vår, time-line, flytting, varme, skjønnheten

Lisbeths fem ord:

vår, time-line, flytting, varme, skjønnheten

Hun hadde grundig planlagt sin sorti, sin flytting. Nå ville hun ha varme inn i livet sitt. Om det ikke noen annen varme, så i alle fall varme fra sola. Nå flyttet hun. Hun orket ikke mer av denne indre og ytre kulden. Absolutt og nix nei.

Bare en ting plaget henne, skjønnheten i det gudsforlatte kalde avhullet hun bodde i, den iskalde skjønnheten. Orket hun forlate det? Hun stod ved vinduet og betraktet avhullet hun bodde i, et sted bortafor alle steder, et kladt område bortafor alle kalde områder. Men vakkert var det, og så var det noe med å eie en bygd. Den er vår, tenkte hun, vår bygd, vår iskalde forbannede bygd.

Men flytting skulle det bli uanset, avgjorde kvinnen i vinduet (på sparken ). Min time-line her er over. Den forsetter andre steder nå. Min time-line, smilte hun spotsk. Hun fikk lære seg til å bruke andre språk, tenke på andre språk.

Kvinnen reiste seg og tok de to ferdigpakkede koffertene. De inneholdt det hun ville ha med seg into future. Hun gikk inn for en siste gang, skvetter litt bensin i papirkurven og setter en fyrstikk borti. Hun forlot huset og så seg ikke tilbake. Heat, here I come! Frosts, good bye!

Hun tok første buss vekk, faktisk ukas eneste buss. I det bussen kjører over brua, ser hun flammene stå opp av et gammelt tømmerhus inst i fjorden. Same shit! Shit happens! Hun ler. Nå var hun klar for new ekpetations, an explorer on the tracks, on the track of the unexplored. The woman of the world. No return for me. Only forward, forward.

Under Ekvators varme sol sitter en gråhåret brunbrent kvinne og stirrer utover det Indiske hav. Hun har en bok ved siden av seg, men leser ikke. I blant beveger hun en hand og pusher vekk en moskito. Etter mage år i tropene plages hun ennå av varmen og ørkesløsheten. Men det er en sak for henne. Kun for henne. Ikke noen deler hun det med, den kjedsomheten og varmen som eter henne opp innenfra. I den hvite klikken smiler hun og nyter sol og varme, smiler og smiler. Muzungu smiler. Nice wather, ler hun. Suitable climate.Stemmen innen i henen sier noe annet. Hælvetes ensidige varme, fan tute, æ e lei. No gåt æ for fløtting! Hves æ kan da. Fløtte! Fløtte! Kor hæn?

Kvinnen reiser seg fra strandstolen. Nå orker hun ikke mer. Æ drar. Æ fløtte, tenker hun.

Repetisjonstegn. Repetisjonstegn.

I det bussen forlater den lille fiskerlandsbyen på østkysten ser hun seg tilbake.

Et stråtekt hus brenner.