Esau, heim, unge, GT, attraktiv

Noras fem ord:
Esau, heim, unge, GT, attraktiv

Ute på marken gjette Esau buskapen. Faktisk lurte han på hvem som gjette hvem her av vesenene på marken. Han var også lodden på kroppen, faktisk ikke så lodden som da han ble født, men lodden likevel.

Esau likte seg på jordene sammen med feet. Han likte også å jobbe sammen med faren. De trivdes sammen, de to, og de ble ofte på markene til det ble nesten mørkt før de vendte heim, heim til Rebekka og Jacob. Esau sukket. Han visste ikke helt hvorfor, men Jacob var moras gullunge og syntes nesten å være den eneste ungen hun hadde., i alle fall den eneste hun brydde seg om. Jacob holdt seg heime sammen med mora hele tiden, og i det nærværet syntes det ikke å være plass til ham. Det var med på å gjøre markene mer attraktive. Feet støtte ham ikke ut. Ikke faren heller. Men heime rådde Jacob med moras velsignelse. Esau sukket igjen.

Det nærmet seg tid til å vende heim. Esau gruet seg, særlig om ikke faren Isak var i nærheten. Det var alltid godt å komme heim.

Årene gikk og ting ble ikke bedre. Heller motsatt. Isak, faren, var blitt blind og kunne ikke på samme vis være med til buskapen. Esau visste at han bare hadde faren i denne verden, faren og buskapen. Og buskapen var hans, eller skulle bli hans, visste han. Han var den førstefødte og dermed skulle han overta dette. Han og smiskeren Jacob var tvillinger, men Esau var født først, og da han ble født – hørte han fortalt – hadde Jacob klort seg fast i den ene hælen hans og kom slik til verden. Klort seg fast i ham, slått kloa i ham.

Esau sukket. Det var blitt stadig tyngre å være ham, særlig når han vendte heim.

En kveld kom han ekstra sulten og mødd heim. Det luktet godt fra gryten over bålet. Isak skulle øse opp mat til seg da Jacob stoppet ham.
- Dette er min mat, sa han tvert, men om du gir meg førstefødselsretten, skal du få en bolle. Esau så mora stå og betrakte dem, innafor hørevidde. Han vendte at han at hun skulle si noe, men hun tidde avventende. Esau var trett på alle måter, trett i sjelen, trett i kroppen.
- Ja da, sa han. Ta alt du når du ikke unner meg en bolle suppe. Mora smilte, snudde seg og gikk.

Esau gikk rundt som en heimløs. Han hadde ingen førstefødselsrett. Han mor og bro så ham ikke, eller de ville helst ikke se ham. De ønsket ham vekk. Hans far var blitt gammel. Han var gammel allerede da tvillingene ble født. Nå var han blind – og svak. Esau var en utstøtt i sin egen heim.

En dag bad hans far ham tilberede et godt måltid. Isak ville velsigne sin eldste sønn. Rebekka hørte det, og hun slaktet et kje og tilberedte et meget godt måltid. Med det, og med kjeskinnet om brystet dro Jacob for å narre den blinde faren sin til å gi ham brorens velsignelse, noe han også fikk etter å ha løyet for sin far og Isak hadde kjent på det lodne brystet hans. Han velsignet Jacob som Esau og lovte ham jordens grøde og himmelens velsignelse og at hans brødre, og andre, skulle bøye seg for ham. ”Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet være den som forbanner deg.!

Da Esau hadde sitt måltid ferdig gikk han til sin blinde far, og sammen skjønte de hvordan de begge var blitt lurt av Rebekka og Jacob. Esau gråt. Han hadde ikke noe igjen. - Har du ingen flere velsignelser, far? spurte han.

Isak, den gamle blinde mannen som var lurt trill rundt av en manipulerende og ondskapsfull kone og ditto yngste sønn. Isak hadde nå bare en velsignelse til sin eldste sønn, Esau – at han skulle tjene sin bror, at himmelens og jordens grøde ikke ville tilfalle ham og at han skulle leve av sitt sverd. Men Isak hadde en siste: En gang skal du knekke din brors åk som ligger over dine skuldre.

Denne Jacobs slekt fortsetter som GT’s helter. Esaus slekt derimot fortsetter i GT som utskudd. Jacob dro som kjent til Mesopotamia for å finne en kone av Abrahams ætt. Luringen ble sjøl lurt der. Serves him right, sier jeg bare, da Laban lurte ham til å ekte Lea og så tjene sju nye år for Rakel. Serves him right. Esau fikk også to koner, sin kusine, datter Ismael, sønn av Abraham og trellkvinnen Hagar, og senere en edomittisk kvinne.

Den allmektige hadde hvilt lenge etter at hans skaperverk var fullført. I blant så han ned på den jord han hadde skapt. En gang så han Jacob knele for å stjele en velsignelse. Den allmektige rakk ikke stoppe det. Neste gang han så ned, så han den samme Jacob slåss med noen, og etter det bli få navnet Ysrael. Den allmektige sukket. Han var for sen der også. Han betraktet sitt skaperverk. Var det så godt som han trodde? Han sukket.

Han hadde sukket en del over sitt skaperverk, men en ting bestemte han seg til der og da: Han fikk følge den sjølgode, manipulerende, maktsyke, langfingrede og skruppelløse Jacob videre. Det blir min straff, tenkte den allmektige. Min straff. Jeg har hvilt for lenge og latt slike ting skje. Men han bestemte seg også til å følge Esau og hans slekt, sånn off the record, og påse at siste del av velsignelsen – en gang skal du knekke din brors åk som er lagt over dine skuldre, påse at den delen ble fulgt opp. Off the record. I praksis. I praksis ville han følge Esau og hans slekt. På papiret ville han følge Jacob og hans slekt.

Avgjorde den allmektige. Han sukket igjen. Jacobs historie kom til å bli skrevet, visste han. Det var slik allerede da. Seierherrene og fulingene skrev sin historie og etterlot den til ettertiden som sannhet. Men den allmektige var allmektig. Han så ned på den forstøtte Esau. - Din historie skal JEG skrive, og ditt åk skal JEG knekke.

Den allmektige flyttet på noen brikker.