En seiler på livets hav, det var det jeg var i alle betydninger av ordet. Og i alle farkoster i alle betydninger av ordet. Kanonbåter, trålere, cruiseskip, lettbåter … You name it, og jeg hadde seilt på en. Også hva livet angikk var jeg en seiler. Jeg seilte på livets hav. Noen ganger red jeg bølgetoppen, noen ganger kavet jeg i dype bølgedaler. I blant på vindstille hav. Kun i blant.
Jeg falt og steg mellom toppene og bølgedalene i livets hav, noen ganger i elegante svev, noen ganger, faktisk de fleste, ikke særlig elegante forflytninger mellom livets høyder.
Jeg har aldri kjent annen heim enn de ulike farkoster på alle hav. Som liten, men jeg ennå var i den alderen at man ikke husker noe, tok en onkel vare på meg. Også han en seiler. Sammen med ham vokste jeg opp i ulike farkoster. De skiftet, farkostene, mener jeg, men onkel var den samme. Han var stabiliteten i livet. Etter hvert ble jeg eldre. Han likeså. Mitt valpefett forsvant og konturene i fjeset endret seg. Også hos ham. Hans ansikts konturer tok farge av havet og solen. Dype furete daler og nesten svart av sol. Etter hvert lignet han en sviske i fjeset, rynkete og mørk. Men han var still going strong. Det sviske-aktige fjeset lyste av livslyst.
Men fra livslyst til enden er veien kort. Onkel og jeg var vant med å beherske havets bevegelser. Vi hadde det i blodet, i beina, i hele kroppen. Imidlertid hadde siste tiders uregelmessige regnstormer endret ting. Regn kunne i blant piske opp havet til et frådende, skumaktig flytende flak av kringlehusaktige bølgesnurringer. De lignet sukkerspinn i en rekke, nei, ikke i rekke. Havets sukkerspinn dekket i blant havflaten. Onkel og jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Så plutselig kunne regnet falle stille og lunt, og havet roet seg. Bare ørsmå ringer etter vanndråper lekte på havflaten.
Så en dag pisket regnet så hardt som det aldri før hadde gjort, og på et øyeblikk var havet et hav av frådende sukkerspinn. Den dag i dag vet jeg ikke hvor onkel ble av. Sist jeg så ham, stod han ved rekka og betraktet sneglehusene som vokste opp av havet som sukkerspinn. Jeg så ham aldri mer, min onkel med det furete, soltørkede svviske-sktige fjeset. Min livsglade onkel.
Jeg er en seiler på livets hav. Når uberegnelig regnvær pisker opp havet, legger jeg meg i bunnen av båten med ansiktet ned. Jeg vil ikke se. Jeg orker ikke. Men jeg vet at den dagen jeg ikke orker mer i det hele tatt, skal jeg stille meg ved rekka og betrakte sukkerspinnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar