hare, trakt, sort, konge, raid

Siverts fem ord:

hare, trakt, sort, konge, raid

I Hareland var det landesorg. Alle hadde kledd seg i sort. Det var meget sjelden at så skjedde, faktisk så sjeldent at det aldri før hadde skjedd. Vanligvis kledde man seg i hvitt eller gråmelert. I Hareland var man tilhenger av uniformert klesdrakt. Det var så praktisk på alle vis når alle var likt kledd. Ikke noe oppsnobbing av klesdrakt, og ikke noen nedsnobbing heller. Sort og gråmelert var tingen. Sånn var det bare.

Men nå var hele landet kledd i sort for aller første gang. Kong Hare hadde kalt sammen sine beste menn - sine beste harer, mener jeg selvsagt, til en drøfting av situasjonen. Det sortpelsede rådet var nå samlet hos Kong Hare. Alle så alvorlige ut. Sorgtunge. Kong Hare innledet: Som dere alle vet har vi harer en utmerket pels, gode øyne, en perfekt snute, raske poter og raske sanser på alle vis, han sukket, med unntak av hørselen som nesten er for god. Den tar inn alt rundt oss, også det vi ikke trenger høre. Og som dere vet har dette nå ført til en massemassakre i våre rekker. Flere av våre utmerkede borgere er falt som ofre for en snikende fiende vi ikke hører. Våre ører er som menneskenes høreapparat. De tar inn alt uten unntak. Vi trenger å kunne zoome inn hørselen på enkelte ting. Derfor er dere, mine beste og klokeste harer, her i dag. Sammen må vi finne en løsning på dette. Hvis ikke, er det exit oss. Kong Hare sukket. Han hadde ingen løsning sjøl, og han trodde egentlig ikke at de andre hadde det heller. Men det kunne ikke stå uprøvd.

Rådet løste seg opp og forlot for sine tenkebokser. For måneder. Ingen løsning. Hare etter hare falt for fienden.

Som alle land og grupper hadde også Hareland sine originaler som gikk sine egne veier. Ikke fordi de ikke ville gå andres veier, de gjorde det iblant, og iblant gikk de sine egne veier. Nå begynte de å jobbe med hvordan å beskytte seg mot den økende faren fra fienden. De visste de måtte ut for å skaffe seg mat iblant, og da trengte de beskyttelse. De trengte en hørsel som zoomet. Etter mange forsøk endte de opp med en trakt festet til ørene. Trakten gjorde at de tok inn lyder i sektorer, og vendte de på hodet, kunne de ta inn sektor for sektor. Slik kom en av dem en dag til å høre at fienden planla et nytt raid.

Raskt spredte dette seg i landet, og på et knips var alle innbyggere utstyrt med store trakter.

Generasjoner gikk og generasjoner kom. Trakten grodde fast i ørene. Derfor har man i Hareland i dag store ører, og man kler seg heller ikke i sort.

vår, time-line, flytting, varme, skjønnheten

Lisbeths fem ord:

vår, time-line, flytting, varme, skjønnheten

Hun hadde grundig planlagt sin sorti, sin flytting. Nå ville hun ha varme inn i livet sitt. Om det ikke noen annen varme, så i alle fall varme fra sola. Nå flyttet hun. Hun orket ikke mer av denne indre og ytre kulden. Absolutt og nix nei.

Bare en ting plaget henne, skjønnheten i det gudsforlatte kalde avhullet hun bodde i, den iskalde skjønnheten. Orket hun forlate det? Hun stod ved vinduet og betraktet avhullet hun bodde i, et sted bortafor alle steder, et kladt område bortafor alle kalde områder. Men vakkert var det, og så var det noe med å eie en bygd. Den er vår, tenkte hun, vår bygd, vår iskalde forbannede bygd.

Men flytting skulle det bli uanset, avgjorde kvinnen i vinduet (på sparken ). Min time-line her er over. Den forsetter andre steder nå. Min time-line, smilte hun spotsk. Hun fikk lære seg til å bruke andre språk, tenke på andre språk.

Kvinnen reiste seg og tok de to ferdigpakkede koffertene. De inneholdt det hun ville ha med seg into future. Hun gikk inn for en siste gang, skvetter litt bensin i papirkurven og setter en fyrstikk borti. Hun forlot huset og så seg ikke tilbake. Heat, here I come! Frosts, good bye!

Hun tok første buss vekk, faktisk ukas eneste buss. I det bussen kjører over brua, ser hun flammene stå opp av et gammelt tømmerhus inst i fjorden. Same shit! Shit happens! Hun ler. Nå var hun klar for new ekpetations, an explorer on the tracks, on the track of the unexplored. The woman of the world. No return for me. Only forward, forward.

Under Ekvators varme sol sitter en gråhåret brunbrent kvinne og stirrer utover det Indiske hav. Hun har en bok ved siden av seg, men leser ikke. I blant beveger hun en hand og pusher vekk en moskito. Etter mage år i tropene plages hun ennå av varmen og ørkesløsheten. Men det er en sak for henne. Kun for henne. Ikke noen deler hun det med, den kjedsomheten og varmen som eter henne opp innenfra. I den hvite klikken smiler hun og nyter sol og varme, smiler og smiler. Muzungu smiler. Nice wather, ler hun. Suitable climate.Stemmen innen i henen sier noe annet. Hælvetes ensidige varme, fan tute, æ e lei. No gåt æ for fløtting! Hves æ kan da. Fløtte! Fløtte! Kor hæn?

Kvinnen reiser seg fra strandstolen. Nå orker hun ikke mer. Æ drar. Æ fløtte, tenker hun.

Repetisjonstegn. Repetisjonstegn.

I det bussen forlater den lille fiskerlandsbyen på østkysten ser hun seg tilbake.

Et stråtekt hus brenner.

Takk for de fem ord. Jeg liker å prøve å lage historiene på en annen måte enn det jeg tror giveren signaliserer med de fem ord.

12.03.10.

Tusen takk for innspill til navn på tjernet vårt; Domantrjernet og Gullsnortjernet. Begge navn er flotte. Tjernet har for øvrig utviklet seg til et skikkelig vannhull der skogens ville dyr drikker. De siste dagene har tre store elger slått seg til der. Den første dagen bare drakk de av det og forsvant. Men nå har de slått seg til der.

Turvis har vi holdt linga åpen til kommunen med melding om at vi er isolert siden tjernet har vokst til upasserbare dimensjoner. Men teknisk sjef hevder at hele Skånland er et jævla tjern for tiden, så vi har ikke sett mye til dem. Nå kan det være skiten det samme, for de tre store elgene rett nedafor her er også upasserbare. Bilene har vi parkert på en av nabogårdene på den andre siden av tjernet, men akkurat det hjelper ikke stort nå. Gangveien rundt vårt tjern er voktet av elger. De vokter vannhullet sitt,

I morgen skal mamma ut, og hun skal vasse over gjerdene og gjennom snøen til naboen for å komme til en parkert bil og samtidig unngå elgene. Personlig tror jeg at når hun runder hjørnet hos naboen, står elgene der. Om ikke de samme elgene, så i alle fall elger. Og bra er det. Hun trenger ikke fly og sløse bensin til Harstad. Alle viktige ting kan vente, mener nå jeg. Lørdag var vi på glutenfri kafé i Harstad, så vi har jammen vært nok ute i verden for en stund. I så måte gjør det ikke noe at vi er totalt isolert her i skogen.

Ellers er jeg tvangsklipt en centimeter. Jeg liker langt hår, men mamma påstod jeg lignet på tegninga av Dunddor-Heika i boka med samme navn. Gjør det noe da? jeg er jo dondor-slekt, om enn ikke etterkommer av Donddor-Heika så i alle fall av gamle Ole Nilsen Dunddor.

24.12.10.

Uker har gått siden sist jeg blogget, og hva har jeg egentlig hatt det så travelt med disse ukene siden jeg ikke har blogget? Ok, det påstås her at jeg har skrevet i alle ledige stunder. Det er for så vidt sant.

Vannet vårt har blitt en haug med gamle minner. Plutselig en dag stod vanntyvene og drenerte det ut. Også elgene er forsvunnet. De ser vel ingen gagn i de bulkene som er igjen etter vannet. Jeg savnet både elgene og vannet, men jeg later til å være mindretall i den saken.

Ellers har jeg fått en hyggelig mail fra en dansk jente, en domantrener, som ønsker å skrive om sin situasjon, og Carol Newell på Family Hope Ccenter bad henne kontakte meg. I forhold til den unge jenta er jeg senior, så nå kaller jeg meg seniorrådgiver. Artig. Fin tittel. Lønnsklasse hemmelig, og det verste som kan skje er at jeg ikke fungerer i jobben og får sparken og en feit fallskjerm. Kjenner jeg domantrenerforholdene rett, er det en feit fallskjerm i ordets rette betydning. For øvrig et godt ord for den som skal lande fra de store høyder, de svimlende høyder, og akkurat slik føler jeg det nå. Jeg er redd jeg må lande fra de svimlende høyder.

Om tre dager reiser vi til Oslo på ABR-session. Ekstra bonus blir det å treffe de andre ABR-ere igjen. Uka deretter til Pholadelphia.

David Livingstones hjerte er begravet i Afrika, resten i Westminster Abbey. Jeg kan forstå det. Jeg har et hjerte for Chestnut Hill som er blitt vår heim der. Det siste året har folk begynt å hilse kjent på oss. Chestnut Hill i mitt hjerte.

Ellers må jeg flire til mamma og pappa. Mamma nektet pappa å gå på taket for å måke. Hun hadde gjort avtale med en ungdom som skulle måke. I dag måtte hun bort i tre timer, og gjett hvem som fløy opp på taket i de tre timene og skuffet ned det som skulle ned. Ha ha, sier jeg bare. Nå må hun holde seg heime og passe på, for pappa sier han er like sprek som for 20 år siden, så hva neste blir, er vanskelig å si. Ha ha sier jeg bare.

domantrener

Takk for de fem ord. Jeg liker å prøve å lage historiene på en annen måte enn det jeg tror giveren signaliserer med de fem ord.

ds

vår, time-line, flytting, varme, skjønnheten

Lisbeths fem ord:

vår, time-line, flytting, varme, skjønnheten

Hun hadde grundig planlagt sin sorti, sin flytting. Nå ville hun ha varme inn i livet sitt. Om det ikke noen annen varme, så i alle fall varme fra sola. Nå flyttet hun. Hun orket ikke mer av denne indre og ytre kulden. Absolutt og nix nei.

Bare en ting plaget henne, skjønnheten i det gudsforlatte kalde avhullet hun bodde i, den iskalde skjønnheten. Orket hun forlate det? Hun stod ved vinduet og betraktet avhullet hun bodde i, et sted bortafor alle steder, et kladt område bortafor alle kalde områder. Men vakkert var det, og så var det noe med å eie en bygd. Den er vår, tenkte hun, vår bygd, vår iskalde forbannede bygd.

Men flytting skulle det bli uanset, avgjorde kvinnen i vinduet (på sparken ). Min time-line her er over. Den forsetter andre steder nå. Min time-line, smilte hun spotsk. Hun fikk lære seg til å bruke andre språk, tenke på andre språk.

Kvinnen reiste seg og tok de to ferdigpakkede koffertene. De inneholdt det hun ville ha med seg into future. Hun gikk inn for en siste gang, skvetter litt bensin i papirkurven og setter en fyrstikk borti. Hun forlot huset og så seg ikke tilbake. Heat, here I come! Frosts, good bye!

Hun tok første buss vekk, faktisk ukas eneste buss. I det bussen kjører over brua, ser hun flammene stå opp av et gammelt tømmerhus inst i fjorden. Same shit! Shit happens! Hun ler. Nå var hun klar for new ekpetations, an explorer on the tracks, on the track of the unexplored. The woman of the world. No return for me. Only forward, forward.

Under Ekvators varme sol sitter en gråhåret brunbrent kvinne og stirrer utover det Indiske hav. Hun har en bok ved siden av seg, men leser ikke. I blant beveger hun en hand og pusher vekk en moskito. Etter mage år i tropene plages hun ennå av varmen og ørkesløsheten. Men det er en sak for henne. Kun for henne. Ikke noen deler hun det med, den kjedsomheten og varmen som eter henne opp innenfra. I den hvite klikken smiler hun og nyter sol og varme, smiler og smiler. Muzungu smiler. Nice wather, ler hun. Suitable climate.Stemmen innen i henen sier noe annet. Hælvetes ensidige varme, fan tute, æ e lei. No gåt æ for fløtting! Hves æ kan da. Fløtte! Fløtte! Kor hæn?

Kvinnen reiser seg fra strandstolen. Nå orker hun ikke mer. Æ drar. Æ fløtte, tenker hun.

Repetisjonstegn. Repetisjonstegn.

I det bussen forlater den lille fiskerlandsbyen på østkysten ser hun seg tilbake.

Et stråtekt hus brenner.

lykke, omsorg, orkidé, kakao, domantrener

Elisabeths fem ord:

lykke, omsorg, orkidé, kakao, domantrener

Dermanåsen 24, 20.mars 2010.

Kjære Magne domantrener

Jeg har sett at du liker å skrive. Også jeg gjør det, liker å skrive, mener jeg. Jeg sender deg noe jeg laget da jeg en dag så en buorm åle seg inn i søppelhaugen vår.

Det hadde vært flott om du vil lese det og gi meg tilbakemelding, som det så dagsaktuelt heter.

Med hilsen

Mads Haven

Mangt og meget har jeg opplevd i denne delen av mitt usle liv, tenkte buormen der den snodde seg nedover mot havet. Usle liv! Jeg kan bare forsvare meg med mitt ytre og se ut som om jeg er klar for et hogg. Men med hva? ikke som, min slektning som kan lamme motstanderen med gift. Jeg kan bare late som om, late som om jeg kan litt av hvert.

Buormen buktet seg nedover gjennom brenn-neslekrattet. Au og fan! Det svidde. Men lukta var faktisk god! Det luktet orkidé, syntes han. Ikke det at han visste hvordan orkidé luktet, men om han hadde visst det, hadde det luktet som her i brenn-neslekrattet. Godt. Buormen kjente et streif av lykke da den endelig var ute av krattet. Så lite eller så mye skal det til for å gjøre meg glad, tenkte den bedrøvet og stoppet. Buormen betraktet sporet etter seg gjennom krattet. Ja ja, ikke alle setter spor etter seg slike steder, tenkte den galhengumoristisk før den buktet seg videre mot sitt yndlingssted, et svaberg med en liten kløft. Der skulle den ta dagssøvnen sin i sola. Varm sol, varmt berg. O lykke! Buormen snodde seg fram til den kom til yndlingsstedet sitt. Den veltet seg ned i sprekken og sovnet.

Sola sank langsomt ned i havet, slik det pleier å stå i romantiske beskrivelser. Det ble kjøligere. Det pleier det også stå i romantiske beskrivelser, og da begynner heltinnen å hutre. Slik var det i bergsprekken også. Selv om berget holdt på varmen og buormen fikk varme nedenfra, var varmen ovenfra minket betraktelig. Derfor ble det kjøligere, og buormen begynte å hutre.

Den som nå var et menneskebarn, hveste buormen og spilte med tunga. Da ville hutrende jeg blitt møtt med varm kakao. Varm kakao, det er menneskets svar på omsorg, hveste den, og det ville jeg trenge nå. Ikke det at den ante hvordan varm kakao smakte, men den visste at akkurat det ville den trenge nå. Varm kakao, mitt kongerike for varm kakao, tenkte den og visste at det sitatet var for velbrukt til at det var noe kraft i det. Men likevel. Når man ikke fant på noe annet, fikk man bruke det man fant. Sånn var det bare.

Buormen krøkte seg opp av bergsprekken for denne gang. Nå gjaldt det å finne seg et annet sted for natta med noe slags dekke. Buormen visste om flere steder. Han fortvilte ikke. Buormen krekte seg mot en dynge der han visste han ville finne både mat og varme.

PS! Der ble jeg avbrutt i skrivinga, og senere fant jeg ikke igjen tråden. Gi meg gjerne et tips til fortsettelse. Ellers er alt ok her.

DS.

Esau, heim, unge, GT, attraktiv

Noras fem ord:
Esau, heim, unge, GT, attraktiv

Ute på marken gjette Esau buskapen. Faktisk lurte han på hvem som gjette hvem her av vesenene på marken. Han var også lodden på kroppen, faktisk ikke så lodden som da han ble født, men lodden likevel.

Esau likte seg på jordene sammen med feet. Han likte også å jobbe sammen med faren. De trivdes sammen, de to, og de ble ofte på markene til det ble nesten mørkt før de vendte heim, heim til Rebekka og Jacob. Esau sukket. Han visste ikke helt hvorfor, men Jacob var moras gullunge og syntes nesten å være den eneste ungen hun hadde., i alle fall den eneste hun brydde seg om. Jacob holdt seg heime sammen med mora hele tiden, og i det nærværet syntes det ikke å være plass til ham. Det var med på å gjøre markene mer attraktive. Feet støtte ham ikke ut. Ikke faren heller. Men heime rådde Jacob med moras velsignelse. Esau sukket igjen.

Det nærmet seg tid til å vende heim. Esau gruet seg, særlig om ikke faren Isak var i nærheten. Det var alltid godt å komme heim.

Årene gikk og ting ble ikke bedre. Heller motsatt. Isak, faren, var blitt blind og kunne ikke på samme vis være med til buskapen. Esau visste at han bare hadde faren i denne verden, faren og buskapen. Og buskapen var hans, eller skulle bli hans, visste han. Han var den førstefødte og dermed skulle han overta dette. Han og smiskeren Jacob var tvillinger, men Esau var født først, og da han ble født – hørte han fortalt – hadde Jacob klort seg fast i den ene hælen hans og kom slik til verden. Klort seg fast i ham, slått kloa i ham.

Esau sukket. Det var blitt stadig tyngre å være ham, særlig når han vendte heim.

En kveld kom han ekstra sulten og mødd heim. Det luktet godt fra gryten over bålet. Isak skulle øse opp mat til seg da Jacob stoppet ham.
- Dette er min mat, sa han tvert, men om du gir meg førstefødselsretten, skal du få en bolle. Esau så mora stå og betrakte dem, innafor hørevidde. Han vendte at han at hun skulle si noe, men hun tidde avventende. Esau var trett på alle måter, trett i sjelen, trett i kroppen.
- Ja da, sa han. Ta alt du når du ikke unner meg en bolle suppe. Mora smilte, snudde seg og gikk.

Esau gikk rundt som en heimløs. Han hadde ingen førstefødselsrett. Han mor og bro så ham ikke, eller de ville helst ikke se ham. De ønsket ham vekk. Hans far var blitt gammel. Han var gammel allerede da tvillingene ble født. Nå var han blind – og svak. Esau var en utstøtt i sin egen heim.

En dag bad hans far ham tilberede et godt måltid. Isak ville velsigne sin eldste sønn. Rebekka hørte det, og hun slaktet et kje og tilberedte et meget godt måltid. Med det, og med kjeskinnet om brystet dro Jacob for å narre den blinde faren sin til å gi ham brorens velsignelse, noe han også fikk etter å ha løyet for sin far og Isak hadde kjent på det lodne brystet hans. Han velsignet Jacob som Esau og lovte ham jordens grøde og himmelens velsignelse og at hans brødre, og andre, skulle bøye seg for ham. ”Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet være den som forbanner deg.!

Da Esau hadde sitt måltid ferdig gikk han til sin blinde far, og sammen skjønte de hvordan de begge var blitt lurt av Rebekka og Jacob. Esau gråt. Han hadde ikke noe igjen. - Har du ingen flere velsignelser, far? spurte han.

Isak, den gamle blinde mannen som var lurt trill rundt av en manipulerende og ondskapsfull kone og ditto yngste sønn. Isak hadde nå bare en velsignelse til sin eldste sønn, Esau – at han skulle tjene sin bror, at himmelens og jordens grøde ikke ville tilfalle ham og at han skulle leve av sitt sverd. Men Isak hadde en siste: En gang skal du knekke din brors åk som ligger over dine skuldre.

Denne Jacobs slekt fortsetter som GT’s helter. Esaus slekt derimot fortsetter i GT som utskudd. Jacob dro som kjent til Mesopotamia for å finne en kone av Abrahams ætt. Luringen ble sjøl lurt der. Serves him right, sier jeg bare, da Laban lurte ham til å ekte Lea og så tjene sju nye år for Rakel. Serves him right. Esau fikk også to koner, sin kusine, datter Ismael, sønn av Abraham og trellkvinnen Hagar, og senere en edomittisk kvinne.

Den allmektige hadde hvilt lenge etter at hans skaperverk var fullført. I blant så han ned på den jord han hadde skapt. En gang så han Jacob knele for å stjele en velsignelse. Den allmektige rakk ikke stoppe det. Neste gang han så ned, så han den samme Jacob slåss med noen, og etter det bli få navnet Ysrael. Den allmektige sukket. Han var for sen der også. Han betraktet sitt skaperverk. Var det så godt som han trodde? Han sukket.

Han hadde sukket en del over sitt skaperverk, men en ting bestemte han seg til der og da: Han fikk følge den sjølgode, manipulerende, maktsyke, langfingrede og skruppelløse Jacob videre. Det blir min straff, tenkte den allmektige. Min straff. Jeg har hvilt for lenge og latt slike ting skje. Men han bestemte seg også til å følge Esau og hans slekt, sånn off the record, og påse at siste del av velsignelsen – en gang skal du knekke din brors åk som er lagt over dine skuldre, påse at den delen ble fulgt opp. Off the record. I praksis. I praksis ville han følge Esau og hans slekt. På papiret ville han følge Jacob og hans slekt.

Avgjorde den allmektige. Han sukket igjen. Jacobs historie kom til å bli skrevet, visste han. Det var slik allerede da. Seierherrene og fulingene skrev sin historie og etterlot den til ettertiden som sannhet. Men den allmektige var allmektig. Han så ned på den forstøtte Esau. - Din historie skal JEG skrive, og ditt åk skal JEG knekke.

Den allmektige flyttet på noen brikker.

vri, kostbar, tørrfisk, rope, tålmodig

Aasas fem ord:

vri, kostbar, tørrfisk, rope, tålmodig

I et lite øysamfunn langt mot nord

bodde en utlending

Klosteret lå litt avsides, men ikke mer enn at man kunne følge med i endrende tradisjoner og blant dem velge hvilken man vraket eller hvilken man tok i nærmere øyesyn. Klosteret fulgte de eldgamle tradisjonene med faste en ukedag samt anna mer langvarig faste. Da spiste man ikke kjøtt. For noen gikk det greit, mens andre savnet mer handfast mat i fastetida, men spiste likevel tålmodig, som deres liv generelt var, av fastematen. Tålmodighet var dere varemerke – og den skulle senere belønnes.

-Tålmodig, my ass! tenkte en av de yngste ved klosteret og bestemte seg til å undersøke hva man utenfor klosterets murer spiste i fastetiden. Belønning, my ass!

Den unge beboeren forlot ut, målet var å finne en annen vri på fastematen, om det da fantes en annen vri.

- Men finnes det en, finner jeg den, tenkte den unge og utålmodige klosterboer der han trasket til nærmeste torg. Der ville han begynne å spørre.

På torget stod bodene satt opp. Han hørte torgkonene rope ut sine tilbud. Klosterboeren brydde seg ikke. De kunne for ham gjerne rope hele dagen om oliven og urter. Han ville ha noe handfast til fastematen. My ass! Han slentret mellom bodene. Ved en bod så han en stabel tørrved. Prisen stod på. Klosterboeren kvakk. My ass! For en pris på denne veden! Som å brenne gull. Kostbar, my ass! Han smilte ikke av prisen. Han lo ikke. Klosterboere ler ikke og smiler ikke. De kan si my ass sånn innen i seg sjøl, men andre evrdslige uttrykk høvde ikke, tenkte klosterboeren. My ass fikk holde. Det var mer enn nok. Han skulle til å forlate boden da han for høflighets skyld spurte bodeieren hvorfor denne tørrveden var så dyr. Ved, my ass, tenkte han og skulle gå videre. Han ventet ingen svar egentlig. Bak seg hørte han bodeieren si:

- Tørrved? Du mener tørrfisk, antar jeg. Dette er tørrfisk fra et land kalt GOKK, et land velsignet med blant annet tørrfisk.

- Hvordan bruker du den? spurte klosterboeren høflig interessert. Tørrfisk fra GOKK, my ass, tenkte han.

- Min kone bløter den opp i vann og tilbereder den til fastetiden. Du vet, man trenger jo handfast mat også da.

I et lite øysamfunn langt mot nord

bodde en utlending.

allmektig, Kain, sang, midnattsol, GOKK

Mammas fem ord:

allmektig, Kain, sang, midnattsol, GOKK

Den allmektige betraktet sitt skaperverk, så er sagt i alle skrifter. Han betraktet sitt skaperverk, og han var fornøyd. Så er der også sagt.

Den allmektige hvilte etter en hard tørn. Han hadde skiltvann og tørt land, han hadde laget en hvelving, han satte sol, måne og stjerner på denne hvelvinga, han hadde beplantet, bedyret og befolket sitt skaperverk. Nå ville han hvile.

Mens den allmektige hvilte, gikk livet på hans skaperverk sin skjeve gang. Ok, noen ganger sin rette gang, men også sin skjeve gang iblant.

Etter sin lange hvile så han ned på sitt skaperverk. Det meste hadde gått bra mens han hvilte, men noe var gått rav ruskende galt. Han så en urett skje blant dem han befolket sitt skaperverk med og visste han at han måtte gripe inn. To menn forberedte et offer til ham. Den ene hadde jaget opp et lite forsvarsløst dyr, et dyrebarn, tilberedte kjøttet og la det på alteret. Den andre plukket urter, grønne vekster og frukt og tilberedte det. Han var vegetarianer og otret det beste han visste.

Den allmektige betraktet disse to i forberedelsene. Han ville betraktet det nærmere. Dette så interessant ut. Den allmektige startet ved vegetaralteret og betraktet offeret grundig. Han smakte på maten. Godt! Så betraktet han dyreofferet. Han smakte på maten. Godt! Han likte variasjon i ofrene. Tilfreds vendte han heim.

Den allmektige så ikke skyggen som steg opp fra underverdenen og la et gresstak over vegetarofferet. Dette hindret røyken i op stige oppover, den la seg flat bortetter markene. Røster ropte og pekte på vegetaralterets røyk og ropte at den allmektige ikke godtok dette offeret. Bibelhistoriens første brodermord skjedde. Uten noen rettergang drev de vegetarofferets mann, Kain, ut i ørkenen. Den allmektige snudde seg akkurat da. Han så det folket ikke så, den flirende skyggen som forsvant ned i underverdenen.

Den allmektige gråt. Han hadde ikke vært ansen nok og sett om sitt folk. Enda en uskyldig var fordrevet ut i ørkenen. Den allmektige fulgte Kain ut i ørkenen, og der tegnet han sitt bumerke på ham, et merke på at Kain og hans etterkommere alltid ville ha hans beskyttelse på grunn av det allsidige og humane offeret. Bumerket hadde også en tonal markør. Den allmektige endret lydene som kom fra Kain og senere fra hans etterkommere.

-Som ditt offer sang for meg, skal dere tungemål synge meg til glede, sa han.

Så ledet den allmektige Kain slik han hadde ledet Abraham og senere skulle lede folket sitt ut av Egypt. Men nå ledet han Kain. Gjennom flatland, over fjell, over vatn, over elver og til de kom til et annet land. Den allmektige sa:

- Dette landet gir jeg deg og dine etterkommere. Som deg er landet allsidig. Det er vilt og vakker. Her skal din slekt vokse og bli tallrik, dine etterkommere skal bli rike på riktige ting og fattige på annet. De skal likevel være de rikeste. Jeg vil alltid spesielt følge din slekt. På mitt bumerke vil jeg gjenkjenne dere. Den allmektige gjentok sitt mantra.

-Som ditt offer sang for meg, skal også dine etterkommeres tungemål synge meg til glede, sa han. Min hug skal gledes ved det.

Den allmektige betraktet det landet han gav Kain og hans etterkommere. Han ville gjøre det enda mer spesielt! Den allmektige strakte på seg, grep fatt i himmelhvelvingen og dreide den delen som lå over Kains land.

- Min sol vi i perioder skinne for ditt folk dag og natt, sa han. Da skal dere høste under midnattsolen. I andre perioder hviler sola. Da hviler også jeg. Dere skal også hvile da. Dere er det eneste folket som følger mitt og solens rytme. Det er et tegn på pakten mellom meg og dere. På deres syngende tungemål vil jeg kjenne dere igjen uansett hvor dere er. Kain nikket. Den allmektige fortsatte:
- Jeg vil også gi landet deres et navn, som et videre symbol på pakten mellom meg og dere. Dere skal kalle landet GudsOgKainsKaanan.

Generasjonene etter Kain bor fremdeles i landet GudsOgKainsKaanan, i landet GOKK, og i sitt daglige virke synger deres tungemål til den allmektige.

domantrener

Altså: Om det ikke kommer noen blogger fra meg på en stund, er det fordi jeg tar bloggepause nå. Kommer sterkt tilbake senere.

edderkopp, skygge, hekseskudd, sølv, grav

Solvors fem nye ord:

edderkopp, skygge, hekseskudd, sølv, grav

Alle små vesener har sin máddu, sin urmor, en beskytter av de vesener som er mindre og svakere. En máddu har også vi mennesker. Men denne litte snutten er om edderkoppens máddu.

Hun så at hennes urbarn hadde store smerter på grunn av et hekseskudd. Dette skulle han ikke trenge drages med til sin grav. Men hun avventet. Helst skulle edderkoppen sjøl overkomme dette, men tidene gikk, og han ble en skygge av seg sjøl. Da måtte edderkopp- máddu gripe inn.

Akkurat den dagen var edderkoppen så ilel plaget av hekseskuddet at han bante og svor på alt og alle, og mest på lille Petter edderkopp som klatret opp og ned av hatter, og her lå han – eller rettere sagt – her krøkte han seg fram p\å magen hvis han da i det hele tatt klarte bevege seg.

I den verste regla, den groveste bannskapen, kom edderkoppurmora.

- Tale er sølv, men tie er gull, sa hun. I alle fall i denne situasjonen.
Edderkoppen skvatt til. Jo da, han hadde hørt legenden om en urmor, men alltid betraktet det som legende kun. Men dennsvære, hårete, glinsende mangefotede giganten framfor ham, var det hans máddu, hans urmor?

Edderkoppen besvimte.

ikon, gruble, granbar, nivå, sirkel

Wenches fem ord:

ikon, gruble, granbar, nivå, sirkel

Jeg grublet over livets tilfeldigheter så lenge at ungene begynte å kalle meg Hr. Gruble. Det gjorde ikke meg noe at jeg fikk det navnet. Jeg var Hr. Gruble, følte jeg. Det var min identitet.

Alle i området syntes å ha glemt hva jeg hette, om de da noen ganger hadde visst det. Jeg flyttet hit som godt voksen og etablerte meg i et lite hus jeg leide i utkanten av området. Da ble jeg hr. Gruble, først av ungene, senere av resten av befolkningen. Navnet kom av at jeg likte å betrakte ting og gruble over det. Mine favorittord var hvordan og hvorfor, og egentlig er det merkelig at jeg ikke ble hr. Hvordan eller Hr. Hvorfor. Men jeg ble altså Hr. Gruble.

Jeg ble som et slags ikon i bygda, et positivt ikon. Bygda lot meg gruble i fred, selv om jeg nok fikk en og annen overmorsom, bemerkning slengt etter meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg hadde også opplevd at noen utabygds folk prøvde å være morsomme på min bekostning. Men de gjorde det aldri om att. Bygda steinet dem mentalt.

Det var et ikons skjebne å bli ensom. Noen ikon henger ensomme på en vegg og betraktes på avstand. Jeg har ikke så stor kjennskap til dette med ikon, annet enn at det er symbol for noe annet. Slik jeg forstod det. jeg var et ikon på grubling, et gruble-ikon. Jeg var også ensom og ble betraktet på avstand, men jeg lot det ikke anrøre mine grublerier og min travle grublende hverdag. Jeg gikk rundt og betraktet alt jeg så, spurte meg selv - og andre iblant – om hvorfor og hvordan. Av andre fikk jeg ikke lenger anna svar enn et skuldertrekk, men jeg spurte likevel der det høvde. Ikke sjelden fikk jeg ikke svar av meg sjøl heller, selv ikke etter at jeg hadde igangsatt undersøkelser om saken.

En dag da jeg ferdes i skogen, så jeg noe underlig. Det så jeg forresten ofte, noe underlig, mener jeg. Denne gangen var det ikke bare hvorfor og hvordan, men hva. På en glenne foran meg lå en haug av noe jeg ikke visste hva var, og jeg skjønte at jeg første måtte finne ut hva, før hvordan og hvorfor kunne iverksettes. Det var vanskeligere enn antatt, dette hva, og etter lange undersøkelser skjønte jeg at jeg sjøl måtte definere hva. Jeg lot ingen tilfeldigheter styre defineringa, men tok meg god tid i den prosessen.

En dag hadde jeg svaret. Foran meg i en haug på glenna lå Gr.Anbar. Straks navnet var klart, så jeg hvor godt det passet. Dette var Gr.Anbar, ingen tvil om det.

Nå da jeg hadde hva, kjente jeg hvordan og hvorfor presse seg på. Atter gjennomførte jeg nitidige og nøyaktige undersøkelser av Gr. Anbar. Jeg grublet rundt alle deler av ham før jeg til slutt kunne fastslå mer. Gr.Anbar var en nivå-hever. Han hevet nivået der han runget på den ellers flate glenna i skogen. Jeg grublet en stund på om jeg skulle sette opp et skilt med for eksempel Gr.Anbar eller Nivåhever Gr.Anbar, men det ble med tanken. Akkurat som jeg hadde kommet til området og blitt Hr. Gruble var Gr.Anbar kommet ville etter hvert bli Hr. Nivåhever. Granbar som nivåhever. Slik var det. Jeg kjente til at gran hevet et nivå, og slik var det også her i glenna med Gr.Anbar.

Jeg dro stadig ut i skogen for å se om Hr. Nivåhever Gr.Anbar, og en dag la jeg merke til en forandring i glenna. I en sirkel rundt Gr.Anbar gikk det et tråkk - som en svak sti – som om noen gikk ofte i samme spor. Det var ikke mine spor, det visste jeg. Jeg gikk ikke i sirkel. Ingen grubler går i sirkel. Det er mot grublingas natur. Men her, her hadde noen ferdes som gikk i sirkel! Som ikke grublet! Som gikk rundt Nivåhever Gr.Anbar!

Jeg kulset.

matrusjka, samovar, bjørn, pannekaker, Moskva

Mashas fem ord:

matrusjka (russisk tredokke i mange lag), samovar (russisk vannkoker), bjørn, pannekaker, Moskva

For mange år siden på den tiden Diaspora ferdes i denne verden, bodde en gruppe mennesker isolert på en Øy i et stort hav. De unge husket ingen annen heim enn denne Øya. Ikke de gamle heller, men de hadde hørt av sine besteforeldre som igjen hadde hørt av sine besteforeldre som og atter de av besteforeldre at engang hadde kommet hit sammen med Diaspora. Når man reiser med Diaspora, reiser man ofte langt, og man kan ikke ta med seg allverdens bagasje. Fordelen med å reise med Diaspora er at man reiser sammen med familie, slekt, venner og kjente. Ulempen er at reisen vanligvis går bare en vei. Man reiser som oftest ikke tilbake.

Slik var det med dette Øyfolket ute i de store ishav. De hadde reist en vei. De hadde reist sammen med familie, slekt, venner og bekjente. De hadde tatt med seg det de kunne og som de antok de ville trenge der Diaspora avsluttet reisen. For dem hadde reisen endt på denne Øya. De visste ikke når. De gamle sa de hadde hørt fortalt at de kom fra et land langt borte, et stort, rikt og mektig land. Men Diaspora flyttet dem til Øya. Slik ble de etter hvert Øyfolket, og slik oppfattet de seg også, som Øyfolket.

Øyfolket levde sine liv i isolasjon på Øya. Sjøl så de ikke på det som det, isolasjon, mener jeg. De levde på Øya, og de levde godt. De hadde sine skikker, og livet var jevnt.

En gang om året samlet de seg i sentrum til en meget spesiell fest. Pannekakefesten kalte de det. Alle hadde pannekaker med seg. De spiste samlet. De unge likte slike fester. Da satt de eldste ved pannekakebordet, og gode og mette fortalte de de samme historiene om hvorfor de hadde pannekakefesten:

I gamle dager, før diasporareisen, bodde de i et land som hette Moskva, langt, langt borte. I det landet var det en gang hungersnød. En så stor katastrofe ble det at familier ble utryddet, og mange måtte innse at landet var i krise og ikke kunne brødfø dem alle. I denne perioden tok Diaspora med seg grupper til ulike steder. Noen ikke så langt unna, noen lenger unna., som dem, Øyfolket. På reisen tilbød Diaspora dem flat mat. Alle ble tilbudt flat mat, og før gruppene forlot Moskva ble de enige om to ting:

· En gang skulle de komme tilbake til Moskva og gjenforenes med dem som ble igjen der.

· De ble enige om at pannekaker skulle være det fysiske symbolet på denne pakten. En gang skulle alle som reiste med Diaspora treffes igjen i Moskva. Til minne om de gode gamle dager i Moskva skulle alle årlig på samme dato ha en stor pannekakefest.

De eldste spiste. Vårt folk spiser i dag pannekaker over hele verden. En gang skal vi møtes i Moskva. En av de unge tilhørerne som hadde hørt denne fortellinga hvert år på pannekakefesten, sa:

- Men når skal vi møtes i Moskva, babuskja? Når? Jeg har hørt siden jeg var barn at vi skulle møtes i Moskva. Når reiser vi?
Den gamle så lenge på ham.
- Vi er i Moskva, min sønn. Hvert år under pannekakefesten er vi i Moskva. Vi møtes alle der denne dagen.

- Men hvorfor sier at vi en gang skal møtes i Moskva hvis vi er der nå? vedblev den unge.

Den gamle sukket.

- Jeg skal snart dra dit for godt, sa hun, men du, min sønn, reiser ikke på mange år ennå.

Hun bøyde seg fram og tok en pannekake til.

Ingen pannekakefest ble holdt uten at en bjørn danset rundt på torget. Øyfolkets ungdom skiftet på å være denne bjørnen. Kostymet gikk på omgang. Ingen av Øyfolket hadde noen gang sett dette dyret i levende live. Men like utenkelig som en pannekakefest uten pannekaker var en pannekakefest uten en dansende bjørn på torget der hele Øyfolket var samlet.

Siden den gamle, faktisk Øyfolkets eldste, nå syntes å ha spist den pannekaken hun tok som avslutning på det hun sist fortalte, dristet en av ungdommene seg til å spørre om bjørnen, dette underlige dyret som ikke fantes på Øya. Den eldste bøyde seg fram og tok en pannekake til som hun langsomt spiste. Den unge ventet mens den eldste omhyggelig med gummene tygde i seg pannekaker. Så så hun på den unge.
- Bjørnen, ja. Heime i Moskva er bjørnen det dyret vi verdsetter mest, nei, ikke mest. Vi verdsetter alle dyr. Et hvert dyr tjener folket vårt og vi tjener dem. Alle gir hverandre noe. Bjørnen gir oss styrke og beskyttelse.

For lenge siden, heime i Moskva, ble landet vårt angrepet av ville horder til hest. De la under seg område etter område. Vi hørte at de nærmet seg Moskva. Våre bjørner samlet seg på torget og – den gamle tidde litt – det sies at de holdt bjørneråd. Så dro de ut. De møtte fienden og angrep deres hester. En bjørn har en styrke et menneske ikke kan forstå. De angrep hestene og med et slag med forlabben knekte de et bein på hver hest. Fiendens til nå uovervinnelige horde rømte. Siden da har bjørnen vært vårt nasjonale symbol. Vi er bjørnens folk. På pannekakedagen danser nå en bjørn for oss for å minne oss på at om vårt folk blir truet, vil bjørner igjen holde bjørneråd.

Den gamle bøyde seg fram og tok en pannekake til som hun langsomt og omhyggelig spiste etter at hun hadde dyppet den i samovaren.

Også det ble alltid gjort på pannekakefesten. Ingen pannekaker ble spist uten at den først var dyppet i samovaren. Den unge betraktet samovaren som om han så den for første gang.

- Babuskja, hvorfor dypper vi alltid pannekaken i samovaren før vi spiser den?
Den gamle syntes ikke å høre. Hun spiste pannekaken som hun hadde dyppet, tygget langsomt og omhyggelig. Den unge ventet.

Den gamle babuskja betraktet den unge. Hun bøyde seg fram over bordet. Den unge dro etter pusten. Enda en pannekake! Hvor gjorde de eldste av disse pannekakene de spiste under pannekakefesten? Den eldste så på ham, lenge:

- Pannekakene skal gi meg næring til neste pannekakefest. Du burde spise flere pannekaker, min sønn. Du vil trenge det i året som kommer. Det blir et vanskelig år for deg, men pannekakene vil nære deg. Hun nikket mot bordet og pannekakefatet som aldri syntes å bli tomt.
- Spis, min sønn, sa hun. De vil gi deg nødvendig styrke til neste pannekakedag.

Årets pannekakefest gikk mot en ende. Alle syntes å være mette, men ble sittende ved bordet. De eldste satt samlet nå. Den unge satt også der. Han hadde flere spørsmål, men dette med at han ville trenge styrke i det kommende året sporet ham av. Han ville spørre hvorfor han ville trenge styrke, men han visste at om han spurte, ville han ikke få svar.

Den eldste bøyde seg fram og tok samovaren som stod midt på bordet.

- I år skal du oppbevare denne for oss, sa hun, og til neste år skal du ta den med til pannekakefesten. Du vil få beskjed om hva du skal fylle den med, sa hun. Men du skal sørge for at den er trygt oppbevart.

Den unge tok mot samovaren. Han trengte ikke si at han ville følge det som ble sagt. Alle visste at slik ville det bli.

År kom og år gikk på øya, pannekakefesten likeså. Den unge var med årene blitt eldre og etter hvert blant de eldste. Bare en gang hadde gang hatt samovaren til oppbevaring. Han visste at han ikke hadde kommet gjennom det året uten samovaren, men han visste ikke hvordan de eldste visste det. Han slå seg til tåls med at de eldste visste, og det holdt for ham. År etter år spiste han pannekaker for å ha nok styrke til de kommende år. Nå var han blant de eldste.

Han betraktet samovaren på bordet. Han lyttet til historiene om pannekakefesten og bjørnen. Han kjente historiene godt. Likevel ble de levende ved hver pannekakefest, som om det var første gangen han hørte dem.

Han betraktet de unge, glade unge som lyttet til historiene og spiste pannekaker dyppet i samovaren. Plutselig så han en av dem klart, veldig klart. Han så en av dem, og han visste at denne unge ville trenge å ha samovaren til oppbevaring fram til neste pannekakefest. Han trengte ikke si noe til de andre eldste. Han visste at de overlot dette til ham.

Ved pannekakefestens slutt kom den unge til ham og satte seg der. Den eldste betraktet ham. Han sa:
- I år skal du ta samovaren heim og passe på den til neste pannekakefest. Daglig skal du se om den. Den unge nikket. I løpet av året skal du – du er flink med hendene – lage et symbol for vårt folks historie her på Øya, et symbol i tre. Det skal du ta med til neste pannekakefest.

Den unge nikket. Han spurte ikke. Han aksepterte.

Naturligvis stod samovaren på bordet ved neste års pannekakefest, et symbol for Øyfolkets historie i Moskva før Diaspora. Dette året stod i vannskillets tegn. Øyfolkets historie som Øyfolk stod også på bordet. Som symbol på dette åpnet man to lag av matruskja som fra nå av skulle følget folket. Det første laget for Moskva. Det andre for Øya.

Livet skulle senere åpne lag for lag av matruskja, men det visste heldigvis ikke Øyfolket den første gangen matruskja stod på bordet.

morgengry, ramme, jord, luft, herskap

Solvors fem ord:

morgengry, ramme, jord, luft, herskap

Han stod i morgengryet og betraktet solrenninga. Solrenning? For et underlig ord. Hva var det sola rente? Han visste ikke. I morgengryet betraktet han solrenninga. Han gjorde det ofte. Han hadde aldri skjønt dette med renning. Sola rente, hva det nå enn var?

