lørdag 13. mars 2010

matrusjka, samovar, bjørn, pannekaker, Moskva

Mashas fem ord:

matrusjka (russisk tredokke i mange lag), samovar (russisk vannkoker), bjørn, pannekaker, Moskva

For mange år siden på den tiden Diaspora ferdes i denne verden, bodde en gruppe mennesker isolert på en Øy i et stort hav. De unge husket ingen annen heim enn denne Øya. Ikke de gamle heller, men de hadde hørt av sine besteforeldre som igjen hadde hørt av sine besteforeldre som og atter de av besteforeldre at engang hadde kommet hit sammen med Diaspora. Når man reiser med Diaspora, reiser man ofte langt, og man kan ikke ta med seg allverdens bagasje. Fordelen med å reise med Diaspora er at man reiser sammen med familie, slekt, venner og kjente. Ulempen er at reisen vanligvis går bare en vei. Man reiser som oftest ikke tilbake.

Slik var det med dette Øyfolket ute i de store ishav. De hadde reist en vei. De hadde reist sammen med familie, slekt, venner og bekjente. De hadde tatt med seg det de kunne og som de antok de ville trenge der Diaspora avsluttet reisen. For dem hadde reisen endt på denne Øya. De visste ikke når. De gamle sa de hadde hørt fortalt at de kom fra et land langt borte, et stort, rikt og mektig land. Men Diaspora flyttet dem til Øya. Slik ble de etter hvert Øyfolket, og slik oppfattet de seg også, som Øyfolket.

Øyfolket levde sine liv i isolasjon på Øya. Sjøl så de ikke på det som det, isolasjon, mener jeg. De levde på Øya, og de levde godt. De hadde sine skikker, og livet var jevnt.

En gang om året samlet de seg i sentrum til en meget spesiell fest. Pannekakefesten kalte de det. Alle hadde pannekaker med seg. De spiste samlet. De unge likte slike fester. Da satt de eldste ved pannekakebordet, og gode og mette fortalte de de samme historiene om hvorfor de hadde pannekakefesten:

I gamle dager, før diasporareisen, bodde de i et land som hette Moskva, langt, langt borte. I det landet var det en gang hungersnød. En så stor katastrofe ble det at familier ble utryddet, og mange måtte innse at landet var i krise og ikke kunne brødfø dem alle. I denne perioden tok Diaspora med seg grupper til ulike steder. Noen ikke så langt unna, noen lenger unna., som dem, Øyfolket. På reisen tilbød Diaspora dem flat mat. Alle ble tilbudt flat mat, og før gruppene forlot Moskva ble de enige om to ting:

· En gang skulle de komme tilbake til Moskva og gjenforenes med dem som ble igjen der.

· De ble enige om at pannekaker skulle være det fysiske symbolet på denne pakten. En gang skulle alle som reiste med Diaspora treffes igjen i Moskva. Til minne om de gode gamle dager i Moskva skulle alle årlig på samme dato ha en stor pannekakefest.

De eldste spiste. Vårt folk spiser i dag pannekaker over hele verden. En gang skal vi møtes i Moskva. En av de unge tilhørerne som hadde hørt denne fortellinga hvert år på pannekakefesten, sa:

- Men når skal vi møtes i Moskva, babuskja? Når? Jeg har hørt siden jeg var barn at vi skulle møtes i Moskva. Når reiser vi?
Den gamle så lenge på ham.
- Vi er i Moskva, min sønn. Hvert år under pannekakefesten er vi i Moskva. Vi møtes alle der denne dagen.

- Men hvorfor sier at vi en gang skal møtes i Moskva hvis vi er der nå? vedblev den unge.

Den gamle sukket.

- Jeg skal snart dra dit for godt, sa hun, men du, min sønn, reiser ikke på mange år ennå.

Hun bøyde seg fram og tok en pannekake til.

Ingen pannekakefest ble holdt uten at en bjørn danset rundt på torget. Øyfolkets ungdom skiftet på å være denne bjørnen. Kostymet gikk på omgang. Ingen av Øyfolket hadde noen gang sett dette dyret i levende live. Men like utenkelig som en pannekakefest uten pannekaker var en pannekakefest uten en dansende bjørn på torget der hele Øyfolket var samlet.

Siden den gamle, faktisk Øyfolkets eldste, nå syntes å ha spist den pannekaken hun tok som avslutning på det hun sist fortalte, dristet en av ungdommene seg til å spørre om bjørnen, dette underlige dyret som ikke fantes på Øya. Den eldste bøyde seg fram og tok en pannekake til som hun langsomt spiste. Den unge ventet mens den eldste omhyggelig med gummene tygde i seg pannekaker. Så så hun på den unge.
- Bjørnen, ja. Heime i Moskva er bjørnen det dyret vi verdsetter mest, nei, ikke mest. Vi verdsetter alle dyr. Et hvert dyr tjener folket vårt og vi tjener dem. Alle gir hverandre noe. Bjørnen gir oss styrke og beskyttelse.

For lenge siden, heime i Moskva, ble landet vårt angrepet av ville horder til hest. De la under seg område etter område. Vi hørte at de nærmet seg Moskva. Våre bjørner samlet seg på torget og – den gamle tidde litt – det sies at de holdt bjørneråd. Så dro de ut. De møtte fienden og angrep deres hester. En bjørn har en styrke et menneske ikke kan forstå. De angrep hestene og med et slag med forlabben knekte de et bein på hver hest. Fiendens til nå uovervinnelige horde rømte. Siden da har bjørnen vært vårt nasjonale symbol. Vi er bjørnens folk. På pannekakedagen danser nå en bjørn for oss for å minne oss på at om vårt folk blir truet, vil bjørner igjen holde bjørneråd.

Den gamle bøyde seg fram og tok en pannekake til som hun langsomt og omhyggelig spiste etter at hun hadde dyppet den i samovaren.

Også det ble alltid gjort på pannekakefesten. Ingen pannekaker ble spist uten at den først var dyppet i samovaren. Den unge betraktet samovaren som om han så den for første gang.

- Babuskja, hvorfor dypper vi alltid pannekaken i samovaren før vi spiser den?
Den gamle syntes ikke å høre. Hun spiste pannekaken som hun hadde dyppet, tygget langsomt og omhyggelig. Den unge ventet.

Den gamle babuskja betraktet den unge. Hun bøyde seg fram over bordet. Den unge dro etter pusten. Enda en pannekake! Hvor gjorde de eldste av disse pannekakene de spiste under pannekakefesten? Den eldste så på ham, lenge:

- Pannekakene skal gi meg næring til neste pannekakefest. Du burde spise flere pannekaker, min sønn. Du vil trenge det i året som kommer. Det blir et vanskelig år for deg, men pannekakene vil nære deg. Hun nikket mot bordet og pannekakefatet som aldri syntes å bli tomt.
- Spis, min sønn, sa hun. De vil gi deg nødvendig styrke til neste pannekakedag.

Årets pannekakefest gikk mot en ende. Alle syntes å være mette, men ble sittende ved bordet. De eldste satt samlet nå. Den unge satt også der. Han hadde flere spørsmål, men dette med at han ville trenge styrke i det kommende året sporet ham av. Han ville spørre hvorfor han ville trenge styrke, men han visste at om han spurte, ville han ikke få svar.

Den eldste bøyde seg fram og tok samovaren som stod midt på bordet.

- I år skal du oppbevare denne for oss, sa hun, og til neste år skal du ta den med til pannekakefesten. Du vil få beskjed om hva du skal fylle den med, sa hun. Men du skal sørge for at den er trygt oppbevart.

Den unge tok mot samovaren. Han trengte ikke si at han ville følge det som ble sagt. Alle visste at slik ville det bli.

År kom og år gikk på øya, pannekakefesten likeså. Den unge var med årene blitt eldre og etter hvert blant de eldste. Bare en gang hadde gang hatt samovaren til oppbevaring. Han visste at han ikke hadde kommet gjennom det året uten samovaren, men han visste ikke hvordan de eldste visste det. Han slå seg til tåls med at de eldste visste, og det holdt for ham. År etter år spiste han pannekaker for å ha nok styrke til de kommende år. Nå var han blant de eldste.

Han betraktet samovaren på bordet. Han lyttet til historiene om pannekakefesten og bjørnen. Han kjente historiene godt. Likevel ble de levende ved hver pannekakefest, som om det var første gangen han hørte dem.

Han betraktet de unge, glade unge som lyttet til historiene og spiste pannekaker dyppet i samovaren. Plutselig så han en av dem klart, veldig klart. Han så en av dem, og han visste at denne unge ville trenge å ha samovaren til oppbevaring fram til neste pannekakefest. Han trengte ikke si noe til de andre eldste. Han visste at de overlot dette til ham.

Ved pannekakefestens slutt kom den unge til ham og satte seg der. Den eldste betraktet ham. Han sa:
- I år skal du ta samovaren heim og passe på den til neste pannekakefest. Daglig skal du se om den. Den unge nikket. I løpet av året skal du – du er flink med hendene – lage et symbol for vårt folks historie her på Øya, et symbol i tre. Det skal du ta med til neste pannekakefest.

Den unge nikket. Han spurte ikke. Han aksepterte.

Naturligvis stod samovaren på bordet ved neste års pannekakefest, et symbol for Øyfolkets historie i Moskva før Diaspora. Dette året stod i vannskillets tegn. Øyfolkets historie som Øyfolk stod også på bordet. Som symbol på dette åpnet man to lag av matruskja som fra nå av skulle følget folket. Det første laget for Moskva. Det andre for Øya.

Livet skulle senere åpne lag for lag av matruskja, men det visste heldigvis ikke Øyfolket den første gangen matruskja stod på bordet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar