig noen der fra Wikipedia og tok bilder av lanseringa av bøker og kom etterpå og ville ta bilde av mamma, og der satt jeg bredvid og fikk lurt meg med på bildet. Da jeg så det etterpå, så jeg bare glad og blid ut. Det er vanlig på Márkomeannu at jeg drar opp til hytta til Maren Anne og sover litt for å klare resten av eventen. Så også denne gangen, for jeg hadde gitt beskjed om at hvis jeg skulle finne på å si at jeg ville dra før alt var over, skulle ingen høre på meg. Følgelig var jeg til slutt der.
Søndagen er utblåsningsdagen. Tradisjonen er å spise pølser ved bålet i skogen sammen med gjester og de som dukket opp. Denne gangen ble det brudd siden 1) vi ikke er i skogen og 2) alle var lei pølser. Det ble bacalao under oldeforeldrenes store bjørketrær her, og heldigvis fikk vi gjester. En markosøndag uten gjester ville være hustrig. For min del sluttet middagen litt annerledes. De andre kvelte seg ned på gresset og sov middag. Jeg tenkte på senga og ville sove middag der. Det må da være måte på å være naturfolk. Alt trenger en avstemming – noe i vektskåla på den andre sida. Og der var jeg på den andre sida og gikk i seng. Aslak Piera, som hadde holdt hele huset i ånde i en uke og hadde fått hjelp til å snoke opp de som prøvde å sove litt lenger enn klokken altfor grytidlig om morgenen, hadde tatt med seg Sigrid og Sigbjørn og reist til Bishop Arnø i Stockholm. Sigbjørn skulle være lærer på et kurs der. Plutselig ble det liksom så stille i huset.
I går var det fremdeles slik man har hørt de siste dagene: Hælvettes varmt! Ikkje væranes! Emma Margret avgjorde at her måtte vi komme oss til vann, så vi stuet i bilene og fant oss et fredelig og vakkert sted ved sundet et sted. Det flødde da vi kom, og pappa og jeg satt og lot floa vaske over den ene tåa (jeg) og det var nok bading for meg. De andre påsto at det kjølte dem ned å være ute i saltvannet. Vi hadde DEN flotte middagen der, for Emma Margret og Ronald har grillutstyr klart i bilen. Om kvelden dro mamma og pappa i 70 årsdag. Det var fremdeles like hælvettes varmt og ikkje væranes, så Emma Margret og jeg tok ATVen for å kjøre og kjøle oss ned litt. Jammen var det bra hertingene ikke var her og kunne blande seg inn med alt som ikke var mulig, særlig pappa, for vi suste til Trøssemarka og prøvde oss på Fjellveien. Bommen var åpen, flere holdt på med restaurering av veien, og vi knallet oppover fjellsida og helt til postkassa ved Geitvannet. Der står mitt selebre navn nå i turboka. Man har en vippskonto for opprusting av denne veien, og nu skal jeg vippse min skjerv dit. Da vi kom heim, var de andre kommet, og da hadde vi jo allerede vært på fjellet så det var ikke noe å bråke om mer. Og apropos, det var jo kveld og den hyggelige gjengen som jobbet med veien ventet at vi skulle komme fresende tilbake før de lukket bommen. Sånn er verden. Full av flotte folk.
Det er blitt tirsdag og fremdeles hælvettes varmt og ikkje væranes, så hva nå?
onsdag 18. juli 2018
Opprett en ny sannhetskommisjon
Saken er at når enkelte nyheter ruller over I-phone skjermen vel ofte, begynner man etter hvert å koble disse nyhetene sammen. Hjernen rydder og slår sammen ting på samme måte som her nå. Vi stuer om og lagrer blant annet under senger. Plutselig er her blitt så god plass, noe som er bra siden et boklager kom for vel en uke siden og neste lass kommer om noen dager, Utrolig mye går under sengene – og bøkene er jo pakket i esker og tar ikke skade av det. Heller ikke vi i sengene som hviler på kunnskapen.
Den ene nyheten som har flimret på i-Phonen er oppretting av en sannhetskommisjon til å gjennomgå fornorskingens påvirkning på samer. Kommisjonen fikk den legitimitet man ønsket fra samisk hold ved at den ble oppnevnt av Stortinget. Likeså skulle jurister og statsvitere også inn i kommisjonen. Kommisjonen skal innhente historier, møte ofrene for denne historien og få fram fakta man kan trekke lærdom av. Fra google fikk jeg også fram en interessant sak fra Sametingsrådet. Kommisjonen måtte, når de jobber, ha for øyet den ekstreme norske nasjonalismen som har vært en del av kraften i nasjonsbygging. På google fant jeg også hva en av gigantene i denne nasjonsbygginga, P. A. Munch, sa i sitt storverk om Norges historie som ble påbegynt i 1852: Norge har ingen historisk Tilstedeværelse uten ved Nordmændene, og Nordmændene ingen uden Norge. (…) De vesentlige delene av Landet – dalen og de lavere strøkene var ikke bebygd før våre Forfædra vandret inn., men at der oppe på Fjeldsletterne maaske vandrede nogle Finner eller lapper med deres Renhjorder, kan man ikke kalle nogen Bebyggelse
Kommisjonen skal gjennom sitt arbeid og den kunnskap de innhenter stake ut veien for en ny nasjonsbygging og fremme en forståelse i majoritetsbefolkninga hvordan kartet egentlig er. Man kan si at kommisjonen skal tilpasse kartet til landskapet.
Hvis det er noe jeg vet litt om, er det nettopp det å navigere etter et kart laget av andre som ikke forstod det landskapet de laget kart for.
Så den andre nyheten som ruller over telefonskjermen min. Regjeringa vil slå sammen Troms og Finnmark. Mæland vil også ha en merkestein å sette etter seg. Det synes som om det er denne: « Nå må de fjottan snart forstå kor makta ligg. Og forstår de ikkje, skal de få lære det!» Lykkes hun, setter hun en merkestein etter seg som det blir en flau smak i munnen av for mange lenge etter hennes tid.
Når jeg leser om sannhetskommisjonen for samer om det som har skjedd mot samer, ser jeg klart at man trenger en ny sannhetskommisjon for Finnmark / Finnmark og Troms som kan sette lys på historiske fakta. En del argumenter er lik dem man finner for kommisjonen for samer. den kommisjonen jeg foreslår opprettet, skal innhente historier, møte ofrene for denne historien og få fram fakta. Det vil ikke mangle på fakta som kommisjonen skal innhente og påse inkorporeres i det som er staten Norges sannhet.
• Store deler av Nord-Norge ble tvangsskattelagt far tre land.
• Krigshandlingene i 1940. Det var rundt Narvik man sloss og tilførte Hitler hans første nederlag. Det var i de perifere strøk i landet man kapitulerte – til stor forferdelse for styrkene i nord som drev tyskerne tilbake.
• Det var Nord-Troms og Finnmark som ble brent og befolkningen tvangsevakuert i 1944.
• Det var Hjemmefronten som ikke etablerte seg i Nord-Norge, men som prøvde å styre Nord fra de mer perifere strøk der de befant seg. Deres kart, laget der de befant seg, stemte ikke med landskapet de prøvde å styre..
Da som nå. Merkelig kjent, hva?
• Det var Hjemmefronten som i 1944 oppfordret folk i Finnmark å ikke la seg tvangsevakuere. Ubevæpnet liten befolkning i nord skulle etter Hjememfrontens diktat la seg slakte ned av de 200 000 tungt bevæpnede og krigsvante tyske soldater ved å motsette seg evakuering.