Han visste der han stod på tunet at han en dag skulle undersøke dette, denne renninga til sola, undersøke det skikkelig. En dag, en dag når han var klar for det. Han visste også at den dagen han dro for å undersøke renninga, hadde han ingen returbillett. Ingen vei tilbake. Derfor hadde han utelatt denne undersøkelsen fra de nære planene han la for sitt liv. Han var ingen gammel mann ennå. Han hadde tid til det senere.

Han stod hver morgen i den solklare lufta og betraktet renninga. Solstrålene traff ham, og de traff alt rundt ham, hus, hage jord og vann. Han hadde lest at deres ferd gjennom lufta var lynrask. De rente nok ikke etter veien til moder jord, tenkte han fra sin plass der han stod og stirret opp i den solklare lufta.

Han forlot uteplassen for denne morgenen. En jobb måtte gjøres. Også han i sine drømmer og filosoferinger omkring hva sola rente, visste han å skjøtte sin jobb og å skjøtte den godt. Han var uunnværlig i jobben, og han visste det. Han var alltid presis, akkurat, han var ordholden, pålitelig. Han var der det trengtes. Det var som et instinkt i ham at han vare visste hvor i bedriften han burde dukke opp. Og han dukket opp, og alltid i rette øyeblikk. Dette hadde gjort ham uunnværlig for herskapet, som han pleide kalle administrerende direktør og visead for. Herskapet. Han sa det aldri høgt og aldri for noen. Men i hans bevissthet og i hans tanker var de herskapet mer enn direktører. Hans uunnværlighet hadde sprengt alle rammer for stillingsinstruks. Jo, da, han hadde en stillingsinstruks, men den var en papirsak, en formell ramme, så å si. I praksis var han overalt og i alle funksjoner. Herskapet skjønte han var uunnværlig, og lønna hans steg i takt med det. Men stillingsinstruksen endret seg ikke. Den var den samme.

Ingen i bedriften, ikke en gang herskapet, visste om hans fascinasjon for hva sola rente. Han snakket aldri om det. Likevel trodde han at de ante at han hadde planer om å dra på noe, og de hadde beæret ham med stadig høyere lønn. Siden han ferdes overalt i bedriften, visste han hva de ulike ansatte ble verdsatt i i lønn, og han visste at kroneverdien på ham var på høyde med direktørene. Han antok at han ikke kunne stige i kurs over dem, og dette gjorde at han også visste at han måtte begynne å beregne å dra. Men så lenge kursen hans steg, ble han. Han trodde nok direktørene ikke visste at han visste, og han lurte på hva som hadde skjedd om de skjønte hvor mye han visste. I praksis var det han som smurte og holdt hjulene i gang i maskineriet.

Så kom dagen da sterk var satt. Hans kroneverdi steg ikke mer. Han stod i kurs over direktørene. Mer kunne han ikke stige.

En dag var han på vei. Han skulle ta ferie, sa han til herskapet til deres forbauselse. Han hadde aldri tatt ut ferie før. De bad ham vente litt med ferien, det passet ikke bedriften akkurat nå, men da de skjønte at han uansett ville dra, fikk han ferie. Selv visste han at han ikke kom tilbake mer, så hvorfor han bad om ferie, skjønte han ikke selv. Men han fikk denne ferien og dr mot solrenninga.

Mange år senere visste han hva sola rente, men det svaret kunne han aldri ta med tilbake – om veien tilbake hadde vært åpen.

D

Gi meg fem ord til min skrivekløe og for å avhjelpe min emnetørke.

stallo, morgentåke, undring, luftspeiling, jordbærhøst

Vigdis sine ord:

stallo, morgentåke, undring, luftspeiling, jordbærhøst

Lenge siden det hadde vært en så god jordbærhøst, tenkte gutten der han krøkte seg i jordbæråkeren og tyvspiste bær. Han hadde hørt foreldrene bruke det ordet, jordbærhøst. Lenge siden det var en så god jordbærhøst, hadde en sagt. Gutten indre seg over ordvalget. Jordbærhøst? Var det ikke bedre å si mye bær, undret han seg, men lot undring være undring og spiste videre. Uansett hva man kalte det, godt smakte denne jordbærhøsten i alle fall.

Jo da, jo da, han visste at nettopp det å vasse ut i jordbæråkeren for bare å spise, var ikke helt stuerent. Heldigvis var foreldrene B-mennesker, og hvor han hentet genene som gjorde ham til A-menneske, visste han ikke. Men han gav blaffen i det. En eller annen forfar eller formor. Men en fordel for ham var det uansett.

Grytidlig morgen mens foreldrene sov, ruslet han ut i jordbæråkeren og tok dagens første måltid der. Intet hindret ham i det. Han spiste sitt første måltid der i regn, morgentåke, sol, you name it! Jordbæra var alltid gode. God jordbærhøst, tenkte han. Smakfull jordbærhøst.

Gutten smilte i jordbæråkeren og husket eventyret han hadde blitt fortalt om jordbær-stallo. Han var ikke gammel før han skjønte hva som lå bak eventyrene som han noen ganger mistenkte ble laget der og da som et ledd i å oppdra ham. Jordbær-stallo var et slikt eventyr. Faren sa ikke at han ikke måtte vasse ut i åkeren hele tiden. I stedet laget han et eventyr om stallo som bodde i nærheten og hvilke restriksjoner stallo til ulike tider hadde. Gutten smilte. Han var ikke gammel da han skjønte hensikten bak noen eventyr. Han hadde lest en bok om Idjastallu. Den skulle få unger i seng i rett tid uten at man sa noe om sengetid. Unger lærte av eventyr og fortellinger i samisk tradisjon.

Voksen fortalte. Men tro om barn kunne kullkaste rekkefølgen, snu opp ned på den, for å si det slik. At unger fortalte foreldre eventyr for å oppdra dem? Gutten så utover landskapet. Eventyrene ble ofte knyttet til naturfenomen.

Han bestemte seg. Han skulle fortelle foreldrene4 et eventyr om stallo av luftspeilinga. Luftspeiling! Han smakte på ordet. Det smakte like godt som jordbærhøst. Stalloen av luftspeilinga gav andre synspunkter hva morgengryets spising av jordbær angikk enn denne jordbær-stalloen. Og luftspeilings-stalloen var sterk, sterkere, sterkest.

God og mett og rød om munnen gikk gutten til frokostbordet for å fortelle. Luftspeilings-stallo, here I come!

Vigdis sine fem nye ord:

tankefull, skarpsindig, innfallsvinkel, sjofel, knaus

Sjofle innfallsvinkler kan ikke skjules bak skarpsindighet image.

Hilsen tankefull M. Knaus