stemme, plugg, bart, NAV, kjærlighet

Astrid Maria sine fem nye ord:

Han lengtet ut, lengtet mot noe han ikke visste hva var, bare at han måtte lete etter det der ute et sted. Her han var, var det ikke. Han var ikke mer for dette stedet, og skulle han være noe, måtte han finne det stedet der han var. Var i betydning av å være. Han måtte ut.

En da var han da også ute. Han hadde i alle fall forlatt det stedet der han følte han ikke var. Han var ute.

Han betraktet dette ute. Så annerledes, så nakent, så bart. Han lurte på om dette var det han hadde lengtet ut til, dette stedet. Nakent og bart. Annerledes. Han hørte en stemme. Også den var annerledes her, men varm, liksom, ille så avdempet, ikke så roet. Han halvt lyttet til stemmene rundt seg uten å egentlig bry seg om dem. Han brydde seg ikke, ikke det minste. Han ville bruke tiden framover til å vurdere om han ville stoppe her eller dra videre. Videre til hva? Han visste ikke. Selv i dette bisarre, nakne kunne han føle kjærlighet. Underlig. Som om han gjenkjente den kjærligheten på et vis, men i en annen innpakning liksom. Han undret seg over det. Faktisk forundret det ham ganske mye. Denne følelsen gjorde at han begynte å lytte mer til stemmene rundt seg. Han hørte enkelte ord som gav et gjenkjennelsens ekko av noe han hadde hørt før. En gutt. En kraftig plugg, dette her. Et stort barn.

Han lukket øynene. Han ville sove. Han var trett. Hva gjorde han her? Han visste ikke om dette var det stedet han hadde søkt etter.

Gutten dro videre. Han var ikke klar for dette stoppestedet. Han hadde ikke beregnet at det skulle være slik. Han var skuffet og desillusjonert. Det var ikke dette han var dratt ut i verden for. Han var ikke klar. Nei Av Verden, tenkte han. Nei Av Verden, Nei Av Verden. NAV. NAV.

Han lukket øynene og dro videre.