Kartet og kompasset igjen.
Og hvilket stempel ga det folk i nord?
De kom til perifere strøk med det de kunne bære etter å ha sett heimene sine brent ned. De var stuet sammen i sjarker etc i ukesvis. Var der én lus hos noen da evakueringa startet, hadde den spredd seg til alle før reisen var slutt, De hadde dårlige hygieniske forhold. Jeg har på facebook lest ett – heldigvis bare ett – innlegg om det skitne, lusete, lurvete folket som kom evakuert. Gad se den som sjøl kunne vært noe annet i den situasjonen. Offentlige tall sier 33 omkom under dette. Historikeren Arvid Petterson har jobbet med dokumentasjon om denne tida. Han dokumenterer at 339 mistet livet. Hadde man fra offentlig hold behov for å nedvurdere det som skjedde i nord?
Kong Olav kalte tvangsevakueringa av Nord-Troms og Finnmark for den største katastrofen siden Svartedauen
- og i Aschehougs tolvbinds Norges historie som kom ut 1994-98 er tvangsevakueringa ikke nevnt.
Vet noen om Dusteforbundet er oppløst?
Hvor dårlig har man lov til å gjøre kartjobben for et landskap man ikke kjenner?
• Så er det partisanene. Jeg har før blogget om deres historie.
En skam.
En skjensel.
En ny innmelding i Dusteforbundet.
I 1983 la Kong Olav ned en krans ved partisanminnesmerket i Kiberg. I 1992 bad Kong Harald på vegne av den norske stat partisanene om unnskyldning for den behandlinga de hadde fått. De norske kongene holder til i de mer perifere strøk, men de evner og har vilje til sidesyn og rundskue. Kanskje Kongen burde kurse sitt råd?
Nå har Nord-Norge også en historie etter krigen, og ikke alt i den historien er tilpasset landskapet. jeg setter lit til at den nye kommisjonen jeg foreslår opprettet, innhenter fakta også her.
Man sier tiden leger alle sår.
Gjør den det?
Eller legger den bare et tynt hudlag over enkelte sår?
Den nordnorske landsdelen har sår på sår som den sannhetskommisjonen jeg foreslår opprettet skal få åpnet, renset, luftet ut og helet samtidig som kommisjonen må lære den eller de som laget disse sårene oppdatert allmennkunnskap.
Den ene nyheten som har flimret på i-Phonen er oppretting av en sannhetskommisjon til å gjennomgå fornorskingens påvirkning på samer. Kommisjonen fikk den legitimitet man ønsket fra samisk hold ved at den ble oppnevnt av Stortinget. Likeså skulle jurister og statsvitere også inn i kommisjonen. Kommisjonen skal innhente historier, møte ofrene for denne historien og få fram fakta man kan trekke lærdom av. Fra google fikk jeg også fram en interessant sak fra Sametingsrådet. Kommisjonen måtte, når de jobber, ha for øyet den ekstreme norske nasjonalismen som har vært en del av kraften i nasjonsbygging. På google fant jeg også hva en av gigantene i denne nasjonsbygginga, P. A. Munch, sa i sitt storverk om Norges historie som ble påbegynt i 1852: Norge har ingen historisk Tilstedeværelse uten ved Nordmændene, og Nordmændene ingen uden Norge. (…) De vesentlige delene av Landet – dalen og de lavere strøkene var ikke bebygd før våre Forfædra vandret inn., men at der oppe på Fjeldsletterne maaske vandrede nogle Finner eller lapper med deres Renhjorder, kan man ikke kalle nogen Bebyggelse
Kommisjonen skal gjennom sitt arbeid og den kunnskap de innhenter stake ut veien for en ny nasjonsbygging og fremme en forståelse i majoritetsbefolkninga hvordan kartet egentlig er. Man kan si at kommisjonen skal tilpasse kartet til landskapet.
Hvis det er noe jeg vet litt om, er det nettopp det å navigere etter et kart laget av andre som ikke forstod det landskapet de laget kart for.
Så den andre nyheten som ruller over telefonskjermen min. Regjeringa vil slå sammen Troms og Finnmark. Mæland vil også ha en merkestein å sette etter seg. Det synes som om det er denne: « Nå må de fjottan snart forstå kor makta ligg. Og forstår de ikkje, skal de få lære det!» Lykkes hun, setter hun en merkestein etter seg som det blir en flau smak i munnen av for mange lenge etter hennes tid.
Når jeg leser om sannhetskommisjonen for samer om det som har skjedd mot samer, ser jeg klart at man trenger en ny sannhetskommisjon for Finnmark / Finnmark og Troms som kan sette lys på historiske fakta. En del argumenter er lik dem man finner for kommisjonen for samer. den kommisjonen jeg foreslår opprettet, skal innhente historier, møte ofrene for denne historien og få fram fakta. Det vil ikke mangle på fakta som kommisjonen skal innhente og påse inkorporeres i det som er staten Norges sannhet.
• Store deler av Nord-Norge ble tvangsskattelagt far tre land.
• Krigshandlingene i 1940. Det var rundt Narvik man sloss og tilførte Hitler hans første nederlag. Det var i de perifere strøk i landet man kapitulerte – til stor forferdelse for styrkene i nord som drev tyskerne tilbake.
• Det var Nord-Troms og Finnmark som ble brent og befolkningen tvangsevakuert i 1944.
• Det var Hjemmefronten som ikke etablerte seg i Nord-Norge, men som prøvde å styre Nord fra de mer perifere strøk der de befant seg. Deres kart, laget der de befant seg, stemte ikke med landskapet de prøvde å styre..
Da som nå. Merkelig kjent, hva?
• Det var Hjemmefronten som i 1944 oppfordret folk i Finnmark å ikke la seg tvangsevakuere. Ubevæpnet liten befolkning i nord skulle etter Hjememfrontens diktat la seg slakte ned av de 200 000 tungt bevæpnede og krigsvante tyske soldater ved å motsette seg evakuering.
Kartet og kompasset igjen.
Og hvilket stempel ga det folk i nord?
De kom til perifere strøk med det de kunne bære etter å ha sett heimene sine brent ned. De var stuet sammen i sjarker etc i ukesvis. Var der én lus hos noen da evakueringa startet, hadde den spredd seg til alle før reisen var slutt, De hadde dårlige hygieniske forhold. Jeg har på facebook lest ett – heldigvis bare ett – innlegg om det skitne, lusete, lurvete folket som kom evakuert. Gad se den som sjøl kunne vært noe annet i den situasjonen. Offentlige tall sier 33 omkom under dette. Historikeren Arvid Petterson har jobbet med dokumentasjon om denne tida. Han dokumenterer at 339 mistet livet. Hadde man fra offentlig hold behov for å nedvurdere det som skjedde i nord?
Kong Olav kalte tvangsevakueringa av Nord-Troms og Finnmark for den største katastrofen siden Svartedauen
- og i Aschehougs tolvbinds Norges historie som kom ut 1994-98 er tvangsevakueringa ikke nevnt.
Vet noen om Dusteforbundet er oppløst?
Hvor dårlig har man lov til å gjøre kartjobben for et landskap man ikke kjenner?
• Så er det partisanene. Jeg har før blogget om deres historie.
En skam.
En skjensel.
En ny innmelding i Dusteforbundet.
I 1983 la Kong Olav ned en krans ved partisanminnesmerket i Kiberg. I 1992 bad Kong Harald på vegne av den norske stat partisanene om unnskyldning for den behandlinga de hadde fått. De norske kongene holder til i de mer perifere strøk, men de evner og har vilje til sidesyn og rundskue. Kanskje Kongen burde kurse sitt råd?
Nå har Nord-Norge også en historie etter krigen, og ikke alt i den historien er tilpasset landskapet. jeg setter lit til at den nye kommisjonen jeg foreslår opprettet, innhenter fakta også her.
Man sier tiden leger alle sår.
Gjør den det?
Eller legger den bare et tynt hudlag over enkelte sår?
Den nordnorske landsdelen har sår på sår som den sannhetskommisjonen jeg foreslår opprettet skal få åpnet, renset, luftet ut og helet samtidig som kommisjonen må lære den eller de som laget disse sårene oppdatert allmennkunnskap.
mandag 2. juli 2018
Søk det ene, og du kan få det andre
Livets observatør her.
Hvem skal legge merke til og notere seg og videre formidle de små ting? De små ting er bare små fordi de såkalte store ting blåser seg opp til å inneholde tomrom som bare fyller, uten annen funksjon enn at det skal se stort ut. Motsatt av for eksempel isolasjon der et tomrom isolerer. Små ting er verd å notere seg fordi de forteller så mye man ellers ikke får høre. For eksempel; Da flyet landet i Zurich og vi steg ut, la jeg merke til at det ikke var slingrerekkverk langs den gangen man skal gå. I Norge har man det. Er det fordi Norge som kystland med båter og desslike har fått slingrerekkverk inn i ryggmargen mens innlands-landet Sveits ikke har denne tradisjonen? Av andre nære små ting jeg ofte har sett er at Evenes flyplass har fjernet de stolene de hadde ved selvinnsjekksboksene. Enten holder de på og å pusse opp og har ikke fått stolene på plass eller de antar ingen trenger å sitte og vente mens noen sjekker inn. Eller desto verre, de gir faen fordi det ikke passer med stoler der. Jeg har jo min sitteryggsekk, så jeg er selvforsynt hva det angår. Muligens er det saken med de manglende stolene på Evenes. Man skal være selvforsynt. Ting går jo i den retningen at man skal gjøre mest mulig selv. Sjekke inn, levere bagasje på bandrop, etc – og ha med seg noe å sitte på for den som må vente mens andre sjekker inn.
Men hva Zurich manglet i slingrebrett tok de i fullt monn igjen i topp service på assistanse. En flyplassbil suste oss til bagasjen – vi suste gjennom tre bilheiser på tur dit – fikk bagasjen, og da de hørte vi skulle hente leiebil, suste flyplassbilen oss videre rimelig langt helt til leiebilkontorene. Et system som fungerer. Hva dette angår rangerer nå Zurich på topp i min liste, mens Charleroi fremdeles koser seg på sisteplass sammen med de Gaulle-flyplassen i Paris.
En annen artig sak da vi ankom Zurich, var at han med assistanse sa at vi skulle gå rett opp til flyplassbilen. Dette rett opp ga to valg, og vi tok feil rett opp, og etter en del viderverdigheter var vi ved flyplassbilen. Fyren der så ikke det minste flau ut eller noe ut. Han sa: Dere skulle gå mot exit - brexit. Selv jeg skjønte ironien og vitsen. Pappa måtte jo bare flåse og sa; Vi er norsk og som dere trenger ikke brexit. Assistansen signaliserte tydelig at han ga
blaffen i hva det der Norge som bare er fjell, hav og olje er, brexit eller ikke. Men han fraktet oss elegant til Hertz og leiebilen.
####
Vi har byttet skrivested. Vi begynte oppe på vårt lille varme rom på Gasthof Metgz i Stäfa. Nå har vi ramlet ned de to svindeltrappene til frokostrommet og har spist en alminnelig god hverdagsfrokost. Gasthof Metgz har en stor flott uteveranda med blant annet sofaer og passer slik perfekt for blogging. På tur ut hit fra frokostrommet måtte vi passere noen som satt og drakk kaffe. Passasjen var trang, og alle som kjenner meg vet nå hva som skjedde. En av de som satt der, satte i en slags sveitsisk lyd da han fikk seg et nord-norsk klyp i
nakken - sånn helt uventet – for han. Ikke for mamma som ikke rakk å avverge det. De der ufrivillige gripegreiene er litt ubehagelige.
I går etter avsluttet jobb i Uster dro vi på sight-seeing. Vi har alle våre ønsker for hva å gjøre den korte stunda vi er her. Alpene er ett av dem, og vi headet sørover opp til nesten 1000 meter over havet – sånn Rismålstinden målestokk – men der var frodig som f. Vi bevilget oss et stopp oppe i en alpeby, Einsiedeln, og spiste der i høyfjellsluft. Lurer på om det er trykktank-effekt og om de menneskene som bor der har gratis trykktank?
Årsaken til at nettopp denne alpebyen ble valgt er at de har et stort kloster der som fremdeles er i drift og har 350 studenter. Dette klosteret ringte muntert da vi klokken åtte om kvelden forlot og dro til Stâfa. Jeg håper det ikke var fordi vi dro. Kan det bero på fet opprinnelige ønsket om stillhet og fred? I 834 slo nemlig en m unk seg ned der som eremitt. Men hvor lenge var Adam i paradis? Flere munker fulgte – og se i dag! Gigantkloster der 45 munker underviser 350 studenter og har en hel by rundt seg, Sånn er det bare. Søk det ene, og du får noe helt annet. På toppen av det hele startet Ludvig Zwingli sin karriere her, dere vet han teologen som grunnla den reformerte kirke i Sveits og som senere ikke kunne samarbeide med protestantene på grunn av ulikt syn på nadverden.
Sånn gikk det for den munken som ønsket stillhet og fred.
Egentlig var planen å dra på en fotballpub i Stäfa, men siden man (noen av oss) absolutt måtte se dette klosteret og man (de andre av oss) var sultne, ja så skjønte i alle fall jeg at fotballpuben røk. Drømmen var å sitte på en fotball-pub og se og føle stemninga når Sveits spilte landskamp. Jeg er ennå litt sur for det. Men sånn er det når magen skal styre alt, Jeg har før omtalt min venn Jeppe på Bjerget og hvordan det gikk med ham da han lot magen styre livet. Jeg sier ikke mer, annet enn at det ikke var jeg som var Jeppe der. og jeg formildes ikke av alt skrytet av at nasjonalretten røsti som man spiste var god. Da vi dro hadde en liten handfull samlet seg foran en ute-TV. Jeg antydet ikke at vi kunne se fotball der, og heldigvis ingen andre heller.
Før vi kom dit – eller for å komme dit – hadde vi tre GPSer i drift. Bilen hadde en. Den var programmert til en by i Alpene og pratet i vei på engelsk. I baksetet hadde vi vår egen medbrakte som pratet i vei på norsk. For å finne denne klosterbyen programmerte Silvia sin mobil-GPS som la i vei på engelsk. Alt dette samtidig og fikk meg til å tenke på når de tre store møttes på Jalta. Nå vet man jo hvordan det gikk i ettertid. Men vi fant altså både Einsielden og Stäfa, men ingen fotballkamp.
I dag skal vi starte på en butikk for homeopati. Sveits er et av de landa som anerkjenner homeopati og sidestiller den behandlinga med vanlig medisin. Jeg skal bunkre traumel. Hva de andre skal bunkre vet jeg ikke.
###
Da er det litt dagen etter. Det er for så vidt alltid en dagen etter uansett. Nå er siste frokost spist og siste runde i Alpene gjort. Selv om vi er rimelig mot nord her i Sveits har vi rukket å skvette til Alpene to ganger. Begge ganger hadde vi pause i alpebyer, første gang i Einsieldlen, andre gangen i Engelberg. I tillegg til å være alpebyer hadde de begge klostre liggende sentralt i byen. Kanskje var det slik at klosteret kom først og ting skjedde rundt det og ble etter hvert en by? Jeg vet ikke og googler ikke. For en protestant er det uvanlig å treffe på klostre hver dag. Men her sies at 43 % av befolkninga i Sveits er katolikker. En mindre prosent tilhører den reformerte kirka.
Sylvia var med. Hun reiste i går kveld, og jammen var det godt med en tysktalende. Hun hadde kjente som anbefalte Engelberg, den alpebyen vi dro til i går. Da vi hadde klatret opp dit, så vi gondoler gå videre opp i fjellet, og vi er ikke de vi er om vi ikke hadde hevet oss i dem og dro ca. halvveis opp. Dyrt og deilig, er det noe som heter det? Det ville kostet oss 70 frank, vel 500 kroner pr. person om vi skulle dra helt til topps, men som Ronald sa: Toppene lå innhyllet i tåke, og tåke trenger man ikke betale en formue for å se. Dessuten har jeg i alle fall vært høgt opp i de slovenske Alpene sammen med Anja og faren hennes, og da var det ikke tåke.
Heldigvis hadde de – ikke uventet – en souvernirbutikk der gondolene gikk opp, og jeg rakk i full fart å kjøpe en jakke jeg virkelig liker. Den tok jeg straks på og jeg trengte den nok der oppe i høyden dit vi tok gondolen. Ok, jeg hadde en annen jakke med. Mens jeg kjøpte den, tenkte jeg på det luksuriøse i å bare legge i vei og kjøpe seg en jakke i en dyr alpebutikk – og ha penger til å gjøre det. Faktisk, hvis jeg liker noe, kjøper jeg det uten å bry meg om pris. Ellers kjøper jeg ikke tull og junk-klær.
Åja, ha ja, sies det her av en som skal dra ned til Stäfa og stikke innom den secondhand butikken de har.
Ett kan man si om de sveitserne vi har truffet: hyggelige og ytterst hjelpsomme.
domantrener
PS. Vi er kommet til Planterhaugen og Anka er kommet som sommervikar. Ting ordner seg.
Hvem skal legge merke til og notere seg og videre formidle de små ting? De små ting er bare små fordi de såkalte store ting blåser seg opp til å inneholde tomrom som bare fyller, uten annen funksjon enn at det skal se stort ut. Motsatt av for eksempel isolasjon der et tomrom isolerer. Små ting er verd å notere seg fordi de forteller så mye man ellers ikke får høre. For eksempel; Da flyet landet i Zurich og vi steg ut, la jeg merke til at det ikke var slingrerekkverk langs den gangen man skal gå. I Norge har man det. Er det fordi Norge som kystland med båter og desslike har fått slingrerekkverk inn i ryggmargen mens innlands-landet Sveits ikke har denne tradisjonen? Av andre nære små ting jeg ofte har sett er at Evenes flyplass har fjernet de stolene de hadde ved selvinnsjekksboksene. Enten holder de på og å pusse opp og har ikke fått stolene på plass eller de antar ingen trenger å sitte og vente mens noen sjekker inn. Eller desto verre, de gir faen fordi det ikke passer med stoler der. Jeg har jo min sitteryggsekk, så jeg er selvforsynt hva det angår. Muligens er det saken med de manglende stolene på Evenes. Man skal være selvforsynt. Ting går jo i den retningen at man skal gjøre mest mulig selv. Sjekke inn, levere bagasje på bandrop, etc – og ha med seg noe å sitte på for den som må vente mens andre sjekker inn.
Men hva Zurich manglet i slingrebrett tok de i fullt monn igjen i topp service på assistanse. En flyplassbil suste oss til bagasjen – vi suste gjennom tre bilheiser på tur dit – fikk bagasjen, og da de hørte vi skulle hente leiebil, suste flyplassbilen oss videre rimelig langt helt til leiebilkontorene. Et system som fungerer. Hva dette angår rangerer nå Zurich på topp i min liste, mens Charleroi fremdeles koser seg på sisteplass sammen med de Gaulle-flyplassen i Paris.
En annen artig sak da vi ankom Zurich, var at han med assistanse sa at vi skulle gå rett opp til flyplassbilen. Dette rett opp ga to valg, og vi tok feil rett opp, og etter en del viderverdigheter var vi ved flyplassbilen. Fyren der så ikke det minste flau ut eller noe ut. Han sa: Dere skulle gå mot exit - brexit. Selv jeg skjønte ironien og vitsen. Pappa måtte jo bare flåse og sa; Vi er norsk og som dere trenger ikke brexit. Assistansen signaliserte tydelig at han ga
blaffen i hva det der Norge som bare er fjell, hav og olje er, brexit eller ikke. Men han fraktet oss elegant til Hertz og leiebilen.
####
Vi har byttet skrivested. Vi begynte oppe på vårt lille varme rom på Gasthof Metgz i Stäfa. Nå har vi ramlet ned de to svindeltrappene til frokostrommet og har spist en alminnelig god hverdagsfrokost. Gasthof Metgz har en stor flott uteveranda med blant annet sofaer og passer slik perfekt for blogging. På tur ut hit fra frokostrommet måtte vi passere noen som satt og drakk kaffe. Passasjen var trang, og alle som kjenner meg vet nå hva som skjedde. En av de som satt der, satte i en slags sveitsisk lyd da han fikk seg et nord-norsk klyp i
nakken - sånn helt uventet – for han. Ikke for mamma som ikke rakk å avverge det. De der ufrivillige gripegreiene er litt ubehagelige.
I går etter avsluttet jobb i Uster dro vi på sight-seeing. Vi har alle våre ønsker for hva å gjøre den korte stunda vi er her. Alpene er ett av dem, og vi headet sørover opp til nesten 1000 meter over havet – sånn Rismålstinden målestokk – men der var frodig som f. Vi bevilget oss et stopp oppe i en alpeby, Einsiedeln, og spiste der i høyfjellsluft. Lurer på om det er trykktank-effekt og om de menneskene som bor der har gratis trykktank?
Årsaken til at nettopp denne alpebyen ble valgt er at de har et stort kloster der som fremdeles er i drift og har 350 studenter. Dette klosteret ringte muntert da vi klokken åtte om kvelden forlot og dro til Stâfa. Jeg håper det ikke var fordi vi dro. Kan det bero på fet opprinnelige ønsket om stillhet og fred? I 834 slo nemlig en m unk seg ned der som eremitt. Men hvor lenge var Adam i paradis? Flere munker fulgte – og se i dag! Gigantkloster der 45 munker underviser 350 studenter og har en hel by rundt seg, Sånn er det bare. Søk det ene, og du får noe helt annet. På toppen av det hele startet Ludvig Zwingli sin karriere her, dere vet han teologen som grunnla den reformerte kirke i Sveits og som senere ikke kunne samarbeide med protestantene på grunn av ulikt syn på nadverden.
Sånn gikk det for den munken som ønsket stillhet og fred.
