Solvors fem ord:
morgengry, ramme, jord, luft, herskap
Han stod i morgengryet og betraktet solrenninga. Solrenning? For et underlig ord. Hva var det sola rente? Han visste ikke. I morgengryet betraktet han solrenninga. Han gjorde det ofte. Han hadde aldri skjønt dette med renning. Sola rente, hva det nå enn var?
Han visste der han stod på tunet at han en dag skulle undersøke dette, denne renninga til sola, undersøke det skikkelig. En dag, en dag når han var klar for det. Han visste også at den dagen han dro for å undersøke renninga, hadde han ingen returbillett. Ingen vei tilbake. Derfor hadde han utelatt denne undersøkelsen fra de nære planene han la for sitt liv. Han var ingen gammel mann ennå. Han hadde tid til det senere.
Han stod hver morgen i den solklare lufta og betraktet renninga. Solstrålene traff ham, og de traff alt rundt ham, hus, hage jord og vann. Han hadde lest at deres ferd gjennom lufta var lynrask. De rente nok ikke etter veien til moder jord, tenkte han fra sin plass der han stod og stirret opp i den solklare lufta.
Han forlot uteplassen for denne morgenen. En jobb måtte gjøres. Også han i sine drømmer og filosoferinger omkring hva sola rente, visste han å skjøtte sin jobb og å skjøtte den godt. Han var uunnværlig i jobben, og han visste det. Han var alltid presis, akkurat, han var ordholden, pålitelig. Han var der det trengtes. Det var som et instinkt i ham at han vare visste hvor i bedriften han burde dukke opp. Og han dukket opp, og alltid i rette øyeblikk. Dette hadde gjort ham uunnværlig for herskapet, som han pleide kalle administrerende direktør og visead for. Herskapet. Han sa det aldri høgt og aldri for noen. Men i hans bevissthet og i hans tanker var de herskapet mer enn direktører. Hans uunnværlighet hadde sprengt alle rammer for stillingsinstruks. Jo, da, han hadde en stillingsinstruks, men den var en papirsak, en formell ramme, så å si. I praksis var han overalt og i alle funksjoner. Herskapet skjønte han var uunnværlig, og lønna hans steg i takt med det. Men stillingsinstruksen endret seg ikke. Den var den samme.
Ingen i bedriften, ikke en gang herskapet, visste om hans fascinasjon for hva sola rente. Han snakket aldri om det. Likevel trodde han at de ante at han hadde planer om å dra på noe, og de hadde beæret ham med stadig høyere lønn. Siden han ferdes overalt i bedriften, visste han hva de ulike ansatte ble verdsatt i i lønn, og han visste at kroneverdien på ham var på høyde med direktørene. Han antok at han ikke kunne stige i kurs over dem, og dette gjorde at han også visste at han måtte begynne å beregne å dra. Men så lenge kursen hans steg, ble han. Han trodde nok direktørene ikke visste at han visste, og han lurte på hva som hadde skjedd om de skjønte hvor mye han visste. I praksis var det han som smurte og holdt hjulene i gang i maskineriet.
Så kom dagen da sterk var satt. Hans kroneverdi steg ikke mer. Han stod i kurs over direktørene. Mer kunne han ikke stige.
En dag var han på vei. Han skulle ta ferie, sa han til herskapet til deres forbauselse. Han hadde aldri tatt ut ferie før. De bad ham vente litt med ferien, det passet ikke bedriften akkurat nå, men da de skjønte at han uansett ville dra, fikk han ferie. Selv visste han at han ikke kom tilbake mer, så hvorfor han bad om ferie, skjønte han ikke selv. Men han fikk denne ferien og dr mot solrenninga.
Mange år senere visste han hva sola rente, men det svaret kunne han aldri ta med tilbake – om veien tilbake hadde vært åpen.
D
Gi meg fem ord til min skrivekløe og for å avhjelpe min emnetørke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar