kobber, vann, stangselleri, hjerte, løsepenger

06.03.10.

Det var i de tider før jordens tilblivelse, men jorden ennå var på planleggingsstadiet. En allmektig skaper foretok vurderinger omkring det han nå skulle skape. Han så seg om i himmelrommet.

Hva vil en slik kreasjon trenge? vurderte han mens han så seg om. Stjerner han hadde han, himmelhvelv hadde han, sol hadde han, måne hadde han. Trengte han egentlig noe mer? Var denne nye kreasjonen verd anstrengelsen? Han funderte på sin himmelstol. Han var enda ikke bestemt hva denne nye kreasjonen angikk, det skjønte han der han satt.

Jeg får lage en slags start, tenkte han, så ser jeg om det har noen slags hensikt. Han knipset i fingrene, og et gyllent kobberberg vokst opp. Den allmektige betraktet det. Tja? Hva skulle han med det? Kanskje like godt å sende det tilbake. Han skulle til å knipse et sende-tilbake-knips da han knipset feil, og der stod stangsellerien planter i kobberberget. Den allmektige betraktet dette forundret. En stangselleri ville ikke overleve på et berg av kobber, selv ikke her hos ham, tenkte han, og i et anfall av medfølelse knipset han to ganger til. Jord og vann kom til syne på kobberberget.

Han betraktet verket sitt. Jo, det var nesten bra, dette her. Men noe manglet. Han betraktet verket sitt og prøvde å se hva det kunne være. Stangsellerien ville klare seg. Den hadde jord og vann. Den allmektige satt lenge og betraktet dette foran øynene sine. Stangselleri, jord, vann og kobber. Holdt det? Skulle han beholde det eller knipse det tilbake til uendeligheten? Stangsellerien blomstret og grønte mot ham. Nei, han hadde ikke hjerte til å knipse dette til intet. En skapelse var en skapelse, tenkte den allmektige, og dette er uløst av mine hender.Det får bli slik det er, men…

Den allmektige grov seg i skjegget. Men ikke her. Denne skapelsen skulle ikke være her i den allmektiges egen himmel. Men hvor, når han ikke ville knipse den tilbake til intet?

Han betraktet verket sitt og kjente et ømt hjerte for det. Nei, her kunne det ikke være. Ikke ennå!

Kobberet skinte og glitret mot ham, en desperat og bønnfallende glitring. Jeg vil ikke forlate, glitret kobberet. Jeg vil være her. Men den allmektige ristet sorgtungt på hodet. Nei, min venn, sa han. Her kan dere ikke være, sa han. Ikke ennå. Hvor sender du oss? glitret kobberet, og når kan vi komme tilbake? Hva kan gjøre at vi kommer tilbake?

Den allmektige følte en dyp medynk med sitt skaper verk. Han sa:

Først av alt vil jeg gi dere et navn. Jeg kaller dere Jor-Den. Han betraktet dem. Jeg sender dere ut i mitt rike der dere skal oppfylle navnet. Det er løsepengene som fører dere tilbake til meg. Dere må oppfylle navnet.

Den allmektige knipset igjen, og Jor-Den forsvant ut i den allmektiges rike.

I dag søker kobberet, stangsellerien, vannet og deres hjerter å finne de riktige løsepenger. De vil tilbake til den allmektige. Du kan se det i kobberets glitring mot noe annet, i stangselleriets grønne lengsel, i vannets forsøk på å stige oppover og i deres hjerters banking. De leter etter løsepenger.

Alle vi andre leter ikke. Vi har ikke vært hos den allmektige og lengter ikke tilbake om enn vi lengter mot noe.