lykke, omsorg, orkidé, kakao, domantrener

Elisabeths fem ord:

lykke, omsorg, orkidé, kakao, domantrener

Dermanåsen 24, 20.mars 2010.

Kjære Magne domantrener

Jeg har sett at du liker å skrive. Også jeg gjør det, liker å skrive, mener jeg. Jeg sender deg noe jeg laget da jeg en dag så en buorm åle seg inn i søppelhaugen vår.

Det hadde vært flott om du vil lese det og gi meg tilbakemelding, som det så dagsaktuelt heter.

Med hilsen

Mads Haven

Mangt og meget har jeg opplevd i denne delen av mitt usle liv, tenkte buormen der den snodde seg nedover mot havet. Usle liv! Jeg kan bare forsvare meg med mitt ytre og se ut som om jeg er klar for et hogg. Men med hva? ikke som, min slektning som kan lamme motstanderen med gift. Jeg kan bare late som om, late som om jeg kan litt av hvert.

Buormen buktet seg nedover gjennom brenn-neslekrattet. Au og fan! Det svidde. Men lukta var faktisk god! Det luktet orkidé, syntes han. Ikke det at han visste hvordan orkidé luktet, men om han hadde visst det, hadde det luktet som her i brenn-neslekrattet. Godt. Buormen kjente et streif av lykke da den endelig var ute av krattet. Så lite eller så mye skal det til for å gjøre meg glad, tenkte den bedrøvet og stoppet. Buormen betraktet sporet etter seg gjennom krattet. Ja ja, ikke alle setter spor etter seg slike steder, tenkte den galhengumoristisk før den buktet seg videre mot sitt yndlingssted, et svaberg med en liten kløft. Der skulle den ta dagssøvnen sin i sola. Varm sol, varmt berg. O lykke! Buormen snodde seg fram til den kom til yndlingsstedet sitt. Den veltet seg ned i sprekken og sovnet.

Sola sank langsomt ned i havet, slik det pleier å stå i romantiske beskrivelser. Det ble kjøligere. Det pleier det også stå i romantiske beskrivelser, og da begynner heltinnen å hutre. Slik var det i bergsprekken også. Selv om berget holdt på varmen og buormen fikk varme nedenfra, var varmen ovenfra minket betraktelig. Derfor ble det kjøligere, og buormen begynte å hutre.

Den som nå var et menneskebarn, hveste buormen og spilte med tunga. Da ville hutrende jeg blitt møtt med varm kakao. Varm kakao, det er menneskets svar på omsorg, hveste den, og det ville jeg trenge nå. Ikke det at den ante hvordan varm kakao smakte, men den visste at akkurat det ville den trenge nå. Varm kakao, mitt kongerike for varm kakao, tenkte den og visste at det sitatet var for velbrukt til at det var noe kraft i det. Men likevel. Når man ikke fant på noe annet, fikk man bruke det man fant. Sånn var det bare.

Buormen krøkte seg opp av bergsprekken for denne gang. Nå gjaldt det å finne seg et annet sted for natta med noe slags dekke. Buormen visste om flere steder. Han fortvilte ikke. Buormen krekte seg mot en dynge der han visste han ville finne både mat og varme.

PS! Der ble jeg avbrutt i skrivinga, og senere fant jeg ikke igjen tråden. Gi meg gjerne et tips til fortsettelse. Ellers er alt ok her.

DS.