Egentlig var planen å dra på en fotballpub i Stäfa, men siden man (noen av oss) absolutt måtte se dette klosteret og man (de andre av oss) var sultne, ja så skjønte i alle fall jeg at fotballpuben røk. Drømmen var å sitte på en fotball-pub og se og føle stemninga når Sveits spilte landskamp. Jeg er ennå litt sur for det. Men sånn er det når magen skal styre alt, Jeg har før omtalt min venn Jeppe på Bjerget og hvordan det gikk med ham da han lot magen styre livet. Jeg sier ikke mer, annet enn at det ikke var jeg som var Jeppe der. og jeg formildes ikke av alt skrytet av at nasjonalretten røsti som man spiste var god. Da vi dro hadde en liten handfull samlet seg foran en ute-TV. Jeg antydet ikke at vi kunne se fotball der, og heldigvis ingen andre heller.
Før vi kom dit – eller for å komme dit – hadde vi tre GPSer i drift. Bilen hadde en. Den var programmert til en by i Alpene og pratet i vei på engelsk. I baksetet hadde vi vår egen medbrakte som pratet i vei på norsk. For å finne denne klosterbyen programmerte Silvia sin mobil-GPS som la i vei på engelsk. Alt dette samtidig og fikk meg til å tenke på når de tre store møttes på Jalta. Nå vet man jo hvordan det gikk i ettertid. Men vi fant altså både Einsielden og Stäfa, men ingen fotballkamp.
I dag skal vi starte på en butikk for homeopati. Sveits er et av de landa som anerkjenner homeopati og sidestiller den behandlinga med vanlig medisin. Jeg skal bunkre traumel. Hva de andre skal bunkre vet jeg ikke.
###
Da er det litt dagen etter. Det er for så vidt alltid en dagen etter uansett. Nå er siste frokost spist og siste runde i Alpene gjort. Selv om vi er rimelig mot nord her i Sveits har vi rukket å skvette til Alpene to ganger. Begge ganger hadde vi pause i alpebyer, første gang i Einsieldlen, andre gangen i Engelberg. I tillegg til å være alpebyer hadde de begge klostre liggende sentralt i byen. Kanskje var det slik at klosteret kom først og ting skjedde rundt det og ble etter hvert en by? Jeg vet ikke og googler ikke. For en protestant er det uvanlig å treffe på klostre hver dag. Men her sies at 43 % av befolkninga i Sveits er katolikker. En mindre prosent tilhører den reformerte kirka.
Sylvia var med. Hun reiste i går kveld, og jammen var det godt med en tysktalende. Hun hadde kjente som anbefalte Engelberg, den alpebyen vi dro til i går. Da vi hadde klatret opp dit, så vi gondoler gå videre opp i fjellet, og vi er ikke de vi er om vi ikke hadde hevet oss i dem og dro ca. halvveis opp. Dyrt og deilig, er det noe som heter det? Det ville kostet oss 70 frank, vel 500 kroner pr. person om vi skulle dra helt til topps, men som Ronald sa: Toppene lå innhyllet i tåke, og tåke trenger man ikke betale en formue for å se. Dessuten har jeg i alle fall vært høgt opp i de slovenske Alpene sammen med Anja og faren hennes, og da var det ikke tåke.
Heldigvis hadde de – ikke uventet – en souvernirbutikk der gondolene gikk opp, og jeg rakk i full fart å kjøpe en jakke jeg virkelig liker. Den tok jeg straks på og jeg trengte den nok der oppe i høyden dit vi tok gondolen. Ok, jeg hadde en annen jakke med. Mens jeg kjøpte den, tenkte jeg på det luksuriøse i å bare legge i vei og kjøpe seg en jakke i en dyr alpebutikk – og ha penger til å gjøre det. Faktisk, hvis jeg liker noe, kjøper jeg det uten å bry meg om pris. Ellers kjøper jeg ikke tull og junk-klær.
Åja, ha ja, sies det her av en som skal dra ned til Stäfa og stikke innom den secondhand butikken de har.
Ett kan man si om de sveitserne vi har truffet: hyggelige og ytterst hjelpsomme.
domantrener
PS. Vi er kommet til Planterhaugen og Anka er kommet som sommervikar. Ting ordner seg.
tirsdag 12. juni 2018
Det er fant som fant skal refse
Vi måtte helt plutselig ut av det blå ta en snartur til Trondheim. Det kom on the spur of the moment (heter det det?). Vi var ikke heime da vi fikk beskjed om det- i Harstad – så vi ringte til Widerøe og bestilte billetter pr telefon. Noen dager etter var vi på flyet til Trondheim. Nå er jeg slik at jeg bruker å observere ting når vi reiser. Så griper jeg fatt i det og broderer det ut. Alltid en kjerne av sannhet, men det er jo fiksjonens rett. Faktisk er det fiksjonens rett å brodere ting uten en kjerne av sannhet. Det har jeg gjort i novellene mine, men ikke i bloggene.
Altså, det begynte på Evenes da vi skulle trykke oss billetter på automaten. Ting gikk greit helt til vi var nesten ferdig og hadde meldt at vi skulle sende to kolli. Da ble vi bedt om å betale nesten 1000 kr for overvekt. Overvekt? Med våre to små kolli? Pappa gikk til skranken, for vi trodde det var feil – som det ikke var. Widerøe har begynt med billetter der man ikke har bagasje, og det var den typen billetter vi hadde fått. Merkelig at vi da vi ringte inn bestillinga ikke ble opplyst om hvilken billett det var. Men der var vi nå nesten 1000 kr fattigere og ikke så reint lite irriterte. Pappa murret at det skulle bli en stund til neste gang. Men neste gang bestiller vi nok sjøl på nett og unngår denne situasjonen.
Så skjedde det ikke noe før vi var på tur om bord og stewarden sa eplekjekt at de skulle fly oss til bedre vær. Faktisk regnet og blåste det ganske kraftig, men en ikke-nordnorsk talende steward skal ikke komme her og komme her. Det er vi sjøl som kan klage på været, ikke en sørlands-talende bajas. Mamma sa kontant at det var det fantastiske med Nord-Norge; man kan få seg en kald avriving her og der. Noen lo støttende, så det var nok ikke bare vi som ikke syntes om den eplekjekke kommentaren. Men da den samme stewarden ønsket velkommen, gjentok han dette like eplekjekt. Flyet skulle til Sandefjord via Trondheim, og i Sandefjord var det 27 grader. Da klappet en del mennesker som satt omtrent der vi satt. Senere skjønte jeg dette var en gruppe middelaldrende kvinner som hadde vært i området her på et eller annet og som nå skulle heim til Sandefjord eller «hjem til varmen» som de sa. Så fikk man de samme artige kommentarene. Man så brøytebiler på flyplassen (det var visst lovet snø) og de fotograferte og slo vitser. skrallet og lo. En av dem gledet seg til å komme «hjem til Norge».
En slik situasjon berre må frambringe refleksjoner. Jeg ble sittende å filosofere over alle oss dyr i arken. Og at en vis utvelger påså at alle gener fikk bli med, alle anlegg og alt som så utviklet seg til differente meninger.
Nå er jo vi i Nord-Norge ikke uvant med slike situasjoner selv om det blir stadig mindre av det. Det meste jeg ser på facebook kommer fra «oss sjøl», folk som har forlatt Nord-Norge av diverse årsaker jeg her ikke skal gå inn på. Noen av dem har bare forflyttet kroppen, hodet og sjela har blitt igjen her. De bruker mye spalteplass på å hetse været i nord og skamskryte været der de bor. Nesten desperat. Jeg føler at det oser landsdels-ensomhet av det. De må stadig overbevise oss (og seg sjøl?) om at de har gjort et godt valg. Andre har flyttet med kropp og sjel, og der forekommer ikke slike ting. De har bevart Nord-Norge i hjertet som stedet der de vokste opp – og de har det godt der de bor. Det merker man tydelig.
En annen sak jeg ble sittende og fundere over er hvem som kan si hva og hvor. En gang hørte jeg en talemåte fra en annen landsdel. «Det er fant som fant skal refse.» På facebook leste jeg en gang en annen variant av det. «Æ kan kalle broren min en hestkuk men det kan fan ikke du» Jeg iler til med min variant; Jeg kan spøke og vitse med foreldrene mine og omtale dem som hertinger etc, men det er det bare deres barn som kan gjøre. Dersom noen andre prøver seg på å sjikanere mine supre foreldre, skal jeg først klore ut øynene på dem og så sette gand på dem så de ikke klarer sitte på uker.
Så ankom vi Trondheim og fikk ut den lille leiebilen vi skulle ha. Pilgrimsgården var opptatt, så vi bodde på Sandmoflata bed and breakfast. Det lignet litt på dette med å bo på Ørredfiskeriet i det at mange gjestearbeidere bodde der. Vi kom altså dit søndag ettermiddag. Mandag startet tydeligvis et stort byggeprosjekt der, faktisk så hele det store området ut som en byggeplass, og veiene var enten stengt eller omdirigert. Pappa og jeg som liker å lode, lodet ut en ettermiddag og kom oss nesten ikke inn til boplassen vår. Vi kjørte rundt og så den fra flere steder før vi etter vel en halv time fant en sluse inn.
Så skulle vi heim, og den tusenlappen vi mistet på Evenes på overvektbagasje, satt i hodet. På heimtur ville det jo bli en ny tusenlapp, men den gang ei. Vi pakket og stuet og hadde DEN handbagasjen som vi sjekket inn på Værnes. I tillegg til den enorme handbagasjen, hadde vi en flaske vann som jo ikke ville gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vi var ikke i humør til å miste en eneste krone til i det systemet, en flaske koster jo noen kroner, så vi nidrakk i sikkerhetskontrollen og fikk flaska med oss. Nå er det slik at vi har assistanse når vi reiser. De ligger i profilen. Vi pleier alltid å spørre om det er langt til utgangen, og er det ikke langt, klarer vi oss sjøl. Som vi gjorde denne gangen. Ved utgangen til Evenes parkerte vi oss og bagasjen, og jeg kunne ikke unngå å se en annen passasjer med en litt stor handbagasje. Enda en, tenkte jeg. Nå er det jo slik at folk flest drar inn på flyet kofferter, bager og poser. Det er standard. Så når jeg sier stor bagasje mener jeg stor. Mens vi satt der kom en av personalet og spurte om vi trengte hjelp til å komme oss om bord. Neida. Hun så på bagasjen og sa at de måtte tagge noe av dette og sette det inn som last. Vi ble bedt om å sette det igjen ved flytrappa - som vi gjorde. Det samme skjedde med den andre passasjeren med elefant-handbagasje. Men dette var gratis.
domantrener
PS! Lurer på om jeg skal hive på med bobledressen og hæres ut i dette helsikes været.
Altså, det begynte på Evenes da vi skulle trykke oss billetter på automaten. Ting gikk greit helt til vi var nesten ferdig og hadde meldt at vi skulle sende to kolli. Da ble vi bedt om å betale nesten 1000 kr for overvekt. Overvekt? Med våre to små kolli? Pappa gikk til skranken, for vi trodde det var feil – som det ikke var. Widerøe har begynt med billetter der man ikke har bagasje, og det var den typen billetter vi hadde fått. Merkelig at vi da vi ringte inn bestillinga ikke ble opplyst om hvilken billett det var. Men der var vi nå nesten 1000 kr fattigere og ikke så reint lite irriterte. Pappa murret at det skulle bli en stund til neste gang. Men neste gang bestiller vi nok sjøl på nett og unngår denne situasjonen.
Så skjedde det ikke noe før vi var på tur om bord og stewarden sa eplekjekt at de skulle fly oss til bedre vær. Faktisk regnet og blåste det ganske kraftig, men en ikke-nordnorsk talende steward skal ikke komme her og komme her. Det er vi sjøl som kan klage på været, ikke en sørlands-talende bajas. Mamma sa kontant at det var det fantastiske med Nord-Norge; man kan få seg en kald avriving her og der. Noen lo støttende, så det var nok ikke bare vi som ikke syntes om den eplekjekke kommentaren. Men da den samme stewarden ønsket velkommen, gjentok han dette like eplekjekt. Flyet skulle til Sandefjord via Trondheim, og i Sandefjord var det 27 grader. Da klappet en del mennesker som satt omtrent der vi satt. Senere skjønte jeg dette var en gruppe middelaldrende kvinner som hadde vært i området her på et eller annet og som nå skulle heim til Sandefjord eller «hjem til varmen» som de sa. Så fikk man de samme artige kommentarene. Man så brøytebiler på flyplassen (det var visst lovet snø) og de fotograferte og slo vitser. skrallet og lo. En av dem gledet seg til å komme «hjem til Norge».
En slik situasjon berre må frambringe refleksjoner. Jeg ble sittende å filosofere over alle oss dyr i arken. Og at en vis utvelger påså at alle gener fikk bli med, alle anlegg og alt som så utviklet seg til differente meninger.
Nå er jo vi i Nord-Norge ikke uvant med slike situasjoner selv om det blir stadig mindre av det. Det meste jeg ser på facebook kommer fra «oss sjøl», folk som har forlatt Nord-Norge av diverse årsaker jeg her ikke skal gå inn på. Noen av dem har bare forflyttet kroppen, hodet og sjela har blitt igjen her. De bruker mye spalteplass på å hetse været i nord og skamskryte været der de bor. Nesten desperat. Jeg føler at det oser landsdels-ensomhet av det. De må stadig overbevise oss (og seg sjøl?) om at de har gjort et godt valg. Andre har flyttet med kropp og sjel, og der forekommer ikke slike ting. De har bevart Nord-Norge i hjertet som stedet der de vokste opp – og de har det godt der de bor. Det merker man tydelig.
En annen sak jeg ble sittende og fundere over er hvem som kan si hva og hvor. En gang hørte jeg en talemåte fra en annen landsdel. «Det er fant som fant skal refse.» På facebook leste jeg en gang en annen variant av det. «Æ kan kalle broren min en hestkuk men det kan fan ikke du» Jeg iler til med min variant; Jeg kan spøke og vitse med foreldrene mine og omtale dem som hertinger etc, men det er det bare deres barn som kan gjøre. Dersom noen andre prøver seg på å sjikanere mine supre foreldre, skal jeg først klore ut øynene på dem og så sette gand på dem så de ikke klarer sitte på uker.
Så ankom vi Trondheim og fikk ut den lille leiebilen vi skulle ha. Pilgrimsgården var opptatt, så vi bodde på Sandmoflata bed and breakfast. Det lignet litt på dette med å bo på Ørredfiskeriet i det at mange gjestearbeidere bodde der. Vi kom altså dit søndag ettermiddag. Mandag startet tydeligvis et stort byggeprosjekt der, faktisk så hele det store området ut som en byggeplass, og veiene var enten stengt eller omdirigert. Pappa og jeg som liker å lode, lodet ut en ettermiddag og kom oss nesten ikke inn til boplassen vår. Vi kjørte rundt og så den fra flere steder før vi etter vel en halv time fant en sluse inn.
Så skulle vi heim, og den tusenlappen vi mistet på Evenes på overvektbagasje, satt i hodet. På heimtur ville det jo bli en ny tusenlapp, men den gang ei. Vi pakket og stuet og hadde DEN handbagasjen som vi sjekket inn på Værnes. I tillegg til den enorme handbagasjen, hadde vi en flaske vann som jo ikke ville gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vi var ikke i humør til å miste en eneste krone til i det systemet, en flaske koster jo noen kroner, så vi nidrakk i sikkerhetskontrollen og fikk flaska med oss. Nå er det slik at vi har assistanse når vi reiser. De ligger i profilen. Vi pleier alltid å spørre om det er langt til utgangen, og er det ikke langt, klarer vi oss sjøl. Som vi gjorde denne gangen. Ved utgangen til Evenes parkerte vi oss og bagasjen, og jeg kunne ikke unngå å se en annen passasjer med en litt stor handbagasje. Enda en, tenkte jeg. Nå er det jo slik at folk flest drar inn på flyet kofferter, bager og poser. Det er standard. Så når jeg sier stor bagasje mener jeg stor. Mens vi satt der kom en av personalet og spurte om vi trengte hjelp til å komme oss om bord. Neida. Hun så på bagasjen og sa at de måtte tagge noe av dette og sette det inn som last. Vi ble bedt om å sette det igjen ved flytrappa - som vi gjorde. Det samme skjedde med den andre passasjeren med elefant-handbagasje. Men dette var gratis.
domantrener
PS! Lurer på om jeg skal hive på med bobledressen og hæres ut i dette helsikes været.
tirsdag 5. juni 2018
Hvem eier pengene?
Vi har hatt en del harde drøftinger her i huset der vi trenger hjelp utenfra. Vi er nemlig tre i huset totalt, og stillinga på drøftinga er 1-1 etter at pappa nekter å stemme. Det kan jeg forstå, for jeg hadde også nektet om det ikke var for at jeg er innblandet i saken.
Kort og greit er det slik at pappa og jeg har kjøpt oss lommebøker. Det er da rimelig og greit. Men mamma gidder ikke. Hun mener hun ikke trenger lommebok. Akkurat det er tull, for nylig kom vi en situasjon der vi trengte en del kontanter – ganske mye faktisk. Siden det var hun som den dagen dro til de mer urbane strøk med minibank, ble det også hun som tok ut penger. Så langt alt vel. Men den mobilmappa med lort hun har, har ikke plass til så mye penger. Min lommebok var nærest for handa, og pengene ble lagt der.
Så er saken at jeg nekter å utlevere pengene. Det som er i min lommebok, er mitt. Jeg støtter meg til noe jeg har lest i Bibelen, men som jeg ikke klarer finne på google – om noen sår i en annens åker, tilfaller grøden eieren. Overført ril i dag betyr det at pengene er mine. Min lommebok – mine penger. Jeg mener, Bibelen kan vel ikke ta feil? Gjør den det, faller jo grunnlaget for store deler av vår kultur. Hva skal man da tro på?
Pappa velger å avstå fra saken. Pengene er mine inntil jeg får et godt argument for noe annet.
Apropos, da jeg googlet for å finne handfast i bevis på at pengene er mine, fant jeg bare en sak fra Matteus om å så ugress i en annens åker før å ødelegge grøden. Dette er jo artig, men ikke brukbart for meg.
domantrener
Jeg skulle prøve å bestikke pappa til å stemme ved å tilby ham halvparten av det er i lommeboka. Jeg mener, halvparten er bedre enn null, ikke sant? Men så ville tilfellet at jeg spurte leder her på Tomatissenteret om dette. Var det slik at jeg eide det som var i min lommebok? Han sa klart ja. Dermed fikk jeg flertall.
Nå er jeg bare redd at noen anker dommen til Høyesterett. Det ligger en usikkerhet her. Hvem er Høyesterett? Pappa blir å nekte.
Kort og greit er det slik at pappa og jeg har kjøpt oss lommebøker. Det er da rimelig og greit. Men mamma gidder ikke. Hun mener hun ikke trenger lommebok. Akkurat det er tull, for nylig kom vi en situasjon der vi trengte en del kontanter – ganske mye faktisk. Siden det var hun som den dagen dro til de mer urbane strøk med minibank, ble det også hun som tok ut penger. Så langt alt vel. Men den mobilmappa med lort hun har, har ikke plass til så mye penger. Min lommebok var nærest for handa, og pengene ble lagt der.
Så er saken at jeg nekter å utlevere pengene. Det som er i min lommebok, er mitt. Jeg støtter meg til noe jeg har lest i Bibelen, men som jeg ikke klarer finne på google – om noen sår i en annens åker, tilfaller grøden eieren. Overført ril i dag betyr det at pengene er mine. Min lommebok – mine penger. Jeg mener, Bibelen kan vel ikke ta feil? Gjør den det, faller jo grunnlaget for store deler av vår kultur. Hva skal man da tro på?
Pappa velger å avstå fra saken. Pengene er mine inntil jeg får et godt argument for noe annet.
Apropos, da jeg googlet for å finne handfast i bevis på at pengene er mine, fant jeg bare en sak fra Matteus om å så ugress i en annens åker før å ødelegge grøden. Dette er jo artig, men ikke brukbart for meg.
domantrener
Jeg skulle prøve å bestikke pappa til å stemme ved å tilby ham halvparten av det er i lommeboka. Jeg mener, halvparten er bedre enn null, ikke sant? Men så ville tilfellet at jeg spurte leder her på Tomatissenteret om dette. Var det slik at jeg eide det som var i min lommebok? Han sa klart ja. Dermed fikk jeg flertall.
Nå er jeg bare redd at noen anker dommen til Høyesterett. Det ligger en usikkerhet her. Hvem er Høyesterett? Pappa blir å nekte.
fredag 1. juni 2018
Mannen i gata, de stille i landet, den grå masse, den tause majoritet
Mandag morra blues.
Jeg må jammen google hva den stakkars jævelen mente med det. Kanskje får jeg meg en overraskelse i så måte. Kanskje var det en type som spratt opp, grep instrumentet, blåste noen strofer – endelig morra! Ikke vet jeg. Jeg kjenner ikke mer enn tittelen.
Det er mandag morgen, og den bluessangen jeg blåser er: Senga hvor er du? Jeg er så morratrøtt og lurer på hvor jeg har hentet det fra. Tidligere pleide jeg spøke med at jeg var adoptert, og hvis dette med morgenstund er gull og alt dess like ligger i genene – da er dette med adopsjon en mulighet. Pappa og mamma har helt ulike døgnrytmer enn jeg. Pappa står opp grytidlig, henter avisa, gjør ditt og datt, legger seg en dupp og står så opp omtrent samtidig med meg. Mamma står opp seinere enn pappa, men likevel faen så tidlig, og gjør ditt og datt. Sigbjørn og Emma Margret er heller ikke syvsovere selv om de ikke står opp før viss person får sko på beina. Dermed gjenstår bare jeg.
Dette gjør at jeg sitter her og prøver å se på hvilke andre felt jeg stikker meg ut. Da ser jeg bort fra hjerneskaden. Jeg har hørt at min skrivestil ikke ligner hertingene sine og at det følgelig ikke er de som skriver. Men nå antar jeg alle har sine personlige skrivestiler, så det er ikke noen fakta jeg jan bruke. Til motsetning for mine søsken har jeg lange tynne fotblader, men det finnes visttnok i mammas familie. Krøller er heller ikke noe å legge på bordet. For eksempel var farfar svært krøllete, men han klippet det visstnok alltid ned. Hva mer? Jeg liker å reise, men heller ikke det er signifikant. Tidligere likte jeg å handle i vilden sky, klær og alt mulig annet jeg ikke hadde bruk for. Der var jeg ulik foreldrene mine, men nå er jeg mer lik dem enn de sjøl er på det området. Jeg handler knapt nok det høgst nødvendige.
I går så jeg en liten snutt på TV, var det reklame mon tro?, om å spare. Det omhandlet alt man kjøpte her og der når man fylte bensin, en pølse. en flaske vann (i Norge med reint vann!), i det landet jeg har hørt omtalt som matpakkelandet fordi man ikke som svenskene har varmt måltid på skolen og bedriftskantiner her og der. Trenger man kjøpe vann og junk? Butikkene bugner av vannflasker i ulike størrelser. Følgelig er det er marked for det. Men dette hører inn i mappa «Alt jeg ikke forstår.»
Dette leder til neste sving i tråden. Jeg fikk for nesten 9 år siden et program av eminente Rumiko på Domaninstituttet. Jeg skulle lære å beregne og styre min økonomi i et halvt år. Så hengte vi på hele familien, så i det halve året styrte jeg alles økonomi. Med beinhard hand! Jeg skar bort all luksus så som den omtalte pølsa og vannet når man fyllte bensin. Matpakke og termos ble standard. Dette programmet fungerte over all forventning, for ikke bare lærte jeg å styre min egen økonomi bort fra unødig tull, men det samme skjedde med de andre to sin økonomi. Totalt sett fikk vi litt bedre råd.
Men her må jeg sette punktum, tror jeg. Egentlig skulle jeg her avrunde med noen historier fra Markebygda om både dette med å være sparsom og det med å ødsle. Det er jo ytterkantene av dette syndromet man legger merke til; de til de grader gjerrige og de som gjennom går gjennom livet med pengeboka i handa klar til bruk. Det er et tankekors at det er de aparte på venstresiden og høyresiden av alt, ytterste ytterste høyre og ytterste ytterste venstre som huskes og legges merke til på alle felt. Ikke bare på økonomi. Alle vi andre som sliter og kaver i en utvidet midte, vi blir ikke lagt merke til. De ekstremt late, de overaktive arbeidende. De meget trollete, de altfor snille. De uhyre gjerrige, de overmåte sløsete.
Dette skulle tilsi at man skulle slutte å gjøre sitt beste i det utvidede sentrum hvis man vil ha oppmerksomhet. Vi er de stille i landet, mannen i gata, vox populi, den grå masse, den tause majoritet, grasrota, grunnfjellet – vi blir omtalt og behandlet som en gruppe, ikke som enkeltindivider.
Jeg må jammen google hva den stakkars jævelen mente med det. Kanskje får jeg meg en overraskelse i så måte. Kanskje var det en type som spratt opp, grep instrumentet, blåste noen strofer – endelig morra! Ikke vet jeg. Jeg kjenner ikke mer enn tittelen.
Det er mandag morgen, og den bluessangen jeg blåser er: Senga hvor er du? Jeg er så morratrøtt og lurer på hvor jeg har hentet det fra. Tidligere pleide jeg spøke med at jeg var adoptert, og hvis dette med morgenstund er gull og alt dess like ligger i genene – da er dette med adopsjon en mulighet. Pappa og mamma har helt ulike døgnrytmer enn jeg. Pappa står opp grytidlig, henter avisa, gjør ditt og datt, legger seg en dupp og står så opp omtrent samtidig med meg. Mamma står opp seinere enn pappa, men likevel faen så tidlig, og gjør ditt og datt. Sigbjørn og Emma Margret er heller ikke syvsovere selv om de ikke står opp før viss person får sko på beina. Dermed gjenstår bare jeg.
Dette gjør at jeg sitter her og prøver å se på hvilke andre felt jeg stikker meg ut. Da ser jeg bort fra hjerneskaden. Jeg har hørt at min skrivestil ikke ligner hertingene sine og at det følgelig ikke er de som skriver. Men nå antar jeg alle har sine personlige skrivestiler, så det er ikke noen fakta jeg jan bruke. Til motsetning for mine søsken har jeg lange tynne fotblader, men det finnes visttnok i mammas familie. Krøller er heller ikke noe å legge på bordet. For eksempel var farfar svært krøllete, men han klippet det visstnok alltid ned. Hva mer? Jeg liker å reise, men heller ikke det er signifikant. Tidligere likte jeg å handle i vilden sky, klær og alt mulig annet jeg ikke hadde bruk for. Der var jeg ulik foreldrene mine, men nå er jeg mer lik dem enn de sjøl er på det området. Jeg handler knapt nok det høgst nødvendige.
I går så jeg en liten snutt på TV, var det reklame mon tro?, om å spare. Det omhandlet alt man kjøpte her og der når man fylte bensin, en pølse. en flaske vann (i Norge med reint vann!), i det landet jeg har hørt omtalt som matpakkelandet fordi man ikke som svenskene har varmt måltid på skolen og bedriftskantiner her og der. Trenger man kjøpe vann og junk? Butikkene bugner av vannflasker i ulike størrelser. Følgelig er det er marked for det. Men dette hører inn i mappa «Alt jeg ikke forstår.»
Dette leder til neste sving i tråden. Jeg fikk for nesten 9 år siden et program av eminente Rumiko på Domaninstituttet. Jeg skulle lære å beregne og styre min økonomi i et halvt år. Så hengte vi på hele familien, så i det halve året styrte jeg alles økonomi. Med beinhard hand! Jeg skar bort all luksus så som den omtalte pølsa og vannet når man fyllte bensin. Matpakke og termos ble standard. Dette programmet fungerte over all forventning, for ikke bare lærte jeg å styre min egen økonomi bort fra unødig tull, men det samme skjedde med de andre to sin økonomi. Totalt sett fikk vi litt bedre råd.
Men her må jeg sette punktum, tror jeg. Egentlig skulle jeg her avrunde med noen historier fra Markebygda om både dette med å være sparsom og det med å ødsle. Det er jo ytterkantene av dette syndromet man legger merke til; de til de grader gjerrige og de som gjennom går gjennom livet med pengeboka i handa klar til bruk. Det er et tankekors at det er de aparte på venstresiden og høyresiden av alt, ytterste ytterste høyre og ytterste ytterste venstre som huskes og legges merke til på alle felt. Ikke bare på økonomi. Alle vi andre som sliter og kaver i en utvidet midte, vi blir ikke lagt merke til. De ekstremt late, de overaktive arbeidende. De meget trollete, de altfor snille. De uhyre gjerrige, de overmåte sløsete.
Dette skulle tilsi at man skulle slutte å gjøre sitt beste i det utvidede sentrum hvis man vil ha oppmerksomhet. Vi er de stille i landet, mannen i gata, vox populi, den grå masse, den tause majoritet, grasrota, grunnfjellet – vi blir omtalt og behandlet som en gruppe, ikke som enkeltindivider.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
