Nytt vatn

Blogg.

Jeg er i bloggemodus, og sannelig om jeg vet sist jeg blogget. Det tror jeg må være lenge før jul. Ikke det at jeg ikke har vært i bloggemodus før, men saken er at selv om jeg er i bloggemodus er ikke administrasjonen i fasiliteringsmodus, og da hjelper det lite. Jeg har ellers en velsmurt og velfungerende administrasjon , men blogging har de på måneder ikke definert inn i deres ellers så velsmurte virke.

Mye vann har rent under brua her nede i elva siden sist vi hørtes. Selv om elva nok er frosset, er den neppe bunnfrosset, så vann har det nok rent selv i den kuldeperioden vi har hatt. Og apropos vann, ei stikkrenne rett nedafor huset her, ved snuplassen rett her nede, er gått tett, og overflatevann har laget et alminnelig lite tjern tvers over veien. Kommunen har flere ganger prøvd å tine stikkrenna, og det ikke har gått, har de i blant prøvd å skrape vekk overflateishinna på tjernet.

I tillegg har alle som grenser til tjernet og som har behov for å ferdes der tatt sine forholdsregler. Nabo Einar rett her nede har parkert den store traileren han kjører et stykke unna. Han kommer ikke fram med den. Snuplassen hans er lagt under vann. Lille Emma Margret har også i noen dager parkert et stykke unna, og noen dager dristet seg over på isen, samtidig som hun ringer kommunen og melder om et nytt lite tjern. Statusrapport, kan man si. Reidar kjører firhjulstrekk og suser over. Han har funnet seg et spor som er trygt, og det ser ut som om det er det, for ham, mener jeg. Postmannen måtte imidlertid ha kranbil en dag han leverte posten. Etter det er vi usikre på om vi får post hver dag, for siden vi ikke mottar reklame, har vi ikke engang de fargerike folderne til å melde om postgang i en ellers tom postkasse. Det er nok ikke hverdagskost for kranbilføreren å dra noen opp av et tjern her i Planterhaugen, som navnet signaliserer er det en haug (rettere sagt to, den andre er Repphaugen).

Andre har gardert seg på ulike måter. Vi har fortøyd den gamle oppblåsbare robåten på den andre sida slik at vi har muligheten til å ro heim om vannet har steget mens vi ender nu og da stegler ut av isolasjonen her i ødemarken. Forsvaret har etablert seg med en leir i skogen, og 13 skutere med hengere passerte her en dag over isen etter at noen soldater først prøvde tykkelsen med en øks. Her på vår side av tjernet har forsvaret et landsettingsfartøy av den mindre typen. Nå er det slik at tjernet hindrer adkomsten fra Myrnes, og her en dag så jeg noen jeg mener må være Cato prøve å bygge en flåte, hva han nå enn har for planer med den.

Jeg har de siste ukene lurt på hvordan man gjorde det på Island da en ny øy vokste opp av havet etter et voldsomt vulkanutbrudd. Den fikk navnet Surtsey, mener jeg å huske det var, og jeg lurer på hvordan man gjorde det med å gi den nye naturforekomsten navn. Kanskje man kunne få et tips der, for tjernet vårt har heller ikke noe navn. Jeg er litt usikker på dette med navnesetting, hvem som kan foreta det, mener jeg, men jeg antar tjernet får et samisk navn, og da går det rett inn i den eviggående debatten om skilting på samisk. Det hadde vært flott for tjernet, - å komme rett inn i sakspapirene, mener jeg.

Ellers ble jo Surtsey sperret for folk flest. Bare forskere fikk gå i land der for å studere hvordan øya etter hvert ble bevokst. En fantastisk mulighet! Nå vet jeg jo ikke resultatene der borte på Surtsey, men tjernet her nede kan jeg studere på nært hold og se hvilke fiskeslag som først tar tjernet i bruk, samt prøve å sjekke om det er smådyr nok der for fisken å leve av.

Faktisk går jeg en tur for dag ned til tjernet for å foreta nødvendige observasjoner, og jeg ser blant annet at arealet øker. I blant prøver jeg også fiskelykken, men så langt har jeg ikke fått napp. Men det skiter jeg i. Jeg vet at en navnebror, en gáibmi, i Sandmark fikk en kjempediger ørret i et vatn forskerne mente var fiskeløst. Så jeg fisker trøstig i vei. Jeg vet jo av erfaring at enkelte forskere har en tendens til å si at det er tomt, alt de sjøl ikke kan forklare.

Ikke bare i tjernet endrer ting seg. Aleksander er reist en god stund før jul. Han dro heim til Ukraina, men antydet et besøk her til sommeren. Joy dro til Oslo på jobb, og Franca kom i hennes sted. Hun er her nu og da. Vi har så smått begynt å tenke au pair igjen – sånn litt etter litt.

Ha ha ha. Jeg tenker på det navnløse tjernet her nede og får en assosiasjon til fuktighet og tørke. Min langvarige skrivetørke har også hatt en flom. Jeg har gjort ferdig en barnebok, en artikkel til bind 4 av Samisk skolehistorie og den tredje boka om kartarbeideren fra det lukkede hus – huset gullsnormannen og hans drenger mente var tomt. Ja, men så har jeg tørke igjen, så om dere vet om en flom å slippe over meg, så gjør det gjerne. Tips gjerne også om navn på tjernet.

Hvis jeg fortsetter å blogge i samme frekvens som nå, høres vi igjen til sommeren. Da har vi vært i Oslo på ABR-trening (mars/april) og en runde til USA (reiser 8. april).

domantrener

Ellers leste jeg på facebook om noen som en gang fortalte hverandre korte godnatt-eventyr, og eventyret skulle inneholde fem gitt ord. Artig. Jeg ønsker meg et eventyr der følgende ord er med: endeløs, sesongbetont, domantrening, håpløs, nettbank.

Eventyret trenger ikke være langt, være mange linjene, mener jeg. Kanskje er det enklere å lage et kort eventyr.

Ellers er jeg så sugen på skrive at om dere gir meg fem ord, har jeg noe å pusle med når skrivekløe kommer og emnetørke rår.

Hei sitten!