ikon, gruble, granbar, nivå, sirkel

Wenches fem ord:

ikon, gruble, granbar, nivå, sirkel

Jeg grublet over livets tilfeldigheter så lenge at ungene begynte å kalle meg Hr. Gruble. Det gjorde ikke meg noe at jeg fikk det navnet. Jeg var Hr. Gruble, følte jeg. Det var min identitet.

Alle i området syntes å ha glemt hva jeg hette, om de da noen ganger hadde visst det. Jeg flyttet hit som godt voksen og etablerte meg i et lite hus jeg leide i utkanten av området. Da ble jeg hr. Gruble, først av ungene, senere av resten av befolkningen. Navnet kom av at jeg likte å betrakte ting og gruble over det. Mine favorittord var hvordan og hvorfor, og egentlig er det merkelig at jeg ikke ble hr. Hvordan eller Hr. Hvorfor. Men jeg ble altså Hr. Gruble.

Jeg ble som et slags ikon i bygda, et positivt ikon. Bygda lot meg gruble i fred, selv om jeg nok fikk en og annen overmorsom, bemerkning slengt etter meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg hadde også opplevd at noen utabygds folk prøvde å være morsomme på min bekostning. Men de gjorde det aldri om att. Bygda steinet dem mentalt.

Det var et ikons skjebne å bli ensom. Noen ikon henger ensomme på en vegg og betraktes på avstand. Jeg har ikke så stor kjennskap til dette med ikon, annet enn at det er symbol for noe annet. Slik jeg forstod det. jeg var et ikon på grubling, et gruble-ikon. Jeg var også ensom og ble betraktet på avstand, men jeg lot det ikke anrøre mine grublerier og min travle grublende hverdag. Jeg gikk rundt og betraktet alt jeg så, spurte meg selv - og andre iblant – om hvorfor og hvordan. Av andre fikk jeg ikke lenger anna svar enn et skuldertrekk, men jeg spurte likevel der det høvde. Ikke sjelden fikk jeg ikke svar av meg sjøl heller, selv ikke etter at jeg hadde igangsatt undersøkelser om saken.

En dag da jeg ferdes i skogen, så jeg noe underlig. Det så jeg forresten ofte, noe underlig, mener jeg. Denne gangen var det ikke bare hvorfor og hvordan, men hva. På en glenne foran meg lå en haug av noe jeg ikke visste hva var, og jeg skjønte at jeg første måtte finne ut hva, før hvordan og hvorfor kunne iverksettes. Det var vanskeligere enn antatt, dette hva, og etter lange undersøkelser skjønte jeg at jeg sjøl måtte definere hva. Jeg lot ingen tilfeldigheter styre defineringa, men tok meg god tid i den prosessen.

En dag hadde jeg svaret. Foran meg i en haug på glenna lå Gr.Anbar. Straks navnet var klart, så jeg hvor godt det passet. Dette var Gr.Anbar, ingen tvil om det.

Nå da jeg hadde hva, kjente jeg hvordan og hvorfor presse seg på. Atter gjennomførte jeg nitidige og nøyaktige undersøkelser av Gr. Anbar. Jeg grublet rundt alle deler av ham før jeg til slutt kunne fastslå mer. Gr.Anbar var en nivå-hever. Han hevet nivået der han runget på den ellers flate glenna i skogen. Jeg grublet en stund på om jeg skulle sette opp et skilt med for eksempel Gr.Anbar eller Nivåhever Gr.Anbar, men det ble med tanken. Akkurat som jeg hadde kommet til området og blitt Hr. Gruble var Gr.Anbar kommet ville etter hvert bli Hr. Nivåhever. Granbar som nivåhever. Slik var det. Jeg kjente til at gran hevet et nivå, og slik var det også her i glenna med Gr.Anbar.

Jeg dro stadig ut i skogen for å se om Hr. Nivåhever Gr.Anbar, og en dag la jeg merke til en forandring i glenna. I en sirkel rundt Gr.Anbar gikk det et tråkk - som en svak sti – som om noen gikk ofte i samme spor. Det var ikke mine spor, det visste jeg. Jeg gikk ikke i sirkel. Ingen grubler går i sirkel. Det er mot grublingas natur. Men her, her hadde noen ferdes som gikk i sirkel! Som ikke grublet! Som gikk rundt Nivåhever Gr.Anbar!

Jeg kulset.